Da har vi en oppgave; vi skal helt til topps:-)

(Jeg er en "flink" bidragsyter; har vel kjøpt en 30 cm bare de siste ukene..., skal jeg legge til biblioteket sine så blir det vel en halvmeter tenker jeg.)

På fremsida til bokelsker får ein oppdateringar av litt av kvart, og særleg "Bøker som nylig ble lagt til boksamlinger" fasinerer meg - eg har det med å skue hunden på håra.

Det eg lurer på er om det er mogleg å legge til namnet på den som har lagt bøkene til boksamlinga si, slik at det vert lettare å finne desse boksamlingane.

Det hender det dukker opp bøker på denen lista som eg likar, og det kan tyde på at "brukaren" har fleire godbitar i samlinga si =) Saknar litt ein snarveg inn i denne samlinga.

Bare for å vise at jeg er et ekte fruentimmer [;-D] limer jeg inn følgende fra Norsk ordbok:

fruentimmer -et, - el. -e△ ( spøkef., nedsett.) kvinnemenneske: et biskt fruentimmer Etym.: mnty., eg. 'stue for fruene, kvinnene'

Det er altså noe nedsettende og ikke en kvinnelig "partner" til herre, som jo er noe riktig flott, men dog kanskje litt gammeldags, - "en herre med bart" mmm... ;-)

Men jeg skjønner at det var en parallell til herre du prøvde, men ikke klarte, å finne, - for flotte kvinner (damer?) er jo ikke utdaterte ;-D

Eg oppdaga nettopp at eg ikkje kunne sende private meldingar til alle bokelskarar, og synes dette var litt mystisk. =)

Er dette noko ein kan velje å ikkje motta, eller er det ein feil?

Hæ? Jeg kan virkelig ikke vedkjenne meg at jeg liksom skulle være et fruentimmer ... ;-) Tror jeg snart må stikke til optikeren slik at jeg i alle fall kan få radert ut ett av kriteriene ... ;-) Og gode gud! Jeg har virkelig aldri - og da mener jeg ALDRI - lurt på hvordan det hadde vært å kysse Vidar Lønn-Arnesen!!!! ;-)

Eg oppdaga nettopp at eg kan betegne meg sjølv som eit fruentimmer, med 5 av 6 "treff". Eg velger likevel å ikkje gjere det, fordi eg føler eg ikkje heilt har funne den "riktige" sinnstemninga endå, ja også er det noko feminent over det ordet...

Jeg for min del har aldri hørt uttrykket fruentimmer så selvsagt valgte jeg ikke dette alternativet. Må innrømme jeg antok at det var en gift dame fra landet som ville betegne seg som fruentimmer. Så feil kan man altså ta når man bare antar og tror ;-)

Hahaha, må visst muligens endre litt i profilen min. Eller forresten, jeg lar det stå. Fester blondekragen, går ut i hagen, steller litt med rosebuskene, nipper litt portvin til p2 til kvelds (istedet for å drikke øl og se vm-finalen) Lenge leve stereotypene :-D

Ein gamal favoritt om skrømt, satansprestar, psykoanalyse og kjærleiksintrigar. Takka vera NRK Radioteater har eg i tillegg eit svært ambivalent forhold til sydvestar. Riksmålskamerat Andre Bjerke har teft for å leggja inn stor faktakunnskap i romanane sine, om alt frå succubus til kortspel. Det, saman med dialogar mellom hovudstaden sine gløggaste og/eller rikaste hovuder, gjev eit svært høgverdig inntrykk. For balansen si skuld opptrer også eit par bygdetullingar, til dømes den svært underhaldande emisær Flateland. Forutan at forteljinga er fordømt spanande og ikkje minst skremmande; Bjerke spelar på dei basale tangentane i den menneskelege angst; angst for det ukjende. Heile tida raslar vitskap og tru mot kvarandre i bøkene, og Bjerke gjev dei begge taletid og ein todelt slutt der begge leirar får framleggja si forklaring.

Mi trapp

Du er ei trapp eg trør i, ei trapp frå hit til dit, ei tretrapp, lagd i tre, eit trinn om gongen eg tek nok ikkje to, for ho er så svær ei trapp og nytast må den jo. Så eg trippar aktsomt og heisar mine kne eg snur meg og seier til deg du trapp har gjort meg stor ser prestisje, ser meg oppe, fjernt fjernt derned. Opp det går av eigen kraft eg slit meg sveit i trappetrinn så fint i trappetakt opp frå stovegrind så kvifor langsiktig. Når varsomt vere med. Difor så oppriktig å ta deg steg for steg

I ren fortvilelse over å ha jobbet med et innlegg i to og en halv time, for så å klare det kunststykke å slette hele greia, velger jeg å overse at dette ikke er et forfatterforum. Her har dere en tekst fra min hånd. Kyss den eller drep den, alt mottas med takk, værsågod!

Fuglen

Jeg ligger ved siden av henne. Nær, men ikke helt inntil. Også nå hører jeg at hun ikke sover, men at det er noe hun gjerne vil jeg skal tro. Ordene brenner inne i meg. Jeg har sluttet å si noe for lenge siden . Vi blir liggende i hver vår tankeborg. Igjen får jeg denne merkelige følelsen av at en av oss forsvarer fortiden, mens den andre kjemper for fremtiden. Heller ikke denne gangen er jeg i stand til å plassere riktig hvem som gjør hva.

Kvinnen sitter ved sin mors leie, holder den myke hånden i sin. De siste dagene har alle gamle rynker og trevler forsvunnet. Huden er glatt som måneskinn.

Hører jeg at hun sover? Ja, jeg merker det fordi hun nesten våkner hele tiden. Rykker til, stønner, eller sier noe usammenhengende. I morgen kommer hun til å tro at hun ikke har sovet et sekund.

Den unge synger for den gamle. Med var røst, for ikke å rykke henne ut av de siste timene med ro, for ikke å vekke henne og gjøre henne forvirret. Redd er hun ikke. Ikke den gamle. Det måtte i så fall være for klokka som tikker nådeløst fra veggen, men hun vet at selv om tidssirkelen må fortsette å bite seg selv i halen, vil det snart være uten den skrøpelige kroppen på slep.

Barn hadde vært fint. Jeg har villet det lenge, men hun holder tilbake. Hun sier at hun ikke føler seg klar. At hun ikke vet om hun noen gang vil komme dit. Jeg stryker pekefingeren ned langs den nakne ryggraden. Søvnen er dypere.

Korte åndedrag, så ingen. Korte. Ingen. Klokken tikker. Hånden er like glatt, og sjelen har endelig mistet tak i den.

Morgenen ligger klar igjennom soveromsvinduet når jeg våkner. Hun sitter i sengen, ved siden av meg.

«Se,» sier hun. Peker. Smiler. Utenfor sitter en fugl og kikker vennlig inn på oss. Den skakker på hodet. Brystet er strålende rødt. Så flyr den sin vei for godt. Vi legger oss ned, helt inntil hverandre.

Tja eg har støyt på fleire som oppfattar seg sjølv som "eliten" innan snobbelitteratur, ein tittel dei gjev seg sjølve fordi dei ikkje har lese noko som er utgjeve etter krigen. Eg synes litteratureliten, er vel så kvalmande som dei flinke hestejentene (eg gjekk på riding i første klasse, og alt då merka ein kven som trudde dei var flinke) og flinke fotballgutane. Heldigvis ikkje (så mange?) litteratursnobbar her inne =)

Hundetur kombinert med lydbok er verkeleg to fluger i same smekk! =)

Den handler om mye mer enn homeopati. Den handler om de generelle prinsippene for evidensbasert forskning. Altså noe som burde vært basiskunnskap for alle, men som de færreste av oss har oversikt over. Jeg lærte tonnevis av å lese den.

Nydelig og nyansert svart! Jeg kan ikke annet enn å være enig i absolutt alt du skriver! ;-)

"Tvedydig" er enten en skriveleif eller et fabelaktig beskrivende ord, haha.

Hei Geir! Antagelig er du en ung utgave av meg selv. Uansett: Oppslukende litteraturlesning hadde jeg harde anfall av i mine unge år. Det var om å gjøre at lesningen gikk vidt og bredt som en frisk vind kan spre ilden i en tørr sommerskog. Så mye å lese! sukket jeg, og lånte bøker i et frenetisk Frøysedalsk tempo (som jeg kan kalle det, hehe). Hva ville jeg? Jo, jeg ønsket som annelingua søker å sirkle henimot i sitt svar, å gripe litteraturen. Litteraturen var et kikk i seg selv; veien fra Alexandre Dumas og de eventyrlige klassikerne gikk videre til litteraturens tungvektere som jeg leste i tenårene. Alt for tidlig, kan man si, men jeg ville ikke stoppe, kunne ikke stoppe. Jeg ville hevde meg i litterære debatter; jovisst, og lista di herr Frøysedal er imponerende! Men din egen kombinasjonsevne sier den ingenting om, ja hvordan litteraturen overføres til virkelighetens sfære - som vel er det viktige med litteraturen - tross alt, foruten å være en farlig fengende pseudoverden, et fortryllende sidespor - en årsak til avhengighet?

Jeg har vært der, og kan si at jeg er fortsatt avhengig av å lese. Alltid før jeg sovner, alltid når jeg sitter på et tog, alltid når jeg er på reise, alltid må jeg ha en bok, gjerne flere. Men jeg leser slettes ikke så mye som jeg gjorde i min før-(som jeg nå kan kalle Frøysedalske)epoke. Jeg har innsett at jeg ikke får lest alt. Jeg har innsett at det kan være like interessant å diskutere litteratur uten å ha lest alle verk til den eller den, at litteraturkunnskap med teoretisk ballast og vitenskapelig tilnærming er et gode. Jeg har tatt konsekevensen og har skaffet meg et arbeide - med litteratur og bøker ... Med sistnevnte presisering åpner jeg også opp for at sakprosaen er viktigere for meg nå, enn den var tidligere. Hvordan har du det der Geir?

Synes din tilnærming er åpen, ærlig og et sunnhetstegn som bare rakkern (aner en stor grad av selvironi). Dessuten håper jeg at du med tida finner de rette medmenneskene som deler din interesse. Du er ingen pyse der du har begitt deg inn i litterturskogen, så mye er sikkert! Lykke til!