Bokelskere.no

Må si jeg er nokså uenig her, selv om jeg skjønner innvendingene dine. Det fine med Kundera slik jeg ser det, er akkurat det at personen hans er vagt til stede gjennom det meste, gjerne gjennom dels syrlige og desillusjonerte betraktninger som det du siterer.

Bakteppet Tsjekkoslovakia er veldig konkret tilstede i mange av bøkene, og jeg tror dette er grunnen til at mange har klistret magisk realisme-klisteret til denne boken og spesielt senere bøker han har skrevet.

Jeg synes denne boken er beint frem forbilledlig, den er veldig kort og kompakt, men sier veldig mye - eneste innvendingen jeg har er at det kanskje blir litt mye stiløvelse noen steder. Altså at han bruker veldig mange virkemidler, måter å fortelle ting på, som kan forvirre. Men at alt er så godt forent likevel er det jeg synes er det fine med denne forfatteren, og jeg synes han lykkes best i denne.

Jeg oppfattet partiet om grafomanien som du nevner - dagene som menneskeheten vil komme til å kjenne som "dager av universell døvhet" eller noe sånt - og den tilhørende hakkingen på forfatterne som komplett ubrukelige, som en ironisering over okkupasjonsmaktens syn på kulturen, og ikke forfatterens oppriktige mening. Kommunistiske regimer er ikke akkurat kjente for å være progressive på dette feltet, lik alle andre sekter. Det hører med til historien, og hjelper på forståelsen av boken tror jeg, at den sammen med alle andre bøkene hans var forbudt i hjemlandet frem til 89 (denne ble utgitt i 79).

Jeg liker på mange måter språkføringen i denne bedre enn i "Tilværelsens(..)", det er mer behersket, og prøver ikke å gripe over like mye.

En betagende fortelling om den aldrende pedagogen som brått forlater jobb, hjem og daglige rutiner for å gjøre seg kjent med livet til en helt ukjent portugisisk forfatter. Gjennom litteratur, nye bekjentskaper, og ikke minst gjennom å ferdes i Lisboa og omegn, avdekkes stadig flere sider av forfatterens liv, og samtidig får hovedpersonen større innsikt i seg selv og sitt eget liv.

Dette er en perle av en bok. Antologien består av smakebiter fra utvalgte serier samt seks grundige intervjuer med tegneserieforfattere. Den er breddfull av modne betraktninger, gode spørsmål og tilspissede analyser. Tegneseriemediet tas på alvor fra første stund, og det er tydelig at Wivel og Thorhauge kan mye om emnet. Her trekkes fortellingsformens særpreg frem uten påtatthet, det legges vekt på serienes kunstneriske kvaliteter og skapernes egne refleksjoner tillegges stor vekt. Boken inneholder intervjuer og smakebiter av Jim Woodring, Dylan Horrocks, Anke Feuchtenberger, Ben Katchor, David B og Martin Tom Dieck.

Som vi vart einige om her, bruker vi planen nedanfor som utgangspunkt, men i individuelt tempo og ut frå dei bøkene som kvar av oss kjem til å lese (og dermed er krava for å bli med oppfylt!). Plan for arrangement i Storbritannia ligg her.

Biografi

Peter Ackroyd: Dickens (35 kap. og etterskrift)Diskusjonstråd

Romanar og forteljingar

Diskusjonstråd for The Posthumous Papers of the Pickwick Club (1836–1837)
(57 kap.) Ferdig 30.9.2011

Diskusjonstråd for Sketches by Boz (1837–1839)
Ferdig 1.4.2015

Diskusjonstråd for Oliver Twist (1837–1838)
(53 kap.) Ferdig 31.10.2011

Diskusjonstråd for Nicholas Nickleby (1838–1839)
(65 kap.) Ferdig 30.11.2011

Diskusjonstråd for The Old Curiosity Shop (1840–1841)
(73 kap.) Ferdig 1.2.2012

Diskusjonstråd for Barnaby Rudge (1840–1841)
(81 kap.) Ferdig 20.3.2012

Diskusjonstråd for A Christmas Carol (1843)
(5 kap.) Ferdig 2.1.2012

Diskusjonstråd for Martin Chuzzlewit (1843–1844)
(54 kap.) Ferdig 1.5.2012

Diskusjonstråd for Dombey and Son (1847–1848)
(62 kap.) Ferdig 30.9.2012

Diskusjonstråd for David Copperfield (1849–1850)
(64 kap.) Ferdig 30.8.2012

Diskusjonstråd for Bleak House (1853)
(65 kap.) Ferdig 10.12.2012

Diskusjonstråd for Hard Times (1854)
(37 kap.) Ferdig 10.1.2013

Diskusjonstråd for Little Dorrit (1857)
(70 kap.) Ferdig 20.3.2013

Diskusjonstråd for A Tale of Two Cities (1859)
(45 kap.) Ferdig 30.4.2013

Diskusjonstråd for Great Expectations (1861)
(57 kap.) Ferdig 5.6.2013

Diskusjonstråd for Our Mutual Friend (1865)
(68 kap.) Ferdig 1.10.2014

Diskusjonstråd for The Mystery of Edwin Drood (1870, ufullført)
(22 kap.) Ferdig 7.8.2015

Diskusjonstråd for "Selected Short Fiction"
(33 enkelttekster) Ferdig 1.12.2015

Nå er jeg straks i mål med Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera og slutter meg til dem som roser boken. Du skriver at du oppfatter boken som kynisk, Anna Bella. Jeg lurer nesten på om du har lest hele :-)

Jeg oppfatter at boken rommer flere temaer, hvorav utroskap bare er ett. Forfatteren reiser interessante, eksistensielle spørsmål. Den inneholder også en ram kritikk av kommunismen. Om man deler forfatterens oppfatninger eller ei, er underordnet. Saken er at tankene kommer i gang. Språket er glitrende - presist, bilderikt og overraskende.

Svaret er et rungende Ja, jeg gjorde et kupp da jeg kjøpte "Tilværelsens uutholdelige letthet" på biblioteket for 10 kroner!

En liten artighet:
Kundera er opptatt av tilfeldighetenes rolle i våre liv. Rett før jeg begynte på boken, hadde jeg fullført Anna Karenina (Lev Tolstoj) - en bok Kundera referer til flere ganger (en advarsel - les bøkene i samme rekkefølge som meg; Kundera avslører et sentralt poeng i handlingen i "Anna Karenina").

Jeg så filmen for mange år siden. Har lyst til å se den igjen. Se hva jeg får ut av den etter å ha lest boken.

Tilværelsens uutholdelige letthet er en av vår tids største filosofiske romaner. Det er leit du ikke klarte å lese gjennom den første dimensjonen. Det er ikke boken som er kynisk, og det er nettopp her boken beviser sin storslåtthet - den forteller oss nemlig ikke hva vi skal mene hovedpersonene, den tvinger oss til å gjøre oss opp en mening selv. Det er ikke en forherligelse av utroskap og kynisme. Og det er her den er provoserende, for vi blir så forvirret av hvorfor de handler som de gjør og tenker som de gjør - at vi egentlig ikke klarer å gi oss rett til å felle dom over dem. Det ligger kanskje noe der - det er uutholdelig lett å dømme andre. Lett fordi det er så enkelt å si hva som bør være rett og galt her i verden, uutholdelig fordi vi vet at dommen aldri blir rettferdig når vi dømmer ut i fra et moralsk ståsted.

Leste boka på ny nå. Dette må være en av Solstads aller beste bøker. I alle fall om det å bli berørt, rysta, få vondt inni seg er et kjennetegn på hva som skjer med deg når du leser gode bøker. Singer er nesten som meg, som mange jeg kjenner, han har en sterk skamfølelse, han lider under det å se seg selv utenfra, og ikke leve opp til sin egen forventning. Men så tar Solstad det bare litt lenger enn det vi andre opplever det som, og vi får en mann som målbevist skaper sin egen ensomhet, som ikke evner å være den han vil være, og dermed velger å ville være ingen, og til slutt klarer det. Han er i slekt med alle Solstads nittitallskarakterer, ELias Rukla, Bjørn Hansen, professor Andersen. Kanskje aller mest med Bjørn Hansen. I nabobyene Notodenne og Kongsberg bor det to menn som har det til felles at de ikke evner å snakke, ikke å kommunisere med sin omverden. Den ene er skuffet, eller oppgitt over verden, den andre over seg selv. Men sette ord på det, kommunisere det med andre kan de ikke. Istedet lar de seg lure av sin indre dialog til et punkt hvor de tror at verden ser dem slik de ser seg sjøl.

Singer opplever til slutt glede over at han kan bli sukka over av sin stedatter, gjennom å være årsak til dette sukket hun gjør framfor sine jevnaldrende venninere føler han at han har en funksjon for henne, og det gir ham et øyeblikks glede. Tristere blir det ikke, men heller ikke mye bedre.

Og jeg ergret meg den gangen - for veldig lenge siden - over at hun lot etterforskerne være så dumme at de ikke kjente "sov du lille spire ung"! Og som jeg husker det nå, gjorde de ikke noe særlig forsøk på å finne det ut heller, før langt ute i boka! Nei, det ble den første og siste boken jeg har lest av Unni Lindell!

Etter tips fra Anne Marie (nedenfor, innlegg 10.02.11), har jeg regnet meg frem til datoer for bokopplesninger hos Zazie (på fransk) med te og kake til - annenhver onsdag kl. 17.00-18.00:

• ons. 23. februar

• ons. 9. mars

• ons. 23. mars

• ons. 6. april

• og så er det vel påskeferie, kanskje?...

Hvilke bøker det vil bli lest fra, må man nok etter hvert sjekke selv, på www.zazie.no. Men du får 10% avslag om du kjøper bøkene etter opplesningen - og selve arrangementet er gratis!

Essays om tilhørigheit. Sveen skriv så godt. Anbefales

Denne vesle boka er svært god! Det er ei flott skildring av ein sorgprosess, ei historie med god utvikling og sterkt språk.

Skal være enig i at han har et over middels negativt fokus, blir litt mye "liksom", men han er da saklig nok. Syns han underbygger synspunktene sine godt. Morsomt å lese en som utrykker seg så spenstig og solid. Må ikke være enig med ham i alt. Alltid gøy med folk som kan "snakke" for seg, skriftlig eller muntlig.

Roar Sørensen! Her er innlegget. Jeg synes forøvrig han er en riktig kul kar. Mye på grunn av ting som det her.

Sjøl har jeg et prosjekt med å slakte bestselgere, men det er ikke altfor grundig. En blogg med mange kjekke tips til dem som vil skrive bok finnes her: Ikke slik, men slik. Mye artig lesning om feller folk går i både språklig og plottmessig.

Ellers er jeg helt enig med deg. Mer! Det er fint både å bli bevisstgjort på språkbruk sjøl og at andre blir det.

Det er en mesterlig liten bok, ganske finurlig, temmelig svart, en historie med en psykologisk nerve som i bunn og grunn handler om ensomhet, seksualitet og moral.

Boka utkom i 1905, og skapte furore. Den var uhørt provoserende for sin samtid. Både tema og det faktum at doktoren og presten framstilles helt annerledes enn det som var vanlig, kan ha bidratt til dette. Mest tror jeg likevel provokasjonen skyldes Fru Gregorius, Helga, som framstilles som en selvstendig kvinne som bestemmer over sin egen seksualitet. Det kan ha vært drøy kost for både doktorer og prester, vil jeg tro.

Den er nok inne på topp 5 hos meg også. På youtube er det lagt ut en hel forelesning fra Yale-universitetet om denne boka. Virkelig verdt å se for Blood Meridian-entusiaster:

Del 1

Del 2

Jeg har akkurat lest ferdig Å smyge forbi en øks, og jeg er enig med deg, Tove, i at den var ubehagelig, og i at den var godt skrevet. Men jeg ble ikke avskrekket fra å lese mer av Beate Grimsrud!

Bokens hovedperson er jenta Lydia - fortellerstemmen veksler mellom første og tredje person entall, men med få unntak er det hele boken fortalt fra Lydias perspektiv. Vi følger Lydia og familien hennes gjennom tolv år, og ser hvordan Lydias opplevelse av verden rundt seg forandres og utvikler seg ettersom hun vokser til.

Jeg syntes noe av det interessante og ubehagelige ved denne boken var at jeg som leser ofte var usikker på om det Lydia opplevde, var virkelig - eller utslag av fantasien hennes. Lydia er en jente med livlig fantasi, og som alle barn opplever hun vanskelige situasjoner. Men er alle vanskelighetene som beskrives, reelle? Og hvis hun faktisk utsettes for ting som barn ikke skal oppleve: er det de faktiske hendelsene som beskrives, eller er de omskrevet av Lydia slik hun "velger" å huske dem? Og er noen problemer egentlig symptomer på noe større og vondere?

Slike utfordringer ble jeg stadig konfrontert med underveis, og i mine øyne er denne måten å fortelle historien om Lydia på, nettopp det som gjør at jeg synes Beate Grimsrud har begått en uvanlig roman, og en vellykket roman. Jeg har lyst til å lese mer av denne forfatteren!

På lørdag oppdaget jeg til min store glede at det er kommet en ny bokhandel i Oslo - en fransk bokhandel! Jeg måtte øyeblikkelig inn og titte, selvfølgelig, og fikk en lang og hyggelig prat med stedets unge innehaverske. Hun har et variert utvalg, klassikere, nye bøker (også for barn og ungdom), litt tegneserier og litt forskjellig for små og store som holder på å lære seg fransk. Og hun sender over hele landet...

Bokhandelen heter Zazie og ligger i St.Olavs gate 3 - det er rett nedenfor Kunstindustrimuseet (der hvor Ekjords kunstmateriell lå tidligere). OG det finnes en hjemmeside: http://www.zazie.no - der fremgår det også at innehaveren også har søkt om bevilling for å drive kafé for sine kunder i bokhandelen. Forhåpentlig er bevillingen snart på plass - i mellomtiden går det an å få en kopp te eller et glass saft mens man koser seg med franske gloser på alle kanter...

Jeg har lenge satt meg som mål at jeg MÅ komme i gang med å lese litt fransk igjen - jeg fikk naturligvis handlet litt hos Zazie på lørdag, så kanskje dette var sparket jeg trengte for å sette forsettet ut i livet?

Forresten fikk jeg spurt etter Sully Prudhomme også - de som har vært med på nobelprisvinner-diskusjonene her inne tidligere, husker kanskje at han var en av de første vinnerne? Jeg har blitt litt nysgjerrig på ham fordi jeg aldri har sett noen av hans verker på trykk - er det ingen som leser ham lenger? Innehaveren av Zazie kunne opplyse at joda, han er fremdeles velkjent i Frankrike, men det er nok helst i akademiske kretser han fremdeles leses og diskuteres. Han er absolutt ikke noe den vanlige franske bokelsker setter seg til med, kunne jeg forstå. Så da er det vel ikke så rart at det har vært dårlig med treff når jeg har søkt etter bøker av ham på amazon, antikvariat.net og slike steder...

Kvifor.. er eit temmeleg.. ambisiøst spørsmål når det er tale om eit menneske. Vi gjer alltid ein rad galne og meiningslause val, nokre med svært alvorlege følger for oss. At det fins kvinne som av ein eller annan grunn tek på seg offer-rolla.. Vel, det lyt vera velkjend i liv og litteratur. Kvifor Coetzee fortel om sitt offer? Det veit eg ikkje, og ja Synneva, det gjer ein uggen smak i munnen. Men han gjer det som ein meister. Og det er nok for meg.