Bokelskere.no

Denne avbrøt jeg rett og slett! Jeg har hatt den på vent ei stund og gledet meg veldig til å lese den. Dessverre fenget den ikke meg i det hele tatt. Jeg synes det ble langtekkelig og kjedelig, greide ikke følge Gilbert i hennes betrakntninger om livet. Tenkte jeg skulle lese boka før jeg så filmen, men det gikk så tregt at jeg så filmen etter å ha lest halve boka. Filmen var også bare sånn passe, og skuffet i forhold til mine forventninger.

En varm og vakker roman om livet på vondt og senere godt. Godt og intelligent skrevet, gode menneskeskildringer på nært hold, variert i språk og oppbygning.

Jeg koste meg hele veien og kjedet meg ikke i løpet av 600 sider! En deilig roman.

En viktig bok; det har våre myndigheter allerede vist til fulle. Men er det også en god bok?

Til tider er den absolutt det. For ikke bare har Maria Amelie et stort talent for å være norsk, noe ingen som leser denne boken vil kunne tvile på at hun er, uavhengig av pass og dokumenter. Hun har også talent som forfatter.

Men du verden så ujevn boken er. Delvis er det gitt: Den første delen er basert på en ung jentes dagboknotater. I den andre delen er det en 24-årig ung kvinne som ser tilbake, og i den korte sistedelen forteller hun om sitt liv like før boken kom ut.

Problemet, rent litterært, er at det er den pur unge Maria Amelie som er klart mest lesverdig. Hun er hudløs og nær, samtidig som hun har en sterk og handlingsmettet historie å fortelle. Hun rapporterer det som skjer, når det skjer, og hva det gjør med henne. Det er sterk lesning.

Den tilbakeskuende, voksne Maria Amelie skriver helt annerledes. Luftig, broderende, innadvendt, navlebeskuende. Melodramaet truer med å ta over, og er vanskeligere å tilgi en voksen forfatter enn en ungpike som skriver for dagboken sin. Da forstår vi noe som i og for seg er viktig: Maria ligner på en prikk svært mange andre norske studenter - unge, liksomreflekterte, selvsentrerte nestenvoksne som enda ikke har konfrontert sin egen alminnelighet. Periodevis går hun nesten Knausgård i næringen, men uten hans evne til å forlede oss til å tenke at kjedsomheten byr på store dyp. Dessuten pranger Knausgård insisterende med sin alminnelighet, mens Amelie ennå ikke har innsett sin. Hun (og hennes redaktør) burde sørget for at det var historien hennes som fikk plassen i lyset, ikke hun selv. Den unge Maria formidler dette med godt instinkt, den selvbevisste voksne lar ordene svulme og fanger tanker både høyt og lavt. Det blir aldri dårlig - til det skriver Maria for godt - men definitivt middelmådig i kontrast til den sterke historien som ligger under.

Litterært har jeg altså innvendinger. Det kan jeg grumle om her på Bokelskere. Men dette er altså noe så sjeldent som en viktig bok; en av de sjeldne anledningene hvor det begrepet ikke er en klisjé. Den pur unge, sinte, fortvilte Maria Amelie holder opp et speil for oss. Der kan vi se noen gode, velmenende og maktesløse mennesker - i kamp mot et heslig system. Vårt system.

Bokens død: Etter at jeg fikk min HTC, har jeg lest endel ebøker, og jeg liker det. Jeg liker konseptet med å ikke bruker døde trær i min lesing, og jeg liker at jeg kan lese på senga uten lys.
Det siste får meg til å tenke på barndommen da jeg leste under dyna i lyset av en lommelykt, enda jeg skulle sove. Imidlertid innser jeg at mitt forhold til ebøker er annerledes enn mitt forhold til en fysisk bok. Jeg har liksom ikke et fysisk objekt som jeg har noen eiefølelse til. Dette er forsåvidt også riktig, for jeg kan jo ikke låne bort ebøkene til hvem jeg vil. Når eiefølelsen til bøkene er blitt borte, og det å ikke ha en fysisk bok stående i bokhylla, eller hvilende i handa er så viktig lenger, vil det da dukke opp nye distribusjonskanaler for ebøker?

Det jeg tenker på, er at det er over et år siden jeg la CD samlinga mi opp på loftet, og ble betalende bruker av Spotify. For 99 kroner pr. Mnd. Har jeg tilgang til all den musikk jeg vil ha, både hjemme og på reise. Lignende konsepter begynner å så smått å gjelde film også. Så da lurer jeg på om noe slikt i framtiden vil bli bokdistribusjon? Tenk deg at for 99 kr pr.mnd, så får du tilgang til all verdens bøker, både gamle og nye. Du eier dem ikke, men du kan lese dem akkurat når du vil. Enten du er på reise, eller hjemme. Er du i Kualalumpur og leser på Internettet at Lars Saabye Christensen har kommet med en ny bok, så bare henter du den fra dette kjempebiblioteket til din mobiltelefon eller datamaskin eller lesebrett. Fenger ikke boka deg, og du ikke gidder å lese den, så har du ikke tapt et øre, du bare laster ned en annen om du vil. Selv synes jeg at dette høres besnærende ut, og det er teknologisk uproblematisk. Forfatterne vil få sin del av kaka, slik som nå, men den tradisjonelle bokbransjen vil slite. Slite såpass at den blir en saga blått.

Som regel syntes jeg filmene er dårligere enn bøkene, men det finnes jo unntak.
Den filmen som har overrasket meg mest positivet er helt klart RINGENES HERRE.
Her ble boken en bokfavoritt og jeg leste den for 20 år siden. Når jeg hørte at det skulle lages film av dette flotte eventyret så hadde jeg ikke noe særlig tro på det. Jeg hadde skyhøye forventninger og de ble alle innfridd :)

For meg ble Bernhard Hval litt mye. Det som startet som en sjarmerende særing utviklet seg til et irritasjonsmoment, så den kunne godt vært 200 sider kortere. En salig mix av Elling, Forrest Gump og Barnum Nilsen kan bli en innertier, men jeg falt ikke helt for denne.

Har sikkert hørt det, men kommer ikke på det. Jeg lånte de to første på bibliotek, så da låner jeg de neste å... det "matcher" på et vis det og :)

Enig med dine innledende vurderinger. En underlig bok, en bok med et blomstrende språk og burleske karakterer som ikke treffer. For meg ender det med "liker ikke"...:-)

Hadde faktisk glemt at jeg hadde lest Husker dere ikke meg :) Men fant mange andre bøker jeg bare MÅ lese :) Jeg er stor fan av bibliotek. Og det er sjelden jeg klarer å då derifra med bare 1 bok - selv om jeg hadde tenkt det før jeg gikk inn.... :-D

Var litt engstelig for snømenn etter denne;) Veldig god bok!

Likte boka godt. Alltid spennende med 2.verdenskrig som ramme.

Koste meg kraftig med lydboka i bilen. Så lurt - å la oss oppleve samfunnet, med sine verste utskot, som Fugledansen, gjennom sinnet til denne Elling! Ambjørnsen tek denne typen medborgarar på kornet; dette er Ellings perspektiv på verda, heilt naturleg framstilt! Og då kjem ikkje verda så godt ut av det, nei.

Likte denne boken veldig godt. Historien fra fortiden gjør bøkene til Lackberg ekstra spennende. Synes ikke det var vanskelig å venne seg til denne måten å skrive på. Bøkene er lette å komme inn i, og kan leses overalt.

Mitt forhold til hvordan jeg behandler bøkene mine har vært i stadig endring. Da jeg var veldig ung var bøkene mine allerede svært viktige for meg, dette markerte jeg ved å skrive inn fullt navn, alder, navn på personen som hadde gitt meg boka, min adresse, stedsnavn, telefonnummer, fødselsdato... hele leksa endte med Norge, Europa, Jorda, Universet! I ettertid ser jeg dette markeringsbehovet som en slags feiring av at jeg hadde lest boka og av at jeg eide den.

Noen år sendere (dvs. siste del av vgs. og de første årene av studenttilværelsen) ble jeg like opptatt av at bøkene mine skulle være lytefrie; ikke et eseløre eller et pennemerke var å finne, og jeg kjøpte selvsagt slett ikke pocketbøker!!! Jeg hadde hjertebank hver eneste gang noen fikk låne en bok av meg; i hvilken forfatning ville den bli levert tilbake? Smussbind ble gjemt unna, slik at i alle fall de skulle berge seg unna fremmedes hender…

På nytt har det gått noe år. Når jeg leser en bok i dag foretrekker jeg fremdeles å bruke bokmerke slik at eselørene er få, men samtidig er jeg blitt svært glad i å skrive navnet mitt og markere sitater jeg setter pris på i boka (takk, bokelskere.no!). Bøkene jeg har arvet, kjøpt på brukthandel eller antikvariat synes jeg er ekstra spennende; det er artig å se om den forrige eieren skrev inn navnet sitt eller markerte passasjer i teksten han/hun likte spesielt godt. Om så er tilfellet, gir dette boka en tilleggsdimensjon; det er godt å tenke på at en annen person har satt pris på akkurat samme bok som meg, lest den og fundert nok over den til å markere sitater som er av interesse. I tillegg; er det ikke noe trist over en bokhylle full av bøker som tilsynelatende er så lytefrie at de trolig ikke har blitt lest?

Ønsker du å lese en skikkelig feel-good bok som bare lar deg lese, rive med og le/gråte på vegne av karakterene? Da er dette boka for deg. Første bok i trilogien Venninnen / Str. 37 / Prinsen. Har lest alle tre flere ganger. Gir meg like mye glede hver gang!

Morsom tråd. Det har nok blitt noen "ufrivillige" lesestunder opp gjennom åra. Det var verre før, da man måtte huske å fylle ut et kupongkort og sende det i posten.

Den siste som dukket opp uventet i postkassa var Karin Fossums Varsleren i lydbok før jul ifjor, men det ble en fin julegave til svigermor.

For tida handler jeg ikke av Bokklubben. Det blir for dyrt i lengden. Dessuten har jeg ikke plass til flere bøker. Biblioteket er et langt bedre alternativ.

ofte sånn, ja...nokon legg berre merke til ting som ikkje blir gjort...;-)

Har i det siste oppdaget at det har blitt mange bøker som har bokomslag der det er bilder av personer bakfra. Noen er tildels ganske like eller har fellestrekk "med eller uten paraply".

Det ser ut som det er en forholdsmessig ny trend.
Jeg har tatt en titt i min og andres bokhyller og her er noen av de jeg fant.

Men for en oversettelse av tittelen! Originaltittelen er "Remember me?" - som spiller på at han spør om hun husker han. Kan nesten lure på hvordan den slapp igjennom sensuren...

Jeg har alltid mistenkt Ambjørnsen for å ha skrevet den slik for å slippe maset om "Bare EI bok til om Elling."