Bokelskere.no

Jeg har lyst å nevne først at det var utrolig spennende å få så nær innblikk i romfolkets kultur. Mye av denne kulturen eksisterer jo fremdeles og er vel med på å skape problemer med å bli forstått. Interne regler, familieband, æreskoder og mm.
Jeg er SÅÅÅ enig med deg når det gjelder oversettelsen! Dette er vel uten tvil et hastverksarbeid!!
Jeg har tidligere lagt opp til diskusjoner her angående oversettelser på generelt grunnlag.. Oversetterne her (de er 2) kan ikke skylde på at problemet er å være tro mot orginalen!
Jeg må bare bekjenne at jeg sukka dypt før jeg startet lesingen da jeg så hvem forfatterne var!
Jeg har irritert meg mange ganger over oversettelsen til disse to. Det gjelder bla a bøker av Ernest Hemingway og Isabell Allende.
I "Barfotdronningen" måtte jeg gjette og av og til lese om igjen før jeg skjønte hvilken person som sa/gjorde hva. Det ser ikke ut til at de kjenner til regler om at ordet "SOM" skal vise tilbake til den person/hendelse som er nevnt UMIDDELBART forut, ikke i en bisetning, kanskje flere ledd forut.
Det med bisetninger og innskutte bisetninger er jo et eget - og fælt - kapittel i denne oversettelsen.
Forlaget bør vel se sin oppgave her?

Jeg holder på å lytte til lydboka, men jeg vil ikke anbefale noen å gjøre det samme. Jeg sliter meg igjennom, men det er tungt. Oppleseren snøvler, leser for fort, har trykk på feil stavelser, mangler innlevelse osv osv. Jeg blir mer opphengt i oppleseren enn av innholdet i boka. Jeg lytter til ca tre bøker i måneden, og dette er desidert den dårligst oppleseren jeg har vært borti.

Vakkert, poetisk alvor. Kort og godt, symbolsk og intelligent. En fryd å lese.

Eksisterer det uvanlige ting/skikkelser i skogen eller er det bare i fantasien vår?

På slutten av 70 - tallet låner en enslig mor seg en hytte i Sverige, og tar med seg sønnen. Det blir deres lille sommerferie. Det er ingen moderne hytte de låner, men en god gammeldags en uten strøm og innlagt vann. Og de trives med omgivelsene selv om de ikke hver dag er helt heldige med været. Og sønnen hennes forsvinner en kveld den sommeren kort tid etter at moren hans observerer noe i skogen som hun vil beskytte sønnen sin mot. Og sønnen hennes er og blir forsvunnet. Hva er det hun har sett, og har det noe med forsvinningen til sønnen hennes å gjøre?

En annen ung gutt forsvinner tjuefem år senere. Det er barnebarnet til en dame som føler skyld og har dårlig samvittighet. Hun kontakter Susso Myrén og hun er datter av en kjent, avdød fotograf. Hun er hovedpersonen i den moderne historien. Hun setter opp et kamera i nærheten der barnebarnet til den den fortvilte farmoren, forsvant, og der fanger de opp et bilde av en skikkelse. En skikkelse som de har hørt om, men som kun er kjent fra eventyr. Er dette en spøk som setter hjernen deres på spill, eller har denne forsvinningssaken noen sammenheng med forsvinningen som skjedde for tjuefem år siden? Susso og hennes medarbeidere i dette surrealistiske eventyret blir satt på en real prøve.

Da jeg først la merke til denne boka, ble jeg veldig nysgjerrig og hadde meget lyst til å lese den. Jeg liker spenningsbøker/thrillere med mørke temaer, og gjerne en dose med noe overnaturlig, og denne boka hadde alle disse ingrediensene, men det er synd jeg ikke likte den så godt som jeg hadde håpet på. (Det er det som er så "farlig" med å ha for høye forventninger ...).

Det er ikke sånn at jeg ikke likte noe med boka. Jeg likte den jo delvis, så jeg gir den tross alt ikke fullstendig slakt heller. Det jeg likte aller best med boka var konseptet (litt annerledes og småoriginalt), den første delen av boka, og de siste hundre sidene. Det jeg ikke fikk helt sansen for var midtdelen av boka. Der var det lite som skjedde. Mange ord, men lite med spenning. Og jeg savnet en del uhygge/suspense for enkelte deler i boka ble for forutsigbart for meg og da forsvinner uhyggen for min del temmelig fort. Da sliter jeg litt med å holde på interessen. Jeg savnet at det var mer gåtefullt, og flere undertoner.

Alt i alt virket det som en lovende bok, men som dere har skjønt allerede, savnet jeg mer av den uhyggen som jeg hadde forventet meg og det gåtefulle. Mye ble avslørt og forutsigbart altfor tidlig. Denne historien ville ha passet mer som en novelle istedet for i bokformat.

Det går rykter om at boka skal bli til film. Det er ikke noe overraskende for nesten alle bøker blir filmatisert nå for tiden.

For en liten stund siden så jeg filmen The Perks of Being a Wallflower. Jeg likte filmen utrolig godt, og begynte å lese boka kort tid etterpå. Dere har sikkert hørt det før, men boka er mye bedre. Filmen er en veldig god versjon og er virkelig verdt å se, men boka er best! Den er utrolig god <3 (Jeg leste den på to dager, det sier litt...)

Jeg liker veldig godt måten Charlie forteller historien på. Han forteller den gjennom brev han skriver. Han nevner aldri hvem det er han skriver til, og han skriver at personen han skriver til ikke kjenner han, men at han føler for å skrive til noen. Han skriver at personen han skriver til virker som en grei person fordi han eller hun ikke lå med en person på en fest bare fordi han eller hun kunne. Ganske interessant logikk, og Charlie tenker slik. Fordi det og det skjedde, må han eller hun være sånn eller sånn. Hva slags person Charlie er, kommer det mye tydeligere fram i boka enn i filmen.

Charlies beste venner er Patrick og Sam, to eldre elever. Jeg liker begge to kjempegodt. De er nyanserte karakterer, og det er lett å like dem. Både Sam og Patrick har triste historier, men jeg synes Patricks historie er den tristeste. (Jeg kommer ikke til å fortelle hva det gjelder fordi det er en viktig del av plottet i boka...) Stakkars Patrick :(

Det er rørende og trist til tider å følge Charlies historie. Den strekker seg over et helt skoleår, og man får innblikk i Charlies liv og tanker gjennom året. Charlie er en person det er veldig lett å bli glad i. Derfor ble jeg glad på hans vegne når alt gikk bra, og når det ikke gikk så bra, ble jeg veldig trist. Som jeg kanskje har nevnt tidligere i mine anmeldelser, er de beste bøkene de som får meg til å føle noe. The Perks kommer garantert inn i den kategorien.

The Perks er en vakker historie. Den er trist og rørende, men det som er det beste er at den kunne ha vært om hvilken som helst familie. Man kan kjenne seg igjen. Alle har sine problemer, og det kommer frem i boka. Men selv om du har det vanskelig, vil det ordne seg etter hvert. Jeg tror at det er budskapet i boka, og det er et veldig viktig budskap. Mange har det vanskelig i tenårene. Derfor er det viktig å få høre det at det vil bli bedre.

Jeg synes alle burde lese The Perks. Jeg tror at folk i forskjellige aldere vil tolke boka forskjellig, men alle kan få noe ut av den. Kanskje bortsett fra små barn... Ungdomsskolen og oppover er nok den beste alderen. Hvis man ikke er så glad i å lese, burde man se filmen. Jeg synes egentlig at man burde både lese boka og se filmen. De gir litt forskjellig syn på historien, men er fortsatt veldig like. Den største forskjellen er nok at i filmen er noen av scenen i boka slått sammen, men det gjør ikke så mye.

Etter at jeg var ferdig med boka, var jeg ganske trist. Boka ender trist, og jeg har funnet ut at jeg begynner veldig lett å gråte og lever meg lett inn i andres situasjoner. Derfor var følelsene mine litt i ulage. Jeg tenkte som så: for å gjøre det bedre, kunne jeg se noen episoder med Supernatural, en tv-serie jeg ser på. Det var ikke noen god idé. Jeg hadde kommet til sesongfinalen av sesong 5, og sesongfinalene er alltid veldig triste eller følelsesladede for meg. Så jeg satt og gråt og gråt og fant fort ut at det ikke var noe sjakktrekk å se på Supernatural akkurat da...

Nå tror jeg at jeg må lese noe lett. Jeg håper Eleanor & Park av Rainbow Rowell er den riktige boka. Det er i hvert fall den jeg har tenkt til å starte på.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Tre sterke, vonde, fine, perfekt komponerte noveller om mennesker som prøver så godt de kan, som så veldig gjerne VIL få til bedre, men som sitter fast i livene sine sånn de har blitt. Tekstene rører ved strenger som sitter dypt inne i meg, røsker i meg, piner meg, men gir meg også håp. Karakterene er så levende, språket så perfekt, ikke ett ord for mye. Jeg elsker Ingvilds noveller, og de blir bare bedre og bedre.
Les denne boka!

«Fordi du kyssa meg og spurte: Er du med? Fordi du bodde rett over gata fra festen. Det var praktisk. Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.»

Frøydis Sollid Simonsen er forfatteren bak denne vesle boka som gjør stort inntrykk. Jeg-personen opplever at kjæresten slår opp og onkelen dør samtidig som at hun skal lese til eksamen. Alt dette er med på å forme en tankerekke som kan virke merkelig, men som blir helt naturlig. Boka får deg til å le, lære og bli rørt uten at den er sentimental – og den har en slags «happy ending». Det hele er pakket inn i et poetisk språk:
«Jeg vil måle opp hver bit av kroppen din, som en målorm, kravle rundt på deg, spinne deg inn i silketråder».

Hver morgen kryper jeg opp fra havet, er noe av det merkeligste jeg har lest! Allikevel nøler jeg ikke med å anbefale den.

Jeg vil ikke spise, ikke drikke, ikke snakke, ikke spille Candy Crush; det eneste jeg ønsker er at sidene aldri tar slutt, at de varer, og jeg kan flytte inn sammen med Allis og Sigurd. #denfølelsen, #leseglede. Helt tilfeldig kom jeg over Agnes Ravatn: Fugletribunalet. ” Kor forbausande lett det er å forlate, tenkte eg. Er folk klar over det? Det burde ikkje kome ut.”

Denne boken er Fossums innlegg i den vanskelige debatten. Boken gir oss synsvinkler fra flere sider, både for abort, i mot og den likegyldige. "Glad det ikke er mitt valg." Carmen Zita er en av de mest irriterende hovedpersonene jeg har lest, overfladisk og usympatisk. Epilepsien gjorde at Carmen slapp billig unna. Den røde notatboka gjorde at Fossum slapp billig unna.

Et utrolig poetisk språk, en bare flyter gjennom boka.

Du kan kanskje tenke at homofili og aids ikke angår deg, og styre utenom boken. Til det vil jeg bare si: Ikke gjør det. Les den! Det er en utrolig sterk bok om evnen til å se barna sine, om å ikke fordømme og om ekte kjærlighet. Anbefales på det varmeste!
Mer om boken på bloggen!

Dette er en over seks hundre sider lang sak som egentlig kan oppsummeres med fire ord på stavangerdialekt: «Bånn gass heile veien.»

Renberg har skrevet en roman som har fått meg til å gjenoppdage Metallica og W.A.S.P. En roman som forhåpentligvis kommer til å gi Motörhead en fortjent revival. The pleasure is to play, it makes no difference what you say!

Det er en ellevill stavangersk psykofarse med Lemmy Kilmister som musikkansvarlig og Guy Ritchie som regissør. Tempoet er som snitthastigheten på debutplaten til Metallica, innholdet er omtrent like subtilt og effektiv som tekstene til Mötley Crüe og underholdningsverdien er like stor som en helaften med Iron Maiden. (Dersom du ikke synes dette høres ut som gode ting har du sannsynligvis tilbrakt for stor del av oppveksten med The Smiths og fått for lite jern/metall i kosten).

Ifølge Renberg liker alle kriminelle heavy metal. På bloggen min har jeg sjekket om det finnes belegg for påstanden. Der har jeg også sett nærmere på den overstrømmende musikalske energien i Renbergs herlige nye roman.

Som han sikkert ville sagt det selv: Hekkan! Syge satan!

STEDSANS av Lars Saabye Christensen: Min første Saabye Christensen. Om jeg får lyst på mer etter å ha lest denne novellesamlingen har jeg diskutert med meg selv etter hvert som jeg har lest sidene i samlingen. Forfatteren heller både for mye poesi og komma over den til at jeg klarer å nyte den til det fulle, men på den annen side har han noen formuleringer som er simpelthen formidable. At alle novellene har en bestemt fellesnevner liker jeg svært godt, og avslutningen på samtlige av dem er så treffende at jeg reagerer høyt. Dog er samlingen like langt fra en favoritt som den er nærme et mesterverk. Dessverre.

Litt for mange skildringer etter min smak. Boka må leses sakte. Har aldri brukt så lang tid på 240 sider noen gang. Litt skuffende rett og slett!

Enig med du, jeg opplever det også slik, selv om jeg likte "ut og stjæle hester". Jeg fikk ikke helt flyt i "Jeg nekter" og den ligger halvlest et sted.

En av de bøkene som har gjort størst inntrykk på meg! Så vakker i sin beskrivelse av kjærlighet og håp, så stygg i sin beskrivelse av kreften. Så god i sin beskrivelse av glede på tross av alt, så vond i sin beskrivelse av sorg. Jeg smilte av humoren og realismen (sjelden jeg har lest en bok som har føltes så ekte!) og jeg gråt av smerten og urettferdigheten. Dette er når jeg leser slike bøker at jeg tenker over hvor mye man som "ikkeleser" går glipp av!