Bokelskere.no

En djevel trenger ikke lang tid for å gjøre skade - akkurat som tordenvær og storm og ras i løpet av noen timer kan ødelegge trær som ble plantet for to hundre år siden.

Historien om oss slutter ikke. Den bare fortsetter i en annen retning, men hvor vet bare vinden. Så umerkelig disse øyeblikkene glir forbi oss. De som i ettertid viste seg å bety noe, men som vi nærmest ikke opplever engang.

Mattia tenkte at det var ingenting bra med å ha hans hode. At han gjerne skulle ha skrudd det av og erstattet det med et annet, eller også med en kakeboks, hvis den bare var tom og lett.

Virkeligheten skapes over tid, av de erfaringene i våre liv vi velger å tro på.

Vel, la meg fortelle deg at for å kunne åpne mine øyne hver morgen og se på verden, må jeg tro.

Verden er full av mirakler, mamma. Alt vi må gjøre, er å finne dem som tilhører oss.

Å bedøve smerten en liten stund, gjør den bare verre når du endelig føler den.

Albert Humlesnurr.

Så, så, kviskrer hun, mens tårene renner ned over kinnene hennes. - Berre gråt nu. Det gjør deg godt det, berre gråt, det er bra. Ho faster ska hjølp deg nu, ingen ska få gjøre deg mer vondt. Ho faster ska hjølp deg.

Faktum er at vi alle er engler.

Jeg elsket å stå på bryggen og se ned i det klare, grønne, friske og dragende vannet, hvor lange tangremser stod rett opp og fisker svømte forbi og krabber fór sidelengs bortover. Sjøstjerner, blåskjell, hele den rike undervannsverdenen. En plastpose kunne drive bortover langt nede i vannet. Jeg elsket også å kikke på kaien, de små pakkhusene, alt utstyr, alt garn og alle stamper og kasser og kanner som fantes der. Men mest av alt, himmelen, hvordan skyene gled gjennom mørket om natten, som skip på vei mot land, eller tårnet seg opp før uvær, som alltid kom fra vest, og som fikk hele huset til å riste og dirre og puste og banke.

…føltes det som om alt var innen rekkevidde for meg, at jeg befant meg like i nærheten av noe viktig, som jeg kunne nå dersom jeg bare strakte meg. Det var vagt, ingenting å bygge noe på, men like forbannet visste jeg at det var noe der. I tåken, i granskogens mørke, i dråpene av dugg på barnålene. I hvalene som svømte i havet, i hjertet som slo i brystet. Tåke, hjerte, blod, trær. Hvorfor var det så dragende? Hva var det som lokket meg med slik kraft? Som fylte meg med et sånt enormt begjær? Tåke, hjerte, blod, trær. Å, kunne jeg bare klare å skrive om det, nei, ikke skrive om det, men få skriften til å være der, da skulle jeg være lykkelig, Da skulle jeg kunne slå meg til ro.

Jeg pleide å håpe at hvis jeg bare ventet tålmodig, ville hun kaste blikket på med og se meg slik jeg egentlig var. Ikke mitt ytre jeg, men mitt glødende, lidenskapelige indre jeg.

Ingen kan forberede seg på døden, sa han. Om den er ventet eller ikke. Ingen kan være forberedt på hvordan fraværet blir når det kommer. Det er en modning alle mennesker må igjennom. I tomrommet som oppstår etter at et menneske er borte, må noe nytt vekkes til live. Jeg er en annen nå enn da hun levde. Ved å dø har hun gitt meg ny erfaring. På en måte så er det hennes siste gave til meg.

Folk kakler så det ikke er måte på. Mennesket stammer ikke fra apene, men fra hønene.

(...) og far sover nå, ved siden av mor, ligger på ryggen med den ene armen rundt henne, og armen hans har sovnet, men han merker det ikke før han står opp, før han må riste liv i den inne på badet om morgenen, og det er da han ser det, i speilet, etter at han har kommet ut fra dusjen, at det er spor etter mor i armen, et lite søkk i armen, hvor hun har ligget, hver eneste natt i alle disse årene. Tenker på fars arm.