Bokelskere.no

Har slukt "Sønnen" i nesten ett jafs!
Har ikke savnet Harry Hole et eneste øyeblikk.
Her har den godeste Jo Nesbø skrevet ei fengende, spennende og svært lesbar bok! Tror nesten han har smuglest litt og fått noen ideer fra både Jussi Adler Olsens spennings-krim-bøker og i Stieg Larssons tre Millenium-bøker...
Her handler det om kjærlighet, makt, hat, hevn og å "ta rotta" på de som regjerer i underverden og som har skaffet seg muldvarper innen politiet og har et godt tak på ellers rike og "høyerestående" samfunnsborgere...
"Sønnen", "Hevneren" - kunne han også kalles... har sin egen viktige agenda, etter at han får vite at faren slett ikke tok livet sitt, men ble myrdet, og han går langt i å hevne sin far, som tilsynelatende tok sitt eget liv for 12 år siden. I sønnens fotspor flyter blodet av de farlige kriminelle, og politiet kommer alltid litt for seint tilstede.... - Men det er en (eller jeg burde kanskje si at det er to personer) som klarer å finne sønnen i tide, som redder livet hans, før det katastrofale skjer...
Joda!
Jeg gir gjerne Jo Nesbø en femmer for denne boka!

La engelskmennene gjøre det i fremtiden, da. Personlig mener jeg at dette blir litt som den evinnelige diskusjonen om hva som er bra TV. Hvis man ser på et program man ikke liker, bytt kanal. Hvis man leser en bok man ikke liker, bytt bok!

Klarer vi å finne ut av det så tror jeg vi blir veldig, veldig rike. De fleste av oss opplever vel fra tid til annen å klikke, enten det er junior som for nte gang nekter å gå på badet å ta på seg pysjen. Derfra til å begå massemord er det likevel ganske langt og veldig mange faktorer spiller inn... En veloverveid, planlagt handling om enn aldri så villfaren er noe helt annet enn en psykotisk mann med kniv. De klikker forsåvidt begge, men på veldig forskjellig vis - såvidt jeg kan bedømme og jeg er ikke utdannet i den rettning.

Dette er noe forskere har forsket på i mange tiår uten å egentlig finne X-faktoren. Arv (gener) og miljø (bl.a. misbruk og voldelighet i oppveksten), hjerneskader og rus er noe av det som spiller inn. Personlig tror jeg de fleste av oss kan "snappe" om vi befinner oss i en situasjon der vi blir presset. Her snakker jeg selvfølgelig om ekstreme situasjoner, ikke en stresset hverdag. Om du snakker om massemordere eller såkalt "spree-killings" så tror jeg dette er mye mer komplisert enn påvirkning fra voldelige filmer, bøker eller spill.

Tja, tror ikke bøker, (dvs krimbøker), bidrar til mer vold i samfunnet. Ei heller pc-spill eller tv serier. Jeg tror nok at vi finner de fleste årsakene i samfunnet selv, virkeligheten er mye værre enn noe en forfatter klarer å koke i hop. Stort sett i alle fall.

At det skrevne ord har påvirkning på sammfunnet og enkeltmennesker, er likevel absolutt riktig.

Spørsmålet er selvfølgelig om denne forleggeren er alene om å mene som han gjør og om dette er synsing eller basert på salgstall. Som samfunn har jeg inntrykk av at England er mer voldelig enn Norge så kanskje det kan være derfor de har mindre "behov" for vold i litteratur og film?
Det er ikke første gang voldeligheten i skandinavisk krim er oppe til diskusjon og sikkert ikke siste gang. Mener det ikke er lenge siden jeg leste noe om det i norske aviser, det ble også tatt opp på Krimfestivalen tror jeg.

Personlig må også si at jeg ikke har noe imot vold og groteske beskrivelser, men jeg foretrekker at de er der av en grunn. Jeg synes det er viktig å beskrive virkeligheten som den er, men det betyr ikke at det må være "slasher-bøker".
Min erfaring er også at det ikke nødvendigvis er de groteske beskrivelsene som er de mest forstyrrende eller setter dypest spor. Et eksempel er Quentin Tarantino, filmene hans er overdrevent voldelige og blodige, men det blir så fjernt og urealistisk at jeg ikke blir preget av det. I den andre enden av skalaen har vi American History X. Ikke veldig blodig, men det er noen brutale scener som er veldig realistiske og derfor setter dypere spor.

Det er interessant å merke hvor forskjellige vi mennesker er! Det er meg så fjernt å skulle være med på en organisert felleslesing, - og jeg ser jo at så mange synes det er helt topp! Jeg føler det ville frata meg omtrent all glede ved lesingen, - dette å gå og smake på hva jeg har lyst til å lese nå, og så lese det, helt i mitt eget tempo! Jeg får helt frysninger og pustevansker av all denne organiseringen, - men, så forskjellige er vi altså!

Og så lurer jeg naturligvis på om jeg virkelig er så sær at jeg er helt alene om å tenke sånn, - eller er det flere der ute?

Jeg kan anbefale å lese ham på dansk, og å lese bøkene i rekkefølge. "Fasandreperne" var den første jeg leste, og jeg synes stadig det er en ganske guffen bok, så det tok tid før jeg tok fatt på Jussi for alvor, men så var jeg også "hooked". En jeg likte særlig godt var "Journal 64", spennende og sjokkerende.

Når du på jobb i bokhandelen (hvor du jobber nesten hver dag) sliter med å ikke kjøpe bøker hver gang du jobber, fordi fordi fordi det er så mange fine, og det blir jo trukket fra lønna. Da kjennes det jo nesten gratis. Selv om det for øyeblikket ligger 32 - TRETTITO - bøker på nattbordet, taper jeg svært ofte denne kampen mot meg selv (And I love it. Hvertfall til lønnen kommer).

...du sparer penger på en ting, og med en gang tenker "da kan jeg kjøpe den boka"! ;)

Kanskje jeg høres krass ut, men jeg forstår ikke hvorfor dere går inn på tråder/diskusjoner som omhandler bøker dere enten leser eller har tenkt å lese. Brent barn skyr ilden, og jeg går sjelden eller aldri inn på tråder og diskusjoner om bøker jeg har i bokhyllene. Og når jeg gjør det, så har jeg meg selv å takke. DETTE ER ET FORUM HVOR VI NATURLiG NOK DISKUTERER BØKER.

Vi kan ikke forlange at folk (mellom tyve og tredve tusen her inne) skal tenke på alle scenarier fra en bok som kan på en eller annen måte røpe handlingen.

Mark Twain Huckleberry Finn
Robert Louis Stevenson Skatten på Sjørøverøya
Jonathan Swift Gullivers reiser
Jules Verne Tsarens kurer
Husker ikke forfattere men bøkene om Moby Dick, Onkel Toms hytte og Bram Stokers Dracula.
Selvsagt klassikere som Et dukkehjem, av Ibsen, Shakespeares Hamlet,
Charles Dickens A christmas Carol, Oliver Twist, Nickolas Nickleby og David Copperfield.

Her har du noe.Alle diusse er klassikere

Alex Dumas De tre musketerer
Boka om Den siste mohikaner, og ikke minst Greven av Monte Cristo.

Sukk... Bokserier irriterer meg mer og mer jo flere bøker det er. Tidsepoken er interessant, men tenk om språket hadde vært mange hakk bedre og mer engasjerende. Da hadde jeg sluppet å irritere meg så mye over alle gjentagelser og omstendelige forklaringer i hver eneste bok...
Ja, du har i grunnen rett i at dette er lettlest og lite krevende, - men jeg ville kanskje heller sagt altfor lettlest og altfor mange gjentagelser, - for min del kunne bøkene godt ha vært litt mer krevende, slik at jeg slapp å irritere meg så mye over det dårlige språket.

Joda, jeg skumleser videre i serien, smått om senn, for det er jo slik at man gjerne vil vite hvordan det går videre med disse personene... - men jeg må ha noe ganske annet lesestoff innimellom.

"Beste bok" er en skummel betegnelse, og blir vel som oftest veldig subjektivt. Hvis du ikke har lest den, anbefaler jeg Checkpoint av Sidsel Wold.

Så lenge man klarer å få det til å bli en naturlig del av handlingen har jeg ikke noe imot verken språk eller beskrivelser, men ofte synes jeg det virker tilgjort. Da blir det bare konstruert og pinlig. Jo Nesbø sine bøker er litt røffe så der hadde jeg nok blitt lite sjokkert, mens i andre bøker ville jeg ha stoppet opp litt. Det er også en kunst å skildre noe uten å legge fram alle detaljene. Blir det for grafisk i en bok som ikke har den tonen, virker det ofte malplassert.

Hva slags ord man bruker i dagligtale varierer fra person til person, så jeg tror nok du er litt bastant når du sier at ingen bruker disse ordene, uten at jeg vet akkurat hvilke ord du mener.

Eller en hund.......

Her eg bor så passar "Inferno i hvitt" betre enn "Tatt av vinden" i dag, mot normalt må ein nesten seie.

Eg las "Tatt av vinden" for rundt 25 år sidan, og synest bøkene var OK men ikkje noko særleg meir enn det. Men smaken endrar seg gjerne med tida, kanskje hadde eg vurdert dei på ein annan måte i dag.

Min eigen overgang frå barne/ungdomslitteratur til meir voksen litteratur kom med "Ti små negerbarn" som 15-åring eller deromkring, ikkje slett så voksen bok som "Tatt av vinden", men likevel hugsar eg kjensla av å oppdage at det var moro å lese noko anna enn Hardy-guttene.

Jeg har blitt sensurert.
Noen vil kanskje si det ikke er overraskende, ja det er kanskje bent frem velfortjent.
Og jeg skal selvfølgelig ikke frata noen muligheten til å mene akkurat det.

Poenget med sensuren er bare at den virker så innmari... tilfeldig...

Først ble jeg sensuert av Aftenposten. (Dette var før de begynte å ta betalt. Etter at de begynte å ta betalt har jeg sensurert DEM.)

Jeg lever under parolen «du kan sensurere meg, men ikke målbinde meg», så jeg tok tak i sensureringen og spurte hva i allverden de egentlig holdt på med.
Svaret var enkelt; jeg skrev ikke under fullt navn, derfor slettet de alle mine innlegg fortløpende. Hvis jeg derimot skrev et navn nederst på innleggene mine, så ville de godta dem alle sammen....

Jeg har vært anonym på nett siden en ny kunde for mange år siden kom inn på kontoret mitt og sa, «Jengeno... DEG kjenner jeg, jeg har lest mange av innleggene dine».
Jeg innså nemlig plutselig at min hobby, «synse på nett» kolliderte med mitt arbeid «jobbe for kunder». Noe som i utgangspunktet ikke var kritisk, men når kundene trodde de KJENTE meg fordi de hadde lest noe jeg hadde skrevet, DET ble verre.

Så jeg fjernet navnet mitt fra alle mulige innlogginger, og fortsatte å skrive nettinnlegg.
Og Aftenposten mente nå at det var en god ide om jeg skrev Ola Nordmann nederst på innleggene mine, for da hadde jeg et «navn».
De var veldig åpne på at de ikke kunne kontrollere at navnet jeg oppga var MITT, det eneste de krevde var... et navn.
Og jeg nekter. Ganske enkelt fordi alle er klar over at «jengeno» ikke er et navn, så det blir ingen misforståelser... jeg later ikke som jeg er noen jeg ikke er.

Etter at Aftenposten insisterte på å sensurere meg, og i tillegg skulle ha betalt for jobben, sluttet jeg å lese Aftenposten.

Jeg mener, jeg kan leve godt på å være sarkastisk hos Nettavisen, VG, Dagbladet og DN, ikke sant?

Så begynte Dagbladet å sensurere meg.
Vel, «jeg lar meg ikke målbinde», så jeg sendte en forespørsel til Dagbladet. Hva i allverden var det de holdt på med? Med en kopi av det sensurerte innlegget, og en ganske hissig «Hva i allverden er galt her?»
Jeg mener, jeg er meg selv på nett, dvs både sarkastisk, langtekkelig og med rare formuleringer. Men jeg er i utgangspunktet ikke UFIN.

Så jeg sitter der. Sjekker eposten med det ene øyet, mens jeg oppdaterer siden på Dagbladet hvor jeg har innlegget... eller rettere IKKE har innlegget, med det andre.
Tiden går, og jeg kjenner jeg blir mer og mer skjeløyd der jeg sitter.
Eposten får jeg ikke svar på. Ikke uventet, for av en eller annen grunn så svarer INGEN på klager over «overivrige moderatorer». Det er en GRUNN til at det ikke er en knapp på avissidene som sier «klikk her for å snakke med en moderator». (Et hederlig unntak her er Aftenposten, som svarer, men som altså nå krever betalt for det.)

Så skjer det noe. Helt plutselig.
Innlegget mitt er tilbake. Det ene øyeblikket er det ikke der, det neste er det der. Helt nederst, og med et tidsstempel som sier at det har ligget der i 6 timer.
Eller sånn som jeg leser det, «som om det har ligget der i 6 timer uten at en eneste leser har klikket «liker» på det.»...

Joda, jeg skjønner at det ikke er lett å være moderator.
Jeg mener, du må fjerne innlegg som er slemme, stygge, rare, og som inneholder meninger du ikke liker. I tillegg må du fjerne innlegg som inneholder noe avisen du jobber for ikke liker. Og ikke minst, du må fjerne innlegg som er for lange til at du rekker å lese dem, bare sånn for sikkerhets skyld.
Og da skjønner jeg godt at mine innlegg forsvinner. For mine innlegg er gjennomgående rare, med meninger mange ikke liker, og ikke minst, de er LAAAANGE.

Det jeg ikke skjønner er hvorfor de kommer tilbake igjen bare fordi jeg sender en forespørsel etter en begrunnelse for at de slettet det i utgangspunktet. Jeg mener «Vi beklager, men innlegget ditt er for langt, for rart, med islett av riksmål og med meninger vi ikke liker, derfor slettet vi det.» Det er ikke så vanskelig å skrive...

Isteden sitter jeg nå med et innlegg som først var feil, men som så ikke var mer feil enn at det kan bli klistret på plass helt nederst bare fordi man spør etter det.
Selve modereringsjobben fremstår i øyeblikket som noe man kan gjøre med rødpenn og en terning. «Blir det 5 eller høyere, så ryker dette innlegget rett ut»
Fulgt av «Åh, han klager. Vi får lese hva som står i innlegget, da... Nja, jeg liker det ikke, men jeg kan jo ikke gi det som begrunnelse for å slette det... OK, jeg legger det tilbake, da.»

Aner de i det hele tatt hvor mange «likes» den holdningen koster meg?

Slik eg hugsar det oppfatta eg det ikkje som ein invitasjon til diskusjon, men ei lett humoristisk framstilling av ein morosam observasjon, og iblanda ein viss kritikk av at bikiniskiljet øydela for den historiske autensiteten i den aktuelle scena.

Det som slo meg som hysterisk morosamt er korleis dette innlegget, som i utgangspunktet er ei avsporing i forhold til handlinga i serien, leia til ein kaskade av nye avsporingar i ulike retningar.

Eg hugsar også TV-serien. Eg oppfatta den ikkje som ein ungdomsserie, men eit eventyr for heile familien.

Men det eg hugsar aller best er ein serie lesarinnlegg i Sunnmørsposten i etterkant. Bakgrunnen er ei scene mot slutten av serien der Strogoff har mista synet, og Nadia tek sjansen på å bade naken sjølv om Strogoff sit ved vasskanten og gliser.

Lesarinnlegg 1, med tittelen "Nadias Rompe": Nadia har bikiniskilje på rompa. I humoristiske ordelag blir det antyda at det var uprofft av filmteamet å la skodespelarane sole seg mellom opptaka, det var ikkje vanleg med bikini på 1800-talet, og langt mindre å sole seg.

Lesarinnlegg 2: Rompe i førre innlegg er vulgært, det heiter pomp eller til nød rumpe

Lesarinnlegg 3: Ein ekspert på russiske klesplagg frå 1800-talet har grave fram ein type kvinneundertøy som, dersom kvinna skulle finne på å sole seg, vil gi bikiniskilje

Lesarinnlegg 4: lesaren bak innlegg nr. 1 stiller spørsmål ved funksjonaliteten til klesplagget frå innlegg nr. 3

Dette er fritt frå minnet, eg skulle hatt stor moro av å sjå att desse innlegga ein gang. Er det andre som hugsar dette, og som kan korrigere det eg eventuelt måtte ha gjengitt på ein feil måte?