Bokelskere.no

Kjærlighet kommer fra Gud og har en mening i seg selv.

Det krever enorm viljestyrke, flaks og dyktighet for å bli først.
Men det krever et gigantisk hjerte å være nummer to.

Jeg var Donald Duck. Jeg hadde løpt utfor stupet. Men jeg falt ikke. Fordi jeg ennå ikke hadde sett ned.

Livet er en prosess der ingenting er statisk, alt er i endring, og dette er livet. Det er det livet er. Det er de dagligdagse hendelsene, det er hverdagene som utgjør helheten.

Man må tørre å la seg selv kjenne på smerten for også å få virkelig utbytte av toppene. Det jeg prøver å si, er at jeg tror mange mennesker gjør mye for å skåne seg selv for det som er vondt, trist og smertefullt. Ved å gjøre dette, blir resultatet at alt blir litt middels, tror jeg. Det skal bli vanskelig la seg gjøre å leve bare på de gode dagene.

Når han gir seg hen til hverdagen oppdager han at det ikke alltid er en mulighet til å forutse følgene av sine handlinger. Til tider redder han noen uten å vite at han gjør det, til tider lider han uten at han vet hvorfor han er trist. Ja, dette livet er sinnssykt.

Jeg velger å tro at det er en mening med alt som skjer. For selv om det er vanskelig å tenke sånn, og selv om jeg ofte streifer innom tankene om hvor meningsløst og urettferdig det er alt sammen, føler jeg at jeg har et bedre utgangspunkt dersom jeg tenker at ingenting er tilfeldig.

Når fortidens mennesker så gjenferd eller støtte på de underjordiske, skal det efter sigende ikke ha gjort synderlig sterkt inntrykk på dem; det bekreftet jo bare deres bilde av verden. Men vi moderne, snørrhovne funkis-mennesker, som går med årsaksloven i bukselommen og betrakter universet som en lettløst geometrioppgave, vi tåler ganske enkelt ikke å oppleve denslags. Hvis vi et eneste øyeblikk får mistanke om at regnestykket ikke stemmer, blir vi hjelpeløse som barn, og den store, flaggermusaktige mørkeredselen slår ned over oss.

Nå er det ikke slik virkeligheten ble for oss. Og det er virkeligheten - ikke ønskene mine - jeg må forholde meg til.

Jeg tror ikke vi mennesker er skapt for å grave oss ned i dyp sorg. Jeg tror faktisk ikke det er naturlig for oss. Vi skal kunne oppleve noe forferdelig i det ene øyeblikket, for så å kunne nyte det positive fullt ut i neste øyeblikk. Jeg tror nettopp det å være fullt ut til stede i det vonde og i det gode, er det å leve livet fullt ut.

Én sorg kan ikke sammenliknes med en annen.

Sladder gir ikke rom for forsvar, den fordømmer uten at dom har falt.

Ingen er fullstendig god eller ond.

Det finnes en lærdom i alt, og alle gaver, utfordringer og erfaringer kan brukes videre. Uten dem er livet ingenting. Hvordan føle glede om man ikke har følt sorg? Hvordan føle kjærlighet om man ikke har følt hat? Hvordan føle livet om man ikke har følt døden nær?

Det er ingen skam for en mann å gråte. Hvis en mann ikke gråter når han trenger det, kan tårene som ikke har blitt grått ut, koke i kroppen på ham til han eksploderer som en av vulkanene i Virungafjellene.

I all elendigheten er vi i den lykkelige situasjonen at vi VET at vi må vise kjærligheten hver dag, at vi ikke kan utsette det. Hver dag, mange ganger om dagen, det kan aldri bli for mye.

Jeg skal passe på deg, sier jeg. Og jeg skal passe på deg, sier han.

Akkurat som at han ikke forstår at han ikke kommer til å bli her lenge nok til å passe på meg når jeg blir gammel. Jeg vet ikke, kanskje er det ironi. Jeg tør ikke spørre.

[...] erkjennelsen av at uansett hvor du er nå, og hvor du kommer til å være i fremtiden, så forandres aldri utgangspunktet ditt.