Bokelskere.no

Husker at jeg leste denne boken i 1987, mens jeg gikk på gymnaset. Den satte sterke spor og jeg husker innholdet enda.

God bok med tankevekkende tema, men synes boka blir litt uforløst. Det blir for mye Kristopher som kjører taxi og fryser og for lite om temaet folk som dør uten kjente og kjære i nærheten. Det kunne vært interessant om han hadde gått dypere inn i skjebnene bak. Men en veldig god ide altså!

Boka fenget ikke meg helt heller, dessverre.
Bokas tittel og omslagsbilde gjorde meg nysgjerrig og spent på innholdet. Jeg har ikke lest noe av Maria Ernestam før, så jeg visste ikke hvordan hun skrev. Hadde likevel forhåpninger om en spennende og drivende historie.

Her ble det for mange altfor lange, omstendelige og overflødige forklaringer og sentimentale utbroderinger. Jada, den er forsåvidt lettlest, og kan vel gå an å lese som tidtrøyte, hvis man ikke har noe bedre for hånden.
Språket er rett og slett nokså kjedelig etter min mening. Det er kanskje mulig at den er bedre å lese på originalspråket? Jeg vet ikke, men likevel blir man vel ikke kvitt alle disse omstendelige utbroderingene om fortid, nåtid og framtid for alle bokas personer. Hendelsene kunne ha blitt gjort mye mer spennende om de ikke var blitt fylt opp med alt dette unødvendige fyllstoffet.

Personene i boka blir ikke levende nok for meg. Det de er og det de tenker og gjør blir en uendelig samling med sentimentale episoder.

Ja, livet er ikke alltid enkelt. Finnes det i det hele tatt familier som kan kalles "normale"? Nei, familierelasjoner er som regel aldri helt enkle eller bare idylliske, og det finnes mange dysfunksjonelle familier, der barn får skader for livet, og dermed får problemer med å takle voksentilværelsen.
Kampen mellom det gode og det onde i oss alle er et gjennomgående tema i denne boka, ved siden av det å leve dobbeltliv med diverse psykiske problemer. Innimellom blir teksten spekket med gudsord og bibelsitater, mens hevntankene og grådigheten på den ene siden og det å leve et rettferdig og riktig meningsfullt liv på den andre siden slåss om overtaket. Og som sagt blir det lagt mye vekt på dårlige familierelasjoner og oppvekstproblemer som fører til traumer og vanskelige forhold i voksenlivet til bokas personer. Men jeg føler at det blir lagt fram på en slik måte at jeg som leser blir grovt undervurdert.
Men for all del, selv om jeg ikke følte at dette var den helt store leseopplevelsen for meg, så kan sikkert andre finne boka både lesverdig og spennende.

En utrolig bra bok, men skuffende slutt synes jeg.

Eg er kanskje den einaste i verda som ikkje likar denne boka. Eg veit at boka er god (kven det no er som bestemmer det) og eg veit at det er ein kjend forfattar som skildrar barndommen sin vakkert. Likevel var det slik at eg tok meg i å legge frå meg boka med tankane fordjupa i andre ting. Det skulle ta ganske lang tid føre det gjekk opp for meg at eg ikkje lengre hadde nasa i boka og sinnet på Vestlandet.

Eg ser vakre karakterskildringar, eg ser vakkert landskap, eg ser fine tankesprang og leikne måtar å framstille barns tankemåte. Likevel fenger det ikkje meg. Kanskje er passar det for ei anna generasjon enn mi. Kanskje er det noko i språket som gjer det vanskeleg for meg å henge med. Kanskje er det historia i seg sjølv som ikkje tyder noko som helst for meg. Eller kanskje eg ikkje var i rett sinnstemning for boka.

Hadde det ikkje vore for at eg har denne boka på pensumlista ville eg nok lagt ho frå meg for godt. Eg har i så måte ikkje noko negativt å seie. Her trur eg det er mitt interessefelt som ikkje er det rette.

Tja, nei, joda. Den tok seg ikke opp igjen, og jeg er skuffa. Begynnelsen var helt fantastisk og jeg trodde dette kom til å bli noe av det beste jeg har lest. Syns den siste halve delen av boka var teit. Skuffet, men skal gi Lindqvist hvertfall en sjanse til. :)

Min første bok av Lindqvist. Skriver ikke han litt om levende døde, vampyrer og slike ting i sine andre bøker? Dermed var jeg usikker om dette var noe for meg. I skrivende stund sitter jeg rastløs på jobb og gleder meg til jeg har fått gjort unna alt jeg skal ikveld så jeg kan sette meg ned med denne igjen. Er vel rundt side 280. Første delen syns jeg var veldig, veldig god. Jeg likte møtet med den andre jenta også. Da jeg la fra meg boka for å gå kveldstur med hundene igår (etter en intens leseøkt jeg ikke klarte å avslutte), tok jeg meg selv i å kikke meg over skulderen der jeg gikk på de åpne slettene i mørket. Generelt litt frynsete nerver og litt småskvetten. Og jeg har aldri latt meg skremme av hverken bøker eller skrekkfilmer, så det var litt pussig. Det var bare noe med denne mystiske lille jenta som satt seg i meg. Nå derimot, etter det som skjer i huset, flyttingen og Idol (av alle ting) begynner jeg å miste håpet. Syns stemningen har gått skikkelig nedover og håper, håper, håper at det strammer seg inn igjen nå mot slutten. Den begynte jo så vanittig bra.

Duc Mai-The er min yndlingsoppleser. Hør på "Kafka på stranden" og "Tett inntil dagene". Janne Kokkin leser "Gulldronning Perledronning" helt fantastisk. For ikke å snakke om utrolige Maria Parr leser sin egen "Tonje Glimmerdal".

Dette var ikke min type bok. Historien var i og for seg ok, men det ble altfor mange ord, altfor svulstig. Jeg liker det litt enklere.

Er ikke egentlig så begeistra for Nemi, men denne lille samlinga var ganske søt! Kunne absolutt kjenne meg igjen i noen av stripene, og lo faktisk høyt et par ganger. Endte opp med å gi boka i forlovelsesgave til ei venninne og hennes fremtidige mann.