Bokelskere.no

En forunderlig bok. Imponerende hvordan forfatteren har klart å få til dette med jeg-person som er dement, forøvrig en dame med sjarm. Hun er besatt av en ustoppelig iver etter å lete etter sin gode venninne Elisabeth, som er borte. Samtidig får vi servert en historie om søsteren Sukey som forsvant nesten sytti år tidligere. Fornøyelig lesning etter min mening! Jeg ble i hvert fall sjarmert av den glemsomme 82-åringen, samtidig gir boka grunn til ettertanke om hvordan livet kan være som dement.

Jeg savnet lillesøsteren til Harry i Politi også.

Etter å ha lest "Slåttekar i himmelen", så jeg veldig frem til denne boka, men den innfrir ikke helt. Hoem har et godt språk, men jeg fanges ikke like godt inn i historien som jeg gjorde i den første boka. Ser frem til bok nummer tre.

Muligens hadde jeg for store forventninger etter ha lest gode anmeldelser. Synes boka var ganske kjedelig og stillestående og Mariann Dale ble litt for spesiell. Tok seg opp mot slutten, men i forhold til tidligere bøker av Unni Lindell ble dette en nedtur. Bikker mellom 3 og 4 her.

Fantastisk bok! Hoem levendegjør hvordan livet må ha vært for oldefaren hans, hans nærmeste familie og hans slekt. Svært gode skildringer av enkeltpersonene!

Lest de tre foregående på nytt før jeg begynte på denne. Da var jeg langt inne i historien om familien, og har strikosa meg!

Veldig bra oppfølger til Berlinerpoplene! Jeg brukte to dager på å lese denne boka - vanskelig å legge fra seg når sidene flyr. Elsker de oppriktige dialogene og tankene til personene som er med i fortellingen. Om skildringene fra luksus til elendighet, og kjærligheten.

Synes boka er en del oppskrytt. Noe treg i begynnelsen og terping på samme hendelser. Boka ble mer interessant på slutten.

Denne boken måtte jeg tvinge meg selv til å lese ferdig. Jeg synes Bergljot, hovedpersonen, fremstår som manisk, sytete, forvirret, selvopptatt og alkoholisert. At denne boken er blitt så godt mottatt er et mysterium for meg. Storyen er god, og jeg hadde høye forventninger til boken da jeg startet. Det som kunne vært en så bra bok blir ødelagt av mas og rotete oppbygging og språk, samt en utrolig dårlig fremstilt hovedperson.

Ble positivt overasket ove denne, lå ikke mye tilbake for de tre "originalene" Hadde ikke ventet at han ville spinne så tett på den originale tråden, dette var jo en ren fortsettelse av de andre bøkene. Bra skrevet og lesverdig, skal man kritisere noe må det være at den innimellom ble noe omstendelig, og forklarende.

Jeg har ikke annet å si enn: WOW! For en fantastisk fin, trist og rørende bok. Jeg er så lei meg for at den e slutt..

Utdrag av omtale på bloggen min:
Så, her overtar Marian som hovedperson for Cato. Cato begynner å dra på årene, og er en ganske så streit og traust kar. Marian er mer eller mindre ei tikkende bombe. Lindell foretar her et grep som får denne boka til å nærme seg andre nordiske krimbøker de siste årene, med aparte politifolk og sadistiske massemordere. Er den «normale» politietterforskeren i ferd med å bli pensjonist? Blir «vanlige» drap for kjedelig?
Jeg håper ikke det – og vi har jo fortsatt William Wisting….

Det var vanskelig å legge den fra seg - og tidvis vanskelig å puste - mens jeg opplevde disse seks intense dagene i april 1940. Uhyggefølelsen satte seg i nakken allerede fra første setning og flere ganger underveis i boka måtte jeg minne meg selv på at dette var en dokumentarroman uten lovnad om lykkelig slutt, hverken for den ene eller andre av romanens flere hovedpersoner. Man blir jo glad i dem og håper...

Da jeg leste at romandebuttanten er journalist og tidligere har utgitt dikt, nikket jeg gjenkjennende til begge. Drivende fortelling, spennende veksling av perspektiv og en utrolig tilstedeværende handlingsbeskrivelse fra journalisten og samtidig dette tette, konkrete og malende språket som likevel er så åpent for tolkning og leserens egne bilder, fra dikteren. Historiekunnskap er heller ingen mangelvare. Nærheten, følelsene og detaljene i handlingen underbygges av forfatterens slektskap med og kjærlighet til hovedpersonene. "Basert på en sann historie" er ikke en flis av et salgstriks i dette tilfellet. Seks dager i april er en sterk fortelling om å velge å være medmenneske i umulige situasjoner.

Det var med en stor dose skepsis denne boka ble med meg hjem fra ARK bokhandelen før ferien. Jeg var på jakt etter sånn passe god og spennende strandlektyre, og en norsk voksenbokdebutant har dessverre (må jeg beskjemmet innrømme) ikke særlig gode odds her i gården.
Okke som, forsiden på bokomslaget, der det ligger en død, eller ganske så sliten bie, fanget oppmerksomheten og .... hjerterota. Derfor ble den med meg hjem og fant plassen sin blant bikinier og lette strandplagg.
Til lyden av middelhavets bølgeslag gav jeg meg i kast med historien om Tao, William og George. Førstnevnte lever i en fremtidsvisjon av Kina i 2098, der biene er borte og menneskene har overtatt deres oppgave som pollinerere for å sikre matproduksjon. Etter en utflukt ved skogen blir Taos sønn akutt syk og døden nær.
William på sin side, er frøhandler i 1850-tallets England. Han våkner opp fra en depresjon og finner inspirasjon i å studere biene og måten kubene deres fungerer på, for om mulig å komme opp med en ny og forbedret versjon. William har også en sønn, som han har problemer med å forstå og omgås.
Birøkter Georges historie utspinner seg i USA etter 2007 og tar for seg den stadig økende kollapsen av biesamfunn som skjer over hele verden. Også George har vansker i sin relasjon til sønnen Tom.
Forfatteren fordeler historien om disse menneskene i relativt korte, overkommelige kapitler, som gir fortellingen driv og spenning. Vi tvinges til å lese videre, om Taos leting etter sønnen som befinner seg på et eller annet sykehus, og hva som forårsaket denne akutte sykdommen etter den koselige familieutflukten surrer og går i hjernebarken etterhvert som sidene slukes.
Videre hungrer vi også etter å få vite mer om Williams begredelige liv, som farges av håp, fremtidsvisjoner og tap. Ikke desto mindre vil vi også vite fortsettelsen om George som får livsgrunnlaget revet bort.
Det hele er ulidelig spennende, samtidig som Lunde gir en grundig og imponerende leksjon i birøkterfaget. Hun har helt tydelig gjort grundig research. Teksten er lettlest, men har dybde for den som tar seg tid til å tolke. Når historiene utover i boka i tillegg nennsomt flettes inn i hverandre, er jeg fortapt, solgt og ikke minst mektig imponert over forfatteren og fortellingen som males utover.
Som leser opplever jeg at boka har så mange lag. Dette går utover fremtidsvisjoner, historien om bier, pollinering og birøkterfag. Jeg tolker teksten dithen at vi mennesker på en måte også er bier, som lever i samfunn, helt avhengige av hverandre. Som nevnt i boka kollapser bifolket om de ikke står samlet, blir utsatt for gifter eller ikke fordeler oppgavene i kuben seg i mellom.
Det får meg til å tenke på vår egen jord, vår egen "kube" og hva vi er i ferd med å gjøre med oss selv og relasjonene til hverandre på makronivå , - akkurat som Tao, William og George må i sin samhandling med sine nære og kjære på sitt mikronivå. Etter mitt syn tar boka også for seg forholdet mellom generasjoner, store verdensproblemer og kommunikasjon, - og alt dette med klangbunn i bifolket og deres verden. Mesterlig!
Kjære Maja Lunde, - hvor i all verden har du vært i hele mitt liv? Det er første gang jeg hører om deg, og leser noe du har skrevet, og jeg vil lese mer, - NÅ!
På en stillferdig sommerkveld ruller terningen inn på en stødig sekser, - boka anbefales på det varmeste til alle!

Jeg synes Jon Michelet har gjort et godt arbeid med denne romanen. Det er lett å leve seg inn i fortellingen som holder god kvalitet og et rolig tempo fra start til mål. Samtidig er den satt inn i historisk og geografisk sammenheng og gir dessuten en fin innføring i en rekke uttrykk og hendelser som kan knyttes til en norsk lastebåt ved inngangen til første verdenskrig.

Trist.
Den første er godt skrevet, men håpløst å lese replikkene.
Den andre, to venner, er kjedelig.

Har nettopp lest ferdig Hvitt hav. Vi får et gjensyn med Ingrid som er alene på Barrøy, og vi blir også kjent med familier og enkeltpersoner som har blitt evakuert fra Finnmark. Det er krigens siste år, og livet er hardt.
Roy Jacobsen språk er enkelt og flyter godt, her er det ikke mange overflødige ord. Hvitt hav er en stille fortelling som etterlater spor hos leseren, i alle fall hos meg.

En forrykende historie, fra start til slutt. Etter å ha lest meg gjennom Ole Vik fra bok én og utover er dette foreløpig den beste. Tidligere har jeg følt at det har blitt litt vel mange hendelser i Fjellberghavn, men denne gangen var historien lagt til et annet politidistrikt, hvilket ga litt mer "troverdighet". Gleder meg til resten av serien.

Poetisk språk - mennesker jeg ikke når inn til

Åpningen av Pan tok pusten fra meg. Jeg ble sugd inn i nordlandsnatten, sommernatten, i lydene, luktene, synsinntrykkene, som om jeg selv var der. Ubeskrivelig vakkert og poetisk. Mange har skrevet så bra om dette at jeg stopper her.

Mine problemer med Hamsun kommer med menneskene. Selv Edvarda er stygg:
«Det skjøt en dunkel misstemning gjennom meg med Edvardas latter, jeg så på hende og fandt at hendes ansikt var blit intetsigende og lite vakkert.»

Når vi mennesker opptrer tilsynelatende irrasjonelt og galt, har vi som regel en mening med det. Vi handler sånn vi selv oppfatter rasjonelt og riktig, selv om det ikke alltid oppfattes sånn av andre. Jeg savner en forståelse for Glahns handlinger! Hvorfor er det nødvendig for han å oppføre seg som han gjør. Forfatteren gir oss innimellom noen forklaringer; blant annet at Edvarda får som fortjent. Jeg vil ikke ha slike forklaringer, jeg vil føle med Glahn i hans kvaler. Kjenne med hele meg hvordan kjærligheten river og sliter i han, intuitivt forstå hva som driver han til å ta de valgene han tar. Isteden fremstår han for meg, som for Ingunn, som irriterende og til tider slem.

Edvarda er «et barn, en skolepike. Jeg (Glahn) så på hende, hun var høi, men uten former, omkring femten, seksten år, med lange, mørke hænder uten hansker.» Vi får vel aldri vite hennes eksakte alder, men i løpet av den sommeren handlingen utspilles, vokser hun og får kvinnelige former. Femten–seksten år høres derfor rimelig. Likevel omhandler Hamsun henne som en voksen, beregnende kvinne. En som er vant til å turnere menn. Jeg vil komme under huden på denne jentungen. Hva rører seg i henne i møtet med den voksne mannen, en mann nesten dobbelt så gammel som henne selv?

På omslaget til min Lanternebok fra 1968 står det: «Vår diktnings høysang til Kjærligheten, nordlandsnaturen og sommeren». For meg uteble høysangen til kjærligheten. Jeg savner varme og forståelse i måten personene fremstilles på, noe forsonende. En innlevelse i de to elskendes(?) sinn som gjør deres kjærlighet levende og troverdig.