Bokelskere.no

Mengele Zoo - Gert Nygårdshaug

Dette er en bok jeg burde like. en bok jeg skal like, sånn er det bare, etter all den gode kritikken den har fått. Slik er det ikke.

Historien er god den, men jeg blir ikke revet med i handlingen. Jeg har null problem med å legge vekk boken, og jeg blir litt utålmodig når det går som tregest.

Budskapet i boka er bra, men dessverre blir teksten litt for lang og litt for dratt ut på feil steder for min del.

Jeg slukte boka på bare noen få dager. Klarte nesten ikke å legge den fra meg.
Men er enig i at det er mye å fordøye. Og særlig det med koranundervisninga er svært betenkelig. At døtrene begynte å dekke seg til og etter hvert ble så ekstremt religiøse, så religiøse at de kritiserte sine egne familiemedlemmer for å ikke være religiøse nok, burde ha gitt foreldrene og omgivelsene noen hint om hva som var i ferd med å skje.

Sjelden jeg leser bøker av typen "dokumentar", men i mangel av noe annet fant jeg denne som u-lest i bokhyllen min. Husker ikke engang at jeg hadde kjøpt den.
Men for et funn!
Åsne skriver meget godt, det vet vi jo. Nøkternt, saklig og presist. Dette er en form jeg synes passer ekstra godt for denne sjangeren. Her skal fakta tale sin egen historie. Sminke hører prosaen til.
Og i denne boka finnes det ikke mye "sminke". Ja, jeg må nesten beundre henne for ikke å la følelsene "løpe løpsk", med så mye dramatikk, ikke minst på det sivile plan, som hun her blir vitne til.
Ja, til tider er det rett og slett rystende det hun beskriver. Om sivilbefolkningens lidelser. Om
krigens tilfeldige spill med liv, død og lemlestelser.
Mye av boka dreier seg om livet i Bagdad og hvordan Saddams regime forbereder seg til krig, det vil si; hvordan de i sin suverenitet skal ydmyke og jage Bush og hans inkompetente soldater så langt ut i ørkenen at de ikke engang finner veien hjem igjen...
Bath partiets propaganda apparat kjenner ingen grenser. Åsne og hennes journalist kolleger fotfølges rundt til de utvalgte severdigheter, godkjent av Mr. Saddam og hans informasjonsministerie.
Men Åsne vil mer. Hun vil under huden på befolkningen. Hva tenker de egentlig? Er virkelig Saddam kongenes konge, alle Irakeres redningsmann og venn?
Lett er det ikke å holde en "fri" samtale med en tilfeldig sivil Iraker, og de er alle, så og si uten unntak, fryktsom bundet til de offisielle "sannheter".
Når krigen går mot sin uvegerlige begynnelse tar de fleste journalistene fornuften fatt, og finner en vei ut av landet. Åsne har sine kvaler, men uten å røpe for mye, vil jeg si at hun her også utviser et mot det står høy respekt av.
Boka er ikke bare en meget lærerik, informativ og rystende beretning om krigen i Irak, men den gir oss også et godt bilde av de utfordringer det må være å få et land uten lederskap fote igjen. Var det verd en krig å avsette Saddam?

En mesterlig godt skrevet dokumentar og en klar 6'er!

Det eneste jeg kan si etter å ha lest denne boken er at jeg er sjeleglad jeg ikke er barn av en kinesisk mor!

Noe av det mest kjedeligste jeg har lest på lenge. Bortkastet tid og penger.

Perry er heldig, sier Besta. Selv om noen kaller ham tilbakestående, stemmer ikke det. Perry har nemlig 76 i IQ. Tilbakestående har under 75. Heldig der altså.

De andre i Perrys familie, er ikke like greie mot Perry som Besta, og da uhellet er ute, blir det noe ugreit. Heldigvis har Perry gode kolleger, og så vinner han plutselig 12 millioner dollar i delstatslotteriet. Heldige Perry.

Rørende historie med en god dose humor.

En fantastisk bok etter min mening! Jeg ble virkelig grepet av denne boken. Den var både spennende, rørende og morsom. Mens jeg enkelte steder var rørt til tårer av triste skjebner og urettferdighet, kunne jeg andre steder ta meg selv i å le høyt av vittige sitater og beskrivelser. Denne romanen er uten tvil å anbefale!

En original fortelling fra annen verdenskrig. Fortellerstemmen, døden, skaper en distanse til hovedpersonene i boken, som for min del gjør at terskelen for å leve seg inn i fortellingen blir noe høyere. Ellers inneholder boken alt. Til slutt står jeg igjen med at hovedbudskapet er å leve mens man kan, og være glad for det man har selv om det ikke er så mye.

Doña Maria og Drømmehjerte er to flotte romaner hvor handlingen er relatert til Cuba.
Liker måten Cecilia skriver på - hun klarer å gjøre bøkene både lærerike og spennende.

Litt for inngående om predikantlivet i starten av boka, men den tar seg opp etterhvert.

Denne bør alle lese, den har ALT ! Sinnsyk bra humor, god historie, tårer kom på slutten..man blir så glad i Ove etterhvert <3
Filmen anbefales forøvrig også på det varmeste, lo og gråt om hverandre .

Da Harry skjønner at det ikke bare er et enkelt mord han etterforsker, men en hel labyrint av motbydelige og lyssky virksomheter, kommer han på noe han har hørt tidligere: "For hver kakerlakk du finner, finnes det ti andre." (Kakerlakker er motbydelige krek som trives best i mørke).

Det skal noe til å følge opp en bok som Slåttekar i himmelen, og Hoem innfridde ikke helt. For all del, det er mange solide elementer i historien, han skriver godt og og fortellingen gir et godt innblikk i nybyggerlivet.

De sterkeste partiene i boka er likevel dem fra Molde og det aldrende ekteparet som "mistet" sine sønner. (Selv om jeg må si at det irriterer meg litt hvordan de neglisjerer at de faktisk har en datter som flytter til nabogården - det må da være noe!!!). Kvinneskikkelsene er i det hele tatt ikke så tydelige i boka, selv om de helt tydelig er i et arbeidsfellesskap med sine menn. Det er ett unntak: Gjertine, som utradisjonell kvinne som fremstår som en selvstendig aktør.

Bokens hovedperson, Eiliert, er både høy og pen, arbeidsom og gudfryktig - men litt vanskelig å få den store sympatien med.

Enig med deg.
Noen år siden jeg leste denne, men synes også den hadde fått ufortjent gode kritikker. Helt grei bok, men ikke såå god, liksom :-)

I 180 sider kjedet jeg meg. Jeg irriterte meg. Veldig. Syntes teksten var rotete, usammenhengende, til tider var det utfordrende å se hva som var nå-tid og hva som var fortid. Det største "problemet" for min del var, og er, gjentakelsene. Kanskje er det et bevisst hjelpemiddel (?), men for min del ble det rett og slett slitsomt. Utallige ganger tar jeg meg selv i å lure på om jeg leser samme side igjen - men neida, det står bare akkurat det samme som for to-tre sider siden.

Etter disse cirka 180 sidene tar boka seg opp. Og jeg liker den godt. Dog må jeg si at å "holde ut" 180 sider for å like 120 sider ikke er verdt det. Vanligvis ville jeg avbrutt etter 100 sider, men siden jeg har likt mange av hennes tidligere bøker, og fordi denne boka har fått så vanvittig mye positiv respons, fortsatte jeg å lese.

Jeg biter meg også merke i at flere av scenene, hendelsene, og personlighetstrekkene er meget like de man finner i hennes andre roman "Tredje person entall". Som om det hun skrev da er en "innpakket" og sensurert utgave av det hun endelig våge å si her. Hovedpersonen Bergliot har mange likhetstrekk med "Tredje person entall" sin hovedperson Hulda. Enda mer identisk er moren til disse to. Scenen med graviditetstest kunne vært kopiert fra den ene boka til den andre. Kanskje er dette også bevisst fra forfatterens side (sannsynligvis er det det, kan ikke tro det er et "uhell"). For meg trekker ikke dette opp leseropplevelsen, heller det motsatte da leser boka og gang på gang tenker at; dette har jeg jo lest før.

Tematikk i stikkord: arveoppgjør, familieforhold, overgrep, familiekonflikter, skyld, skam, ansvar.