Bokelskere.no

Leste boka på ny nå. Dette må være en av Solstads aller beste bøker. I alle fall om det å bli berørt, rysta, få vondt inni seg er et kjennetegn på hva som skjer med deg når du leser gode bøker. Singer er nesten som meg, som mange jeg kjenner, han har en sterk skamfølelse, han lider under det å se seg selv utenfra, og ikke leve opp til sin egen forventning. Men så tar Solstad det bare litt lenger enn det vi andre opplever det som, og vi får en mann som målbevist skaper sin egen ensomhet, som ikke evner å være den han vil være, og dermed velger å ville være ingen, og til slutt klarer det. Han er i slekt med alle Solstads nittitallskarakterer, ELias Rukla, Bjørn Hansen, professor Andersen. Kanskje aller mest med Bjørn Hansen. I nabobyene Notodenne og Kongsberg bor det to menn som har det til felles at de ikke evner å snakke, ikke å kommunisere med sin omverden. Den ene er skuffet, eller oppgitt over verden, den andre over seg selv. Men sette ord på det, kommunisere det med andre kan de ikke. Istedet lar de seg lure av sin indre dialog til et punkt hvor de tror at verden ser dem slik de ser seg sjøl.

Singer opplever til slutt glede over at han kan bli sukka over av sin stedatter, gjennom å være årsak til dette sukket hun gjør framfor sine jevnaldrende venninere føler han at han har en funksjon for henne, og det gir ham et øyeblikks glede. Tristere blir det ikke, men heller ikke mye bedre.

Lenge siden jeg leste boka, men jeg er enig med deg - for meg er dette en av de beste Solstad-romanene. Jeg festet meg mer ved omgivelsenes opplevelse av T Singer enn hva boka egentlig legger opp til - og hva det betyr for folk å ha omgang med en slik karakter.

Karakteren T Singer deltar ikke i noen situasjoner, men er bare tilstede. Jeg opplevde det som fascinerende hvordan hans omgivelser tror de oppfatter egenskaper hos han, kanskje de tolker han som snill, sjenert, lyttende, eller litt mystisk - mens det som finnes på innsiden egentlig bare er ikke-tilstedeværelse og skam.

Personlig fikk jeg en sterk uhyggefølelse da T Singer overtok ansvaret for samboerens datter - uten å ha noen kjærlighet for henne, ingen interesse for å oppdra henne, for å overføre sin livsvisdom (litt svulstig her), ingen iver. Kun plikt og et inntrykk han ville formidle til verden - av at han var den naturlige omsorgspersonen. Jenta blir fanget i en følelsestom oppvekst - grøss og gru.

Tilsynelatende kjedelig, men proppfull av lite stereotype observasjoner av sosiale relasjoner - som vekket mange følelser hos meg.

Jeg synes du skriver mange gode kommentarer, men følger deg ikke på denne.

Dette er en av mine kjipeste leseopplevelser. Opplevde boka som gjennomkonstruert (ønsker ikke ødelegge din opplevelse av den).

En av grunnene til inntrykket mitt var at jeg leste den rett etter "Macht und Rebel" av Faldbakken jr, og den traff meg skikkelig i mellomgulvet. Det gjorde nok antiklimakset enda større.

har ikke lest noe av Solstad etter dette, men han er veldig morsom å høre på bli intervjuet.

Artig at man kan ha så ulik opplevelse av en bok! Og mer givende diskusjoner :-) Her er vi to som plasserer denne i toppsjiktet, og to som synes den er bånn. Nøkkelen til forskjellen i opplevelse ser ut til å ligge i om man opplever T. Singer som troverdig eller ikke. Det passive, ikke-involverte, likegyldige individet hadde vel sin litterære debut med L'etranger (Den fremmede). (Her er jeg på tynn is - jeg er ikke litt.viter). Jeg opplevde T. Singer som en variasjon over det samme temaet - og syntes det er både interessant og skremmende. Har ikke lest Macht und Rebel, men skal ta en titt på den.

Dette var et godt svar. helt enig i at det er fasinerende at en bok oppfattes så forskjellig. Tror du er inne på noe i konklusjonen din. For meg ble dette dessverre kjedelig, men skal ikke ta fra deg din opplevelse.

Har ikke lest "Den fremmede", kanskje jeg burde det. "Macht und Rebel" er en av mine favoritter. Den slo meg skikkelig i mellomgulvet, og var ikke bare en behagelig lese opplevelse. Forgjengeren "The Cocka Hola Company" er også vel verdt å lese. Den siste i triologien "Unfun" holder etter min mening ikke samme nivå som de to første, men også her er det delte meninger.

Jeg klarer dessverre ikke å dele din entusiasme for denne boken. For meg var dette en bok som var dørgende kjedelig. Et språk som for meg, ikke på noen måte innga til de opplevelsene du hadde. Det begynner å bli en stund siden jeg leste boka, men følelsen av å ha lest ei bok som virkelig ikke appelerte sitter i enda. har derfor gitt den terningkast 2.

T. Singer blir for min del altfor konstruert, og jeg har lest langt bedre beskerivelser av det å føle seg utilstrekkelig for både omverdenen og seg selv.

Jeg syns dette er en av de svakeste Solstad-bøkene jeg har lest. Enkeltpartier er fine, når de sier noe om mellommenneskelige relasjoner, men den virkelighetsfjerne handlingen reduserer romanens slagferdighet betraktelig. Hva slags menneske insisterer på å ha omsorg for et barn, for ingen annen grunn enn at det passer seg slik, og lar det barnet vokse opp i et hjem som virker så kontaktløst? Selv i romanens virkelighet, med denne veldig spesielle hovedpersonen virker det ikke plausibelt.