Bokelskere.no

Det er noe rart med denne boken. Det er en så god historie men er på en måte ikke så godt skrevet. Eller er det bare oversetteren som har rotet det til ???? Historien er så stor, men her blir det på en måte bare rotet i overflaten.. ?? Jeg ble veldig opptatt av hendelsen så den må jeg lese mere om, men boken mangler nerve.

Hva skulle det tjene til ?

Skulle ønske Boklageret åpnet i Tønsberg også:) hadde vært supert! og ikke minst et sted hvor man fikk en bok til en overkommelig pris:):)

NRK har ordet:

Per Petterson har kalt to av bøkene hans for musikkbøker, fordi han hørte på et band eller artist da han skrev boka. Til Sibir var med Puccini og Det er greit for meg med Hendrix.

Men nei. det forstyrrer.

Karin Berg la inn et sitat for noen dager siden av Mao Tse Tung som kan være fint å ha bak i hode:

Litteratur-og kunstkritikken har to kriterier, ett politisk og ett
kunstnerisk.

Jeg har også - som Jostein - måtte sloss med antipatien mot forfattere jeg blei tvangsfora med på skolen, blant annet John Steinbeck. Heldigvis ga jeg han en ny sjanse som voksen.

Det samme gjelder noen kunstnere jeg er sterkt uenig i. For min del har jeg hatt glede av både Hamsun og Wagner, selv om jeg avskyr deres politiske holdninger.

Jeg så imidlertid heller ikke humoren i Sult, og har verken sett humor eller noe spesielt morsomt hos Hamsun.

Jeg har lest ALT av Zane Grey utgitt på norsk, men jeg vil nok karakterisere ham mer som en forfatter av dameromaner enn som en forfatter av westernbøker.
Men jeg er kanskje litt slem nå.

Stilen er tidstypisk, og den virkelige 'westernboken' kom vel først senere. (Ok, the Virginian kom før, og var mer western), men Grey har alltid i mine øyne endt opp med noe annet enn western, selv om han forsøker.

Nei, du trenger ikke å lese bøkene for å få et "inntrykk" av hva som står i dem, - det kan jeg til dels være enig i. Men du vil aldri få inntrykk av, eller få vite HVORDAN det skrives og hvilket inntrykk det gjør på deg som leser. Det vil du kun få vite om du leser bøkene hans.

Mitt innvending mot å lese bøkene var det samme som mange andres: kikkerfølelsen, sladderen osv. Fremdeles sitter jeg med en følelse av: "var alt dette egentlig nødvendig?". Ikke bøkene, men noe (og bare noe) av innholdet. Han sier selv at han bare "måtte" skrive dette. Vi er nok mange som føler vi må både det ene og det andre, men noen ganger teller hensynet til andre mer enn vår egne lyster.

Men jeg har lest alle bøkene og som flere skriver både her og i mange av de andre trådene av Min Kamp: noen av bøkene, noen av passasjene er rett og slett bare utrolig gode. Nydelig, dansende, musikalskt språk, - avbrutt av lange, detaljerte og til dels kjedeliege setninger som innimellom kan gjøre meg litt småstressa. Jeg har jo lyst å lese hvert eneste ord, hver eneste setning, men av og til så "berre juksar me litt " slik Ingrid Espelid Hovig sier det så fint.

Det trenger ikke en gang å ha to permer! Spar noen trær; les e- og lydbøker :)

Joda, jeg har lest og jeg har lest. Ser at boka har fått en del god kritikk her. Vet ikke helt, jeg... Må vel si at dette ikke var den helt STORE leseopplevelsen. Men som et historisk innblikk i britenes overherredømme over India, har den en viss verdi.
Jeg ble mye mer fenget og engasjert av den fargerike opplevelsen det var å lese Shantaram av Gregory David Roberts. Men det er jo en helt ANNEN historie!

Nok en gang dumpet det ned ei bok i postkassen som jeg hadde glemt å avbestille og som jeg ikke ville ha. Og det som har murret lenge tvinger seg fram: jeg må ut av disse bokklubb-medlemskapene. Disse klubbene der jeg mistenker bøker kjøper seg plass til å bli hovedbøker og der mer og mer plass vies til salg av puter og lykter og vesker og trenings-tights. Slipp meg løs, jeg vil ikke mere. Minn meg på at jeg ALDRI mere skal melde meg inn i en slik bokklubb igjen! De er ikke lenger laget for bokelskere...
Hva er din mening om dette?

For noen måneder siden ville jeg startet dette innlegget med "Det var en gang...", men det er en stund siden.
Eller kanskje jeg ville klikket meg inn i tråden, og lagt inn et innlegg hvor jeg fosøker å komme med mitt syn på saken. Gjerne med et skråblikk, sånn for å sikre at jeg får frem poengene, og et smil hos enkelte.

Men nå er jeg noen måneder eldre. Jeg skal ikke påstå "klokere", for akkurat der er jeg mer usikker. Men elder er jeg i alle fall.

Så kunne denne tråden her like gjerne hete "Hvor er Torbjørn Egner". Men det er ikke så lenge siden jeg hadde et innlegg som hadde med "Hvor er Gunnar Messel", og jeg liker egentlig ikke å gjenta meg selv.

Jeg må tilstå at jeg savner Kardemommeloven her inne.
Dere vet "man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil".

Hver 6. måned, sånn omtrent, dukker det opp en ny diskusjon om hvordan man skal ha det her. Hva man får lov til. Hva man ikke får lov til.
Av og til startet av nye bokelskere som i beste mening forsøker å leke trafikkpoliti og få et slikt samfunn som DE vil ha.
Og av og til startet av gamle bokelskere, som aller helst vil ha et slikt samfunn som bokelskere var den gang de ble medlemmer.
Felles for dem alle er at de har verdens beste intensjoner. Eller forsetter...

Og nok en gang dukker de samme ideene opp.
"Noen skriver for korte bokanmeldelser".
"Ja, men noen lenker til lange bokanmeldelser som ikke engang er på bokelskere, altså".
"Næh? Sier du det? Ja, men hva med dem som skriver sånne derre halv-lange anmeldelser hvor poenget er gjemt bort et sted på bloggen deres, da? For tenk, da har jeg lest en halv side med tekst uten at jeg får med meg noe poeng, altså. For jeg klikker IKKE på sånne lenker til andre sider."
"Ja, og så de som ikke en gang lager klikkbare lenker, da! Bare litt tekst og en lenke som du selv må kopiere inn i adressefeltet."
"Nja. Jeg synes det er værre med de korte, jeg da. De korte får man liksom ikke nok av. Det mangler liksom noe."
"Jo, men hva med de lange, som bare går på tomgang. Størrelsen er jo ikke alt, heller."
"Ja, av og til er en kort en akkurat det en trenger. Men de lange som går i dybden er jo best, da."

Og jeg lurer.
Veldig.
Hvem er det egentlig som skal få fortelle hvordan jeg skal lese en bok? Tolke den? Være begeistret over den? Eller kaste den i veggen fordi den ikke var så bra som jeg trodde.
Joda, jeg burde kanskje fortelle hvorfor jeg synes boken var fin. Eller dårlig.
Når jeg vill av begeistring slenger ut av meg "denne boken var herlig" her inne på et boknettsted, så er det jo fordi jeg vil dele den med noen. Og da kan du jo klikke deg inn på siden min og se hvilke andre bøker jeg leser. Da skjønner du kanskje mer hvem jeg er. Eller du kan jo spørre meg. Det kan meget godt hende at jeg svarer.
Men du er kanskje en sånn som har litt dårlig tid, du. Som haster innom bokelskere.no for å få md deg de siste bokanmeldelsene på vei til neste møte. I så fall er jeg lei for at jeg har kastet bort tiden din. Det var bare det at akkurat den boken måtte jeg bare si noe om.
Og hvis du ikke har tid til å klikke deg inn i bokhyllen min, så skjønner jeg godt at du da blir oppgitt over at du har klikket deg inn på en side som inneholder en bokanmeldelse på bare 5 ord. Men for meg, så var det akkurat de 5 ordene som beskrev hva jeg følte for boken.
Og har du noen gang forsøkt å bruke 10 ord når du egentlig ikke hadde mer enn 5? Det er vanskelig, det.
Når jeg haster videre til mine møter, så er det faktisk ikke sikkert jeg hadde tid til å finne de 5 andre ordene som gjorde bokanmeldelsen min lang nok.
Men nå tolker jeg jo alt sammen bokstavlig, og det er ikke bra. Så min anmeldelse skulle kanskje ikke være bare 10 ord heller. Kanskje den skulle vært bygget opp som en hel, norsk stil. Men det har jeg i et hvert fall ikke tid til. Du skjønner, jeg hadde disse følelsene for denne boken, og det var alt jeg hadde. Og det er lenge siden jeg har hatt følelser for norsk stil. Men jeg lover deg at hvis du spør hva jeg mente om boken,så skal jeg forsøke å svare.
Hvis jeg har tid.
For det er jo lettere å snakke om en bok enn å holde enetale om den.

Og jeg kunne like gjerne startet dette innlegget med "Det var en gang", for jeg prater meg bort fra poenget. Igjen.
Men jeg vil gjerne ha tilbake Kardemommeloven. For det er noe med dette å tillegge andre de beste intensjoner...
Ikke at det er meg, altså. Vanligvis antar jeg at folk har de aller verste intensjoner, og at alle negative ting de gjør mot meg er med vilje, og alle positive ting de gjør mot meg er ved et uhell.
Det er kanskje derfor jeg ønsker meg Kardemommeloven så veldig. Fordi, hvis jeg klarer å leve etter den... hvis jeg klarer å tro på den... så er det kanskje ikke så galt at andre gjør som de vil når de ikke plager noen.

Men. men...
Det var visst en grunn til at jeg ville starte dette som et eventyr.

Fortellingen om sju bål er ubehagelig og grufullt lesestoff om indianernes tragiske historie, etter at den såkalte sivilisasjonen kom fra Europa for å kristne det ville naturfolket i Amerika.

Jeg ble engasjert. Men det var noe med skrivestilen her som ikke fenget meg ordentlig. Alle gjentagelsene var irriterende og unødvendig. Gjentagelsene førte til at jeg fikk følelsen av at dette ble altfor sentimentalt. Et direkte språk uten så mange gjentagelser ville ha fungert mye bedre for mitt vedkommende.

Artig med Aslak Sira Myhre, som starta "karriera" si som politisk aktivist allereie på vidaregåande, byrja så i politikken (RV) og vidare til journalistyrket der han jobba for Klassekampen, NrK og Stavanger Aftenblad. I den tida var han ikkje heilt "stuerein", og fleire, til og med dei langt til venstre på den politiske venstrefløyen, rynka på nasen og "oia" seg over "rebellen" frå bylandet.

Han har skrive fleire bøker og har jobba aktivt for å fremje leselysta hos barn og ungdom i mange år. Nasjonalbiblioteket har vore heldige, og me har lov å vera litt stolte, me som høyrer til i denne landsdelen og som har hatt litt forkjærleik for denne "urokråka" :-)

Ja, jeg har sett filmen. Helt fantastisk. Anbefales...

Penger, penger, penger og penger. Tom Cruise er en av de skuespillerne som garanterer gode inntekter. Selv på hans dårligste filmer går det ganske bra.

Lee Child er påsketradisjon for meg. Han har jeg lest trofast i påsken siden jeg var 16-17 år. Denne påsken leser jeg Gjesten, igjen. Dette er vel fjerde gangen jeg leser denne boken. Jeg har i tillegg gått til innkjøpet av Uten svik av samme forfatter. Så nå gjelder jeg meg til resten av lesepåsken. Det blir bestandig ei spennende påske med Lee Child og Jack Reacher :)

Viktig med egne meninger. Ble litt overassket da flere etter meg sa det samme... Kansje fordi Connery er å blir en stor sjarmør i Kilt :P haha

Menns ÆRE og kvinners SKAM.
Dette er hovedinnholdet i altfor mange patriarkalske samfunn.
Og det er dette Elif Shafak skriver så glitrende om i denne boka.

Absolutt ei lesbar bok om kulturkollisjoner og æresdrap. Anbefales på det varmeste!

Jeg tror faktisk at Jo Nesbø selv har gått litt lei av Harry Hole...
Jeg hadde med meg boka på do!