Bokelskere.no

Som mange sikkert har fått med seg, og som noen sikkert irriterer seg over, så forsøker jeg å skrive ting.
Ikke alvorlige ting, neida. Fortrinnsvis underholdende ting.

For å gjøre dette best mulig, så forsøker jeg å lære. Jeg leser websider, jeg leser bøker, jeg leser blogger... Og jeg lærer.

Men så er det den delen jeg aldri lærer, da.
Jeg finner en blogg av en person som har utgitt en hel bok, og som gjerne vil lære bort til resten av verden hvordan man får til akkurat det.
Jeg mener, ute i den virkelige verden ville jeg aldri ha gått på bakekurs hos en person som har bakt EN kake. Jeg ville heller aldri ha tatt kjøretimer hos noen som har "kjørt en bil".
Men av en eller annen grunn så tror jeg at alle som har gitt ut en bok har noe å lære meg.

Og det viktigste argumentet til læreren er "dette er helt gratis, jeg deler mine erfaringer med deg uten at det koster noe som helst. Bare legg inn epostadressen din i feltet her, trykk "send", og du får alle hemmelighetene jeg har lært som publisert forfatter hjem i epostkassen".

Jeg fyller inn, jeg trykker send, og jeg venter i fem minutter.
Så kommer første del i det som skal snu livet mitt på hodet og gjøre meg også til en "publisert forfatter":
"Det viktigste du kan gjøre som forfatter, er å skrive".
Wow, dette har jo allerede betalt seg, for DET har jeg aldri tenkt på. En forfatter må skrive! Resten av eposten er fylt med forklarin på hvorfor det er viktig for en forfatter å skrive, og en oppfordring til å dele eposten med alle av mine venner som også vil bli forfattere.

Uken etter kommer en ny epost. "Det er viktig for en forfatter å lese. Både for å få ideer til hvordan man kan skrive, men også for å se hvordan "konkurrentene" gjør det".
Joda, det er greit å lese hva andre skriver for å lære. Selv om akkurat DETTE rådet blir litt ødelagt av en annen epost jeg fikk fra en annen "publisert forfatter" for noen uker siden, som sa at det var smart å IKKE se hva konkurrentene gjorde, for da var fristelsen for bevisst eller ubevisst plagiering betydelig mindre.
Min nye læremester bryr seg ikke om plagiater, hun tramper i vei og forteller at jeg ved å lese mange nok forfattere lettere kan finne "min egen stemme".
Vel, en annen av mine forfatterepostvenner sendte for en tid siden en epost hvor han roste en annen forfatter for å ha hatt FLERE stemmer (og han forklarte hvordan hun hadde skrevet som alt som "8 år gammelt barn" til "senil gammel dame" på en måte som virkelig gjorde inntrykk på ham, for han hadde trodd på alle figurene hun skrev som.)
Men, jeg lærer...

Neste epost er en epost hvor en av den publiserte forfatterens venner har fått ha en gjestepost. Selv har jeg begynt å tro det er fordi den publiserte forfatteren ikke kom på noe å skrive, og at hun derfor plukket opp noe som noen andre har skrevet, men greit nok. Jeg er jo her for å lære.
Denne eposten handler da om hvor viktig det er å bruke egne erfaringer når man lager kunst. Som skriving visstnok er. Kunst som man må ta veldig alvorlig, og hvor det helt klart hjelper å lide seg gjennom tilværelsen, for så å skrive en bok om det.
Det trenger ikke være en bestselger, bare man får den gitt ut.
Av en eller annen grunn sier eposten ingenting om det er for lite lidelse i det virkelige liv eller for dårlig evne til å plassere den lidelsen mellom to permer som er grunnen til at det ikke ble noen bestselger av det, og jeg er for høflig anlagt til å spørre.
Men denne eposten har en interessant ting til: mulighet for å melde seg på gjesteforfatterens nyhetsbrev som skal lære meg å bli en bedre forfatter. Helt gratis, og uten forpliktelser.
Jeg trykker selvfølgelig "meld meg på", for jeg vil jo lære hvordan min lidelse til syvende og sist kan publiseres til glede for andre.

Neste uke får jeg derfor TO eposter.
Den første er fra min første forfattervenninne, som forteller at hun har satt sammen det hun kan om forfattergjerning og dette å bli publisert til et KURS. KUN tilgjengelig for mottakere av denne eposten, og veldig billig om man bestiller med en gang.
Selvfølgelig er ikke dette kurst en erstatning for dagens gratisråd, som denne gangen går på at man bør bygge en leserskare, og det kan man enklest gjøre ved å starte en blogg, og skrive interessante blogginnlegg om noe som interesserer en. Man bør også forsøke å publisere blogpostene som epost til abonnenter. Da har man det nødvendige kundegrunnlaget når man til slutt får utgitt en bok.
Og for all del, glem ikke å melde deg på kurset som er nevnt lenger opp i denne eposten. Da vil du se at du virkelig får dreis på dette med å være forfatter. Kanskje du til og med blir publisert en gang. Ville ikke det være hyggelig?

Den andre eposten er fra min nye forfattervenninne. Hun har ikke mye å si denne gangen, derfor bruker hun tiden til å fortelle at henns gode venninne, forfatter EN, nå holder kurs i hvordan man kan bli en publisert forfatter, og gitt hennes fantastiske erfaring med en hel publisert bok, så er dette noe som vi skrivesøkende aspirerende forfattere ikke må gå glipp av. Spesielt ikke siden prisen er så lav at det nesten er gratis.
Jeg skjønner jeg er i feil bransje i mitt profesjonelle virke når 2.500 kroner er "nesten gratis", men jeg sier ingenting.

Uken etter er det en ny gjestepost fra en ny forfatter, som forteller hvordan HAN fikk gitt ut sin førte bok, hvordan han led seg gjennom søvnløse netter med utslitt samboer, sin førstefødte datter, bleieskift, heltidsjobb og den første boken som han ikke fikk antatt hos noe forlag, noe som resulterte i at han ga den ut på eget forlag.
Noe som har fungert aldeles utmerket for ham, for han har faktisk solgt noen eksemplarer av boken sin.
Merkelig nok sier han aldri hvor mange eksemplarer han har solgt, men det er en lenke nederst i eposten til en webside vi, forfatter ENs legion av forfatterspirer, kan få kjøpe boken til denne selvpubliserte forfatteren. Og en lenke til forfatter ENs kurs hvor det fremdeles er muligå melde seg på hvis man virkelig vil lære hvordan man skal få en hel bok antatt et sted. Og selvfølgelig en lenke til en webside hvor vi kan melde oss på den selvpubliserte forfatterens ukentlige nyhetsbrev om hvordan man blir forfatter.
Gjett hva jeg gjorde...

I et akkutt anfall av sunn fornuft har jeg ikke meldt meg på kurset til 2.500 kroner.
Isteden sitter jeg her med en ny forretningside.
Jeg skal starte blogg hvor jeg legger ut om min kamp som upublisert forfatter. Jeg skal fortelle hva jeg skriver, hvordan jeg jobber, hva som virker og hva som ikke virker.
Jeg skal lage et nyhetsbrev hvor jeg forteller om mine suksesser og nederlag, og jeg skal forsøke å få andre mer eller mindre vellykkede forfattere til delta og dele sine historier med mine leser. Kanskje jeg til og med kan få dele mine historier med deres lesere, sånn at vi kan drive "cross-branding" og totalt sett bevise at "en leserskare + en leserskare = EN leserskare som er mer enn to leserskarer"?
Kanskje jeg til og med kan tilby mine mest trofaste lesere et kurs i å jobbe som en forfatter...

Hvis jeg bare får tid, for nå fikk jeg en epost fra den siste forfatteren som anbefaler en webside jeg aldri har hørt om, som visstnok skal løse alt av problemer man måtte komme opp i som aspirerende forfatterspire. Hvis man bare melder seg på et gratis nyhetsbrev...

Javel, deg om det. Synes Skagen er en glittrende krimforfatter, og at Morten Martens serien er noe av det ypperste innen Norsk krim. De bør leses i kronologisk rekkefølge. Victor Victor er den første.

Hvis jeg hadde visst at jeg skulle leve så lenge, ville jeg ha tatt bedre vare på meg selv.

Eubie Blake

Du har et gode poeng der. Men av og til har jeg så mange bøker jeg leser på nesten samme tid at jeg ikke har tid til å lese en murstein. Det vil si bøker jeg låner på biblioteket. Men jeg er overrasket hvor for t man leser en murstein. Jeg kan lese den kjemperaskt.

Bryr meg lite om antall sider, men den litterære tyngden på boken betyr en god del. Er jeg sliten må jeg lese lettere litteratur.

For meg spiller det ingen rolle om det er 1000 eller 200 sider jeg leser:-),selve leseopplevelsen er det viktigste,og at jeg koser meg med det jeg leser:-)

Eg har ikkje lagt merke til at det med sidetal har vært eit framtredende tema i dei trådane eg har følgt med på, men så legg eg heller ikkje alltid merke til alt. Artig, forresten, at et såpass trivielt tema engasjerer til ein diskusjon.

Men uansett; dette tenker eg om saka: Sidetal er ikkje viktig dersom ein liker boka. Men dersom den ikkje fell heilt i smak, kan det fort bli viktig. Eg liker ikkje å avbryte bøker (det kjennest nesten på same måten som å kaste mat), og tanken på å oppdage at ein ikkje liker ei bok medan det enno er 400 sider att å lese frister ikkje. Derfor er eg nøye med å undersøke på førehand bøker eg vurderer å lese dersom dei er lange, medan korte bøker kan eg finne på å kjøpe på impuls.

For meg betyr heller ikke sidetall noe. EN setning kan gi meg større opplevelse en ei "hel" dårlig bok. Men det er klart at man kan forvente en større dybde i et verk med mange sider, selv om vi alle vet det ikke er noe selvfølge.
Med fare for å tråkke noen på tærne: Når jeg hører voksne være opptatt av sidetall i ei bok tenker jeg i mitt stille sinn at det er litt barnslig. DET var av betydning da jeg var 10?? :-)

Jeg blir like overrasket hvert år.
Eller kanskje jeg lurer meg selv; at jeg faktisk blir MER overrasket for hvert år som går, at det bare er det at jeg ikke husker det.

For etter 45 år hvor jeg har tilbragt høsten i Norge, så kan jeg ikke akkurat si at jeg ikke er VANT til den.
Selv om den altså kommer snikende og fryser tærne av meg hver eneste gang.

Det er nemlig der problemet ligger. Temperaturen.
I kategorien "too much information" kan jeg si at jeg sover med vinduet åpent hele året.
Om sommeren er det i rent selvforsvar. Lukker jeg vinduet stiger innetemperaturen til ukjente høyder, og folk DØR av heteslag, har jeg lest.
Om vinteren er det ingenting som er deiligere enn å komme inn på et kaldt soverom, kaste seg inn under dynen og vente på at jeg skal ha varmet opp dynen så mye at den kan gi meg varme tilbake. Og jeg sover aldri så godt som når temperaturen i rommet er noen få grader over nullpunktet... Så er det bare å sprinte ut av soverommet om morgenen, og varme seg i både dusjen og i resten av leiligheten som har levelig temperatur.

Problemet er disse periodene mellom sommer og vinter og sommer igjen.

Det største problemet er som sagt at høsten overrasker meg.
Jeg våkner om morgenen, spretter opp av sengen, rusler via kjøkkenet for å sette på kaffetrakteren før jeg går i dusjen... og kommer ut av dusjen hvorpå jeg holder på å fryse ihjel. Den gode, varme leiligheten fra igår kveld er ISKALD.
Kaffe får være kaffe, den klarer ikke å varme meg, jeg sprinter gjennom leiligheten og ned under dynen igjen.
Noe som absolutt er en tabbe, for dynen eier ikke lojalitet. Den har ligget på soverommet og SUGD til seg høstkulden. Jeg bretter den iskalde dynen rundt meg, mens jeg rister og skjelver.
Men jeg husker vinterdynen, den som blir så god og varm etter en liten stund, så jeg holder ut.
Etter en stund begynner varmen å komme tilbake. Jeg løser opp i spente muskler som har låst meg i fosterstilling, og begynner å innse at jeg kommer til å overleve denne gangen også.
Hvoretter klokken ringer.

Ikke den "nå må du stå opp"-klokken, neida. Den "nå må du gå på jobb om du ikke skal komme for sent"-klokken.
Jeg er ferdig med "spretting ut av sengen", jeg reiser meg langsomt og med verdighet, der jeg ender opp med dynen over skuldrene mens jeg tusler rundt og henter frem dagens antrekk.
Noen vil sikkert si at jeg burde hatt dagens antrekk klart kvelden i forveien. Men det er en vinter-aktivitet, hvor tøyet legges klart UTENFOR det kalde soverommet.
Nå holder tøyet samme temperatur uansett hvor det ligger, fordi den siste sommerdagen gjorde at det står vinduer åpne i hele leiligheten.

Kaldt tøy på en kald kropp som ikke helt har våknet fordi kaffen... Kaffen, ja.
Jeg sprinter inn på kjøkkenet, slår av kaffetrakteren og dumper kaffe i en gammel statoil-kopp for bussturen. Medbragt hjemmekaffe er også et høstrituale, resten av året har jeg tid til en kopp kaffe ved kjøkkenbordet.
Med jakken sittende fast over albuene, kaffekoppen i den ene hånden og husnøkkelen i den andre, smekker jeg døren igjen, låser, og løper ned trappen.
Utenfor ytterdøren gjør jeg et mer eller mindre elegant kast med kroppen og svinger jakken på plass over skuldrene mens jeg tømmer mesteparten av kaffen ut over fortauet i en flytende bevegelse. Lokket til kaffekoppen triller foran meg bortover veien i retning av bussholdeplassen. Jeg mumler noen velvalgte ord mens jeg plukker det opp, og den gamle damen i første etasje som er ute og lufter hunden sin ser stygt på meg mens de går forbi.
Borte ved bussholdeplassen ser jeg "min" buss gi signal og svinge ut i veien. Det kan bare ikke bli vinter fort nok.

Hva med norsk synnonymordbok?

En utrolig spennende krim, med godt muntlig lettlest språk, en skikkelig pageturner med mange overraskelser. Imponert over at dette er en debut. Eller er det det det? Kan det være en ungdomsbokforfatter som har skrevet denne , eventulet sammen med en annen? Bare lurer... Vi får vel vite etterhvert. Ser frem til flere bøker med disse folka.:)

Min anmeldelse HER

Sjelden har jeg lest en så velskrevet krim av en norsk forfatter! Så uhørt spennende at den gjør deg 'høy'! Er spent på hvem som skjuler seg bak pseudonymet...Og ser virkelig frem til neste bok!

Det er sjelden jeg leser bøker som får meg til å drømme meg bort, ganske enkelt fordi jeg ofte foretrekker noe litt mer spennende. Jeg kan godt lese en bok som ikke gir meg noe annet enn underholdning der og da, men det beste er om de i tillegg gir meg noe å tygge på. Rene faktabøker synes jeg ofte kan bli litt kjedelig, så det beste er om de klarer å kombinere det på en naturlig måte.

Det er noen bøker jeg har drømt meg bort i, merkelig nok er det en bok fra virkeligheten jeg virkelig forsvant inn i.

Da jeg leste Through a Window -My Thirty Years with the Chimpanzees of Gombe av Jane Goodall, forsvant jeg inn i denne fantastiske verdenen. Den er selvfølgelig veldig lærerik, men det som fascinerer meg mest er den utrolige nærheten til naturen og apene. For en ape-entusiast er dette en drømme-bok.

Et fyrverkeri av en nykommer. Virkelig spennende og godt skrevet. Ser alt fram til nest bok med samme etterforsker team. Forfatteren har virkelig laget et fantastisk grunnlag for fler bøker. Kanskje noe lange dialoger og beskrivelser, men alt i alt, en av de beste norske krimbøkene i år.

Jeg synst faktisk Kjos kommer brukbart fra dette. En bra historie, og brukbar spenning. En god 4 paa terningen. Bra personskildringer og action.

Jeg er egentlig ingen ivrig bruker av Facebook. Om jeg er noe, så er jeg kanskje heller en negativ bruker av systemet. Ikke at det er noe galt med Facebook, altså. Om man ser bort fra sånne ting som at de vil vite alt om deg sånn at de... vet alt om deg. Liksom.
Jeg har i alle fall ikke hørt noen god grunn til at de trenger å vite så mye om meg. Om det ikke er det at de skal hjelpe NSA med å holde styr på hva jeg driver med på nett, selvfølgelig. For DA skjønner jeg jo at de trenger å vite mest mulig om meg.

At de nå også vil ha telefonnummeret mitt er litt interessant i så måte.
Fordi de spør så pent. "Kan vi få telefonnummeret ditt". Så mye informasjon de har om meg forundrer det meg litt at de ikke bare forteller meg at "ditt telefonnummer er xxx, og vi har lagt det til i din Facebook-profil".
Men jeg liker det. At de spør, altså. For alt annet de har gjort har de jo bare gjennomført, uten å spørre noen i det hele tatt.

Jeg ble litt smigret over at de ville ha telefonnummeret mitt, faktisk. Og sjarmert over at de spurte, men det har vi vel allerede dekket.
Jeg tenkte "Hvis Facebook har telefonnummeret mitt, så kan de jo kanskje ringe meg?"
Ikke at jeg er desperat etter å bli oppringt, selvfølgelig. Jeg er nesten like negativ til å bli oppringt av fremmede som jeg er til hele Facebook, egentlig. Men det hadde jo vært litt trivelig, sånn når man sitter om kvelden og surfer, å FÅTT en telefon... "Hei, det er Facebook som ringer, Nå har vi sett på nettsurfingen din den siste halvtimen, og det er ikke bra det du driver med. Det er alt for sent på kvelden til å sitte og surfe på valgomatene til avisene. Du burde heller se litt på www.godehistorier.no eller www.godnatthistorier.no, og gå og legge deg".
Jeg mener, DA ville jo jeg også hatt noe igjen for all den informasjonen de samler om meg?

Kanskje Facebook-vennene mine også kunne fått det telefonnummeret. Kanskje det hadde vært smartere om Facebook ringte etpar av Facebook-vennene mine, og fortalte DEM at jeg surfet på valgomater midt på natten.
Facebook måtte bare ringt til dem som var våkne, selvfølgelig. Men DET regner jeg med at Facebook har kontroll på.
Så kunne en av Facebook-vennene mine plukket opp telefonen, og ringt meg. (Etter å ha lagt fra seg telefonen etter at Facebook hadde ringt...) Og så kunne vi snakket hyggelig sammen på telefonen, og sammenlignet valgomat-svarene våre, eller noe sånt.
Det ville jo vært ganske trivelig.

Men jeg tror egentlig ikke det går sånn.
Idag får jeg epost fra Facebook når jeg ikke har logget inn på en stund. "Hei, har du glemt oss?", spør de ganske trist.
Jeg har ikke hjerte til å fortelle dem at jeg HAR glemt dem. Isteden bruker jeg normalt lenken i eposten til å logge inn sånn at de skal være fornøyde en stund til.

De skriver jo at de vil ha telefonnummeret mitt "av sikkerhetsmessige årsaker". Men jeg ser for meg at om jeg gir dem nummeret, så kommer de ikke til å tenke på MIN sikkerhet, sånn med "surfet for mye valgomater" eller liknende. Nei, jeg regner med at det er deres egen sikkerhet de vil tenke på.
Og da sitter jeg der, da, og aner fred og ingen fare.
Før telefonen plutselig ringer, og en hyggelig stemme i den andre enden sier "Hei, dette er fra Facebook. Har du glemt oss?"
Og DET må jeg si, jeg er mye flinkere til å lyve når jeg får litt tid på meg. Eller når jeg kan skrive det ned eller bare klikke på en lenke. Så hvis jeg får den telefonen, så vil jeg måtte svare "ja, jeg har glemt dere".

Nå skulle ikke det heller være et stort problem. Det er bare det at når jeg får den eposten, så kan jeg late som det hele er en maskin. "Har du glemt oss?"... Og selv om jeg ikke klikker på "ja" (noe som delvis henger sammen med at det ikke ER noe sted å klikke for "ja" i den eposten), så tror jeg at det er en maskin der. Og maskiner blir ikke sure om man glemmer dem en stund.
Denne telefonstemmen vil jo være menneskelig. I alle fall de første årene. Og da må jeg svare på telefonen og fortelle et menneske i den andre enden at "ja, jeg har faktisk glemt dere". Og det er jo en forferdelig ting å fortelle et menneske som har samlet så mye kunnskap om meg, at "ja, jeg HAR glemt dere".
Ikke at jeg tror de kommer til å gjøre noe slemt mot meg, Selv om de helt sikkert kunne publisert valgomat-manien min for alle Facebook-vennene mine, og sørget for at jeg mistet flere av dem. Og jeg har vel ikke mange nok venner på Facebook til at jeg har råd til å miste noen, egentlig. Men jeg tror ikke det skjer.
Men jeg ser ikke bort fra at personen i den andre enden, som egentlig bare sitter der og gjør jobben sin, ikke liker å bli fortalt at de er glemt.
Det er aldri bra å gjøre jobben sin og finne ut at noen har glemt en, selv om det ikke er personlig ment. Og selv om det egentlig ER jobben deres.

Jeg tror ikke helt Facebook innser hvor mye problemer de kan lage for veldig mange folk med det telefonnummeret.

Men jeg skal hjelpe dem litt.
For telefonnummeret mitt får de aldri!

Trenger man noen unnskyldning for å kjøpe bøker?

Jeg har startet på en rekke bøker i det siste, uten å bli ordentlig fenget. Så kom jeg til "Den lange hvite skyens land". De 700 sidene gikk unna på et par dager. Dette er først og fremst en romantisk nybyggerroman - fra New Zealand på midten av 1800-tallet. Jeg liker godt romaner hvor man også lærer noe, og her får man med seg læring om Maori-kultur og nybyggernes vilkår, med engelskmennenes klassebevissthet som ingrediens. Historien har nok et litt "rosa skjær" over seg, men er lettlest, dramatisk og fengende - og passet virkelig godt som sommerlektyre. De som likte Hislops Øya vil trolig like denne romanen!

"A suitable boy" (En passende ung mann) av Vikram Seth. Veldig fin bok, syntes jeg den gang jeg leste den - den kom ut i 1993, men jeg leste selvsagt paperbackutgaven :)
Husker at den var omtalt som den lengste romanen som var gitt ut på engelsk, så jeg googlet det nå for å finne ut om det stemte. Sitat fra Wikipedia:

At 1349 pages (1488 pages softcover) and 591,552 words, the book is one of the longest novels ever published in a single volume in the English language.

Siden den kom ut for 20 år siden har alle forfattere gått over fra skrivemaskin til pc, og bøkene er vel blitt tjukkere og lengre av den grunn....

Men jeg vil gjerne anbefale denne fantastisk fine boka som handler om det som hendte etter delingen av India i 1948. Da India fikk selvstyre, ble Pakistan skilt ut som egen stat, og det var en stor forflytning av hinduer til det nye India og muslimer til Pakistan. Boka følger fire familier i en omveltningstid, og Seth er en av mine yndlngsforfattere...han har et nydelig språk, og 1400 sider føles slett ikke for mye!

Jeg tenker at "det gledes" er akkurat så upersonlig som jeg oppfatter Facebook å være.