Bokelskere.no

Klar femmer de første 200 sidene, treer på resten av boka. Historien om Lars, som endte på asyl, er meget interessant og godt skrevet. Resten av boka er mye oppramsing og ikke så veldig engasjerende, selv om det tar seg en god del opp igjen mot slutten. En grei avslutning av krøniken om brødrene Eilert og Anton Edvard, sønner av Slåttekaren. Begge framstilt nokså preget og forvirret av tung religion etter mitt skjønn, men slik var det det vel med mange på den tiden.

Juvikfolket, av Olav Duun.
Nu har jeg i veldig godt voksen alder ENDELIG lest Juvikfolket.
Allerede i min ungdom ble jeg fasinert av historien, men først nu ble det en realitet.
Dette er en mektig fortelling. Duun var virkelig en fantastisk forteller.
Han skildrer natur og mennesker på en så levende måte.
Han har så mange flotte refleksjoner, og jeg skulle gjerne ha skrevet mange sitater her til dere Bokelskere, men slik ble det nu ikke.
Duun går inn i enkeltmennesker og skildrer dem positivt, men han klarer også å skildre usympatiske og manipulerende personer på en fasinerende måte.
Duun bruker dialekt i veldig stor grad, så det er ikke noen enkel jobb for "søringer" og "noringer" å følge med. Det tar litt tid, men det er langt ifra umulig.

Den tidligere studenten Rodion Raskolnikov bor i et kott av en hybel. Leien har ikke blitt betalt på lenge, og vertinnen hans truer med å melde ham til politiet. Raskolnikov har ikke spist skikkelig på flere dager, og prøver å få pantet et ur hos en kvinnelig pantelåner. Kopekene han får varer ikke, og da han får et langt brev fra moren, bestemmer han seg for å begå en forbrytelse.
Den unge mannen er tydelig i psykisk ubalanse, og det blir ikke bedre når venner og bekjente rundt ham prøver å finne forbryteren.

En klassiker som heldigvis er ganske tilgjengelig når det gjelder både handling og språk.

Boka innleiast med ei liste over dei viktigaste personane i boka. Det var gaske lurt, sidan der er ein del namn å halde greie på. Men dei to viktigaste, Lila og Lenú lærer ein seg ganske raskt, og så må ein hugse på at Lila eigentleg heiter Rafaella og stort sett blir kalla for Lina medan Lenú eigentleg heiter Elena og også blir kalla Veslelena. Greit?

Neidå, det var ikkje så vanskeleg. Det er Elena som fortel, og ho fortel inngåande om oppveksten i eit arbeidarklassestrok i Napoli og om venskapet med den tøffe Lila. Ein fylgjer jentene frå dei er i småskule-alder ein gong på 1950-talet og til dei er om lag midt i tenåra. Begge jentene er skuleflinke, men Lila er den skarpaste, for ho lærer uten å anstrenge seg. Men det var bortkasta pengar å gi jentene bokleg lærdom på denne tida, det er ikkje gitt at dei får halde fram på skulen særleg lenge. Etter kvart som dei veks til kjem også gutar inn i biletet. Og etter kvart trer også konturane av eit mafia-styrt samfunn tydelegare fram.

Forteljarstilen er levande, men lite grann omstendeleg. Det er lett å lage seg bilete av dei ulike scenene i boka, og ellers la seg dra med i forteljinga. Eg hadde kanskje vente meg meir då eg starta å lese boka, for den har fått til dels overstrøymande god mottaking. Men den er god nok til at eg kjem til å lese dei tre andre bøkene i denne tetralogien, to av dei stend alt klare i bokhylla.

Kjære Victoria Hislop, jeg skulle så gjerne ha likt denne boken mye bedre enn det jeg gjorde. Skjønner tanken din om å veve det ekte Hellas inn i handlingen og at det derfor ble historier i historien, men for meg ble dette for oppstykket og fragmentert, og slitsomt med nye hovedpersoner hele tiden. Kanskje jeg hadde litt for høye forventninger ettersom jeg har likt de andre bøkene du har skrevet utrolig godt. Til tross for min noe lunkne vurdering, må jeg si at jeg fikk definitivt lyst til å se mer av Hellas også denne gangen :)

Rigels øyne. Roy Jacobsen
Roy Jacobsen ble nominert til, og kom som første norske med på kortlista til Man Booker International Prize for den først boka i denne trilogien om Ingrid Barrøy, De usynlige. Det er en høythengende pris, og boka var utrolig bra. Bok nummer to, Hvitt hav, var også god. Så kom denne tredje og avsluttende boka, som så mange har gleda seg til. Den er også bra, men den bant ikke meg fast i stolen - for å si det sånn. Boka er ei reise, både geografisk og sosiologisk, for Ingrid klarer ikke å glemme sin store kjærlighet, faren til sitt 10 mnd gamle barn, og legger ut for å finne ham. På sin vei støter hun på utfordringer og spørsmål av mange slag. Denne reisen beskriver altså forskjellige miljø og personer rett etter krigen, like mye som hennes lengsel.

Leste boka for omlag 3 år siden. Husker jeg hadde vondt i kroppen flere dager etterpå. Måtte finne et helt annet emne dernest, for å komme videre. Som du sier, dette er i boka fiksjon men som så altfor mange unge jenter opplever. Til å grine bloddråper av!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og det kunne i utgangspunktet vært interessant, dette. Og er det til en viss grad innimellom. Men jeg synes det hele faller mellom flere stoler.
Fordi når forfatteren skriver om sine familiære forhold er han søtladen og klisjefylt, og vi kommer aldri helt inn på dem. Det pirkes bare litt i overflaten. Og når han skriver om problemene sett i et større perspektiv er han tørr og overtydelig.

Søskenflokken består av Luke (19), Matt (17), Kate (7), og Bo (1,5). Luke har kommet inn på kærerskolen, og foreldrene reiser til byen for å kjøpe koffert til ham. De kommer aldri tilbake, og boken handler de fire søsknenes overlevelse og hvordan tragedien forandret livene deres.
Mange år senere blir Kate invitert i 18 års dagen til Matts sønn. Hun må tilbake til Crow Lake der uoppgjorte ting venter.

Hjerteskjærende om å miste alt, og å overleve mot alle odds.

Nja, hvis mottakeren ble glad for 'Slåttekar..', vil h*n nok også bli veldig glad for fortsettelsen.
Jeg har lest alle tre og synes de alle er solide og gode, selv om jeg også nok likte den første aller best. Men det er noe med å lese fortsettelsen hvis man først har begynt.. da vil man gjerne se hvordan det går videre da..
Kanskje du får til å fiske litt om hvordan 'Slåttekar' falt i smak?

Velskrevet med et litt gammeldags men tilgjengelig språk. En historisk viktig bok som er overbevisende i karakterer og handling. Hvis du noengang har lurt på hvorfor de svarte i USA reagerer så sterkt på det konfederate sørstatsflagget og monumenter over sentrale figurer i sørstatshistorien bør du absolutt lese denne boken. Den ondskapen og det menneskesynet som slaveriet hadde sitt utspring i og som de svarte i USA har kjempet mot i mange generasjoner senere gjør denne boken til et viktig dokument - til tross for at selve jernbanen var et uttrykk og ikke reell.

Det er no over eit år sidan eg las denne boka, og den sit framleis godt igjen inni meg. Av dei femti bøkene eg las i fjor er det denne eg hugser best og som eg framleis tenker tilbake på i ettertid. Den var sår og fin, full av kjensler. Vi følgjer houvedpersonen, som også er forfattaren, gjennom oppveksten med to stykk foreldre av ein sjeldan sort. Alkoholproblem, avhengighet, arbeidsledighet, kriminalitet og fattigdom preger den vesle familien i stor grad. Dei flyttar frå plass til plass, dei har oppturar som gjer borna håp og påfølgande nedturar som knekker dei. Vi får sjå korleis forholda mellom karakterane utveklar seg etterkvart som hovedpersonen vert eldre og skjøner meir av kva foreldrene faktisk driv på med. Til tross for alt det vonde og for sinnet og skammen knytta til familien sin, er det utan tvil enormt mykje kjærleik også her. Nei ... dette er rett og slett ei bok som berre må lesast!! Den er basert på ein sann historie, og det merkes! Enkelte av situasjonane er såpass absurde at det neppe ville kunne blitt dikta opp av sjølv den mest kreative personen,

Cora er slave på en bomullsplantasje i Georgia. Hun er 16 år. Da Cora bare var en jentunge rømte moren, og forlot Cora i plantasjehelvetet.
Coras venn Caesar, spør om de to skal våge det samme. Flykte fra en hverdag full av frykt og endeløst slaveri.
Caesar har kontakter i den hemmelige, underjordiske jernbanen.
Jernbanen er deres vei ut av slaveriet, og etter nøye overveielse, går Cora med på Caesars forslag.
I hælene har de den nådeløse slavefangeren, Ridgeway, og han lykkes nesten alltid i å spore opp rømte slaver...

Sterk bok!

Vinner av Pulitzerprisen 2017.

Boken ble en skuffelse for meg. Kanskje fordi den er så mye diskutert og allment likt, men også fordi temaet i utgangspunktet intereserte meg. Jeg var ikke forberedt på skrivestilen. Alle gjentagelsene, hoppingen i tid uten avklaring, uanmeldte personer jeg brukte lang tid på å finne ut hvem var og hvilken relasjonen de hadde til Bergljot. Lange, vanskelige ord og lange setninger som gjorde at jeg mistet både pusten, leseflyten og sammenhengen. Denne romanen var full av de litterære virkemidlene jeg ikke er spesielt glad i.

Likevel leste jeg ferdig romanen. Det var et eller annet ved den. Kanskje Bergljots smerte og hennes depresjon og angst, som var så sår, så dyp og så flott forklart. Jeg kunne godt ha sluppet de uendelige repetisjonene, men mange av metaforene og forklaringene var vakre.

Les den. Ikke les den. Lik den. Mislik den. Dette er en bok som kan vippe begge veier. For selv om jeg ikke ble spesielt positivt innstilt til den hadde den noen øyeblikk som traff meg rett i sjela.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Arv og miljø

For en fantastisk historieforteller Picoult er!!! Det er en fryd, som alltid og det engasjerer, rører og glemmes ikke så lett det denne dama formidler....

Denne historien er basert på skolemassakeren i Columbine i USA, hendelsesforløpet er iallefall ganske likt, men i historien til Picoult er det mobbing som står sentral. Hva som skjer når mobbing utarter seg og ingen griper inn, når dette pågår i årevis og fører til at livet blir uutholdelig for hovedpersonen Peter. Han blir ydmyket på alle tenkelige vis, både psykisk og fysisk, han prøver å formidle dette, men blir ikke tatt på alvor og mobbingen eskallerer,,,han er jo sladrehank. Kjente jeg var tilbake i skoledagene og det var mange kjente situasjoner for de fleste, mobbing er jo ikke noe ukjent for de fleste av oss. Man tier stille for å slippe unna for en liten stund, være inne i "varmen", selv om man synes det er helt feil og får dårlig samvittighet etterpå. Her dras jo mobbingen utrolig langt og er heldigvis ikke dagligdags, men sikkert kjent for mange dette også, dessverre.....

Kjenner at denne boka gjør noe med meg, den går litt i kropper og føler meg trist over at noen mennesker er så onde og slemme mot hverandre og at det å skille seg ut fra mengden skal straffes på en slik måte.....men les denne, den er verdt det....bøker som disse gjør at jeg elsker å lese....anbefales på det varmeste...