Bokelskere.no

Jeg synes Jon Michelet har gjort et godt arbeid med denne romanen. Det er lett å leve seg inn i fortellingen som holder god kvalitet og et rolig tempo fra start til mål. Samtidig er den satt inn i historisk og geografisk sammenheng og gir dessuten en fin innføring i en rekke uttrykk og hendelser som kan knyttes til en norsk lastebåt ved inngangen til første verdenskrig.

Trist.
Den første er godt skrevet, men håpløst å lese replikkene.
Den andre, to venner, er kjedelig.

Har nettopp lest ferdig Hvitt hav. Vi får et gjensyn med Ingrid som er alene på Barrøy, og vi blir også kjent med familier og enkeltpersoner som har blitt evakuert fra Finnmark. Det er krigens siste år, og livet er hardt.
Roy Jacobsen språk er enkelt og flyter godt, her er det ikke mange overflødige ord. Hvitt hav er en stille fortelling som etterlater spor hos leseren, i alle fall hos meg.

En forrykende historie, fra start til slutt. Etter å ha lest meg gjennom Ole Vik fra bok én og utover er dette foreløpig den beste. Tidligere har jeg følt at det har blitt litt vel mange hendelser i Fjellberghavn, men denne gangen var historien lagt til et annet politidistrikt, hvilket ga litt mer "troverdighet". Gleder meg til resten av serien.

Poetisk språk - mennesker jeg ikke når inn til

Åpningen av Pan tok pusten fra meg. Jeg ble sugd inn i nordlandsnatten, sommernatten, i lydene, luktene, synsinntrykkene, som om jeg selv var der. Ubeskrivelig vakkert og poetisk. Mange har skrevet så bra om dette at jeg stopper her.

Mine problemer med Hamsun kommer med menneskene. Selv Edvarda er stygg:
«Det skjøt en dunkel misstemning gjennom meg med Edvardas latter, jeg så på hende og fandt at hendes ansikt var blit intetsigende og lite vakkert.»

Når vi mennesker opptrer tilsynelatende irrasjonelt og galt, har vi som regel en mening med det. Vi handler sånn vi selv oppfatter rasjonelt og riktig, selv om det ikke alltid oppfattes sånn av andre. Jeg savner en forståelse for Glahns handlinger! Hvorfor er det nødvendig for han å oppføre seg som han gjør. Forfatteren gir oss innimellom noen forklaringer; blant annet at Edvarda får som fortjent. Jeg vil ikke ha slike forklaringer, jeg vil føle med Glahn i hans kvaler. Kjenne med hele meg hvordan kjærligheten river og sliter i han, intuitivt forstå hva som driver han til å ta de valgene han tar. Isteden fremstår han for meg, som for Ingunn, som irriterende og til tider slem.

Edvarda er «et barn, en skolepike. Jeg (Glahn) så på hende, hun var høi, men uten former, omkring femten, seksten år, med lange, mørke hænder uten hansker.» Vi får vel aldri vite hennes eksakte alder, men i løpet av den sommeren handlingen utspilles, vokser hun og får kvinnelige former. Femten–seksten år høres derfor rimelig. Likevel omhandler Hamsun henne som en voksen, beregnende kvinne. En som er vant til å turnere menn. Jeg vil komme under huden på denne jentungen. Hva rører seg i henne i møtet med den voksne mannen, en mann nesten dobbelt så gammel som henne selv?

På omslaget til min Lanternebok fra 1968 står det: «Vår diktnings høysang til Kjærligheten, nordlandsnaturen og sommeren». For meg uteble høysangen til kjærligheten. Jeg savner varme og forståelse i måten personene fremstilles på, noe forsonende. En innlevelse i de to elskendes(?) sinn som gjør deres kjærlighet levende og troverdig.

En historie om Afghanistans kvinner
Om det fremdeles finnes noen som ennå ikke har lest denne boka, så er det sannelig på tide å gjøre noe med den saken.
Den kom på norsk i 2007, og jeg leste den der og da, etter å ha lest Khaled Hosseinis første bok Drageløperen, som kom på norsk i 2006. Begge bøkene kan godt leses en gang til, - etter noen år.
Dette er en brutal og sår historie. Men dette er også en sterk og gripende bok om kvinners utholdenhet (tahamul, utholdenhet), og afghanske kvinners utholdenhet i særdeleshet.

Krig, undertrykkelse og vold slipper man ikke unna i denne romanen. Men likevel, budskapet om motstandsvilje og overlevelsesdrift stiger opp, og her finnes også håp og kjærlighet, nettopp på grunn av tahamul - utholdenheten.
Kvinnesiden i Afghanistan blir stadig overskygget av menn. I Tusen strålende soler får vi se på landet og alt som skjer med kvinneøyne, og det er en stor bedrift, skrevet av en mann.
Khaled Hosseini er en av mine favoritter.

Hadde store forventninger til denne boka og jeg likte starten veldig godt. Etterhvert ble persongalleriet litt for springende og selv om handlingen i seg selv var interessant grep jeg meg selv i å gjøre meg fort ferdig for å finne fortsettelsen på begynnelsen. Vanskelig å beskrive uten å røpe handlingen, men når man har lest boka forstår man kanskje hva jeg mener.

Dette var nok den boken det har vært tøffest å lese noengang. Med døtre født i Kina rørte det meg dypt inn i sjelen å lese denne boken.

En inderlig bok. Tror jeg gråt på hvert oppslag. Så levende skildret at jeg virkelig leve med disse menneskene.

Boka kommer aldri helt opp mot forgjengeren Slåttekar i himmelen. Her er likevel mye interessant lesning om nybyggerne i Amerika, og ikke minst om livet og utviklingen i Molde for drøye hundre år siden. Edvard Hoem skriver bra, men ut i fra forventningene jeg hadde ble leseopplevelsen denne gangen litt skuffende.

Ja forfatteren skriver godt, men det skjer altfor lite nytt etterhvert til å holde på min interesse. Med sine 574 sider faller jeg av ca. halvveis, selvom boken tar seg klart opp på slutten.
Det var synd, for jeg tror at jeg etter denne opplevelsen lar de to siste bindene i Napolikvartetten være...

Dette var rett og slett en utrolig opplevelse! Jacobsen har en fascinerende og medrivende fortellerstil, der de tydelige omgivelsene og gjentagelsene av hverdagslige gjøremål i en for meg fremmed verden ligger som et byggverk rundt selve spenningshistorien som ofte drives fremover av bare små hint. Det var vanskelig å legge boken fra seg, jeg følte meg helt hensatt til miljøet og revet med i den seilasen dette året var for Ingrid, - fantastisk!

I denne boka fortsetter historien om slåttekar Nesje og hans familie. Det dreier seg først og fremst om sønnen Eilert som emigrerer til Amerika der tanta Gjertine bor med sin familie. Eilert er livredd for å binde seg for tidlig og unngår så og si all kontakt med det motsatte kjønn, selv om det ikke står på tilbud. Etter år med omflakkende tilværelse, bestemmer han seg for å søke lykken i Canada.
Hjemme på Reknes eldes både Nesje og Serianna, og Nesje gir ikke opp håpet om at Eilert en dag skal komme hjem igjen for å ta over gården. Serianna er derimot ikke like optimistisk.

Interessant og lærerikt om forholdene i både Norge, Amerika og Canada på tidlig 1900-tall.

Jeg hadde høye forventninger til denne boka, da jeg tidligere har slukt Hosseinis bøker med stor entusiasme, men denne gangen ble jeg dessverre litt skuffet. For min del ble dette litt for mange av de ulike personenes livshistorier, uten at jeg føler at jeg egentlig ble særlig godt kjent med noen av de.

"Bror din på prærien", Edvard Hoem.
Boka heng saman med "Slåttekar i himmelen", handlinga veksla mellom armod, fortviling og håp i Norge, og om håp, strev og kvalar i den nye verda "over there". Det var masseutvandring av "lykkejegarar" frå midten av 1800 og til byringa på 1900. Då var folketallet i Norge ca 2 - 2,5 mill, og so mange som 800 000 drog ut.
Boka skildrar identitet og strev i den nye verda, fundamentale ting i livet i Maslows behovpyramide, men også om teknologisk utvikling og endring i samfunna, både her og der, som fylgje av det. Gudstru - og tvil, slekters gang, behov for å finne seg sjølv, midt opp i det å ha sikkerhet i kvarandre, er viktige tema i denne boka, som i den førre. Lykkejegarar er jo det mykje snakk om no i dag også. At nokon måtte setja bort born, og at folk måtte flykte for å skapa seg eit liv, ja det er berre 100 år sidan "vi" også var so fattige - så dagsaktuell er den også.
Det er i dei mellommenneskelege skildringane og store konfliktene forfattaren etter mitt ringe skjønn er best. Der får han fram sitt vidsyn og klokskap gjennom karakterane i boka. Somme passasjer i sjølve handlingsdrevet i boka er spekt med heilt sikkert historisk riktige hendingar, stadar og datoer, men vart for meg dei kjedeligste partia. Særleg somme av skildringane om livet på prærien tidleg i boka. Men klart; skal ein skildre og skrive ein historisk roman om slekters gang, sjølv om det er fiksjon, ja då lyt ein ha med litt historie også, så eg tilgir han lett dei passasjene - og ser ikkje bort frå at han drog einsemda på prærien litt ut nett for at lesarane også skal kjenne på det livet.
Det snakkast om at han skal kome med ei til bok i forsettelsen. Håpar den kjem før jul - for å seie det sånn.

Sjuende og siste bok om folket på Finnskogen.
Handlingen starter med 2. verdenskrig og går 50 år fram i tid.
Vi møter grenselosen Oliver som redder jøder i skogen, og det er spesielt en av dem han ikke kan glemme.
Så er det Turid som er tyskerunge, og som er veldig opptatt av røttene sine på Mostamägg.
Skogen opplever både fraflytting og innflytting, avskoging og gjengrodde stier, og så er det bjørn og ulv som igjen gjør seg gjeldende.

En verdig avslutning på en fantastisk serie. Håper veldig at Larsen skriver på et nytt prosjekt!

Tenk at jeg i så mange år har utsatt å lese denne nydelige boka! Jeg trodde at den skulle være gammelmodig og forferdelig trist. I det store og det hele var den ingen av delene, selv om den skildrer triste skjebner og urettferdige hendelser. Dette ble rett og slett en av mine favorittbøker, og jeg er glad for at jeg omsider fikk rotet meg til å lese den!

Endelig var oppfølgeren kommet. Denne gangen er det en annen som holder pennen og fører skriften. Trist, men jeg synes David har gjort en praktfull jobb i og videreføre Larssons univers. Vell, vell, boken slår ikke "Jenta som lekte med Ilden" og "Luftslottet som sprengte", men er en god start på fortsettelsen. Salander er like sprek og god og krimmen har en god handling. Hva kan en da klage på? Kjøp boken i dag. Du vil like fortsettelsen!