Bokelskere.no

Helt enig! Jeg syns denne serien er veldig oppskrytt. Men turde nesten ikke si det mens Ferrante-feberen raste som verst. Syns fortellerstilen hennes nærmest er tjattrete og forholdet mellom de to «venninnene» er ikke hva jeg skulle kalle et vennskap. Vennskap er for meg å støtte hverandre og få fram det beste i hverandre. Ikke til stadighet å konkurrere og trykke den andre ned. Lila er mere ondskapsfull og lumpen enn hun er brilliant og Elena reagerer nærmest som en ynkelig liten mashokist når hun finner seg i alt for mye av Lila og ser opp til henne «fordi hun er så slem».
For meg er det helt ubegripelig at denne serien har fått folk til ikke bare å reise til Napoli men til og med å flytte dit!
Jeg antar at forfatteren har tatt pseudonym-navnet sitt fra renesansekongen Ferrante av Napoli. Fæl fyr som bl a er med i TV/DVD-serien Borgias. Underlig ting å gjøre.

Herbjørg, du er litt av ei dame. Har alltid elsket bøkene dine. Du skriver så ... sanselig ! Og denne biografien du har skrevet - er så utrolig fin. Takk for intenst og klokt følge gjennom denne boken. Jeg er dypt fascinert av ditt liv , dine tanker . Din trass og ditt mot og din sårbarhet . Jeg er utrolig glad i biografier , denne traff meg veldig . Alle disse øyeblikk - som hun forstørrer , utvider - og tar oss med inn i. Hennes vei til å bli et helt og fritt menneske . Ai ai, hun skriver så bra!!!! Og ja, boken ble lyttet ferdig på ferie ved det Liguriske hav.... nyt lesesommern!

Hosseini skriver som vanlig vakkert, men i denne boken ble det for min del alt for mange historier å holde rede på. Spesielt om man bruker litt tid på boken.
Men historiene er gode og boken leverer allikevel greit.

En god avslutning på en svært god bokserie. Nortrashipfondet er en skamplett på norsk krigshistorie. En stor takk til Jon Michelet som la så store krefter i denne serien. Det var godt han klarte avslutningen før han gikk bort.

Svanhild er 10 år. Hun er oppvokst i portnerboligen til Trondheim Hospital, der faren jobber som portner. Broren hennes, Einar, er nesten ti år eldre enn Svanhild, men de har et godt og nært forhold. I hvert fall til Einar forandrer seg. Han glemmer ting, snakker med stemmer i hodet, og vasker seg konstant. Det er nesten en lettelse da Svanhild skal reise bort på speiderleir en uke, selv om hun har en dårlig følelse. Einar en innlagt på Østmarka, så det er roligere hjemme, men på leiren finnes det bøller som kjenner til Einar, og det får Svanhild merke.
Dagen for hjemreisen kommer, og det gjør også tragedien.

Fengslende og interessant. Boka er basert på hendelser i forfatterens slekt.

Erlig talt Backman. Dette var sørgelige greier. Tull og fjas, humørløs og en handling som ikke fører noen steds fikk meg til å legge vekk boken. Utolig skuffet etter å ha forventninger til denne etter å ha lest En mann ved navn Ove.

Meget interessant innsyn i dagene før 9. april 1940 og rundt det som skjer i etterkant.

Anbefales for å få nyansert historien!

Boken er god, men jeg synes det var litt mye forklaring om krigen og hvordan den ble til før selve handlingen begynte. Derfor ble jeg litt lei før forfatteren begynte å komme til poenget

Hørte den som lydbok. Viktig bok om radioprogramleren som helt fra ungdomstida sleit med alkoholisme. Ærlig og folkelig. Mange betrakninger om folks forhold til egen og andres rusavhengighet. Anbefales.

En vakker, rødende og grusom bok om menneskets verste og beste sider. Om verdien av vennskap, respekt og aksept. Om hvor mange prøvelser et menneske kan tåle og fortsatt kunne leve et verdig liv.

Det er lenge siden sist jeg har blitt så revet med og så filleristet av en bok. Eneste ankepunktet er at den nok med fordel kunne vært noe kortere og mer kompakt. Må leses på et tidspunkt man har overskudd, for den er følelsesmessig utfordrende og krevende.

Eleanor mener selv at hun har det helt fint, selv om kollegene ler av henne, moren skremmer henne, og det sosiale livet hennes er fraværende.
Hun bruker alltid de samme klærne på jobb. Skoene har borrelås. Lunsjen er alltid den samme, og hver helg konsumerer hun to flasker vodka.
Etterhvert får vi innblikk i hva som har skjedd med Eleanor. Det er dypt tragisk, men hun har det jo helt fint. Hun tror til og med at hun har funnet mannen i sitt liv.

Både fornøyelig, trist, og nydelig. Anbefales!

Årets leseopplevelse for meg. Myttings stemme er helt spesiell, og historien er praktfull. Måtte ta tre dagers lesepause etterpå. Magisk!

Mange bøker prydes på omslagene med høye terningkast fra både kjente og mindre kjente anmeldere og aviser.
Skal jeg bare "ha en bok" kan det nok være jeg lar meg påvirke denne form for reklame.
Men, som oftest vet jeg hva jeg vil ha når jeg besøker min lokale bokhandler.

"Mormor danset i regnet" var en slik "ønsket og planlagt baby" så jeg merket meg ikke den rosende omtalen som var å finne på innsiden av omslagene (paperback) før jeg satte i gang med boka.
Men, for en gangs skyld er jeg faktisk enig i mye av disse "omtalene".
Dette er en meget bra bok.

For det første synes jeg temaet boka er basert på er meget interessant. Typisk for Teige bygger hun opp sine historier rundt utsatte og sårbare grupper; her "Tyskertøsene".
Her dreier det seg ikke bare om Norske jenter med forhold til Tyskere, men om jentene som enten ble forvist av familie eller frivillig reiste til Tyskland med sin Tyske kjæreste, i 45.
Fulle av ungdommelig romanse, håp og tro.
Det som ventet i Tyskland er rystende lesning. Likeså reisen dit og kampen om å få komme hjem for de som prøvde på det.
Som jeg leser tenker jeg ofte at dette er for jævlig til være diktet opp, dette må være sant. Jeg snakker her om hovedtrekkene, detaljene er selvfølgelig skapt av forfatteren.
Men det er meget godt utført og utvilsomt bygget på en omfattende research.
For meg virker det meste ytterst troverdig, selv om enkelte "tilfeldigheter" i boka virker skapt for å gi driv i fortellingen.
Jeg tillegger ikke dette så stor vekt, og lar meg rive med i denne spennende romanen fra årene rett etter frigjøringen.
Jeg liker måten Trude skriver på. Direkte, og nokså nøkternt. Setningene er gode å lese, ingenting må "tydes". Overtydelig mener noen? Vel, vel.
Fortellingen veksler effektivt mellom da-tid og nå-tid. Synes dette fungerer fin-fint og det skaper en ekstra spenning mot krysningspunktet som ligger foran.
Avslutningen blir vel noe konsentrert, som om forfatteren enten er sliten, eller forlaget har satt en grense for antall sider. Tenker vel at det var en god del i siste "kapittel" som med fordel kunne ha vært viet større oppmerksomhet.
Dette er ikke helt "Ferrante", men et ekstra poeng for temaet skal hun få og da blir det en femmer.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det jeg imidlertid skal røpe er at jeg falt riktig så pladask for Eleanor. Og det gjorde jeg fordi Gail Honeyman skriver mye klokt om ensomhet, om annerledeshet, om det å ikke passe inn, om det å ikke høre til. Og hun skriver om det uten at det blir klisjéfylt.
I tillegg gir hun Eleanor et språk og tankesett som er både sært, humoristisk, sofistikert og gammelmodig, og som passer som hånd i hanske til karakteren. Her har Cecilie Winger gjort en god oversetterjobb.

Jeg hørte denne på lydbok, av en ganske irriterende fortellerstemme som gjorde bokens fortellerstemme enda mer irriterende. Likevel fant jeg den ganske underholdende, som jo var den eneste ordentlige forventningen jeg hadde.

Flere år før jeg tok fatt på lesningen, eller høringen om du vil, har jeg lest mange kronikker og bloggposter fra sinte feminister som er imot bøkene og filmene. Det blir sagt at historien romantiserer voldtekt, blant annet. Derfor hadde jeg også forventet meg å lese en litt skremmende historie om en kvinne som blir fullstendig utslettet av en skikkelig slem mann, men det fikk jeg ikke. Faktisk har jeg aldri lest noe erotisk med mer samtykke enn her. For eksempel det første samleiet, hvor han spør om samtykke før hvert jævla støt!!! Ingen av de beskyldningene jeg har lest om fæle voldtekter stemte overhode. Det var nesten skuffende, for det eneste jeg fant å bli sint for, var hvor ordinær all sexen egentlig var og hvor mange av dialogene som bare ble pustet frem. (He murmur, he breaths osv) Forfatteren har et meget lite ordforråd. (Til gjengjeld blir det lettlest, da)

Uansett, blant alle de tunge og fæle bøkene jeg pleier å lese om grusomme ting, er dette et greit avbrekk i dusjen og på vei til og fra steder. Jeg skal gjennom alle bøkene.

«Når noen er borte, merker man for alvor hvilken plass det mennesket har hatt. Sorg gir livet vårt en bråstopp. Samtidig dytter hverdagen nådeløst i oss og maser for å få fortsette, med sorgen hengende på slep.»

Sitatet er fra boken Jenta i veggen I Skjul for nazistene av Lena Lindahl. Boken ble utgitt i 2018 på forlaget Cappelen Damm og er en dokumentarisk bok der hovedpersonen Betzy Rosenberg. Å knytte historien til et menneskes historie gjør inntrykk. Det er en viktig bok for unge som for eldre lesere mener jeg. Tankevekkende er den også opp mot verden i dag.

Betzty ble født i 1919 og var 20 år da andre verdenskrig brøt ut.

«Alt startet og sluttet i Trondheim. Byen hadde alltid vært hennes. Her var hun født. Her hadde hun utforsket omgivelsene, gjort dem til sine. Her hørte hun til. Hele barndommen hennes lå forankret her – i gatene, i skolegården, i synagogen. Og ikke minst i morfars klesbutikk. Betzys store, jødiske familie gjorden hverdagen hennes trygg og meningsfull.»

Men en ubetydelig liten fyr med navnet Adolf Hitler ville det annerledes. Han klarte også å få «gode nordmenn» til å tro at jødene var verdens store fiende. Men frykten for jødene var til stede i Norge lenge før det. Etter fjerning av Jødeparagrafen i 1851:

«Noen fryktet at jøder ville strømme i hopetall inn i Norge. En stortingsrepresentant hevdet at det i Gøteborg lå en flåte med jøder som bare ventet på at forbudet skulle bli opphevet. Nå kom landet til å bli invadert!»

Men til tross for dette skrekkscenariet, bodde det bare ca 2000 jøder i Norge da andre verdenskrigkrig brøt ut. Og en av dem var Betzy. Da den var over var de fleste utslettet. Betzy overlevde, og slik begynner boken:

«Betzy sitter inne i veggen. Sammenkrøpet på gulvet, med beina godt trukket opp under seg. Noen ganger må hun sitte slik i flere timer. Helt, helt stille. Det verker overalt i kroppen, og hun får ikke rørt på en eneste muskel. Helt nummen støtter hun seg mot veggen.
Gulvflaten er 50 x 65 centimeter. Selv ei spedbygd ungjente som Betzy er for høy til å stå oppreist. Hun kan stenge døren innenfra ved å trekke den til seg ved hjelp av to hemper, slik at ingenting avsløres fra utsiden. En person som står i soverommet på den andre siden av veggen, vil forhåpentligvis ikke oppfatte at panelet skjuler et hemmelig rom.
Selv om kroppen har dovnet bort, merker hun smerten godt. Betzy aner ikke hvor lenge hun må holde ut denne gangen heller.
Mens Betzy skjuler seg i mørket, raser en krig som hun ikke kjenner rekkevidden av. At familien har forsvunnet, skremmer henne voldsomt. Men ikke bare foreldrene, broren, bestefaren, tantene og onkelen er arrestert. De aller fleste jødene i byen er tatt, og ingen vet hvor de sendes. Betzy kom seg unna da politiet var hjemme hos dem, men hun er ikke trygg. Ikke nå lenger. Hun er så sliten av alltid å være redd, men angsten skjerper også instinktene. Når hun må, er hun kjapp til å gjemme seg. Rommet i veggen har vært redningen flere ganger allerede.»

Betzy overlevde takket være modige mennesker som satte sitt eget liv i fare. Det gjorde ikke jenta som jeg leste om i en annen bok og som jeg skriver om i innlegget:
Biografi: Kathe, alltid vært i Norge - av Espen Søbye

Men å lese boken Jenta i veggen var like gripende. Selv om jeg på forhånd visste at Betzy overlevde, var den like spennende som en spenningsroman. Da skulle man tro at jeg var jublende glad da boken kom til det punkt at krigen var over. Men jeg forstod underveis at det ville bli like gripende å lese slutten. Det ble det. For ingen av oss som ikke har opplevd det som Betzy gikk gjennom og det hun fikk vite om familiens skjebne etter at krigen var over, vet hvilken sorg hun hadde hengende på slep resten av sitt liv.

Fortellingen om Betzy Rosenberg skrevet av Lena Lindahl er ikke bare for unge lesere. Jeg mener den er minst like viktig å lese for de av oss som tok farvel for ungdomsskolen for mange år tilbake.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Tung historie, men skrevet slik at jeg velger å skumme meg gjennom.

Jeg ble opprørt av å lese boka. Fiskeren Markus lever alene. Han lever enkelt og er et godt menneske. Så uteblir silda. Han sulter og blir syk, men får ikke hjelp. Gode Markus klager ikke. Han ser det vakre i naturen. Vakkert språk. Jeg likte boka godt.

Føler meg mentalt filleristet etter å ha lest denne boken. Det tok mange timer og tårer, og det var det verdt. Når noen sier at det bare er en bok – det har ikke skjedd i virkeligheten – så tar de feil. Jeg var der.

Bra begynnelse. Historien om Lars er spennende og gir boka fint driv. Lenge tenkte jeg at dette er jammen bedre enn forrige bok. Men så parkeres Lars "på trygt sted" og det blir mye slektninger og enda mer religion som fyller sidene.
Og stakkars indianere som får sine jaktmarker ødelagt av alskens gudshus og dyrket mark.
Enda verre var det vel sydover, i USA.
Merker jeg blir i dårlig humør av å lese om all denne gudetroen.
Hadde det ikke vært fordi forfatteren heter Hoem, og unektelig skriver godt, hadde jeg ikke spandert mer enn en treer her, men strekker meg til en firer, vesentlig på grunn av historien om Lars.