Bokelskere.no

Dette er den andre boken i serien om De syv søstre. Boken starter tidsmessig der den forrige startet, men vi følger Ally denne gangen.

Selv om søster nummer to kanskje er litt mer observant i forhold til omgivelser enn det den eldste søsteren var så får vi ikke vite noe særlig mer om adoptivfar, "mor" ei heller noen utvikling av relasjoner søskene seg i mellom. Boken kan fint leses frittstående, dvs uten å ha lest den første. Muligens ikke noe galt i det sånn objektivt, men for meg er denne mangelen på å drive en hovedfortelling videre litt skuffende. Ihvertfall har jeg slike forventninger til en serie.

I den engelske lydboken til Audible kunne forteller ha gjort litt research på norsk uttale og f.eks lært seg å uttale far/mor riktig istedet for å variere mellom å uttale både fur/mur og før/mør, men det skal jeg ikke belaste forfatteren for :)

Morsomt at mye av handlingen tar sted i Norge. Boken er godt skrevet og man lar seg rive med, så jeg gir den en svak 5'er.

Skuffende come-back fra en genial forfatter. Lik oppbygning som tidligere bøker fra Jonas Jonasson, men mangler noe. Ingen spesielt fengende og sjarmerende karakterer og plottet er ikke like crazy som jeg hadde håpet.

Jeg har med vilje unnlatt å lese noen anmeldelser av boka før jeg leste den, da jeg ikke ønsket å vite hva den handlet om. Jeg synes Et helt halvt år var veldig bra, og trillet en 6´er på den. Etter deg klarer dessverre ikke å fange meg i det hele tatt, og jeg synes ikke den fortjener mer enn en sterk 3´er på terningen. For meg blir det litt for platt og kjedelig, og jeg synes boka blir litt for ungdommelig og enkel i forhold til Et helt halvt år.

Ny bok fra en verden der mennesker blir smittet i hopetall av et virus som ødelegger hjernen deres, og etterlater dem i en zombielignende tilstand. Denne boken er minst like spennende og ekkel som forløperen om Brage. Den er ikke for sarte sjeler og er mer brutal enn mange av de amerikanske dystopiene jeg har lest for ungdom. I tillegg til grøss og spenning viser den også at det ikke nødvendigvis er de smittede som er de verste å møte på i en verden alt handler om å overleve. Enkelte karakterer blir litt enkle, men hovedperson Marlen er både interessant og kompleks. Selv om dette er en oppfølger er det ikke nødvendig å ha lest den forrige boken.

Lurer på om salget av natron har tatt seg opp etter at denne boken kom ut. Ihvertfall har min bruk gjort det. Natron fikser det meste.

Jeg visste ikke så mye om boken før jeg plukket den ut av bokhylla på jobben. Omslaget er prydet med ordene «det morsomste og såreste jeg har lest på lenge». Andre har kalt den «hysterisk morsom!». Så hva kan gå galt? Jo, følgende: Boken var ikke morsom. At jeg ikke deler samme humor som forfatteren er greit nok, det kan jeg se forbi. Problemet er at jeg ikke kan se hvor denne humoren skal ligge. Dette er absolutt lett sommerlektyre. Det er en bok du kommer til å glemme i det øyeblikket du legger den fra deg. For en fullstendig omtale, se: edgeofaword: Ingrid Winters makeløse mismot

Bjørg Thorhallsdottir er en av Norges fremste grafikere.

Bjørg bruker en teknikk som kalles etsing. Jeg har blitt så fascinert av uttrykket at jeg måtte sette meg litt inn i teknikken bak bildene.

Etsing er et slags dyptrykk der man legger voks over en kobberplate og skraper inn motivet. Platen legges i syrebad, og kun linjene som er skrapt frem blir fordypninger. Man smelter av voksen og legger trykksverte eller farge på platen og kjører trykket gjennom en presse.
Motivet vil slites ved mange trykk, derfor har hvert trykk et begrenset opplag.
Jeg liker de naivistiske glade figurene og fargene. Og etsingen får frem så mange fine teksturer.

Bjørg bruker sin egen livsvisdom i bildene sine. Det er små visdomsord, oppmuntringer og dikt. Og i denne boken er det i tillegg små historier fra hennes liv, og små tekster med forskjellig tema. Slik blir boken en slags selvhjelpsbok.

Jeg synes tekst og bilder komplementerer og utfyller hverandre veldig bra. Man kan finne en tekst om et tema man er opptatt av, og så dvele i bildet. Senere kan bildet bli en påminner om en lærdom man har gjort seg, eller et godt råd man vil huske på.

Etter å ha lest om kunstteknikkene hun bruker måtte jeg lese litt om henne også. Jeg var nysgjerrig på hvor inspirasjonen til bildene og visdomsordene lå. Og det viste seg at hun hadde en fascinerende livshistorie. Når hun var 26 år jobbet hun med å lage glassmalerier for en rik mann i Frankrike. Hos han så hun et bilde hun likte, og det ble arrangert at hun skulle få møte kunstneren som het Eric Scott. Allerede før han ankommer bordet blir hun slått i bakken av hvor kjekk hun synes han er, og etter et kvarters prat spør han henne ut av det blå om hun vil gifte seg med han! Og hun svarer ja. For en eventyrlig kjærlighetshistorie! Sammen får de et barn, og det er han hun skriver om i den fine diktboken Velkommen til verden.

Men det ble ikke bare lykke fremover. Eric var 30 år eldre enn Bjørg, og han hadde et problematisk forhold til alkohol. Når barnet deres var to år fikk Bjørg en telefon om at Eric var død. Det ble en veldig tung tid for Bjørg. Men det var også ut fra sorgprosessen at prosjektet Hjertefred ble tid. Hjertefred er en minnesmarkering for personer som har gått bort, med den hensikt å lettere kunne prate om døden, bearbeide sorg og hylle de gode minnene etter de man var glad i.

Hun fant ut at ved å hjelpe andre hjalp hun seg selv. Og boken Veien til lykke er full av trøst, råd og visdomsord for å møte livets utfordringer.

I en alder av tolv år skjønner Pierre Anthon meningen med livet; at det er meningsløst. Så han slutter på skolen, abdiserer sin rolle som skolens sterkeste til Ole, tilbringer dagene med å sitte på et plommetre som vokser på skoleveien, hvorfra han utbasunerer sin filosofi om hvor betydningsløst livet er.

Medelevene, inkludert hovedpersonen, Agnes, bestemmer seg for å bevise og overbevise Pierre om det motsatte. Ved å samle en haug med ting som har betydning for dem i et forlatt sagbruk og senere ta med Pierre Anthon for å se «haugen av betydning».

Det som starter som en uskyldig lek, slutter likevel snart å være en uskyldig om enn betydningsfull lek. Tingene og «betydningene» barna krever av hverandre til haugen, fremkaller først sinne, så tårer, så ondskapsfullhet. Men vil Pierre Anthon la seg imponere?

Janne Tellers «Ingenting» er en bok som er best når man vet minst mulig om den. Så jeg er glad for at jeg ikke leste mer enn sitatet på forsiden og åpningslinjene før jeg bestemte meg for å lese boka. Hadde jeg lest baksideteksten eller blitt fortalt om premisset og alderen på barna, ville jeg styrt unna den.

Boka er ikke dårlig. Premisset er interessant. Teller har en spennende stemme og tegner et gripende bilde av en gruppe barn som går av konseptene.

Men et par ting gjør at boka ikke klarer å gjøre et så sterkt inntrykk på meg som det den burde ha klart: For det første mister boka mange troverdighetspoeng på at barna er så unge.

Jeg sier ikke at tolv år gamle barn ikke er i stand til å gjøre grusomme ting, bare at jeg som leser ikke klarer å tro på at så unge barn kan eller vil ha så filosofiske holdninger til det. For det andre, blir bokas siste 40-50 sider bare latterlige. Da kastes det lille som var igjen av troverdighet ut av vinduet.

En ting skal boka likevel ha; det er interessant mens det varer.

Dette er en form for dystopi, men handlingen er for det meste på det indre planet og ikke actionpreget slik som en god del dystopier skrevet for ungdom er. Det handler for det meste om Daisy, hennes forhold til sin fetter, vennskapet til kusinen og spiseforstyrrelsen hun sliter med. Noen ganger funker ikke lydbøker og meg så kjempegodt, noe som betyr at jeg ikke får fullt utbytte av boken jeg lytter til. Problemet er at hvis jeg er ukonsentrert så er det vanskelig å spole tilbake eller komme inn igjen i boken. Dette skjedde dessverre med denne boken. Det har nok noe med den manglende spenningen som holder konsentrasjonen min oppe og gjør det lett å henge med, og ikke minst de lange setningene i boken. Boken har en midtdel, etter at krigen bryter ut, som jeg likte aller best, spesielt de delene der Daisy og kusinen Piper sitt forhold utforskes. Jeg følte jeg ikke fikk tak i noen av karakterene før i denne delen. How I Live Now utforsker også menneskets overlevelsesinstinkt og hvordan ekstreme situasjoner forandrer oss på en vellykket og subtil måte.

Utrolig bra bok! Den er super morsom, og er perfekt for min aldersgruppe (jeg er 14).
Det er nesten som å lese en annens dagbok, for forfatteren vet jammen hvordan en tenåring skriver i en dagbok..

Elena Ferrante brukar eit jordnært språk med få klisjear og metaforar, men den som ikkje tek sats, vil heller aldri nå dei store høgdene. Ferrante kretsar rundt eit par poeng vel mykje etter min smak. Forholdet mellom Elena og Lila, som er motoren i boka, vert tappa for mykje energi ved at forteljaren terpar på dei same refleksjonane, og ikkje lét lesaren konkludere sjølv. Det same gjeld eit par sko som Lila skaper. Dei blir så symboltunge og overtydelege i historia at dei til slutt berre irriterer. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)

Herlig humor for unga! Dvs tenåringer og dem som snart er tenåringer og alle som har vært tenåringer. Det er så mange pinlige situasjoner at jeg ikke alltid visste om jeg skulle tørre fortsette, men det er jo umulig å la være. Elskelig og vanvittig irriterende hovedperson. Og omsider noe ordentlig morsomt som kan anbefales ungdomsskolelever! Det har vært et savn.

Premisset er ikke så verst: Tsukuru Tazaki og fire andre venner (to gutter, to jenter) har et tett forhold i ungdomstiden. Etter endt skolegang flytter Tsukuru til Tokyo for å bli jernbanestasjonplanlegger. Kort tid senere bryter alle de fire andre kontakten med ham, uten et ord til forklaring. Hva skjedde?

Dette er ingen kriminalroman, og trenger derfor ikke forholde seg til sjangerkrav om at alt skal forklares. Men den åpne slutten og de mange halvferdige sidehistoriene irriterer meg mer enn de pirrer. Boken føles i det hele tatt temmelig uforløst og halvferdig. (Hele omtalen på Sølvberget sine nettsider.)