Dette er en roman om besettende kjærlighet som risikerer alt. Hovedpersonen i boka er Blanche, som tidligere har vært pasient ved sykehuset La Salpétriere-sykehuset, hvor den verdensberømte legen Charcot drev med hypnosebehandling av hysteripasienter. Han var ikke bare legen hennes, men også hennes elsker. Etter en skandale som ender med at Blanche reiser fra sykehuset, blir hun Marie Curies assistent. De blir nære venner og fortrolige.
Livet sammen med Marie og forskningen hennes betales etter hvert med en høy pris. Strålingen fra de radioaktive stoffene Marie driver forskning på, fører til stor skader på Blanche, som amputerer den ene kroppsdelen etter den andre - og til slutt ender som en torso i en trekasse. Hun beholder imidlertid den ene armen, noe som gjør henne i stand til å skrive. Etter Pierre Curies død, vikler Marie seg inn i en håpløs kjærlighetsaffære med en gift mann, og affæren havner i medienes søkelys. Det hele ender med forferdelse.
Det tok litt tid før jeg ble revet med av historien, men da var jeg også solgt. Per Olov Enquist skriver historien på en besnærende måte, slik at det ikke var mulig å rive seg løs fra boka.
Viser 1 svar.
Underskrives! Ikke bare på grunn av bokas tema, men i like stor grad fordi den levendegjorde en legende/helgen fra skolelærdommen. Om Marie Curie visste jeg stort sett bare at hun samarbeidet med sin mann og ble tildelt Nobelprisen to ganger. Alt det stygge ved forskningen hennes (og livet ellers) sto jo ikke i lærebøkene. Jeg måtte ty til oppslagsverk flere ganger mens jeg leste, til og med for å finne ut om Blanche Wittman var en fiksjon. Det var hun altså ikke.
Enquist er et fenomen! Særegen stil og særpreget språk, og her har han diktet seg sjøl inn i boka på en slik måte at man blir i tvil om hvorvidt det er Blanche eller forfatteren som stiller spørsmålene.
Sist sett
