Bokelskere.no

Endelig fikk jeg lest siste bok i denne fantastiske trilogien. Karakterene og bakteppet med 2. verdenskrig er uhyre interessant. Man føler virkelig på hvordan det må ha vært i de mange små bygdene rundt omkring hvor både motstandsfolk og nazister levde side om side. Hvor gjennomsiktig det må ha vært når alle kjenner alle.
En veldig god leseropplevelse, men jeg synes ikke denne når helt opp til de to foregående bøkene i serien. Det er til tider langdrygt. (Mulig jeg banner i kirka nå...) Uansett vil denne trilogien leve lenge i hodet mitt, og stå som en av mine absolutte favorittbøker.

Jeg må nok dessverre innrømme at jeg ble litt skuffet over denne, - jeg hadde jo ventet meg så mye! Etter at de to forløperne skåret topp hos meg, så ble det nok bare en femmer på denne. Etter min mening ble handlingen fra krigen for lang, og jeg kom dessverre heller ikke helt under huden på denne yngste Astrid, - det ble for mange «tekniske» fortellinger om hennes sabotørvirksomhet og for lite om henne selv. Hun kapslet seg jo på en måte inn, antagelig på grunn av skrekkopplevelsene hun hadde, - det var jo veldig naturlig, men da fikk ikke vi anledning til å føle ordentlig med henne. Men bevares, - det var helt fantastisk hvordan Mytting til slutt klarte å samle alle trådene i denne store vevnaden, - vi fikk møte både leinebrødre og tvillingsøstre og (dessverre) oppleve den forferdelige skråpånatta, - deilig!

Hadde ventet og lengtet lenge etter denne avslutningen på Mytting sin frodige trilogi om Hekne-slekta. Slukte den i løpet av første helga etter lanseringen. Jeg syns Mytting trekker leseren med inn i historien igjen på en god måte (er jo lenge siden vi leste bind 1 og 2, og det er godt med litt oppfrisking). Syns også at han samler trådene og runder av på en tilfredsstillende måte. Det kom noen tårer hos meg på de siste sidene (ikke ofte det skjer), og Astrid og Kai fikk en verdig avslutning. Boka er, som de forrige, full av eksotiske innslag av folketro, overtro og overnaturlige fenomener. Krigen kommer til Butangen, og vi møter lojalitet og svik, mot og feighet, kjærlighet og hat, ære og vanære, og liv og død. Gode, nære, rørende personskildringer, og passe diskrete doser med historiske fakta. (Liker ikke når forfattere putter inn for mange kunstige avsnitt med for mye historiske opplysninger). Syns nok fremdeles at bok 1 er best. Trilogien er noen av de få bøkene jeg faktisk kunne tenke meg å lese om igjen - da skulle jeg lest sakte og nyte alle detaljene.

Ja, jeg liker jo boka. Jeg liker den originale historiefortellingen, og jeg liker portrettet av et stillferdig liv som åpner seg lag for lag. Og jeg liker glimtene fra andre liv underveis, bestefaren vi møter gjennom en begravelsestale, de korte møtene på kjøkkenet til Violette, glimt av lykke, ulykke, sorg, glede, levde liv. Men det er likevel som om historien forsøker å favne over akkurat litt for mye, at det er litt for mange vi får bli kjent med litt for godt. Og kapitteloverskriftene irriterer meg bare - og med så hyppige kapitler, trekker jo det raskt litt ned. Men totalen er på plussiden, altså.

Dette er virkelig det jeg vil kalle en "dystopi"... Det ligger en trist og tragisk undertone i boken helt fra starten. Etter som boken starter med slutten på en måte, så vi vet hva som har skjedd. Jeg ble trist bare jeg så boken ligge på nattbordet. Godt skrevet og alt det der, men for meg ble det for dystert.

Rettsskandalen rundt Fritz Moen er utgangspunktet for Tore Sandbergs bok om den sterkt funksjonshemmede mannen som måtte sone 18 år for to drap han ikke hadde begått. Det er en avslørende beretning om hvordan det norske politi- og rettssystemet ikke klarte å yte et ressurssvakt menneske rettferdighet. Fritz Moen ble dømt for hvem han var, for hva livet hadde påført ham - og for andres uhyrligheter. I 2004, 27 år etter at han ble pågrepet første gang, ble Fritz Moen formelt frikjent for ett av drapene. Men han måtte leve livet ut med en drapsdom hengende over seg. Først i august 2006, mer enn et år etter sin død, ble han renvasket fra drapsanklagene. Ingen har større kunnskap om justismordet på Fritz Moen enn privatetterforskeren Tore Sandberg. I denne boka kommer han med hittil ukjente og oppsiktsvekkende opplysninger om hvordan etterforskningen ble styrt og fakta fordreid slik at en uskyldig mann ble dømt.
Denne kan trygt anbefales.

Løytnant Aksel Størmer er i unåde, og under etterforskning. Han har intet ønske om å ta den midlertidige stillingen han blir bydd ved Porsangermoen. I stedet søker han om forflytning til militærleiren i Messingdalen. Aksel var ikke forberedt på å bli leirens siste kommandant. Leiren skal avvikles, og det er Aksels ansvar.
Aksel er en ensom ulv med tung bagasje, og det uventede vennskapet med et vanskjøttet barn er ikke videre ideelt. At alle i bygda kjenner til Aksels disiplinærsak, gjør oppholdet i Messingdalen til litt av en prøvelse; såvel fysisk som mentalt. Bygda skjuler mørke hemmeligheter som muligens ikke tåler dagens lys.

Mytting vet å trollbinde sine lesere! En mørk historie med glimt av lys og håp som fascinerer.

Heidundrende krim.Spenning fra begynnelse til slutt.

Svært variabel kvalitet. Jeg synes romanen var sterk i begynnelsen og mot slutten av tiden i Afghanistan. Noen av faktafeilene virket forstyrrende.

Denne er vært å få med seg.. :) Godt skrevet, akkurat nok humor og gode karakterer..

Dette var tafatt og kjedelige greier. Normalt liker jeg stillferdige bøker og gjerne med mye skildringer av små og store hverdagssysler. Men her gikk det på repeat gjennom hele boken og når det i tillegg virker som det skal bygge seg opp til en aldri så liten spennende plottvist som bare flater ut i ingenting så satt i hvert fall denne leseren noe skuffet tilbake. Jeg vet at Ragde kan bedre enn dette, mye bedre.

Hana og den syv år yngre søsteren, Emi, er haenyeo, som alle kvinner i familien har vært før dem. De er kvinnelige havdykkere, selv om Emi ennå er litt ung for å bli med ut på det dypeste. Kvinnene lever selvstendig og fritt i et okkupert Korea. Jentene snakker flytende japansk i tillegg til morsmålet; det er pålagt og koreansk kan de kun snakke i skjul.
Da Emi ble født, lovet Hana moren å passe på lillesøsteren uansett hva som kom til å skje. I tillegg må hun passe seg for de japanske soldatene. Hun må aldri være alene med dem. Moren har fortalt om jentene som forsvinner. De få som kommer tilbake bringer skam over seg selv og familien. Voldtekt er et ord Hana plukker opp, og får moren til å forklare. Hana skjønner at hun må være på vakt.
Hana er 16 år i 1943, og mens hun og moren er ute og dykker, sitter Emi på stranden og passer fangsten. Da Hana kaster et blikk inn mot stranden, ser hun en japanske soldat nærme seg søsteren. Uten å tenke på egen sikkerhet, redder hun søsteren, men blir selv tatt til fange. Etter en lang og skremmende reise, havner hun i Mandsjuria på et militærbordell. Hun blir, som en av mange, "trøstekvinne" for soldatene.

Emi reiser for å besøke barna sine i Seoul. Året er 2011, og hun har blitt en gammel dame. Hun er den siste haenyeo i familien, men hun vet ikke hvor lenge hun klarer å fortsette. Kroppen protesterer stadig mer. Den grusomme hemmeligheten om søsterens offer, vet ikke barna noe om, men kanskje sannhetens time har kommet nå når landet er på vei til å heles.

Knallsterk historie om hendelser jeg visste lite om. Selv i nåtid snakkes det ikke om disse kvinnene, selv om gjentatte demonstrasjoner har prøvd å få myndighetene i tale.

Midt på natten isoleres Island fullstendig. Ingen nettilgang, telefonene er døde, radar og satellitter er ute av drift. Mest trolig er det et data-angrep eller noe teknisk som kan fikses ganske kjapt. Disse analysene stemmer ikke. Island er totalt isolert, og presidenten og statsministeren er utenlands. Alltinget må omrokere ministrene, og Elin Ólafsdóttir blir fungerende statsminister. Hun er ei tøff dame som ikke er redd for å ta utradisjonelle valg.
Vi blir også kjent med journalisten Hjalti, musikeren Maria, datteren hennes Margrét og en sauebonde som bor alene i ødemarken.

Skremmende og aktuell dystopi om hva som skjer når hverdagen til en hel nasjon snus på hodet.

Søt, koselig, morsom, trist og litt opprørsk om Vilma, 35 år, som bor alene i huset etter grandtante Ruth. Vilmas mor døde for 31 år siden og Vilmas far forlot dem da Vilma var liten. Har Vilma alltid trodd. Men en dag står presten og Robert på døra og kan fortelle at hennes far døde på flyet på vei til Norge og etterlot seg en bunke brev til henne. Og dermed blir alt snudd opp ned og livet blir aldri mer som det var. Og godt er kanskje det?

Lars Mytting skriver så jeg ønsker at boka aldri skal ta slutt. Han har virkelig ordene i sin makt og er en fabelaktig god historieforteller, menneskene han skriver om blir så levende, og han fletter inn virkelige historiske begivenheter på en svært overbevisende måte.
Denne gangen ble det en sekser fra meg, etter at jeg vakla mye og nesten gikk opp på en sekser for Søsterklokkene, som kom før denne.
Her handler det mye om reinsdyrjakt, fiske og friluftsliv, - og første verdenskrig, men mest om livet blant menneskene på Butangen i Gudbrandsdalen,
- med tilbakeblikk på de myteomspunnende Heknesøstrene og Søsterklokkene som fremdeles befinner seg hver for seg, den ene i Norge og den andre i Dresden i Tyskland.
Presten Kai Schweigaard står fram som en mer og mer reflektert, innsiktsfull og klokere mann jo eldre han blir.
- Og klarer presten Kai Schweigaard å finne Hekneveven?
Det røper jeg ikke.
Kunne ha skrevet mange superlativer her, men nøyer meg med å si:
Gleder meg til neste bok og fortsettelsen. Håper på mange flere bøker fra Lars Mytting.
Les! Les! Les!

Dette er en av de vakreste, sterkeste, mest magiske bøker jeg vet om. Jeg leste den første gangen da jeg var 18 og jeg husker at jeg gråt meg gjennom den. Jeg leste den igjen nylig, 35 år senere, og jeg gråt meg gjennom den igjen.

Jeg ville så gjerne at denne skulle snakke til meg. Ville like den like godt som de to første bøkene i serien. Skjønte ikke hvorfor jeg brukte så lang tid på å lese den. Hvorfor jeg valgte andre bøker fremfor denne hver gang jeg satte meg ned. Jeg plundret med å sortere persongalleriet i forhold til de tidligere bøkene. Jeg prøvde virkelig, men klarte ikke å gjenskape den gode altoppslukende følelsen fra sist. Klarte ikke å kjenne hjerteslagene.

Ikke en godt skrevet bok, men en sterk, viktig og brutalt ærlig bok. Jeg har vært trofast P4-lytter siden oppstarten, har alltid likt Michael, liker han enda bedre nå. Veldig mange burde lese denne boka for å få et godt innblikk i hva sykdommen gjør mot både den som har sykdommen og de rundt.
Terningkast 4.