Hammaren

Ein gong trefte eg
sjølvaste spikeren
på hovudet.
Meg hjelpte det
ikkje det minste.
Alle gongene eg har
halde meg langt
unna spikrane
har det gått mykje betre.

Forfatter: Einar Økland
Utgitt: Frå samlinga «Svarte norske», Samlaget 1997

Gjennomgang av 2014-fagbøker jeg hadde glede av.

Tja, hvis Norli er ute og søker etter prosjektmedarbeider, kan jeg absolutt vurdere å legge inn en søknad - jeg har erfaring med både prosjektarbeid og litteratur, jeg! For dette er jo en jobb du får betalt for å gjøre, ikke sant, og som Norli skal markedsføre seg på? Da er det sikkert ikke meningen at bokelskerne skal gjøre (deler av) jobben gratis for Norli...

Du pådyttes jo ikke noe som helst. Det er helt opp til deg å eventuelt oppsøke bøker som inneholder sexscener, grafisk vold, eller andre ting du måtte finne ubehagelig. Men dine personlige preferanser er nettopp bare det - dine preferanser. Jeg synes det fremstår som en selvfølgelighet at man skal kunne skrive om sex, på samme vis som man skriver om alle mulige andre slags menneskelige aktiviteter. Også de som kan være ubehagelige.

Neivel? Mener du virkelig at sexscener aldri kan tilføre noe i det hele tatt? Det er snakk om en nær universell menneskelig erfaring, en helt grunnleggende menneskelig aktivitet. Å utelate alle slags sexscener ville være omtrent like merkelig som å utelate alle slags beskrivelser av folk som spiser, eller drikker, eller sover, eller snakker sammen, eller kysser, eller...

Hva er så spesielt med sex, da? Beskrivelser av ryggsmerter, insekter, mat, fjellturer, hårfrisyrer, kvantefysikk, strikking og sjalusi kan ha sin plass i en historie - hvorfor er sex det eneste temaet som absolutt ikke tilfører en historie noe som helst?

Synes ikke sex er så rart eller så spesielt at det må holdes utenfor bøker på generell basis. Dårlige beskrivelser, derimot, men det gjelder jo for alle temaer.

Leve den kristne prippenhet:) Legg fra deg bøkene og kom deg ut blant folk, da vil du oppleve at det finnes ingen grenser for kreativiteten hos unge og gamle. Sex er en av de viktigste og nødvendige elementer i våre liv, og ikke rent lite myeomspunnet. Så det er jo ikke rart at enkelte har det i sitt vokabular, noen verre enn andre.

En forfatters privilegium i et fritt samfunn er å skrive om hva han ønsker og ordlegge seg etter hjertens lyst. Ditt privilegium er å enten la være å lese, klage på nettet over tingenes tilstand eller skrive ei bok selv som passer for de puritanske.

Det blir en sekser her også! Leste Invisible i sommer, Moon Palace før det og The Invention of Solitude før det igjen. Fabelaktige bøker. Og som dere skjønner, er jeg helt hekta på Auster for tida. Nå gleder jeg meg bare til Winter Journal kommer ut (i neste måned). Allerede forhåndsbestilt for automatisk nedlasting på min kjære Kindle så snart den er klar. Har ikke lest Auster på norsk enda, men kan ikke fri meg fra hans fabelaktige fortellerstemme på originalspråket.

Ikke hadde jeg trodd at jeg i så stor grad skulle fascineres av å lese om det danske monarkiet i årene 1768-1772, men dette er virkelig en interessant og velskrevet bok i skjæringspunktet mellom fakta og fiksjon.

Det er en roman med flere dimensjoner synes jeg. Det er et trekantdrama mellom den unge, sinnsyke kong Christian den syvende, hans enda yngre dronning Caroline Mathilde og kongens tyske livlege Johann Friedrich Struensee. Fascinerende og interessante personligheter alle sammen. Det er videre beretningen om en dansk revolusjon, store reformer og forsøk på opplysning av samfunnet. Det er innblikk i maktkamp og spillet i kulissene rundt monarken og hoffet, og det er også et bilde av datidens danske samfunn. Og romanen rommer enda mer.

En strålende historisk roman som varmt anbefales alle med sans for denslags.

Dette var min første bok av Paul Auster, så for meg er han et helt nytt bekjentskap. Jeg likte godt vinklingen i denne boka, der tre forskjellige mennesker forteller hva som skjedde (... eller hva var det som skjedde, egentlig...?).
Jeg liker bøker som ikke gir meg alle svarene på alt!
Slik er jo livet; det er mye vi aldri får ordentlig svar på.

Jeg må definitivt få med meg flere bøker av denne spennende forfatteren!

Enig i det du sier om Auster! "Moon Palace" blir min evige favoritt - en fantastisk fortelling som også innehar ingrediensene av hvem Auster vil være som forfatter generelt.

Jeg er enig med deg. Leser at noen Auster fans syntes at denne boken var litt skuffende. Jeg synes ikke det. Jeg synes at dette igjen var en solid, ettertenksom og god bok fra forfatteren.

Far og sønn relasjonen er jo ikke ukjent fra tidligere bøker, og det samme med beskrivelser av New York og bydelen Brooklyn.

Synes forfatteren lykkes godt med personskildringene sine, og bruker New York som en pulserende kulisse. det er jo de som tror at New York er en by i USA.

Lenge siden jeg leste boka, men jeg er enig med deg - for meg er dette en av de beste Solstad-romanene. Jeg festet meg mer ved omgivelsenes opplevelse av T Singer enn hva boka egentlig legger opp til - og hva det betyr for folk å ha omgang med en slik karakter.

Karakteren T Singer deltar ikke i noen situasjoner, men er bare tilstede. Jeg opplevde det som fascinerende hvordan hans omgivelser tror de oppfatter egenskaper hos han, kanskje de tolker han som snill, sjenert, lyttende, eller litt mystisk - mens det som finnes på innsiden egentlig bare er ikke-tilstedeværelse og skam.

Personlig fikk jeg en sterk uhyggefølelse da T Singer overtok ansvaret for samboerens datter - uten å ha noen kjærlighet for henne, ingen interesse for å oppdra henne, for å overføre sin livsvisdom (litt svulstig her), ingen iver. Kun plikt og et inntrykk han ville formidle til verden - av at han var den naturlige omsorgspersonen. Jenta blir fanget i en følelsestom oppvekst - grøss og gru.

Tilsynelatende kjedelig, men proppfull av lite stereotype observasjoner av sosiale relasjoner - som vekket mange følelser hos meg.

Underskrives! Ikke bare på grunn av bokas tema, men i like stor grad fordi den levendegjorde en legende/helgen fra skolelærdommen. Om Marie Curie visste jeg stort sett bare at hun samarbeidet med sin mann og ble tildelt Nobelprisen to ganger. Alt det stygge ved forskningen hennes (og livet ellers) sto jo ikke i lærebøkene. Jeg måtte ty til oppslagsverk flere ganger mens jeg leste, til og med for å finne ut om Blanche Wittman var en fiksjon. Det var hun altså ikke.

Enquist er et fenomen! Særegen stil og særpreget språk, og her har han diktet seg sjøl inn i boka på en slik måte at man blir i tvil om hvorvidt det er Blanche eller forfatteren som stiller spørsmålene.

Er det ikke dette som er meningen, at det ikke skal nøstes opp noe på slutten? Jeg har ikke fått lest den ennå selv, men ble veldig veldig fristet av en anbefaling jeg fikk fra en bibliotekar idag. Han mente at mye av boka dreide seg om gleden i å være underveis når man leste en bok. Når man fullfører en historie forsvinner også mye av gleden, det er morsommere å holde på med historien. Derfor er heller ingen av fortellingene i boka her fullført. Så slipper man å bli "ferdige" med dem, men du vil alltid ha dem med deg.

Husker da jeg var seksten år og leste Anatomi. Monotoni. og ikke riktig skjønte om jeg likte den eller ikke, men som uansett satte seg så fast i mitt sinn, at jeg nesten hoppet i taket da jeg fikk vite at Edy Poppy skulle gi ut noe nytt! En novellesamling denne gangen. Og det er med Sammen.Brudd som med Anatomi. Monotoni, jeg vet ikke helt riktig. Jeg måtte tenke meg om etter Sammen.Brudd også, riktignok kortere denne gangen, og jeg kom fram til at jeg likte den. Kanskje klarte jeg å bestemme meg nå for om jeg likte den eller ikke siden jeg har blitt en god del mer voksen enn jeg var da jeg leste Anatomi.Monotoni, jeg vet ikke. Jeg synes i hvertfall hun skildrer ensomheten/toseomheten godt. Jeg tror på henne, selv om karakterene hennes er ganske spesielle. Ensomheten/tosomheten er kanskje noe universelt da?

Denne boka var noe annet enn jeg hadde tenkt. Jeg kom litt ”baklengs” til den, som en slags forløper til ”Mordets praksis av Kerstin Ekman.

Ofte liker jeg bøker med et nøkternt språk, da det som beskrives ikke alltid er så hyggelig - henfallen til krim-sjangeren, som jeg er. Men i denne boka er det en betydelig intensitet i språket, og jeg liker det også, det er det som gjør boka til den klassikeren den er.

Hele boka er en monolog, i den forstand at det er doktorens dagboknotater, hvor han snakker til seg selv. Filosoferer, er muligens den beste beskrivelsen. Om ikke alle doktorens tanker er like rene og vakre, finnes det potensielle sitater på nesten hver eneste side, og det er det ikke mange bøker som kan matche.

Da jeg registrerte denne boka dukket det opp en del anbefalinger av beslektede bøker. Dette er et litterært landskap som stort sett er ukjent for meg, men som virker interessant. Spennende – og jeg ser fram til å utforske det videre.

Her kommer to av hans melankolske høstdikt, ett på svensk og ett på norsk:

Plötsligt möter vandraren här den gamla
jätteeken, lik en förstenad älg med
milsvid krona framför septemberhavets
svartgröna fästning.

Nordlig storm. Det är i den tid när rönnbärs-
klasar mognar. Vaken i mörkret hör man
stjärnbilderna stampa i sina spiltor
högt över träden.

SKIPPERSKRØNE

Det fins barfrostdager da havet er i slekt
med fjelltrakter som huker seg i grå fjærdrakt,
et kort minutt blått, lange timer med bølger lik bleke
gauper, som forgjeves prøver å få feste i strandgrusen.

En slik dag kommer vel vrakene opp fra havet og oppsøker
sine redere, benket i byens larm, og druknede
besetninger blåser mot land, tynnere enn piperøk.

(I nord går de ekte gaupene, med hvessede klør
og drømmende øyne. I nord der dagen
bor i en gruve både dag og natt.

Der den eneste overlevende må sitte
ved nordlysets ovn og lytte
til de ihjelfrosnes musikk.)