Bokelskere.no

Bøker I alfabetisk rekkefølge, om du skulle velge ein for kvar bokstav kva bok hadde du då valgt?

Essaysamlingar! I første omgong berre det eg sjølv har lest, kom gjerne med anbefalingar eg klør etter å lese fleire essays..

Hmm...jeg har ingen virkelige signeringer, uff uff. Men som liten hadde jeg en yndlingsbok i mormor sin bokhylle, "Peter og skøyestrekene hans." Og til min bursdag fikk jeg boka av mormor, og hun hadde signert den. Til Stine fra Mormor. Og det er min mest fantastiske signerte bok <3

Kva heite forfattaren?

Han omtalte seg sjølv som Buddhist Den han delte nobelsprisen med var den første til å få Nordisk råds litteraturpris. Påverka av Tolstoj, Kipling og Conrad Hans mest kjende diktsamling heiter Aniara og kom ut i 1956

Muligens vanskeleg - eller nei, har trua på dykk!

Eg har abselutt eit problem når det kjem til lesing, eg må lese noko kvar einaste dag, det er ikkje uvanleg at eg lese opp til fleire bøker om dagen. Kanskje er det tvangstankar, uansett så slutta eg på skulen for å lese bøker, (2009) eg leste då på eit år 2000 bøker, dei talte eg opp medan eg las og vart meir og meir gira på å lese meir. Til vanleg bruka eg ikkje bokmerke, eg blir berre sittande til boka er ferdig, er boka kjedeleg må eg likevel lese den, av og til kan eg våkne opp sittande i godstolen i stova med ei bok i fanget og ein bunke med bøker ved siden av meg. Eg er på biblioteket tilnerma kvar dag og har per dags dato ca: 80 bøker på lån. Eg får nesten ikkje sove lenger, eg må ha lest nokon bøker. I tillegg har eg nettopp fått vite at eg har ein uoffisiell noregsrekord i antall bøker på eit år, noko som berre triggar meg til å fortsette, å lese bøker er vel noko positivt men det og har vel sine grenser. Er det noko eg kan gjere? kan eg fordjupe meg meir innanfor eit tema av litteraturen eller skal eg berre fortsette ein gal manns ferd mot nye bunker med bøker. Eit anna spørsmål er kva ein eigentleg skal med det, ikkje meininga å fornerma nokon, eg tek det hardt sjølv. Er det eit utviklingspotensiale utanfor bokpermane? Kan eg lindre abstinensane med ein annan form for litterær fordjuping? Håpar nokon vil svare, sluttar her. Må lese.

I bokas åpningsscene befinner vi oss i landsbyen Ein Hod i Palestina i 1941. Det har allerede en stund bosatt seg jøder på flukt fra Hitlers terrorregime i området, og disse lever i fredfull sameksistens med palestinerne. Hasan er sønn av en etter forholdene tilstrekkelig velstående familie, som livnærer seg av det jorden kan gi dem. Med sitt gode hode skulle han nok i likhet med sin jødiske kamerat Ari gjerne ha studert ved universitetet, men det tillater ikke faren, som er redd for at sønnen skal gli bort fra familien og jorden han en dag skal arve.

Så skjer det som vi kjenner så godt til i historien. Israel blir opprettet som en følge av et vedtak i FN, og i 1948 ankommer mengder med soldater som bl.a. jager alle beboerne i Ein Hod på flukt. Dermed må Hasan og hele hans familie forlate landsbyen hvor slekten har bodd i førti generasjoner. Hasans unge kone, beduinkvinnen Dalia, og deres to barn Yehya og Ismael går sammen med de øvrige flyktningene til fots til det som etter hvert er kjent som flyktningleiren i Jenin. Under flukten mister Dalia Ismael., noe hun aldri kommer over. Senere viser det seg at barnet er stjålet av en barnløs israelsk familie. Ismael oppdras i den jødiske tro og har fått navnet David. Et svært gjenkjennelig arr i ansiktet samt en voldsom likhet med broren Yehya, gjør at de begge skjønner at likhet neppe kan være tilfeldig den dagen de støter på hverandre - Yehya som gryende PLO-aktivist og David som israelsk soldat.

Årene som flyktningene tilbringer i Jenin skal etter hvert fylle mange tiår. Hasan og Dalia får datteren Amal, og etter hvert er det hun som stort sett forteller historien om sin familie. Det er en historie om det palestinske folkets lidelser menneskeliggjort gjennom enkeltskjebnene i hennes familie og blant deres venner. Det er en historie om ufattelige lidelser og store tap, fortalt med korrekt gjengitte historiske hendelser som bakteppe.

Jeg bokstavelig talt slukte boka. På slutten klarte jeg rett og slett ikke å legge den fra meg. Historien grep meg med en slik kraft at jeg nesten ble helt satt ut. Først da jeg hadde lest den ferdig og kunne tre tilbake og betrakte den på litt avstand, oppdaget jeg noen av bokas svakheter som bare vagt plaget meg mens jeg leste den. Noe av dette handler om en noe ensidig og svart-hvitt-fremstilling av det palestinske folket kontra det jødiske folket. Med svært få unntak tegnes et bilde av et palestinsk folk som utelukkende består av gode mennesker, mens israelerne nesten kun er onde. Slikt er irriterende fordi det ikke stemmer med virkeligheten. Når det er sagt er det klart at det palestinske folket har lidd mye, og har betalt en svært høy pris for Vestens behov for å reparere skadene etter jødenes Holocaust.

Når jeg likevel vil trykke boka til mitt bryst som en av få som virkelig har berørt meg i den senere tid, er det fordi historien som fortelles er uhyggelig viktig. Noe av det mest vellykkede ved boka er historien om hva det har gjort med et helt folk å være på flukt, samt hva som gjør at noen faktisk kan velge å bli selvmordsbomber. For det hatet som har vokst mellom palestinere og israelere i tiden etter 1948 – det hatet forstår man etter å ha blitt presentert for en SÅ sterk historie! Så får det heller være at det språklige ikke helt holdt mål hele tiden. Den er ikke dårlig skrevet heller.

Jeg leste i en anmeldelse av boka at forfatteren ikke akkurat kan sies å være en ordkunstner. Det stemmer absolutt. Og forsøk på å bruke metaforer blir vel ofte for banalt. Enkelte ganger lurte jeg også på hvorfor forfatteren nesten heller over til dokumentarromanen når enkelte historiske hendelser beskrives. Det er ikke helt vellykket. Likevel er det langt mellom såkalt kiosklitteratur og denne boka! Ikke uten grunn har den blitt en bestselger i hele den vestlige verden, kanskje med USA som et hederlig unntak. Der ties nemlig boka etter sigende i hjel. Forfatteren Susan Abulhawa har gjennom å skrive en slik bok, oppnådd mye mer enn noen politiker noen sinne kan drømme om å oppnå gjennom en livslang politikerkarriere. Denne boka kommer nemlig til å endre mange menneskers holdninger til Palestina-problematikken. Ikke helt få myter avkles nemlig. Som at israelerne overtok et land bestående av ørken, og fikk det til å blomstre og bli frodig. Det er beviselig feil. Palestinerne hadde nemlig dyrket jorden i flere titalls generasjoner da Israel ble opprettet.

Jeg kan ikke få anbefalt denne boka nok!

Dette vet jeg er reneste Bibelen for mange rock'n'roll fans der ute,meg selv inkludert!!Utrolig artig å lese om hvordan det hele startet,og all galskapen underveis! Rock'n'roll forever!

Har inntrykk av at David Sedaris ikke er så kjent i Norge - jeg snublet over bøkene hans på Norli. Han skriver morsomme (tildels hylende morsomme), litt "sære" bøker - ganske ellevilt "selvbiografiske", men vilt overdrevne historier om ham selv og hans "nærstående". Såvidt jeg vet, er de ikke oversatt til norsk.

Noen titler:

• Me talk pretty one day

• Naked

• Barrel fever

• Dress your family in corduroy and denim

• When you are engulfed in flames

Åpningshistorien i den førstnevnte Me talk pretty one day er en perle, der Sedaris leder leseren i en helt annen retning enn forventet (uforglemmelig!) - så jeg anbefaler nysgjerrige å åpne med den boken, jeg.

P.S.For de som måtte hive seg over David Sedaris' bøker: styr unna Holiday on Ice hvis du har lest de førnevnte - jeg gikk fem på, og oppdaget at forlaget hadde gitt ut historier fra de andre bøkene i Holiday on Ice. Lurte meg der, gjorde de - så forhåpentlig unngår andre å gå i samme fellen!

For det første er "Redderen i rugen" en veldig bra og riktig oversettelse. Hvis man mener at det er merkelig å kalle seg for en redder i rugen er det fair, men det er like merkelig på engelsk som på norsk. Jeg føler meg rimelig sikker på at Salinger gjorde dette "merkelige" valget med fullt overlegg. Hovedpersonen sammenligner barnas verden med å spille ball i en rugåker. Altså et sted hvor barn, vertikalt utfordrede som de er, ikke ser sine omgivelser klart. Holden er litt eldre enn de andre og har kommet til stedet der åkeren slutter i et stup. Altså: Han er på vei inn i de voksnes verden. En verden av korrupsjon og dårlig moral. Holden føler at han må være redderen som står i rugen, ved stupets kant, for å redde alle de barna som kommer løpende i blinde gjennom rugen og vil komme til å styrte utfor. Altså: Redderen i rugen. Det er fint med velformulerte og oppfinsome oversettelser av totalt uoversettelige orginaltitler, men når den direkte oversettelsen er perfekt, nøyaktig i trå med historien og dessuten essensiell i forhold til forståelsen av verket, vil det hele stille seg ganske annerledes. Jeg mener ikke å være ufin, men må inrømme at jeg er overrasket hvis det forholder seg slik at dere er misfornøyd med en tittel bare fordi den er såpass merkelig at man må tenke litt for å finne mening i den? For meg, som ivrig leser, er det i hvertfall ofte slike grep som skiller det geniale fra det banale innen litteraturen.

For det andre er det min mening at de som tror "Redderen i rugen" er en bok som skal hjelpe ungdom til å forstå seg selv bommer fullstendig. Den er derimot en advarsel til de voksne. Barn faller utfor stupet til sist uansett. Når man blir voksen glemmer man derimot alt for raskt at det er essensielt at vi prøver å forstå de som er barn og ungdom.

P.S Å mene at denne boken har mistet sin aktualitet er forøvrig, etter mitt syn, et varsel om at man kan være en del av den voksenmentaliteten forfatteren advarer mot.

Ikke min, men basert på en leserundersøkelse foretatt i 1950 av husorganet for Columbia University Press, The pleasures of Publishing.

Selv har jeg rappet den fra boka: 325 rankinglister om likt & ulikt. Denne boka kan absolutt også anbefales, den er velegnet til, som jeg leste i en vinspalte en gang, ureflektert konsum.

Lenge siden jeg var inne på denne tråden nå. Sommeren frister med så mye annet enn bøker også. Fjellturer f.eks. I den anledning et dikt av Åse Marie Nesse:

Utsyn

I Nedover-dalen
er det farleg glatte bakkar
med motsett forteikn
altfor lett å kome på gli
berre strake vegen,strykande
her er ingen motstand
berre fargelaus medvind
eit makeleg flog
i ingen himmelretning
og utan veger

På Oppover-fjellet
er det alltid
ein ny avsats
å hake seg fast i
stå der i si fulle høgd
eit gjennomblåst sekund
før neste etappe
utsyn på utsyn opnar seg
alt er fridom og valg
alt er vilje og veg.

Åse-Marie Nesse

Datteren min på 8 kom hjem fra skolen og fortalte at hun hadde "målbundet" en av gutta i klassen den dagen. Godt utviklet evne til å fange opp uttrykk fra gamle eventyr!

The Road av Cormac McCarthy

Slaktehus 5 - Kurt Vonnegut

Kom over et bokmerke i en gammel bok, der Gyldendal forklarer for oss hvordan vi skal forholde seg til nye bøker.

HVORDAN ÅPNER MAN EN BOK FOR FØRSTE GANG?

Plasser boken med ryggen på et bord.

Slå ned venstre perm-

deretter høyre perm

Brett deretter ned en del blad foran i boken,

siden en del blad bak i boken.

Fortsett deretter brettingen skiftevis foran og bak i boken til De har nådd midten.

Jeg er redd jeg kan ha kommet til å synde litt mot dette sånn innimellom.

Eg er enig med deg Elianne. Men matrone-hierarkiet har lov til å vere litt arrogante ;)

Jeg har funnet to geniale innledninger de siste ukene. Den første fra I Am the Messenger av Markus Zusak (han som skrev Boktyven):

"The gunman is useless. I know it. He knows it. The whole bank knows it. Even my best mate, Marvin, knows it, and he's more useless than the gunman. The worst part about the whole thing is that Marv's car is standing outside in a fifteen-minute parking zone. We're all facedown on the floor, and the car's only got a few minutes left on it."

Og den andre er fra Ghosts av Paul Auster (den andre boken i New York Trilogien):

"First of all there is Blue. Later there is White, and then there is Black, and before the beginning there is Brown. Brown broke him in, Brown taught him the ropes, and when Brown grew old, Blue took over. That is how it begins. The place is New York, the time is the present, and neither one will ever change. Blue goes to his office every day and sits at his desk, waiting for something to happen. For a long time nothing does, and then a man named White walks through the door, and that is how it begins."