Bokelskere.no

Jeg tenkte NY norsk litteratur, og la de siste par tre år i det begrepet, men jeg ser nå at spørsmålet gjaldt NYERE. Seierherrene kom på begynnelsen av nittitallet, så da åpner det seg jo en ny og noe større verden. Hvor langt tilbake går nyere? Nålevende forfattere?

Mange mange år siden jeg leste Gjeld, men husker den som veldig bra, minst på høyde med Den nye Dylan. Annbefales på det varmeste, med et ørlite forbehold om at den har tålt tiden som har gått.

Bra at du responderte på dette, annelingua. Jeg har, som deg, hverken konkludert på spørsmål en eller to.

Ang. punkt en – ja, det finnes dummere ting å bruke penger på, og uten tvil også bedre. Litt overflatisk sagt begynner jeg å bli lei av at Norge skal være «verdensmestre» på alle områder. Mitt provokatoriske spørsmål er – hvem tjener på at Norge blir hovedland på litteraturmessen i Frankfurt; den alminnelige leser, forfatterne, forlagene … Artikkelen peker på «betydelige ringvirkninger for næringslivet og turismen». Tja, jeg vet lite om dette, men har mine tvil.

Og siden punkt én var begrunnet i punkt to, at vi har litterære «verdensstjerner» i fleng, ble dette enda mer tankevekkende. Til dels utløst av en tråd der Solbjørg S.S. etterlyser god, norsk samtidslitteratur, og knapt har fått respons.
Det at f.eks. Jo Nesbø selger i bøtter og spann i inn- og utland oppfatter jeg mer som et resultat av en bevisst og langsiktig forlagsstrategi, enn at han er en litterær verdensstjerne. Dristig av meg å si, siden jeg kun har lest en bok av Nesbø. Men jeg har lest en grundig artikkel i Dagens Næringsliv om hvordan forlaget har bygd han opp.

Selvfølgelig har vi mange gode samtidsforfattere, men hvem gjør seg fortjent til benevnelsen «verdensstjerne», og hva innebærer det egentlig?
Du har sikkert rett i at Solstad, Petterson og Jon Fosse (sistnevnte har jeg ikke lest) hører hjemme her. Og Ida Hegazi Høyer har jeg (rødme, rødme) ikke hørt om, et interessant tips. Jeg leser altfor lite nyere, norsk litteratur.

Uansett interessant å lufte noen tanker om disse spørsmålene.

Interessant, Lillevi - dette hadde jeg ikke fått med meg! Personlig kan jeg tenke meg dummere ting å bruke statlige midler på - uten at jeg har gjort meg opp en endelig mening, tenker jeg at det ikke er en dum ide (ingen apostrof fra pc, nei - så vi er tilbake der. Sukk.) å arbeide for å bli hovedland på Frankfurtmessen. Og så må jeg fordøye litt bedre hva jeg skal mene om finansieringsspørsmålet.

Men når du spør om det der med at vi har "nok av verdensstjerner å ta av" - tja. Jeg vet ikke helt om vi har nok å ta av - men jeg pleier jo gjerne å legge turen innom en bokhandel eller fem når jeg er i utlandet. Og på de mest uventede steder finner jeg gjerne flere norske forfattere i hyllene. Iblant tar jeg bilde av det jeg finner, men de bildene ligger på en annen pc enn den jeg skriver på nå. Men for eksempel i en bokhandel i Kairo i 2010 fant jeg både Jo Nesbø, Karin Fossum og andre norske forfattere - riktignok i engelsk oversettelse; hadde det vært på arabisk hadde jeg ikke klart å lese meg frem til hva jeg stod overfor. (Men nå har jeg lært meg det arabiske alfabetet, så nå skal jeg forhåpentlig snart kunne klare å stave meg frem til en Nesbø, en Fossum, en Petterson, en Solstad i hyllene for arabisk litteratur, om de finnes der... Hvis jeg nå en dag skulle komme tilbake til et arabisktalende land, altså. Det vet man jo aldri.) Altså - der ute i dagens "globale samfunn" er det utvilsomt interesse for litteratur fra eksotiske Norge, akkurat som norske lesere er mottagelige for litteratur fra Langtvekkistan. "Alle" (og da mener jeg virkelig (nesten) ALLE) ute i verden kjenner jo til Ibsen, og at det da er interessant "hva Ibsens etterkommere driver med", er vel ikke unaturlig. Jon Fosse er jo også et verdensnavn... Og nylig ble den unge norske forfatteren Ida Hegazi Høyer en av tolv europeiske forfattere som mottok EUs litteraturpris - her er presentasjonen av Hegazi Høyer på nettsidene til European Union Prize for Literature.

Ellen! Jeg hadde så smått tenkt å skrive en omtale om denne boken selv. Men rent bortsett fra at det er vanskelig for meg å elske en bok og selv om jeg ikke har lest noe av Levi Henriksen eller Robert Goddard (ennå), kan jeg like godt skrive under på din meget gode og presise omtale av boken . Jeg ga den samme terningkast som deg. Sjelden blir jeg så med inn i handlingen til en bok, som tilfellet ble med denne. Takker !

Å, jeg elsket denne boken! Som et møte mellom favorittforfatterne Levi Henriksen og Robert Goddard, med et snev av "Gulldronning, perledronning"! :-) Her stiger spenningen etterhvert som stadig nye funn i familiehistorien fører oss både til første og andre verdenskrig samt skjebneåret 1971, - men ikke minst til hendelsene i nåtid som bringer
oss både til Gudbrandsdalen, Shetland og Frankrike. Og gjennom det hele går en rød tråd med kunnskap om og kjærlighet til trevirke og dyktig håndverk. Historien er imponerende godt komponert og gjør stadig nye spennende vendinger, men alt blir forklart og gir mening, og vi sitter ikke igjen med noen løse tråder. Og spenningen varer til siste side, - mesterlig!

Dette var også min første Torgrim Eggen bok. Jeg likte den også veldig godt, men han har skrevet andre bøker som er enda bedre.

Men som deg fant jeg den veldig underholdende.

Enig! I aller høyeste grad! Raust gjort av Hamun, skjønt de første gangene "høvdingene" i Kristiania (1897) og ikke minst i et fuktig øyeblikk i København i 1904 , kom de godt ut av det med hverandre, skjønt som personer skal de ha vært påfallende ulike. Møtet dem i mellom langt senere ,på Nørholm i 1925 var heller mislykket . Ingar Sletten Kolloen sier i "Svermeren" at det var fordi Jensen var blitt moralfilosof og Hamsun var blitt jorddyrker. Begge slet de med en vanvittig angst for ikke å kunne skrive mer." Men, det kunne de heller ikke snakke med hverandre om. "
Men betegnelsen fra Hamsun kan jeg både forstå og forsvare. I min omtale av Jensen's "Kongens Fall" her på bokelskere.no , ser jeg at jeg berømmer forfatteren bl.a for hans elegante, drivende språkføring. "Det jeg vil kalle skrivekunst." Det samme kunne jeg bukt ved å omtale mange, de fleste av Hamsuns romaner.

Knut Hamsun betegnet Johannes V. Jensens språk som tette "snevær av sprogjuveler"
Uttrykket passer minst like godt på hans eget (i alle fall skjønnlitterære) språk.

Vel, du vet: "Hva vil det egentlig si å drukne? Er det kun snakk om en fysisk drukningsdød - eller er "drukning" også en metafor, og gjelder den i så fall flere enn Edvards foreldre? Gwen var jo åpenbart i ferd med å drukne rent fysisk mot slutten av boken. Men befant hun seg i tillegg i en form for permanent drukningstilstand - en undergang? Hva var det i så fall hun druknet i - familietradisjonene, familiearven, familiens forventninger? Og hva med Hanne - var hun også en druknende, var hennes egne forestillinger om hva livet skulle være, hvordan Edvard og hun skulle innrette seg sammen, dømt til undergang? og Sverre - kan han ansees som en som druknet? Druknet han i sitt eget stivsinn, i bygdas fordømmelse, i tilværelsen som gårdbruker med ansvaret for brorens barnebarn på sine skuldre? Var de hemmelige, årlige avstikkerne til kontinentet hans måte å kjempe seg opp til overflaten for å trekke luft slik at han kunne holde ut enda et år på gården? For ikke å snakke om eremitten på Shetland - han ble kan hende trukket ned mot bunnen av krefter som var sterkere enn han selv? Kjærligheten til Isabelle ble en besettelse han ikke klarte å fri seg fra, i alle fall ikke før han fikk kontakt med sin datter. Men da datteren døde, var den ulykkelige kjærligheten til sønnesønnen det som stod igjen. Edvard, da - er det egentlig HAN som er den druknende? I så fall kan man kanskje si at romanen ender med at han overlever drukningsfaren?"

Så kan man gjøre samme øvelse med starten av tittelen: "hvem er det som svømmer? Er det en redningsmann - eller kvinne - å finne? Kan den som svømmer makte å redde den som drukner? Er romanens budskap at det er viktig å legge på svøm, at det er da man skaper håp? Eller er det ikke håp det dreier seg om, men erkjennelse? Eller er budskapet at man ved å "legge på svøm" stiller seg åpen for livet - at det er det motsatte av å lukke seg for sannheten, av å fortie og fornekte?"

Sånn kan man holde på. Jeg pleide å like tekstanalyser når vi hadde norsk stil... ;)

I går begynte jeg på Kiellands samlede verker. Fant en serie med rød innbinding fra 60-tallet i kjeller`n på biblioteket i Odda. Leste ei novelle som heter Håpet Er Lysegrønt, og da lærte jeg hvor det uttrykket kommer fra :-) Får se hvor langt jeg kommer i sommer, men det blir en del Kielland framover. Regner med at en herr Ingemundsen rister av glede når han leser dette ;-D

Jeg er spesielt imponert over hvordan forfatteren legger barnets, Momos, perspektiv til grunn gjennom hele boken. Vi lærer den brutale og voksne verdenen Momo lever i, å kjenne gjennom guttens stemme. Han stokker ordene og bruker brokker av alt han har sugd til seg, på sin egen måte. Det gjør denne dypt alvorlige boken til en morsom bok. Vi humrer over Momos barnslige og ofte komiske uttrykksmåte, men under ligger det så mye sannhet og livsvisdom, så mange former for overlevingsstrategier. (Jeg har ikke anledning til å finne frem eksempler nå, men det er flere i de sitatene som er lagt inn på bokens side.)

Guttungen Momo lever blant mennesker som har sin fulle hyre med selv å overleve, i samfunnets såkalte bunnsjikt. Etter en «normal» standard mangler de det som skal til å for ta seg av barn, både når det gjelder kunnskap og materielle goder. Men de øser av sin kjærlighet, på sine måter, og Momo tar den til seg. Kjærligheten holder han oppe - så lenge det går.

En varm, humoristisk og gripende bok.

...tittelen? Men den henspiller vel først og fremst på at hovedpersonen legger ut på svøm i dammen der foreldrene druknet, og at det bragte ham til erkjennelse av hva som egentlig forårsaket at de havnet der og druknet der?

Jeg er helt enig med deg, Marit - denne fortellingen fløt av gårde og jeg slukte den i ett jafs. En fengslende historie der lag på lag brettes til side til man til slutt har en slags sammenheng i de brokkene hovedpersonen startet med. Jeg ga den glatt terningkast seks, og vil også gjerne lese mer av Myttings skjønnlitteratur.

Hadde denne boken vært fiksjon, tror jeg muligens noen ville si:" Så mye ondskap , så mye råhet
, menneskeforakt , forrykt galskap, m.m. , forfatteren har smurt for tykt på. Men, som vi vet, det har han ikke, dette har faktisk funnet sted! Og dette har funnet sted i historisk perspektiv ikke lenger siden enn at undertegnede "var med" i nesten et år av dette infernoet som raste gjennom Europa, og faktisk berørte en hel verden. Ettervirkningenes bølger skyller enda innover oss, i form av nye avsløringer , stadig nye bøker-ikke minst.
Tittelen på boken kan muligens betraktes litt "forlokkende", for det store spørsmålet som her reises, går det ikke an for noe normalt menneske å gi et svar på. heller ikke denne gang. Men, nye grusomheter blir lagt til, rykter blir verifisert, for eksempel paradokser som at Hitler selv samt flere av hans nære medarbeidere faktisk hadde jødiske aner, ja, til og med sjefen for utryddelsen, Himler! At det her blir fastslått at Hitler virkelig var sinnssyk gjennom minst gjennom alle de år som betegnes som den 2. verdenskrig, og at mange deriblant to av hans kvalifiserte leger var fullstendig klar over dette, ja hva skal man si? Eller det faktum at Ikke bare Gøring som i all historie har blitt fremstilt som narkoman, men at også Hitler gjennom i alle fall de siste år var fullstendig morfinavhengig, langeren var hans livlege som selv var narkoman gjennom en årrekke.
Å, få så mye avslørt ondskap, prestert mellom to permer på ikke mer enn 250 sider, er en
prestasjon av forfatteren.
Han har ikke gjort noe galt, har gjort et godt håndverk og må bedømmes etter det. Det han skriver om kan overhodet ikke bedømmes på annen måte enn med sorg og forakt. Ikke bare over én person dessverre. Det evige spørsmål må bli, hvorfor fikk denne personen drive videre med sin innbitte lyst til ødeleggelse selv lenge etter at han selv til og med åpent hadde erkjent at krigen var tapt. Ingen vei tilbake. Hvor mange liv kunne ikke vært spart bare i de siste uker infernoet raste videre, mens han og hans nærmeste satt i en bunker i Berlin?
Boken er godt skrevet som før nevnt. Likevel vil jeg si til dem som ikke har lest den: IKKE les den!

Man blir ikke annet enn fryktelig trist til sinns. Mange må føle sinne og dyp sorg. Enste budskap:
Vær på vakt, slik at denne del av vår historie aldri gjentar seg!

Kanskje boka du nevner, ikke er av helt ny dato? Den første norske oversettelsen (1954) hadde tittelen Frie menn.

Når det gjelder løse tråder, er jeg for så vidt enig. Den eneste personen som vi følger så noenlunde jevnt gjennom hele historien, er Bjartur. Hva de andre foretar seg eller kommer ut for når de er ute av syne for oss, må vi mer eller mindre gjette oss til.

Men Nonni ble altså sendt til Amerika. Hvordan det gikk med han der, må vi også stort sett bare gjette, men siden det var han som (med hjelp fra onkelen) sendte reisepenger til Gvendur, kan vi vel regne med at han ikke led noen nød.

"De som har lest "Meistaren og Margarita" av Mikhail Bulgakov er overbegeistret"

Å nei da. Ikke alle.

Du har helt rett, Karin. Jeg har lest Brekkukotkrønike og blitt begeistret!

"Kunne formeleg kjenne både regnet og kulden som omgav dei."

Enig, Hilda. I tillegg kunne jeg kjenne lukta av folk og fe både inne og ute, kjenne kløen fra lusa og smake den hardsalta brosmen og den grove rugmelsgrøten. Snakk om ensidig kosthold! At all mat ble kokt, gikk ikke opp for meg før i kapittelet der de to barna besøker gjesten på myra og for første gang opplever at noe kan steikes og få brun skorpe.

Den siste setningen din ble jeg litt nysgjerrig på: Hvilke tråder er det som henger i lufta?

Natta måtte takast i bruk for å få med meg dei siste sidene.
Dette er ei bok eg er glad for å ha lese, utan tvil- men det er også ei bok som gav meg vondt medan eg las.
Det var så vondt å lese om han snåle karen som kom og utnytta gjestfridomen på fleire vis. Det fekk store konsekvensar for Ásta Sóllilja og dei andre i familien. Ásta Sóllilja var både truskuldig og kjærleikssøkande, noko ho fekk betale dyrt for. Bjartur får også betale for sin eigenrådige veremåte, både på det økonomiske og det medmenneskelige planet.

Laxness har ein del språklege gullkorn, i tillegg til at han skildrar menneske og hendingar på ein framifrå god måte. Han skildrar kampen for sjølvstende både ironisk, beiskt og med poesi. Til tider verkar det ufatteleg at menneske kan halde på menneskeverdet under så kalde og uverdige butilhøve. Kunne formeleg kjenne både regnet og kulden som omgav dei. Han viser også den politiske utviklinga i samtida som fekk konsekvensar også for Island og folket der.

Eg har veksla mellom seks og fem på min bokterning, men har bestemt meg for at det iallfall no blir ein 5++, sidan eg no på slutten sat att med eit par trådar som heng litt i lufta.