Bokelskere.no

Det hadde vært artig å se hvilke fancy varianter du har på lur. Men forslaget ditt er utmerket. Minner meg litt om andre "oppskrifter" på mysterieløsning: Cherchez la femme; Follow the money osv.

Vel, du vet: "Hva vil det egentlig si å drukne? Er det kun snakk om en fysisk drukningsdød - eller er "drukning" også en metafor, og gjelder den i så fall flere enn Edvards foreldre? Gwen var jo åpenbart i ferd med å drukne rent fysisk mot slutten av boken. Men befant hun seg i tillegg i en form for permanent drukningstilstand - en undergang? Hva var det i så fall hun druknet i - familietradisjonene, familiearven, familiens forventninger? Og hva med Hanne - var hun også en druknende, var hennes egne forestillinger om hva livet skulle være, hvordan Edvard og hun skulle innrette seg sammen, dømt til undergang? og Sverre - kan han ansees som en som druknet? Druknet han i sitt eget stivsinn, i bygdas fordømmelse, i tilværelsen som gårdbruker med ansvaret for brorens barnebarn på sine skuldre? Var de hemmelige, årlige avstikkerne til kontinentet hans måte å kjempe seg opp til overflaten for å trekke luft slik at han kunne holde ut enda et år på gården? For ikke å snakke om eremitten på Shetland - han ble kan hende trukket ned mot bunnen av krefter som var sterkere enn han selv? Kjærligheten til Isabelle ble en besettelse han ikke klarte å fri seg fra, i alle fall ikke før han fikk kontakt med sin datter. Men da datteren døde, var den ulykkelige kjærligheten til sønnesønnen det som stod igjen. Edvard, da - er det egentlig HAN som er den druknende? I så fall kan man kanskje si at romanen ender med at han overlever drukningsfaren?"

Så kan man gjøre samme øvelse med starten av tittelen: "hvem er det som svømmer? Er det en redningsmann - eller kvinne - å finne? Kan den som svømmer makte å redde den som drukner? Er romanens budskap at det er viktig å legge på svøm, at det er da man skaper håp? Eller er det ikke håp det dreier seg om, men erkjennelse? Eller er budskapet at man ved å "legge på svøm" stiller seg åpen for livet - at det er det motsatte av å lukke seg for sannheten, av å fortie og fornekte?"

Sånn kan man holde på. Jeg pleide å like tekstanalyser når vi hadde norsk stil... ;)

Imponerende resonnementer! Det jeg hengte meg opp i, var i første rekke preposisjonen med, pluss at tittelen er et imperativ. Forfatterens oppfordring er altså ikke å redde noen fra å drukne, men hva? Å gå til bunns sammen med dem? Å være vitne til at de drukner? Og i så fall hvem? De som allerede er druknet, eller de som står i fare for å drukne, enten i bokstavelig eller billedlig forstand? Er oppfordringen myntet på leseren eller på hovedpersonen(e) i romanen?

"... och så där kan man hålla på en bra stund" - som Alfredsson sa i sin tid. (Oppgaver som startet med "Drøft ..." var ikke mine favoritter den gangen slikt var aktuelt).

Jeg hang meg også opp i imperativformen, og tolker dette egentlig som en oppfordring, generelt, eller kanskje av hovedpersonen til seg selv spesielt, om å ferdes i de samme farvann som dem som tidligere har gått under, eller "druknet".

Når jeg leste dette, kom Bjørn Eidsvåg sin sang "Eg ser" inn i hodet mitt. Gir det mening?

Eg ser at du e trøtt
men eg kan ikkje gå
alle skrittå for deg
Du må gå de sjøl
men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina
Alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva
livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg

Eg ser at du er redd
Men eg kan ikkje gå
i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv, for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg e død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg

Godt poeng - preposisjoner skal man aldri ta lett på! ;) Helt enig i at det på ingen måte er selvsagt at motivasjonen for å legge på svøm med den som drukner, skulle være muligheten til å begå en redningsdåd. "Drøft"-oppgaver var da storveies - da kunne man kaste seg inn i vidløftige for-og-mot-diskusjoner med seg selv helt uten hemninger... (Jeg tuller litt, men bare litt. For hemningene var nok der.... ;P)

Et firfoldig hurra for Alfredsson! (Sitat fra denne SvT-artikkelen: ”Under min glada mask döljer sig ett glatt leende”, sa Hasse Alfredson i en intervju på 1970-talet.)

Du behersker i alle fall kunsten å ha mange tanker i hodet på en gang. Jeg liker den innstillingen til verden.

Haha - tusen takk, Karen! Jadda - her sviver det og går oppunder topplokket, skjønner du. Men når det er "alvor", filtrerer jeg det litt mer før jeg slipper det ut, altså! :D

Det er bra at det ikke er så alvorlig her da. Forresten ligger boka vi diskuterer i senga mi, og konkurrerer med boka til Marte Michelet. Jeg legger meg for sent til å være noen god leser. Så langt er det en fin bok, traust og litt melankolsk, som en god nordmann (slik jeg liker dem).

Så fint å høre at det er andre som oppbevarer bøkene i sengen, og ikke bare ved siden av! Det blir gjerne et lite utvalg rundt min hodepute også - man holder jo ikke på med bare én bok, må vite! :) - Marte Michelets bok har jeg også gått til anskaffelse av, men den har ennå ikke nådd så langt som til sengen.