Bokelskere.no

For et driv og for et språk. Men det blir i overkant mørkt til tider synes jeg. Døden lurer seg inn i omtrent alle avsnitt, og det groteske, kroppslige og dyriske ligger der og og gjør historien sanselig på en litt ubehagelig måte. Men det funker likevel! Jeg liker også at mange av setningene flyter av gårde i høyt tempo og ender lyrisk.

Les den, le, og "se" ting fra en ny vinkel.

Jeg hadde gleden av å få hjelpe til litt med denne boka. Endre Lund Eriksen ga seg selv en skikkelig utfordring...som han bestod med glans.

Hovedpersonen, Julie, har en litt uvanlig situasjon, som jeg syns forfattern har klart å fange på en treffende måte. Selv om handlingen kanskje er litt satt på spissen er dette ei bok du bør lese. Julies funksjonshemming gjør at alle skildringene blir helt spesielle siden boka er skrevet i første person.

Om ikke for annet så les den fordi den er så fantastisk morsom. Hvis du ikke liker tom humor så kan jeg berolige deg med at det er nok dybde. Vi kjenner igjen Eriksens fantastiske evne til å behandle alvorlige temaer og ungdommer i vanskelige situasjoner med varme og humor.

Når det gjelder handlingen vil jeg ikke si mer enn at et bra stikkord er ungdomsopprør. På grunn av Julies situasjon blir dette opprøret noe mer.

Ja, dette er så absolutt ei ungdomsbok, men jeg tror nok mange voksne også vil ha glede av den.

Interessant å lese om en by og et land man kun kjenner fra media. En varm historie om mennesker som møtes, om sorger og gleder, men også sterke inntrykk av et brutalt samfunn. Boken er ikke det jeg velger å kalle stor litteratur, men den fungerte fint som underholdning.

Noen ganger er det godt med litteratur som kun er ment for å underholde. Å lese uten ønske om å lære noe om meg selv eller andre, ingen ønsker om å forstå eller finne svar
Når det kun er gleden ved å lese en godt jugd fortelling som teller. Skrekkromanen Gode ønsker er en slik historie.

Heavy metal stjernen Jude Coyne er 53 år gammel. Han har langt svart hår og skjegg og en nesten 30 år yngre kjæreste kalt Georgia (han er for lat til å huske navnet på elskerinnene sine og gir de navn etter delstaten de er fra). Han lever nå et noe kjedelig liv på landet etter at to av bandmedlemmene hans døde.
Til han en dag kjøper et spøkelse på Internett. Han har allerede en samling med groteske gjenstander i hjemmet sitt.
Dressen til den avdøde kommer i posten. Og med den gjenferdet! Det viser seg raskt at gjenferdet har sin egen agenda. Og da starter trøbbelet. Skrekk. Og gru!

Gode ønsker er ikke av King eller Koontz kaliber - men jeg ble underholdt!
Jeg liker detaljer som at Coynes hunder er kalt opp etter medlemmer i AC/DC. Boka har flere fine referanser til musikk og musikere.
Jeg koste meg under lesingen. Med gjenferd og groupies. Med ondskap og overtro. Med hypnose og en horrorific road trip. Historien minner meg om urbane legender.
Og viktigheten av musikk!

Når jeg leste boka var det som om hovedpersonen fortalte direkte til meg, til bare meg en sen kveld på kafe med et glass vin og pledd. Det er noe intimt og noe insisterende i hvordan hun beretter historien. Fortelleren fordrer at jeg lytter, hun kokketerer med sin uvitenhet, sin uskyld og sin unge alder.
Hun sier aldri hva hun heter og hun snakker til meg som om jeg er han, til et du

Det startet som en forelskelse, det ble etterhvert en besettelse å verne om tosomheten og om de ville planene de la for framtida. Alt var tilsynelatende perfekt; sene kvelder med gode samtaler om alt, altoppslukende sex og sjelevennfølelsen. Så begynte det å rakne

Han lyver for henne. Hun lyver for seg selv

Allerede når historien starter vet vi at det vil ende trist. Det sier mye om Hegazi Høyers dyktighet som forfatter at vi fortsetter å lese/ lytte, at vi følger etter ordene, må vite mer. Spenningen holdt hele veien. Det er så mye mer interessant å lese om kjærlighet som er destruktiv, som skurrer, som setter spor; fingeravtrykk på hjertet

Boka vekker så mye i meg og jeg har så mange spørsmål. Hvorfor var hun villig til å ofre seg selv for troen på kjærligheten, på tosomheten? Hvor mye kan en overse, dytte under teppet? Hvorfor tillot hun at de isolerte seg, trakk seg unna resten av livet?
Hvor godt kjenner vi oss selv, sånn egentlig? Og den vi er kjæreste med? Hvor mye fornekter vi? Har vi alle blindflekker for å kunne bevare kjærligheten? Hvor mye av barndommens opplevelser bærer vi med oss som voksne? Hvor mye livsløgn kan en leve med?
Jeg foretrekker romaner som gir meg spørsmål, ikke de bøkene som serverer svar.

Ida Hegazi Høyer er et unikt fortellertalent. Fortellingen er uten overflødige scener eller ord. Uten sentimentalitet, uten klamme klissete hjertesmerte klisjeer. Hun skildrer det fine og det fæle i et destruktivt forhold. Hun viser oss den underliggende uroen, det gjemte med en vibrerende rytme. Noen av symbolene er grove mot det skjøre, som barnekorssting på silkebunn, og det kunne ikke vært formidlet på en bedre måte. At noen av hovedpersonens setninger er litt skakke og skjeve understreker det umodne og muntlige i fortellingen

Omslaget er enkelt og vakkert. Jeg kan ta på boka og kjenne rissene av bygningskonturene. De fremhever historiens tema om alt som ligger under, som ulmer; er gjemt

Utdrag:"Du la deg ut, jeg så det på deg, at noe rant igjennom, at noe forsvant, du la deg ut i motsatt kjøreretning, selv om sikten der fremme ikke var særlig god. Jeg husker jeg lot som om hendene hvilte, jeg husker jeg hadde et rom nedi magen, og da vi var oppe på siden av en lastebil og traileren kom imot, så jeg på deg, hvordan pust ble til puls, hvordan puls ble til tone- og du var en krampe og du var en kamp, og jo nærmere vi kom, desto fjernere ble ropet mitt".

Ida Hegazi Høyer har tidligere utgitt 2 romaner; Under verden (2012) og Ut (2013). At alle tre boktitlene begynner på U er en fiffig detalj jeg lar meg fascinere av.

Unnskyld er sammen med Vinternoveller og Om igjen for meg tre av årets beste norske bøker. Det er ikke lenge til jeg kommer til å lese Unnskyld igjen.

Denne boka har en fin tittel, men det er ikke det eneste fine med den. Språket og bildene er nydelige. Jeg kjøpte boka i stad – så jeg slukte den på et par timer. Så drivende er språket. Og jeg vet at jeg kommer til å komme tilbake til den, for den sitter i meg. Det er flere setninger som slo så hardt i magen og i tankene at jeg måtte stoppe opp med alt jeg gjorde, øremerke siden og tenke over setninger. Jeg sitter med en følelse av å ha vært i en biologitime, lest litt filosofi og snakket med en venninne om hennes følelsesliv, eller, samtidig ikke. Det er vanskelig å forklare, men det er en god følelse! Poenget er i alle fall det at dette er blant de bøkene som virkelig får deg til å tenke – med all sin oppramsing av fakta, og hvordan dette så sidestilles med jegets knuste hjerte. Deler er også, for nåværende eller tidligere studenter, særdeles gjenkjennelig. Kort sagt: sikkelig bra! Les den. Håper Frøydis Sollid Simonsen skriver mer. Fant også ut at hun har hjemmeside og lager tegneserie (hvilket forklarer den flotte, enkle illustrasjonen på bokas forside) så det skal sjekkes ut!

Intenst og skremmende om et kjærlighetsforhold som utvikler seg til et mareritt. Vold i nære relasjoner er et viktig tema, og forfatteren skildrer dette så nært at angsten blir sittende i en selv.

Sist jeg leste denne boka var til særemnet på videregående, og det er over fem år siden.
Men den henger fremdeles ved meg, denne historien, og hver gang jeg ser boka tar jeg meg selv i å sukke og huske at den var nydelig. For det var den. Jeg har aldri vært særlig begeistret for ungdomsbøker, om jeg så var ungdom da jeg leste dem, men denne var virkelig flott. Tittelen er i seg selv et mesterverk, og smussomslaget perfekt i forhold til tematikk og det hele. Dette er en veldig kort roman, den flyter godt og er rask å lese. Fint og sårt om forelskelse, kunst og livets skjørhet.

Cecilia lever et perfekt liv med 3 døtre og en mann hun elsker. En dag finner hun et brev adressert til henne fra ektemannen. Utenpå konvolutten står det at det først skal åpnes etter hans død.

Rachel sørger fremdeles over sin drepte tenåringsdatter, og nå skal jammen sønnen ta med seg hennes eneste barnebarn til New York!

Tess flykter fra mannen med sin 6 år gamle sønn. Hjem til moren og barndomshjemmet i Sydney.

Alle disse tre kvinnene rammes av hemmeligheten til Cecilias ektemann. Hvor godt kjenner man egentlig sine aller nærmeste?
Herlig bok som jeg anbefaler på det sterkeste!