Bokelskere.no

Etter 2 semester med alt for mange fag, og alt for lite kosleg litteratur, ser eg no frem til nokre deilige veke med strandhyggje og sommarlitteratur, og for å kome meg så langt unna pensumet som mogleg, vert det fantastisk (fantasy) litteratur som står på prioriteringslista.

Eg gler meg =)

Vert glad for kommentarar og fleire forslag ;)

Veldig subjektivt, veldig forutinntatt og veldig ærlig. Svært forskjellige begrunnelser for at jeg rett og slett ikke gidder. Noen på grunn av tidligere erfaringer med forfatteren, noen på grunn av at de er anbefalt av feil personer og antagelig en god porsjon vrangvilje.

Den endelige og udiskutable lista over hva som er gode tegneserier. Ei slik liste vil selvsagt være dominert av europeiske (fransk/belgiske) kvalitetsserier fra siste halvdel av forrige århundre. Dersom et par amerikanske serier skulle snike seg inn, må det ses på som et hendig uhell. Likeledes vil listen være kjemisk renset for japansk manga-møl og kjipe avisstripe-humorserier som Blondie, Billy eller Pondus. Når jeg legger ut enkeltalbum heller enn hele serier og livsverk, er det selvsagt bare pga. listeformatets begrensning. Albumene bør ses på som representanter for større deler av forfatterens livsverk. En reell nominasjon av enkeltalbum ville fort kunne føre til at listen ble dominert av en, kanskje to kunstnere. Det kan selvsagt være at enkelte vil være uenige i noen av de valgene som her blir gjort. La meg derfor allerede i starten presisere: disse tar feil.

Da jeg oppdaget at det ikke var skrevet en eneste kommentar om denne boka, tenkte jeg at dette må sannelig noen gjøre noe med!

Det er noen år siden jeg leste denne boka, men jeg glemmer likevel ikke hvordan jeg skogglo meg gjennom den. Alt fra beskrivelsen av den lille gutten som ikke liker noe som helst, men som plutselig går inn for å ta innersvingen på foreldrene sine. Fra den dagen han bestemmer seg for at rå østers skal gå ned på høykant, skal mat komme til å stå i sentrum i resten av hans liv.

Forfatteren jobber seg møysommelig opp fra oppvasken i de kjipeste restauranter til å bli en virkelig anerkjent kokk. Gjennom boka fravristes den ene hemmeligheten etter den andre i restaurantbransjen. Visste du forresten hvorfor man aldri bør velge fisk som dagens på en søndag eller mandag? Tenk deg at de ferste råvarene er levert kanskje så sent som torsdag om du er heldig, og har ligget på kjøla hvor dørene har gått opp og igjen minst tusen ganger før den ligger på fatet ditt som "dagens" på søndag ... Da får du nemlig ikke lyst på fisk! Og bestiller du biff som "well done" - vær da sikker på at du får det dårligste stykke kjøtt som kan oppdrives på dette kjøkkenet!

Eller visste du hvorfor maten du lager hjemme på ditt eget kjøkken aldri kan bli den samme som på en fin restaurant? På en fin restaurant bruker man aldri lettprodukter ... Sånn er det med DEN saken ... Og så er det selvsagt noe med sjalottlauk og garnityr!

Med humor og vidd beskrives hverdagen på kjøkkenet. Og trodde du at intriger kun var noe som foregikk på kvinnearbeidsplasser, tar du skammelig feil! Det er bare litt mer komplisert når intrigene oppstår mellom menn som har de skarpeste kniver som sine viktigste arbeidsredskaper ... Den tøffeste kokken har flest og styggest kutt og brannsår på hendene sine.

Dersom du er glad i mat og lurer på hva som egentlig foregår i kulissene når du besøker en fin restaurant, er dette boka for deg! Jeg for min del har kjøpt 10-15 eksemplarer av denne boka. Personlig har jeg kun et eksemplar selv - resten er gitt bort i presanger. ;-)

En enkel måte å bedømme et menneskes karakter på, er å forestille seg hvordan det ville være å dra på hyttetur med vedkommende. Jeg er overbevist om at samme sympati-antipati-akse kan være fruktbar for å analysere romanpersoners karaktertrekk.

Blir det liv og moro, eller krangling og helvete? Tar hun oppvasken? Snakker han bare om seg selv? Spiller hun gitar hele natten? Legger han an på feil folk? Slåss han mot naboens vindmølle? Prøver hun å myrde de andre gjestene? Slike ting.

Noen romanfigurerer er så gode, snille og hjelpsomme at det ville vært en drøm å ta dem med på hytta. Andre er minst like godt skrevet … men bør definitivt holde seg mellom to permer!

Her har jeg funnet noen romanfigurer jeg IKKE ville reist på på hyttetur med. Det var skremmende lett sammenlignet med å finne noen jeg VILLE hatt med ...

All day I hear the noise of waters
Making moan,
Sad as the sea-bird is when, going
Forth alone,
He hears the winds cry to the water's
Monotone.

The grey winds, the cold winds are blowing
Where I go.
I hear the noise of many waters
Far below.
All day, all night, I hear them flowing
To and fro.

Den begynner kanskje litt brått - in medias res - men etterhvert som man blir kjent med karakterene og omgivelsene, skjønner man stadig mer og mer.

Lite handling mellom 1814 og 1905, men deretter jevnt tilsig og stadig økning i spenningsnivået fra 1950-tallet og utover, før det virkelig drar seg til med en intens hastighet fra 90-tallet og videre.

Anbefales både som perm-til-perm-lesning og som en bok man kan ha liggende og bla litt i fra tid til annen.

Hver gang jeg leser en skikkelig god bok, blir jeg nesten litt smådeppa etterpå. Fordi jeg vet hvor langt det er mellom de virkelig gode bøkene.

Jeg ender opp med å lese på minst 10 bøker før jeg klarer å bestemme meg for hva jeg skal lese. Og, når jeg har bestemt meg tar det ikke lange tiden før jeg går lei av boken, fordi den ikke er så bra som den jeg leste sist. Sukk.

Livet er hardt! ;D

Men, det er kanskje noe flere sliter med?

Dette er en deilig diskusjon. Heia oss som er her inne og snakker om de sykes glade dager. Jeg digger det Elisabeth sier om at Hans Castorp er en av tidenes elskeligste romankarakterer. Det skal jeg huske. Elskelige romankarakterer kan man stole på. Alt godt fra Tore Castorp!

På oversikten over bokhyller, emneord osv er det jo veldig mye på hver bokstav, sånn at det tar litt tid å bla seg ned til de nederste bokstavene. Derfor lurer jeg på om det hadde gått an å fått linker til hver bokstav? Jeg vet ikke hva det heter på norsk (kaller det hoppelinker, jeg :P), men på engelsk tror jeg det heter named anchors. Sånn at øverst er det en link til hver bokstav, og hvis man trykker på f.eks T hopper man ned til alle bokhyllene som begynner med T. Og så kunne det vært linker som gikk tilbake til toppen av siden. Hadde det vært noe?

«Når verdensutstillingen i Paris stenger, kommer det elektriske lyset til å forsvinne med den, og aldri mer bli omtalt.» Erasmus Wilson (1809–1884), professor Oxford University, 1878.

Dette blir vel mer som en kommentar til hele tråden. Hvorfor skal man måtte sympatisere med en eller flere karakterer i en bok for å kunne sette pris på den? Har ikke provokasjonen og forargelsen en tankevekkende effekt, satt opp mot det idylliske og forenklede, nær sagt eventyraktige menneskesinn altfor mange romaner skildrer? Min verdensanskuelse tillater meg forøvrig å sympatisere med selv den verste forbryter.

Og nihilistisk, vel, dette er i ferd med å bli, eller har kanskje vært lenge, et moteord som folk strør seg om med. Pessimisme er ikke et symptom på nihilisme. Det er kanskje mørke univers Dostojevskij og Hamsun har forfattet, men de er ikke uten håp, de anerkjenner menneskets kamp for å gi livet mening. Bøkene i seg selv er jo resultatet av en slik kamp. Eventuell misantropi skyldes bare stor kjærlighet, slik all ekte misantropi gjør.

Litt flisespikkeri dette, for jeg skjønner hvorfor ordet nihilisme trekkes frem, men det er bare en liten del av disse verkene, å omtale dem som nihilistiske er i mine øyne reduksjonistisk. Noen andre som har tanker omkring disse mesternes livs- og verdenssyn?

For de som ikke vil overgi seg til allverdens overtro, undertro, kvakksalveri, svindel og bedrag av ymse slag, her er ting du kan lese i dag.

Jeg har lagt til boka som kan sies å ha innledet den moderne skeptikerbevegelsen, Martin Gardners klassiske "Fads and Fallacies in the name of Science". Ellers lar jeg Dawkins stå, selv om det faller enkelte rettroende tungt for brystet, men utelater andre ateisme-bøker, de får få sin egen liste en annen dag.

Bare hyggelig. Nå funker det som smurt, ja. Hurra!

Shit, okei, var nå voldsomt, da, det var jo bare noe jeg sa, liksom .... Men her er brevet mitt, som jeg kanskje skal poste en dag:

Kjære Doris Lessing

Du er gammel nå. Du har vært med en stund. Du har sett folk komme og gå. Du har sett tidene komme og gå. Du har fått med deg det meste. Du vet hva som er hva. Jeg er ikke fullt så gammel. Jeg har ikke vært med så lenge som deg. Jeg har slett ikke fått med meg det meste, men jeg har sett noen komme og noen gå. Jeg vet ikke hva som er hva, men jeg vet dette: Du skriver knallgode bøker, og når du en dag er borte fra denne jorden, så skal jeg synge høyt om deg.

Med vennlig hilsen Tore Renberg (37) Forfatter og leser