Bokelskere.no

Vibeke! Kan ikke la være å gi en kommentar til din "kunngjøring" her. Jeg synes det er storartet at du er så åpen på slike "hendelser". Og når du sier at formen snart er tilbake til det normale, så må vel vi-på dine vegne -understreke : Det normale for deg vel og merke. Sykdommen ME er jo der fremdeles! Og da må jeg -som en vanlig gammel sutrer -få lov til å undre meg: Hvordan kan denne unge damen greie å si dette uten et snev av bitterhet? For ME er jo sykdom og skjebne hånd i hånd slik jeg har forstått den.
Kunne jeg bare få kjøpt en hatt i disse tider, skulle jeg kjøpt den bare for å kunne ta den av for deg, Vibeke!
Sannelig, vi tror deg på at du blir nesten litt rørt. Vi gjør det.
Men, det er jo vi som skal takke! For ditt fantastiske pågangsmot som ikke kan annet enn å vise alle, at det går an å leve seg gjennom slike nedturer denne sykdommen stadig kan gi. Med dette gir du andre et så kraftig signal om aldri å gi opp! Unnskyld en gammel mann for en kveldstanke og en god følelse jeg synes jeg bør dele med andre. Og takken, den skal du ha, Vibeke! Ene og alene.

Harpesang er feelgood-litteratur av fremste slag. Henriksen bygger opp den ene fornøyelige scenen etter den andre, og hovedpersonen Jim Gystad er en fyr jeg kunne likt å gå på pub - eller diskutere musikk - med. Henriksens entusiasme smitter, og de små hindringene han legger i veien for Jim Gystad og de andre føles aldri mer alvorlige enn at de kommer til å løse seg. Den bittersøte slutten treffer også blink.

Dialogene må nevnes. Her er ingen innlandsmumling, hver av personene står omtrent klare og tripper med sine smellende replikker når det blir deres tur. Harpesang føles til tider mest som en film, fordi Henriksen skaper så tydelige scener og personer. (Full omtale på Sølvbergets nettsider.)

Tusen takk for all omtanken dere viser, jeg blir nesten litt rørt jeg :-)

Siden flere av dere har gitt uttrykk for bekymring så tenkte jeg det er greit å utdype litt mer. Jeg har tidligere vært åpen om at jeg har ME og stort sett er sengeliggende, selv om jeg har mulighet til å rusle litt rundt i huset og ordne det meste for meg selv. På grunn av mye styr med oppussing og bråk i nabolaget fikk jeg en svikt i formen som førte til at jeg verken fikk i meg mat eller nok med drikke. Som de fleste vet så duger ikke helten uten mat og drikke :-) Det endte med en natt på sykehuset der jeg ble rehydrert med saltvann og fikk noe kvalmestillende og smertestillende. Den siste uka har jeg hatt "barnevakt" som passer på at jeg får i meg nok væske og mat og nå er formen snart tilbake til det normale, håper jeg.

Og bare for å understreke at det går over all forventning så har jeg nå kommet halvveis i min 3. bok på en uke :-)

Ei meisterleg framstilling av livet i ei fjellbygd på Nordaustlandet på Island tidleg på 1900-talet. Hovudpersonen er Bjartur, ein stabukk av ein sauebonde og nyryddingsmann. Han er særs medviten på verdien av å vere økonomisk sjølvstendig, å livberge seg utan å ha skuld til nokon, og dette er det høgste av dei boda han lever etter. Som ein god nummet to kjem sauene, familien forøvrig kjem på ein tredjeplass. Eller kanskje fjerde, for litteratur og skaldskap har også ei høg stjerne hjå Bjartur.

Ein fyl historia til Bjartur kronologisk frå han etter 18 år som gardsdreng får kjøpt ein fjelleigedom, som attpåtil seiast å vere forheksa, gjennom harde år og gode år, og nokre tiår framover i tid. Det er eit fattig og rikt liv på same tid. Laxness skildrar dei tidvis harde vertilhøva så godt at ein nesten sit og hustrar medan ein les. På same tid er der mykje humor; ein viss galgenhumor hjå Bjartur sjølv, og humoristiske skildringar av det øvrige persongalleriet i bygda.

Laxness viser også fram samfunnstilhøva i landet på denne tida. Konflikten mellom det framveksande landbrukssamvirket og handelsstanden var interessant å få med seg. Graden av overtru mellom folk er også tankevekkande, og interessen for litteratur og skaldskap som fjellbøndene er ikkje mindre enn imponerande. Men mest imonerande av alt er likevel pågangsmotet og staheita til Bjartur.

Eg las denne saman med kjell k sin lesesirkel. Det vart mange fine og opplysande diskusjonar denne gangen også.

Så stor forskjell det er i produksjonen til Charles Dickens! Lucy i John M. Coetzees Vanære les den ufullførte romanen The Mystery of Edwin Drood ned stort utbytte, men meg grip han ikkje på same måten som med dei fleste andre romanane til Dickens. Utgåva mi inneheld òg ein del andre tekster ("Master Humphrey's Clock", "Hunted Down", "Holiday Romance" og "George Silverman's Explanation"), men heller ikkje dei appelerer. Ludvig Holberg vart gripen av det han kalla "den poetiske Raptus"; kanskje hadde Dickens ein slik raptus konstant gåande, og da kunne vel kvaliteten bli så som så innimellom. Uansett er denne boka med på å utdjupe og nyansere bildet av Charles Dickens, som vi begynte å feire 200-årsminnet til for tre og eit halvt år sidan.

Eg er så enig, Jostein :-)
Denne var både morosam og hadde gode karikaturar og skildringar.
Skjønar godt at den vekte oppsikt mellom dei adelige då den kom ut, dei vart ikkje akkurat positivt framstilte!

Jauvisst fantest det humor før i tida også. Gogol er utspekulert morosam i denne boka der han fortel om spekulanten Tsjitsjikov, som reiser rundt på landsbygda i Russland for å kjøpe avlidne liveigne, eller «døde sjeler» som også er tittelen på boka. For det første er sjølve plottet så absurd at det kallar på latteren. For det andre så set Tsjitsjikov seg i såpass mange kinkige situasjonar undervegs at ein må berre le. For det tredje så leverer Gogol knakande gode karikaturar av alt frå einfoldige bønder og gjerrige godseigarar til snørrviktige embetsmenn og virkeligheitsfjerne adelsfolk.

Men boka er ikkje berre ei lattervekkande farse, det ligg også ein del samfunnskritikk i forteljinga. I tillegg er der eineståande flotte skildringar av natur og miljø på den russiske landsbygda. Starten av andre bind er kanskje noko av det flottaste eg har lest i så måte. Ein må også halde fram det imponerande omfangsrike og varierte persongalleriet som Tsjitsjikov støyter på undervegs på reisene sine.

Dessverre så blei Gogol aldri ferdig med dette verket. Planen var eit storverk på 3 bind, men forfattaren døydde medan han arbeidde med bind 2. Denne boka inneheld derfor det fullstendige bind 1, og ein til dels fragmentarisk start på bind 2. Det er synd ein ikkje få vite korleis historia ville utvikle seg vidare. Heldigvis skreiv Gogol fleire tekster, først og fremst ein rekke noveller, ein får heller trøyste seg med dei.

Leste dem for mange år siden. Hamsun skrev seks skuespill (inkl. versedramaet "Munken Vendt", (tittelpersonen er med både i "Pan" (i Glahns drømmer?) og "Rosa")).
Det som gjorde at jeg fikk lyst til å lese Kareno-trilogien på nytt, var det Henny Moan nevnte om likheten mellom Teresita og Edvarda (Edvarda er om mulig like merkelig som Johan Nilsen Nagel i "Mysterier"). Jeg regner med at det var en kompetent uttalelse fra Henny Moan, ettersom hun har spilt begge skikkelsene.
Har du tenkt å lese alle skuespillene? Jeg vil gjerne høre hva du synes, spesielt dersom du leser trilogien om Kareno ("Ved rikets port", "Livets spill" (der Henny Moan har spilt Teresita), "Aftenrøde").
Du kan gjerne gi beskjed om/når du leser Kareno-trilogien, så kan vi jo ta en slags samlesing (eller hva det heter).

Advarsel:
Knut Hamsun var en mye bedre romanforfatter enn dramatiker, så det er stor sjanse for å bli litt skuffet dersom man har lest (i alle fall de beste) Hamsun-romaner tidligere, og nå skal lese skuespillene.
Vet det er mange som er enige med meg i det. Men smak og behag, osv. - - -

Svøm med dem som drukner er en sjelden perle blant norske romaner. Den er noe så sjeldent som en spenningsroman uten noen åpenbar forbrytelse. En skikkelig røverroman uten noen ordentlig skurk. Og ja, Lars Mytting har gjort det igjen: skrevet ei ordentlig medrivende bok om treverk.

Løp og les!

Bra seminar.
Interessante foredrag, bl.a. om handelsstedene og Edvarda-skikkelsen.

Nils Magne Knutsen fortalte bl.a. om handelsmannen og nessekongen Erasmus Zahl på Kjerringøy som Knut Hamsun nok har brukt som modell for Ferdinand Mack på Sirilund i romanene Pan, Benoni og Rosa.

Karl Erik Harr hadde omvisning i Zahl-fjøsen der han har et omfattende galleri av sine illustrasjoner til flere Hamsun-verker (Markens grøde, Pan, Benoni, Rosa, Victoria, Det vilde Kor).

Nils Magne Knutsen intervjuet Henny Moan (spiller Edvarda i NRKs "Benoni og Rosa" (1975)). Hun fortalte at hun også har spilt Teresita i Livets spill av Hamsun. Dette skuespillet er det midterste i "Kareno-trilogien". Det første har tittelen Ved rikets port, og det siste heter Aftenrøde.
Henny Moan mente at Teresita og Edvarda ligner svært mye på hverandre. Så da er det bare å gjenlese Kareno-trilogien for å se om jeg er enig med Moan. Ærlig talt er det lite jeg husker av Hamsuns skuespill, desto mer interessant blir det å lese dem på nytt.

Knut Hamsun om Edvarda i Pan:
"Jeg har arbeidet tyngre med denne fordømte Edvarda enn med alle mine bøker."

Forståelig uttalelse.
Edvarda er temmelig uforståelig, og er tolket på mange måter og blir det fortsatt, bl.a. av Hella Busch (master i litteratur) i det siste foredraget på seminaret. Busch beskrev Edvarda ut fra en evolusjonsteoretisk tilnærming, og mente bl.a. at Edvardas adferd og tanker kan overføres til dagens kvinner.
Kanskje var Edvarda forut for sin tid, på godt og ondt.
Mulig det, eller kanskje "Dessverre. Gudskjelov", som Hamsun ville ha sagt.

Tusen takk til alle som har ønsket meg god bedring de siste ukene. Etter en "kjapp" tur på sykehuset og bl.a. behandling for dehydrering/underernæring ser det endelig ut til at formen er på riktig vei :-) Evig optimist som jeg er så regner jeg med å komme sterkere tilbake neste helg!

Da vil jeg våge påstå at du har mye godt lesestoff å glede deg til :-) Jeg leste min første Fante-roman som tenåring (for en evighet siden, med andre ord). Den gjorde et voldsomt inntrykk, og bøkene hans har fulgt meg siden.

John Fante skal jo forresten ha vært Charles Bukowskis store forbilde. Hvis du blar deg litt nedover i denne tråden, vil du finne en del innlegg om det.

«Mors og fars historie» har mykje sams med oppvekstromanen «Heimlandet Barndom», men denne boka legg enno meir vekt på å vere dokumentarisk, som når Hoem skriv: «Slik var det mor fortalte at det var». Men i denne soga om foreldra er det òg hol der «Det er ikkje nokon som kan seia korleis det var». Her fyller Hoem inn det som trengst med overtydande diktarfridom. Boka gir eit framifrå og medrivande innsyn i verda av i går, sjølv om sluttdatoen er så nyleg som 26. januar 2001.

Hehe, jeg har oppdaget det samme - og flere med oss. Var visst en bokhandel en eller annen plass som hadde laget en egen kurv som het "Bøker med bilder av damer med ryggen til". Litt komisk og ganske så kjedelig at trenden er sånn. Jeg for min del har flere ganger tatt feil av "Midnattsrosen" og "Indias datter" da disse er omtrent kliss like på forsiden.

Skal ikke røpe noe av handlingen, bare si at da jeg var midtveis falt mitt blikk på et dårlig terningkast i en herværende avis... jeg skyndte meg å lukke avisen og lese videre. Og nå er jeg ferdig, og har gitt Go set a watchman terningkast 5. (Det er ikke en sekser for meg, og jeg vurderte en firer, men fant ut at jeg fikk mer ut av boken enn som så.) Så vil jeg på det sterkeste anbefale Charles J. Shields' biografi om Harper Lee - den er god, og jeg synes den setter de to bøkene i et interessant perspektiv. Og Go set a watchman bør leses ut i fra den tiden den ble skrevet, og så bør man under lesningen stoppe opp og vurdere hva slags mottagelse denne boken vel ville fått om det var den som hadde blitt utgitt først....

Ja, og ikke bare dem. Jeg har valgt motsatt strategi av Lillevi, og leser enkelte avslørende artikler. Forfatteren Harper Lee ville gi ut boka slik som hun skrev den før "To kill a mockingbird" ble utgitt, uten å endre noe, og slik ble det. Det er noe rakrygget ved det, å stå for seg selv uten å redigere det i ettertid.

Mange gode forslag her....Skulle vere noko for einkvar smak! :-)

I går morges rullet jeg ut en stor databaseendring for å tilpasse oss en arkitekturendring i Django som er rammeverket bokelskere.no kjører på. Jeg oppgraderte også flere programmer vi bruker.

Dette ser ut til å ha gått fint, utenom menyknappene som viser antall stjerner, svar på dine meldinger og ny internpost.

Disse oppdateres tilsynelatende ikke skikkelig før man har logget ut og inn igjen.