Bokelskere.no

En historie om Afghanistans kvinner
Om det fremdeles finnes noen som ennå ikke har lest denne boka, så er det sannelig på tide å gjøre noe med den saken.
Den kom på norsk i 2007, og jeg leste den der og da, etter å ha lest Khaled Hosseinis første bok Drageløperen, som kom på norsk i 2006. Begge bøkene kan godt leses en gang til, - etter noen år.
Dette er en brutal og sår historie. Men dette er også en sterk og gripende bok om kvinners utholdenhet (tahamul, utholdenhet), og afghanske kvinners utholdenhet i særdeleshet.

Krig, undertrykkelse og vold slipper man ikke unna i denne romanen. Men likevel, budskapet om motstandsvilje og overlevelsesdrift stiger opp, og her finnes også håp og kjærlighet, nettopp på grunn av tahamul - utholdenheten.
Kvinnesiden i Afghanistan blir stadig overskygget av menn. I Tusen strålende soler får vi se på landet og alt som skjer med kvinneøyne, og det er en stor bedrift, skrevet av en mann.
Khaled Hosseini er en av mine favoritter.

Hadde store forventninger til denne boka og jeg likte starten veldig godt. Etterhvert ble persongalleriet litt for springende og selv om handlingen i seg selv var interessant grep jeg meg selv i å gjøre meg fort ferdig for å finne fortsettelsen på begynnelsen. Vanskelig å beskrive uten å røpe handlingen, men når man har lest boka forstår man kanskje hva jeg mener.

Dette var nok den boken det har vært tøffest å lese noengang. Med døtre født i Kina rørte det meg dypt inn i sjelen å lese denne boken.

En inderlig bok. Tror jeg gråt på hvert oppslag. Så levende skildret at jeg virkelig leve med disse menneskene.

Boka kommer aldri helt opp mot forgjengeren Slåttekar i himmelen. Her er likevel mye interessant lesning om nybyggerne i Amerika, og ikke minst om livet og utviklingen i Molde for drøye hundre år siden. Edvard Hoem skriver bra, men ut i fra forventningene jeg hadde ble leseopplevelsen denne gangen litt skuffende.

Ja forfatteren skriver godt, men det skjer altfor lite nytt etterhvert til å holde på min interesse. Med sine 574 sider faller jeg av ca. halvveis, selvom boken tar seg klart opp på slutten.
Det var synd, for jeg tror at jeg etter denne opplevelsen lar de to siste bindene i Napolikvartetten være...

Dette var rett og slett en utrolig opplevelse! Jacobsen har en fascinerende og medrivende fortellerstil, der de tydelige omgivelsene og gjentagelsene av hverdagslige gjøremål i en for meg fremmed verden ligger som et byggverk rundt selve spenningshistorien som ofte drives fremover av bare små hint. Det var vanskelig å legge boken fra seg, jeg følte meg helt hensatt til miljøet og revet med i den seilasen dette året var for Ingrid, - fantastisk!

I denne boka fortsetter historien om slåttekar Nesje og hans familie. Det dreier seg først og fremst om sønnen Eilert som emigrerer til Amerika der tanta Gjertine bor med sin familie. Eilert er livredd for å binde seg for tidlig og unngår så og si all kontakt med det motsatte kjønn, selv om det ikke står på tilbud. Etter år med omflakkende tilværelse, bestemmer han seg for å søke lykken i Canada.
Hjemme på Reknes eldes både Nesje og Serianna, og Nesje gir ikke opp håpet om at Eilert en dag skal komme hjem igjen for å ta over gården. Serianna er derimot ikke like optimistisk.

Interessant og lærerikt om forholdene i både Norge, Amerika og Canada på tidlig 1900-tall.

Jeg hadde høye forventninger til denne boka, da jeg tidligere har slukt Hosseinis bøker med stor entusiasme, men denne gangen ble jeg dessverre litt skuffet. For min del ble dette litt for mange av de ulike personenes livshistorier, uten at jeg føler at jeg egentlig ble særlig godt kjent med noen av de.

"Bror din på prærien", Edvard Hoem.
Boka heng saman med "Slåttekar i himmelen", handlinga veksla mellom armod, fortviling og håp i Norge, og om håp, strev og kvalar i den nye verda "over there". Det var masseutvandring av "lykkejegarar" frå midten av 1800 og til byringa på 1900. Då var folketallet i Norge ca 2 - 2,5 mill, og so mange som 800 000 drog ut.
Boka skildrar identitet og strev i den nye verda, fundamentale ting i livet i Maslows behovpyramide, men også om teknologisk utvikling og endring i samfunna, både her og der, som fylgje av det. Gudstru - og tvil, slekters gang, behov for å finne seg sjølv, midt opp i det å ha sikkerhet i kvarandre, er viktige tema i denne boka, som i den førre. Lykkejegarar er jo det mykje snakk om no i dag også. At nokon måtte setja bort born, og at folk måtte flykte for å skapa seg eit liv, ja det er berre 100 år sidan "vi" også var so fattige - så dagsaktuell er den også.
Det er i dei mellommenneskelege skildringane og store konfliktene forfattaren etter mitt ringe skjønn er best. Der får han fram sitt vidsyn og klokskap gjennom karakterane i boka. Somme passasjer i sjølve handlingsdrevet i boka er spekt med heilt sikkert historisk riktige hendingar, stadar og datoer, men vart for meg dei kjedeligste partia. Særleg somme av skildringane om livet på prærien tidleg i boka. Men klart; skal ein skildre og skrive ein historisk roman om slekters gang, sjølv om det er fiksjon, ja då lyt ein ha med litt historie også, så eg tilgir han lett dei passasjene - og ser ikkje bort frå at han drog einsemda på prærien litt ut nett for at lesarane også skal kjenne på det livet.
Det snakkast om at han skal kome med ei til bok i forsettelsen. Håpar den kjem før jul - for å seie det sånn.

Sjuende og siste bok om folket på Finnskogen.
Handlingen starter med 2. verdenskrig og går 50 år fram i tid.
Vi møter grenselosen Oliver som redder jøder i skogen, og det er spesielt en av dem han ikke kan glemme.
Så er det Turid som er tyskerunge, og som er veldig opptatt av røttene sine på Mostamägg.
Skogen opplever både fraflytting og innflytting, avskoging og gjengrodde stier, og så er det bjørn og ulv som igjen gjør seg gjeldende.

En verdig avslutning på en fantastisk serie. Håper veldig at Larsen skriver på et nytt prosjekt!

Tenk at jeg i så mange år har utsatt å lese denne nydelige boka! Jeg trodde at den skulle være gammelmodig og forferdelig trist. I det store og det hele var den ingen av delene, selv om den skildrer triste skjebner og urettferdige hendelser. Dette ble rett og slett en av mine favorittbøker, og jeg er glad for at jeg omsider fikk rotet meg til å lese den!

Endelig var oppfølgeren kommet. Denne gangen er det en annen som holder pennen og fører skriften. Trist, men jeg synes David har gjort en praktfull jobb i og videreføre Larssons univers. Vell, vell, boken slår ikke "Jenta som lekte med Ilden" og "Luftslottet som sprengte", men er en god start på fortsettelsen. Salander er like sprek og god og krimmen har en god handling. Hva kan en da klage på? Kjøp boken i dag. Du vil like fortsettelsen!

Graeme C. Simsion er født på New Zealand, men bor i dag i Australia. Han har tidligere jobbet som IT-konsulent, har skrevet to bøker om datamodellering, senere diverse manus og noveller, og debuterte som romanforfatter i 2012 med Prosjekt Rosie, som nylig kom ut på norsk på Aschehoug. Simsion har selv skrevet manuset til filmen, som Sony har kjøpt rettighetene til.

Hovedpersonen i Prosjekt Rosie er den eksentriske Don Tillman, professor i genetikk på universitetet i Melbourne. Etter beskrivelsene av Tillman å dømme kan det synes som om han har aspergers syndrom, selv om forfatteren har vært svært nøye med ikke å sette diagnose på ham for å unngå å sette ham i bås. Hvorom allting er, Tillman er uhyre intelligent, han organiserer dagen sin etter skjemaer, trives ikke så godt i sosiale sammenhenger, lar seg styre av fornuften og har tidvis problemer med å sette seg inn i egne og andres følelser. Don nærmer seg 40. Han er ennå singel og begynner å savne en kjæreste, og som den pragmatikeren han er, finner han ut at han kan lage et spørreskjema til det han kaller «koneprosjektet» sitt, så slipper han å kaste bort masse unødig tid på stevnemøter med uegnede kandidater. Han legger skjemaet høyt, får eliminert vekk stort sett alle, men så møter han Rosie, en helt klar strykkandidat…

Prosjekt Rosie er en koselig, romantisk komedie som jeg med glede anbefaler videre. Jeg skal ikke påstå at dette er stor litteratur, men kvaliteten er høy innen sin sjanger. Personskildringene er svært gode, særlig beskrivelsene av hovedpersonen Don Tillman og bestevennen hans, Gene. Man kan ikke annet enn å bli glad i disse menneskene. Humoren i boka er lun og varm, og man kan kanskje sammenlikne den hjertegode fremstillinga av Don med Ingvar Ambjørnsens fremstilling av Elling, selv om det helt opplagt er store forskjeller mellom de to karakterene. Jeg skal ikke si så mye mer om Prosjekt Rosie enn at den er riktig så fornøyelig, den blir aldri kjedelig selv om man snart skjønner hvordan det hele vil gå. Ei riktig god bok. Anbefales!

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Den forrige boka av forfatteren "Mi briljante venninne" gav meg en følelse av å være lovt et glass sprudlende champagne, som forvandlet seg til en sterk, men endog god saft så fort jeg tok noen slurker. Forventningene denne gangen var dermed skrudd ned på et fornuftig nivå, hvilket viste seg å være en fornuftig tilnærming til mursteinen "Historia om det nye namnet" på 574 sider.
Boka fortsetter der den forrige slapp, bryllupet til Lila med Stefano, hvetebrødsdagene, livet som gift kvinne i en mannsdominert verden og hvordan Elena forholder seg til alt det Lila gjør og ikke gjør.
Vennskapet deres er et sammensurium av følelser, et slags hat-elsk forhold som skildres godt gjennom Elenas øyne. Uten å avsløre for mye, - Lila svikter Elena grovt i denne boka, men kanskje svikter hun seg selv aller mest, før hun fortvilet forsøker å plukke opp de knuste bitene.
Ferrante er svært god på å beskrive den menneskelige psyke, spesielt godt beskriver hun Lilas ektemann, Stefano. Hun gir videre en interessant beskrivelse av 60-tallets Italia, og de politiske strømningene. Strømninger som skal vise seg å forandre Elena, og hennes retning i livet.
Et ankepunkt er lengden på denne boka, - den er altfor lang, selv for Ferrantes nydelige skriving. Enkelte hendelser dveles det altfor lenge ved, og jeg tok meg i å hoppe over noen sider rett som det var, av ren kjedsomhet, uten å gå glipp av noe.
Ettertanken som melder seg etter å ha lest boka er derimot verdifull og vedvarende; hvilke valg har vi som mennesker og er vi så frie som vi gjerne liker å tro? En sentral problemstilling for tidskoloritten i boka, der kvaliteten på kvinners liv i stor grad avgjøres av menn.
Vi er alle avhengige av systemet som omgir oss, - politikk, kultur og kjønn, som begrenser eller gjør at liv og drømmer får blomstre. Videre fabulerer jeg over evner og talenter som skusles bort på grunn av dårlige vekstvilkår, enten det er oppvekst, omgivelser og skjebnens tilfeldige spill.
Elena Ferrante du skriver så nydelig, men jeg savner overraskelsene, de absurde vendingene som gjør at jeg blir provosert eller glad. I motsetning til anmelderne synes jeg at boka har litt for lav hvilepuls, og kan bli litt for forutsigbar. Du får en firer av meg fordi avslutningen er spennende og jeg tvinges på en måte til å lese videre.

Har endelig somlet meg til å lese denne. Fabelaktig! Engasjerende øko-thriller og familiesaga av internasjonalt format. Ble så engasjert at jeg snekret mitt første bie-hotell her på hytta tidligere i dag...

Dette var et spennende og gledelig gjensyn med karakterene fra Stieg Larssons univers! Lagercrantz tar seg god tid til å etablere karakterene igjen, og selv om det tar en del tid før selve plottet kommer i gang, så er det interessant å følge fortellingen fra start til slutt. Boken er velskrevet med godt driv, slik at man til enhver tid føler at noe står på spill.

Jeg synes boken har fått ufortjent mye kritikk, og mange har nok hatt Stieg Larssons bøker i bakhodet når denne har blitt lest, slik at denne boken ikke har blitt lest med den objektiviteten den fortjener.

En god bok som jeg anbefaler alle som er glade i spenningsromaner!

Nok en klassiker som har fått fornyet glans med tanke på at forfatteren kom med fortsettelsen av denne boka i år.
Siden boka kom midt i de verste raseopptøyene i USA på 60-tallet kom nok denne oppveksthistorien fra et depresjonspreget Alabama på 30- tallet som en sprengladning. Boka setter søkelyset på fordommer, de fargedes rettigheter (eller mangel på sådanne) og bekriver oppveksten til guttejenta Scout på en god og detaljrik måte.
Gjennom hennes øyne tar leseren del i voldtekstanklagen som blir rettet mot en farget mann, og hvordan faren, Atticus forsvarer mannens uskyld. Atticus gir kloke svar på de mange spørsmålene et barn midt i barndommen og en til tider uforståelig voksenverden ønsker svar på. En varm, ettertenksom og viktig bok som fortjente sin Pulitzerpris, men etter min mening ikke noe mesterverk, derfor en fjellstø firer på terningen denne gangen.