Bokelskere.no

Utdrag av omtale på bloggen min:
Så, her overtar Marian som hovedperson for Cato. Cato begynner å dra på årene, og er en ganske så streit og traust kar. Marian er mer eller mindre ei tikkende bombe. Lindell foretar her et grep som får denne boka til å nærme seg andre nordiske krimbøker de siste årene, med aparte politifolk og sadistiske massemordere. Er den «normale» politietterforskeren i ferd med å bli pensjonist? Blir «vanlige» drap for kjedelig?
Jeg håper ikke det – og vi har jo fortsatt William Wisting….

Har nettopp avslutta boka og ho fall ikkje i smak. Kommafeil og feil i setningsoppbygging irriterte og øydela litt av opplevinga, det hadde eg kanskje ikkje lagt så godt merkje til om boka elles hadde fenga. Lindell sine skildringar av makabre og groteske torturmetodar blei i overkant, det same blei skildringane av Marian Dahle si psyke. Lite truverdig.

Hei Hilde. Det er såpass lenge siden jeg leste boka, så de grammatiske tingene du nevner kan jeg ikke kommentere, husker ikke slike detaljer. Når det gjelder det du synes er i overkant, synes jeg det passet historien. Men så er jeg også over gjennomsnittet glad i det litt makabre og groteske krydderet i slike bøker :-)

Ja jeg tror rett og slett at han begynte å bli for traust ja... så et godt grep av Lindell å overlate rollen som hovedetterforsker til Mariann Dale... I konkurranse med nyere krimforfattere har Lindell også et forbedringspotensiale i å skape mer spenning gjennom hele boka og ikke bare i den siste fjerdedelen. God gammeldags krim dette Lindell, men dessverre så er det ikke på høyden med nyere krimforfattere. Lindell klarer alltid å lure meg, ang gjerningsmenn, men dessverre må jeg si at min tidligere favorittforfatter innen krim begynner å havne langt nede på lista over favoritt krimforfattere.