Bokelskere.no

Jeg følte meg såret da jeg mistet de mennene jeg var forelsket i. I dag vet jeg at ingen mister noen. Det er det som er sann frihet: å ha det viktigste i verden, uten å eie det.

Det var som hun hadde en plass i meg, at hun fantes som et faktisk sted, hvor jeg hele tiden ville være. At jeg faktisk kunne gå dit, når jeg ville, føltes som en nåde.

Når jeg dør, ryker en sølvstreng med glatte perler som triller gjennom landet og renner hjem til muslingmødrene på havets bunn. Hvem vil dukke etter mine perler når jeg er borte? Hvem vil vite at de var mine? Hvem kan gjette at hele verden en gang har hengt rundt min hals?

Det er forskjell på dumhet og uvitenhet. Fugler som flyr på vindusruter er ikke dumme, det er bare enkelte ting de ikke kan se. Sauer som ser sine venner sjokkes av elektriske gjerder hver eneste dag, for så å gå bort å snuse på det samme gjerdet selv, er dumme. Hva var jeg?

Jeg har aldri før vært klar over i hvilken grad et sykehus drives av sykepleierne.

Mammadalt

Når Konger og Dronninger får barn ansetter de gjerne en mammadalt til å passe på dem. For de gidder ikke å passe på dem selv.

Tora, 9 år

Jeg hater ham som drepte min mor. Men hvordan kan man tillate seg å hate sin mors morder når det er ens egen far som har gjort det?

Skilsmissegrunn

Hvis man ikke vil være gift lenger, fordi mannen kanskje var dummere enn man trodde, så kan man skilles som venner.

Silje Marie, 7 år

Mange valgmuligheter

• Man må ikke gifte seg i kirken. Man kan gifte seg på sosialkontoret. Eller man kan flytte sammen uten å si det til noen. Det viktigste er at man vet det selv.

Nina, 6 år

Vi orker ikke, vil ikke, må ikke, kan ikke se at barn blir mishandlet eller misbrukt. De færreste av oss har fantasi til å forestille oss mennesker vi kjenner, kan begå handlinger som ligger langt utenfor det vi selv er i stand til. [...]
Og nettopp derfor skjer det. Nettopp derfor får det skje. I nabobygda. I nabohuset. I naborommet - uten at vi egentlig ser det vi ser. For jo nærmere det er, jo fjernere er det.

Hvem vil egentlig lese en hel bok om noe så grusomt som en stefar som ifølge dommen har slått ihjel en åtte år gammel stesønn? Og - er det i det hele tatt mulig å beskrive hendelsene uten at skildringene blir så groteske at det i seg selv vil virke frastøtende på leserne?
Eller er det nettopp her vi faktisk nærmer oss et av hovedpoengene i historien, at slikt nettopp kan og får skje ned noen mennesker, fordi alle vi andre ikke orker å tenke oss muligheten av det, og derfor lukker både ører og øyne?

Vi blir alle født med de største skattene vi noen gang vil få i livet. En av disse skattene er hodet, en annen hjertet. Og de uunnværlige redskapene for disse skattene er tid og helse.

Vi eksisterte et sted mellom livet og døden, uten å bli tatt fullt ut imot av noen av dem.

Ingen kan eie et tre, fortsatte han. Det kan tilhøre deg, på samme måte som du kan tilhøre det. Vi kommer fra jorda, og vi gir den vår kjærlighet og vårt strev, og hun gir oss mat tilbake. Når vi dør, går vi tilbake til jorda. På sett og vis er det hun som eier oss. Palestina eier oss, og vi tilhører henne.

Jorden og alt på den kan bli tatt fra deg, men ingen kan ta fra deg dine kunnskaper eller kvalifikasjoner.

Jeg setter pris på hver eneste rynke, for hver gang Gud svarer på bønnene mine, gir han meg en ny, og på den måten holder jeg telling med mine velsignelser.

Tenk deg en hekk. En lang rad med trær plantet ved siden av hverandre, av alle tresortene vi kjenner her hjemme, gran og furu og older og bjerk og alle de andre. Om hverandre. Men alle, alle sammen beskåret og beklipt aldeles ens, så de danner en sammenhengende flate bortover. Så blir det plutselig plantet et tre som ingen kjenner, en sort som ikke pleier vokse på de kantene. Og hagesaksen biter ikke plutselig, det treet der er ikke til å skjære samme fasong på som alle de andre i hekken. Så gir de seg til å file og hakke for å få treet ens. De ødelegger barken og ødelegger margen, men maken til de andre blir det ikke.

Det er lettere å svelge en fornærmelse enn å ta mot til seg og slåss med en som er sterkere; vi kan alltid si at den steinen de kastet, ikke traff oss, og bare om natten, når vi er alene, når ektefellen eller klassekameraten sover, bare om natten kan vi gråte i stillhet over vår egen feighet.