Et nyttårsforsett jeg setter meg hvert år er vel at jeg skal kjøpe mindre, låne mer på biblioteket og for all del lese de jeg har stående uleste i diverse hyller rundt om i leiligheten.... satser på at i år blir det året jeg skal klare det... har lesestoff for et tiår fremover om jeg vil, kanskje jeg til med klarer å registrere alle sammen her inne? Det har vært et sløvt år på forumet for min del...kan bare bli bedre! :)
Hvorfor så dyster? Etter alle de gode anmeldelsene høsten 2015 gledet jeg meg veldig til å lese denne boka som jeg pakket ut på julaften. Men akk så trist og treg... Det er selvfølgelig leit og skummelt å tenke på at biene kan dø ut, men de tre paralellhistoriene trengte ikke være så mørke allikevel. Alle i dysfunksjonelle familier som ikke kunne kommunisere?! Den er forsåvidt godt skrevet, bra research og veldig interressant tema! Men jeg ble så irritert over all denne tristessen at det ødela boka for min del. Det ble mye skumming gjennom sørgelige hendelser og dialoger som jeg ikke alltid så hadde sammenheng med historiene til de ulike karakterene.
Du kan være nokså sikker på at omslagsutformerne vurderer hva som selger! Jeg la ut ei liste for et par år siden over bøker med veldig lik "komposisjon" av omslag. Ikke nødvendigvis fargene, men jeg beit meg merke i en masse silhuett-aktige skikkelser mot lys bakgrunn. Jeg tror ikke det er slutt på den trenden ennå - den er antakelig ganske lønnsom.
Et juledikt jeg har jobbet litt med i det siste. Ønsker tilbakemeldinger om det funker, og hva som eventuelt ikke funker
O, jul med din glede
Mens vi synger julen inn
I vårt lange land
Tar barnet på sitt skitne kinn
Litt forurenset vann
Mens vi spiser grisen vår
Rundt vårt store bord
Tar barnet på sitt lille lår
Hodet til sin mor
Mens vi åpner pakker vi
Slettes ikke trenger
Vil barnet gjerne og bli fri
Betaler ekstra penger
Mens vi drikker litt mer rødt
Fra vårt store glass
Må barnet krige, men blir født
På nytt i Guds palass
Av NATALIE NORMAN
«Sjakalen» gjorde ham verdensberømt nesten over natten, uten at han helt forsto hvorfor. Ikke før forleggeren forklarte at det var tre ting ingen hadde gjort før, som var årsaken til at «Sjakalen» slo så godt an.
For det første hadde han brukt en hovedperson man aldri fikk vite navnet på. For det andre hadde han brukt virkelige personer i dialog med sine oppdiktede karakterer. Og for det tredje hadde han gjort så utrolig mye research. Hvis han nevner et våpen i en bok, da vet han at et slikt våpen eksisterer. Dette er en oppskrift han har brukt med stort hell siden den gangen.
Forsyth jobbet som journalist i mange år før han ble forfatter ved en ren tilfeldighet.
Tilfeldighet
Jeg sov på sofaen til en kamerat. Noe måtte jeg jo finne på, sier han med et smil. «Hevneren», den siste boken hans, har akkurat kommet ut på norsk og fikk terningkast fem av VGs anmelder. Ingenting overlates til tilfeldighetene når han skriver.
Jeg kan jo ikke sitte der og ikke vite hva som skal komme etterpå, da kunne jeg ikke skrevet.
Det er derfor jeg gjør så grundig research på forhånd, forklarer han.
Stemmer det at du hater å skrive?
Ja, selve prosessen med å sette ord ned på papiret er en svært kjedelig jobb. Det må gjøres, men det er kjedelig.
Han bruker opptil to år på å gjøre research, noe som innebærer å snakke med eksperter, reise til alle steder han bruker i historien, og aldri skrive om noe han ikke vet hva er.
Hva kommer først, research eller idé?
Ideen kommer alltid først, ellers vet jeg ikke hva jeg skal gjøre research på. Ideen til «Hevneren» kom da jeg tilfeldigvis fikk vite om en liten, hemmelig lov som ble vedtatt i USA, og som sier at hvis en amerikansk statsborger blir drept utenfor USA, kan myndighetene hente gjerningsmannen og bringe ham for amerikansk rett hvis de føler at det andre landets rettssystem ikke fungerer. Jeg kombinerte den ideen med krigsforbryterdomstolen i Haag, og sånn kom jeg på tanken om en serbisk krigsherre som dreper en ung amerikaner med en innflytelsesrik bestefar. Resten er bare et spørsmål om «hva hvis».
Radikal endring
I «Hevneren» er han innom annen verdenskrig, Vietnamkrigen, krigen i Bosnia og ellevte september.
Visste du at «Hevneren» skulle ende som den gjør da du skrev boken?
Nei, ikke i det hele tatt. Da angrepet i USA skjedde, forsto jeg at nå kom verden til å endre seg radikalt. Jeg vurderte å gjøre det om til en al-Qaida-greie, men bestemte meg for å beholde den serbiske drapsmannen.
I stedet ga jeg leseren kunnskap om noe som skal skje, nemlig ellevte september, noe som ingen i boken aner noe om, nesten som en spøk, egentlig. Og derfor ender boken som den gjør.
Forsyth jobbet i sin tid i Øst-Berlin som reporter for Reuters, og fikk intimt kjennskap til østtysk politi og kommuniststatene.
Forsyth tenker:
Problemet er at vi ikke kan forhandle med disse menneskene, de er ingen regjering, eller en nasjon, de er gale. Etter at de kastet ut russerne fra Afghanistan, antok Vesten at nå var det fred for alltid, mens disse folkene forberedte seg i det skjulte og nå har ti års forsprang. Vi når dem heldigvis sakte igjen.
Det er mye snakk om at terroristene blir provosert til å gjøre det de gjør. Forsyth rynker pannen.
Det kan være at disse menneskene bare bruker Irak som en unnskyldning for noe de ville gjort likevel.
EU på feilspor
Tror du Norge er blitt mer utsatt nå da det er kommet frem informasjon om at vi lånte ut utstyr til USA før invasjonen av Irak?
Nei, det tror jeg neppe. Mange tror at disse menneskene trenger provokasjon for å angripe, men det stemmer jo ikke. Bombene deres dreper uskyldige mennesker, se på Bali og Madrid, hva hadde de gjort? De er ute etter å ødelegge for ødeleggelsens skyld.
Det viktigste man kan gjøre, er å være oppmerksom, passe på grensene sine, og hvis noen med et arabiskklingende navn kommer inn, være ekstra oppmerksom. Spesielt hvis de søker opptak på flygerskole! ler Forsythe.
Hans engasjement i EU-debatten er ikke blitt mindre med årene, og han roser Norge som holder seg utenfor unionen.
Dere som står utenfor EU, kan i det minste styre som dere selv vil, ikke sånn som Brussel dikterer. Han rister på hodet.
Et siste spørsmål før vi skilles er nødvendig.
Hvor mye av det du skriver er sant?
Alt er sant, ja, bortsett fra det jeg finner på selv, selvfølgelig.
Ha, ha. Jeg veit ikke om du kødder, og latteren er ikke vondt meint. Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg, men det står jo en masse om boka her
Mange av de bøkene som har betydd mest for meg, er kjøpt på Fretex, og temmelig brukt på forhånd. De viktigste bøkene jeg har, leser jeg om igjen en rekke ganger, for å få verdifulle opplevelser en gang til. Omtrent som å lese et dikt om igjen, eller høre et musikkstykke om igjen. Det irriterer meg når jeg finner understrekninger i bøker lånt på biblioteket. Jeg synes det er uhøflig å sette slike spor etter seg i bøker.
Jeg behandler alle bøker pent, enten det er bøker jeg har lånt eller det er mine egne.
Joda, velskrevet og spennende, selv om det ikke var helt det samme som å lese de tre Millenium-bøkene fra Stieg Larsson. Ikke fullt så stort fokus på Lisbeth Salander i denne, men morsomt å møte henne igjen, - og helt grei å lese som en spenningsroman. Jeg leser gjerne en til fra David Lagercrantz!
Neida, jeg skjønner jo egentlig det. Jeg ser poengene. Piggene mine bare smalt ut av den noe, uhm, nedlatende - eventuelt humoristiske - tonen.
Jeg tror faktisk trådstarteren forsøkte å gi uttrykk for irritasjon over slike innlegg på bokelskere.no som lyder sånn omtrent slik: "Jeg har skrevet om denne boken på bloggen min. Klikk her for å gå til bloggen min og lese hva jeg mener om boken." Med andre ord at det var et forsøk på å få bokbloggere til å dele sine tanker og synspunkter her på nettstedet - og ikke bare legge ut en lenke til en blogg. (En praksis som vi har diskutert her inne på bokelskere.no flere ganger tidligere.) Men det var uklart formulert, så det er ikke umulig at jeg har feiltolket innlegget du svarer på. :)
Denne debatten forundrer meg. At det å skrive på dialekt skal være en «uting». Her er jeg så imponert over bokelskere som leser engelsk, dansk og svensk som ingenting, ja endog tysk, fransk, spansk og gresk – og så skal norske dialekter være et problem... Jeg sier som Geitebukkskjegg, hva hadde norsk litteratur vært uten Duun, Prøysen og Falkberget, og som Steinar Sæther, Olav H. Hauge. Og Arne Garborg - og mange flere.
Når jeg leser Johan Falkberget, forstår jeg selvfølgelig ikke alltid den nøyaktige betydningen av hvert enkelt ord. Men ut fra sammenhengen har jeg ingen problemer med å forstå meningen. Det samme gjelder Olav H. Hauge, en annen av mine favorittforfattere. I fare for å bli litt skarp, jeg synes det er trist om vi ikke skal kunne lese vårt eget språk – i alle dets avskygninger - mens det er forventet at vi mestrer fremmedspråk (les: engelsk/amerikansk).
Nei, det er ikke sykelig før man har a) økonomiske problemer pga bøker eller b) sosiale problemer pga bøker...
Men mye lesing har jo den morsomme bieffekt at man aldri går tom for ting å snakke om i sosialt samvær med andre. De jeg har vanskeligst for å snakke med er overfladiske mennesker som aldri grunner over ei bok.
Foreløpig kjøpestopp her nå pga mange nyanskaffelser og... flytting... som gretemor sier, det er bare da man har for mange bøker...
"Hverken" var ute av ordlistene en periode, men er kommet inn igjen. "Ham" har aldri vært ute, men er likestilt med "han". Dette gjelder "offisielt", normert bokmål. Men så sant man ikke er skoleelev/student eller offentlig ansatt, kan man bruke språket akkurat som man vil. Det gjør de fleste forfattere.
Takk for mange gode, opprørende og tankevekkende lesestunder.
Jada...jeg kan bare slå fast at jeg fortsatt er Jo Nesbø fan! En av hans aller beste bøker etter min mening!
Jeg synes at barnebøkene ikke skal redigeres. De var forsåvidt skrevet i sin tid, hvor vi i dag bruker andre ord og vendinger. Pippi var og er en fantasifigur som har gledet mange opp gjennom årene.
Jeg er fullstendig enig i at man absolutt ikke bør skrive om eldre bøker og historier for å tilpasse seg dagens etiske/moralske/politisk korrekte miljø. Det blir å omskrive historien for å tilfredsstille sarte sjeler som bruker dagen på å lete etter ting å bli fornærmet for. Man kan ikke late som at holdninger og verdenssynet som eksisterte på tiden dette ble skrevet ikke har funnet sted. Jeg synes denne utviklingen er skummel.
Dette er en fasinerende, liten bok.
Akkorat nu leser jeg den for andre gang, og det er en flott og utdypende opplevelse.
Jeg er ikke spesielt opptatt av religion, men Tindberg levendegjør historien om "Abrahams barn" så flott.
Min interesse bunner i det uforståelige som skjer bla i midtøsten.
Tindberg viser med mange eksempler at kristendommen, jødedomen og islam snakker om det samme/de samme historiene, men de har ulike benevnelser og forståelse.
Tindberg prøver vel å vise at det er mange ubetydelige forskjeller.
Når vi ser tilbake på historien, blir jo dette et utrolig paradoks.
Noen ganger ønsker man vel ganske bevisst å bli underholdt når man velger lesestoff. Krim, for eksempel. Massevis av bøker i denne sjangeren går unna som "hakka møkk" uansett sidetall, iallfall for meg.