Hva er det folk ser i denne boka? Den var simpel og dårlig skrevet. På linje med "et helt halvt år". Kjempepopulær, men med lite av substans.
Overraskende vendinger og Jo Nesbø viser et utrolig talent for å holde på flere tråder samtidig med suksess. Jeg gir en 4'er fordi mye er same old same old fra tidligere Hole bøker, uten at dette nødvendigvis bare er negativt. For meg blir det heller ikke bare positivt og jeg håper dette er den siste boka om Harry Holy.
Jeg er en stor Harry Hole fan. Jeg har derfor store forventninger til hver bok som kommer. Syntes deler av boka var skufende. Det kom kanskje av at jeg denne gangen hørte den på lydbok, men ikke bare det. Men så mot slutten, ca de siste 2 timene, så skjedde det så mye uventet at skuffelsen ble snudd til full tilstedeværelse. Jo Nesbø leverer igjen :-)
Her er min omtale av Kniv. Linken fører til min bokblogg.
Du tenker sikkert at det er trist, eller noe sånt, men det er liksom som, jeg vet ikke, som det å se på alt som skjer, eller å grave meg dypt ned i pensum, det får meg liksom til å føle at jeg er litt med likevel, hvis du skjønner. Som om jeg er veldig nær, selv om jeg er langt unna.
Her har uken vært preget av uventede hendelser. I helgen veksler jeg mellom å drømme meg vekk i Seierherrene av Roy Jacobsen og å holde hode og kropp opptatt med praktiske gjøremål. Hva skulle man gjort uten skjønnlitteratur, lurer jeg på? Jeg tør påstå at det ikke finnes virkelighetsflukt som er bedre, tryggere og sunnere for sinnet enn å fordype seg i bøker...
Ønsker alle en fin helg!
Jeg jobber i et bibliotek og har gjennom årene dratt med meg alt for mange kasserte bøker hjem. En del drasser jeg senere med meg tilbake til biblioteket igjen og setter på salgstralla.
Det har du rett i. Men da snakker vi vel om spesielle enkeltbøker og samleobjekter.
Bøker som vare har gått fra å være forbeholdt presten og doktoren og læreren og resten av øvrigheten til å bli svært lite verdt i kroner og øre. Senest i går gikk jeg forbi et stort bokbord med plakaten: «Gratis! Vær så god og forsynt deg».
I yearned for that brief, sharp feeling I get when I drink - a sad, burning feeling - and then, blissfully, no feelings at all.
When the silence and the aloneness press down on me, crushing me, carving through me like ice, I need to speak aloud sometimes, if only for proof of life.
Jeg var så skeptisk til denne boka! Tror det var i frykt for at hun bare skulle tulle bort alvorlige temaer, men fant ut at jeg måtte lese den for å se, og jeg er faktisk veldig positivt overrasket!! Jeg har brukt kjempe lang tid på den, men ikke fordi den er dårlig, tvert i mot fordi jeg kjente meg igjen i så mange temaer så det ble mange tanker og fordøye. Noe som gjorde det litt tungt å ta opp denne boka da jeg skulle velge noe å lese. Jeg måtte rett og slett være i rett modus for å klare reflektere rundt temaene.
Stor tommel opp for Else som tør å være så åpen!!
I feel sorry for beautiful people. Beauty, from the moment you possess it, is already slipping away, ephemeral.
eg var faktisk på forfattar-treff med Herr Renberg og då spurte eg om han om dette: Eg nemnte at slik eg oppfatta bøkene mens eg las, så var Jarle eineborn i alle bøkene, heilt fram til den siste kor han plutseleg hadde ein eldre bror, og at eg ikkje fekk dette til å stemme overeins med plottet frå dei første fire bøkene. Og Herr Renberg "innrømma" at det stemmer, at det er slik det står. Men kvifor, korleis og noko god forklaring følte eg ikkje at eg fekk. Ikkje noko meir utover at det tilførte historia i den siste boka noko meir, og at det - i denne siste boka - passa så bra for fortellinga (noko eg ville vore einig i dersom bok nr fem "berre" var ei bok, ei frittståande roman - men sidan boka er del av ein serie syntes eg ikkje noko om denne broren som berre plutseleg dukka opp av intet.) Renberg sa også at planen aldri var å skrive fem bøker om Jarle Klepp. Det var ein som var planen, og så blei det ei til og endå ei... Eg syntes dei første to utfyller kvarandre meisterleg og er kjempefine bøker. 3-4-5 derimot er heilt greie, men no i ettertid trur eg at eg ville faktisk nøgd meg med å lese berre dei to første
Historien starter på 1700-tallet i nåtidens Ghana. To søstre vokser opp i hver sin landsby, men vet ikke om hverandre. Effia giftes bort til en britisk slavehandler, mens Esi selges som slave og havner i Amerika.
Historien fortsetter med søstrenes etterkommere, som vi følger over to kontinenter gjennom 300 år.
Helt fram til nåtiden, preger arven etter slaveriet generasjonene.
Veldig god og interessant bok, som leses i «En slags bokklubb» i februar.
Man kan ta for seg alle triste bøker i verden , bare lese dem og liksom bade i følelsen. Det er kanskje en romantisering. Men det å kunne kjenne at man også depper av og til , å tåle det, og vite at det går over. Det tenker jeg er en kompetanse. Dit er det ålreit å komme.
(Elses psykolog)
«Når en mann er forvisset om at han kjenner Guds vilje, og er fast bestemt på å utføre den, samme hva det koster, er han det farligste mennesket i verden.»
But I love your feet
only because they walked
upon the earth and upon
the wind and upon waters,
until they found me
"Kan jeg spandere noe å drikke?" brølte mannen, for å overdøve neste sang. (--)
"Nei takk," sa jeg. "Jeg vil ikke ta i mot noen drink fra deg, for da blir jeg forpliktet til å kjøpe en til deg til gjengjeld, og jeg er redd jeg rett og slett ikke er interessert i å tilbringe tiden det tar å drikke to drinker i ditt selskap."
Ungdomsfødsel
Jeg lukter skinke og bensin
og hoggorm og matavfall
og brakkvann og vår bikkje og tørre jorder
og gammel frukt og sånne våte klær
som har ligget for lenge,
og det er bare under arma.
Jeg har hudormer i en krans rundt nesa
og kviser du kan stille klokka etter.
17.45 hver fredag, som Vesuv eller Etna med gugg i,
på haka.
har utbrudd klokka 18 presis lørdag
for da skal jeg møte venner.
Jeg har sinnssykt lange føtter.
Ikke bare lange, men brede og klaskete føtter som
ankommer steder lenge før resten av kroppen. Nå kommer
det sikkert noe stort og lekkert, tenker folk, men så er det
bare meg ... med tynne legger og lange sko.
En klovn, da, omtrent, en klovn som ikke er morsom.
Jeg har en krevende personlighet.
Mildt sagt. Jeg er bråkete når du vi ha det stille, og jeg er
stille når du vi ha kommunikasjon.
Hvis du vil ha svar av meg, er det lavt og kort og utydelig,
og når du vil ha ro, er jeg bråkete, høylytt og forbanna.
Jeg er uforutsigbar, usjarmerende og trøtt.
Jeg har fett hår, slapt håndtrykk, himlende øyne, glefsende
Kjeft, og hele meg renner over av forakt, sinne,
frustrasjon og spørsmål.
I kveld skal jeg kle meg ut som konfirmant
og ønske dere velkommen.
Velkommen – og håper dere går snart. Jeg er litt opptatt.
Jeg holder på med en ungdomsfødsel her.