Bokelskere.no

Jeg, 30, elsket den, men fikk den også anbefalt varmt og hjertelig av 8.klassing.
Beskriver gutt fra hjem av lav sosial klasse, men troverdig, humoristisk og varmt.
Svingen er også rågod på kreative og godt beskrivende språklige bilder :)

Dette må vere definisjonen på "lettlest". På den gode typen lettlest. Etter å ha lese fleire lange, og somme ganske tunge, bøker var dette midt i blinken lesestoff. Eg sit og humrar for meg sjølv mens eg ler, fordi replikkane er herlige og ekte. Samstundes som boka er rein underhaldning, kan ein finne djupare meining i det heile også - dersom ein vil, meiner eg.

Likte godt at så mykje blei fortalt via så få ord - for dette er ei lita bok på mindre enn 100 sider, og det med stor tekst og mykje "luft" på kvar side.

Så kort oppsummert; humor, litt alvor, smart språk, likandes karakterar. Ei lita unik perle av ei bok. (Hadde eg hatt klappe-emojis tilgjengeleg, ville eg brukt dei i overflod no)

Bevare meg vel for en bok! Ungdommer i ferd med å bli voksne, og hva som foregår mellom dem og mellom ørene på dem, skildret med en slik innlevelse at jeg med ett var 17 igjen og skulle ønske jeg hadde trent styrke. Hvor lite skal ikke til før alt som var så perfekt ikke er det lenger?

Selv om boka vel er skrevet for ungdommer er det en bok også voksne kan ha godt av å lese.

HVA VI HUSKER OG HVA VI FORTRENGER

I Alt jeg ikke husker tar Jonas Hassen Khemiri opp de store og vanskelige spørsmålene om kjærlighet, sorg, vennskap, likestilling og det moderne klassesamfunnet. Resultatet er et eksemplarisk, fint og trist puslespill av en samtidsroman om de skandinaviske samfunnene.

Romanens hovedperson Samuel er en ung mann i 20-årene. Han er utdannet og jobber i Migrationsverket (svenske UDI). Romanen er et slags puslespill om Samuels liv og hva som skjedde med han.

Samuels mor er svensk, mens faren er nord-afrikansk. Hvorvidt Samuel har samme familiebakgrunn som Hassen Khemiri er ikke godt å si, men man tenker som man alltid gjør, at deler av romanen kan være selvbiografisk, siden forfatteren selv har svensk mor og tunisisk far. Romanen begynner med at en ukjent forfatter snakker med Samuels nærmeste. Forfatteren ønsker å skrive en bok om Samuel. Ved første øyekast virker dette merkelig, siden Samuel er en vanlig ung mann og ikke en som er kjent for noe stort.

Hvorfor skrive en bok om Samuel?

Forfatteren forklarer ikke hvorfor han eller hun har begynt på dette skriveprosjektet. Men etterhvert så mistenker man at det kanskje er noe i hans eller hennes eget liv som er drivkraften, dette fordi en person som heter E blir nevnt noen ganger i siste del av boka. E’s historie blir til og med sammenlignet med Samuels; «(…) han sa til seg selv at Samuels historie var hans venns historie og hvis Samuels bekjente kunne gå videre, så kunne han også klare det.»

Vi får allerede i begynnelsen vite at Samuel ikke lenger eksisterer, siden alle snakker i fortid. Bit for bit får vi vite noe om denne unge mannen, gjennom moren, søsteren, ekskjærestene, bestevennen Vandad, bestemoren og en rekke andre personer. På den måten blir vi kjent med Samuel. Eller gjør vi ikke det? Hvor godt kjente alle disse personene Samuel, egentlig?

Jakten på erfaringer

Ifølge vennen Vandad var Samuel veldig opptatt av å samle på erfaringer i noe han kalte for «Erfaringsbanken». På tross av dette, var det vanskelig for Samuel å leve i nuet, å nyte disse erfaringene.

Den konstante jakten etter å fylle denne erfaringsbanken kommer til å koste Samuel veldig mye, og han fikk lite ut av det, ifølge vennene. «Samuel prøvde aktivt å finne nye erfaringer, men han var helt ute av stand til å nyte noe som helst. Jo mer han snakket om å fylle opp Erfaringsbanken, jo tommere virket han»

Denne jakten er kanskje noe man kan kjenne seg igjen i, som et ungt menneske i velferdssamfunnene i Skandinavia. Det er kanskje også et ønske om å finne seg selv og skape en egen identitet som driver en slik erfaringsjakt, og ikke bare et ønske om nytelse i øyeblikket? Hvem er jeg i alt dette her? Hvor er jeg på vei?

Tomheten og ensomheten som eksisterer på tross av at man er omgitt av mennesker hele tiden er noe som kjennetegner Samuel. Han er en ung mann som har vansker med å ha faste og sunne forhold, ikke bare til det motsatte kjønn, men også til sine venner og sin familie. Som moren sier til forfatteren: «Samuel hadde en tendens til å omgås veldig intenst med ett eller to mennesker om gangen. Og det gjorde ham sårbar.»

Feminisme og prekariatet

Vennene til Samuel er fra forskjellige sosiale lag, med forskjellige erfaringer, politisk og ideologiske standpunkter. Man har for eksempel Panteren, en ung kvinne som bor i Berlin, og Vandad, som er romkameraten og bestevennen til Samuel.

Vandad er et prakteksempel på en som er i det man kaller for prekariatet. Dette er unge mennesker som lever i de moderne vestlige økonomiene, men hvis liv er preget av midlertidighet. De er henvist til å selge sin arbeidskraft på et lavtlønnsmarked med stadig dårligere jobbtrygghet, og har i det hele tatt en usikker fremtid. Mennesker med proletære egenskaper som lever et prekært liv, ifølge den britiske økonomiprofessoren Guy Standing (2011).

Vandads lengste arbeidsforhold er i et flyttebyrå. Der får vi innblikk i hvordan det er som svensk borger å bli utkonkurrert av billigere arbeidskraft fra Øst-Europa. Vandad er en ensformig sjel som også har hatt en kriminell karriere som torpedo.

En av de mer interessante og fascinerende karakterene i boka er i mine øyne eks-kjæresten Laide. Hun er noen år eldre enn Samuel. Vi får vi vite at hun har vendt tilbake til Sverige etter noen år i utlandet og et havarert ekteskap. Samuel blir helt betatt av henne.

Laide har også multikulturell familiebakgrunn. Hun er samfunnsengasjert og har sterke feministiske meninger. På mange måter er hun det stikk motsatte av Samuel. Hennes og Samuels veier krysses noen ganger og de blir sammen.

Laide jobber som tolk, og har en rekke kvinner som befinner seg i sårbare situasjoner som klienter. Disse kvinnene har blitt utsatt for vold i nære relasjoner, voldtekt og annen grov kriminalitet.

En av disse kvinnene er Zeinab, som Laide forteller forfatteren om: «Da jeg traff Zeinab første gang, tok hun seg av sløret og viste meg piskeslagene. Han hadde brukt en gammeldags TV-antenne, det lignet på blodårer som gikk over ryggen, som spor fra en brennmanet, men hun sa at det ikke hadde gjort særlig vondt.»

Etter hvert så overbeviser hun Samuel om å la disse kvinnene få bo i det tomme og store huset til bestemoren hans. Bestemoren selv bor på sykehjem. På den måten så skaper Laide et krisesenter for en gruppe trengende kvinner. Dette ender ikke så bra for de involverte.

Alt det vi fortrenger

Bokas tittel er i seg selv interessant. Dette er ikke en lett bok å lese. Den forutsetter at leseren hele tiden er årvåken, siden Hassen Khemiri hopper både i tid og mellom personer. Nå er det Laide som snakker med forfatteren om fortiden, og plutselig er det Vandad, som i nåtid kverulerer med forfatteren om hvor mye han skal få i honorar.

En rød tråd i boka er det som har med minne og nærhet å gjøre: Hvordan vi husker andre som var nær oss. Vi velger selv hva vi ønsker å huske om dem, som Samuels mor sier til forfatteren. Samtidig så tenker jeg at vi selv også velger å fortrenge noe og huske noe annet. Vår hukommelse er alltid selektiv. På godt og vondt.

Jeg vil ikke ødelegge bokas handling for dem som ikke har lest den, men mitt inntrykk er at slutten kan tolkes på flere måter og at flere av Samuels nærmeste i grunnen ikke kjente Samuel. De trodde de kjente han. Men det viser seg at de ikke kjente han godt nok.

Dette er en lesverdig og god bok, og den anbefales på det varmeste. Den bør leses stykkevis, på den måten får man mye mer ut av den. Da forstår man det puslespillet som denne romanen i grunnen er.

Opprinnelig publisert i nyeste utgaven av Samora Magasin, Mars/April, 1/2016

Godt skrevet. Innholdet synes jeg til tider var så banalt! Dette gjorde at jeg halvveis sleit meg gjennom boka. Det MÅTTE jo gå som det gikk! Det var så innlysende grunner til havariet.

Dette er den andre boken i serien om De syv søstre. Boken starter tidsmessig der den forrige startet, men vi følger Ally denne gangen.

Selv om søster nummer to kanskje er litt mer observant i forhold til omgivelser enn det den eldste søsteren var så får vi ikke vite noe særlig mer om adoptivfar, "mor" ei heller noen utvikling av relasjoner søskene seg i mellom. Boken kan fint leses frittstående, dvs uten å ha lest den første. Muligens ikke noe galt i det sånn objektivt, men for meg er denne mangelen på å drive en hovedfortelling videre litt skuffende. Ihvertfall har jeg slike forventninger til en serie.

I den engelske lydboken til Audible kunne forteller ha gjort litt research på norsk uttale og f.eks lært seg å uttale far/mor riktig istedet for å variere mellom å uttale både fur/mur og før/mør, men det skal jeg ikke belaste forfatteren for :)

Morsomt at mye av handlingen tar sted i Norge. Boken er godt skrevet og man lar seg rive med, så jeg gir den en svak 5'er.

Skuffende come-back fra en genial forfatter. Lik oppbygning som tidligere bøker fra Jonas Jonasson, men mangler noe. Ingen spesielt fengende og sjarmerende karakterer og plottet er ikke like crazy som jeg hadde håpet.

Jeg har med vilje unnlatt å lese noen anmeldelser av boka før jeg leste den, da jeg ikke ønsket å vite hva den handlet om. Jeg synes Et helt halvt år var veldig bra, og trillet en 6´er på den. Etter deg klarer dessverre ikke å fange meg i det hele tatt, og jeg synes ikke den fortjener mer enn en sterk 3´er på terningen. For meg blir det litt for platt og kjedelig, og jeg synes boka blir litt for ungdommelig og enkel i forhold til Et helt halvt år.

Ny bok fra en verden der mennesker blir smittet i hopetall av et virus som ødelegger hjernen deres, og etterlater dem i en zombielignende tilstand. Denne boken er minst like spennende og ekkel som forløperen om Brage. Den er ikke for sarte sjeler og er mer brutal enn mange av de amerikanske dystopiene jeg har lest for ungdom. I tillegg til grøss og spenning viser den også at det ikke nødvendigvis er de smittede som er de verste å møte på i en verden alt handler om å overleve. Enkelte karakterer blir litt enkle, men hovedperson Marlen er både interessant og kompleks. Selv om dette er en oppfølger er det ikke nødvendig å ha lest den forrige boken.

Lurer på om salget av natron har tatt seg opp etter at denne boken kom ut. Ihvertfall har min bruk gjort det. Natron fikser det meste.

Bjørg Thorhallsdottir er en av Norges fremste grafikere.

Bjørg bruker en teknikk som kalles etsing. Jeg har blitt så fascinert av uttrykket at jeg måtte sette meg litt inn i teknikken bak bildene.

Etsing er et slags dyptrykk der man legger voks over en kobberplate og skraper inn motivet. Platen legges i syrebad, og kun linjene som er skrapt frem blir fordypninger. Man smelter av voksen og legger trykksverte eller farge på platen og kjører trykket gjennom en presse.
Motivet vil slites ved mange trykk, derfor har hvert trykk et begrenset opplag.
Jeg liker de naivistiske glade figurene og fargene. Og etsingen får frem så mange fine teksturer.

Bjørg bruker sin egen livsvisdom i bildene sine. Det er små visdomsord, oppmuntringer og dikt. Og i denne boken er det i tillegg små historier fra hennes liv, og små tekster med forskjellig tema. Slik blir boken en slags selvhjelpsbok.

Jeg synes tekst og bilder komplementerer og utfyller hverandre veldig bra. Man kan finne en tekst om et tema man er opptatt av, og så dvele i bildet. Senere kan bildet bli en påminner om en lærdom man har gjort seg, eller et godt råd man vil huske på.

Etter å ha lest om kunstteknikkene hun bruker måtte jeg lese litt om henne også. Jeg var nysgjerrig på hvor inspirasjonen til bildene og visdomsordene lå. Og det viste seg at hun hadde en fascinerende livshistorie. Når hun var 26 år jobbet hun med å lage glassmalerier for en rik mann i Frankrike. Hos han så hun et bilde hun likte, og det ble arrangert at hun skulle få møte kunstneren som het Eric Scott. Allerede før han ankommer bordet blir hun slått i bakken av hvor kjekk hun synes han er, og etter et kvarters prat spør han henne ut av det blå om hun vil gifte seg med han! Og hun svarer ja. For en eventyrlig kjærlighetshistorie! Sammen får de et barn, og det er han hun skriver om i den fine diktboken Velkommen til verden.

Men det ble ikke bare lykke fremover. Eric var 30 år eldre enn Bjørg, og han hadde et problematisk forhold til alkohol. Når barnet deres var to år fikk Bjørg en telefon om at Eric var død. Det ble en veldig tung tid for Bjørg. Men det var også ut fra sorgprosessen at prosjektet Hjertefred ble tid. Hjertefred er en minnesmarkering for personer som har gått bort, med den hensikt å lettere kunne prate om døden, bearbeide sorg og hylle de gode minnene etter de man var glad i.

Hun fant ut at ved å hjelpe andre hjalp hun seg selv. Og boken Veien til lykke er full av trøst, råd og visdomsord for å møte livets utfordringer.