Bokelskere.no

Det er ikkje alle som klarer å stå dette løpet det er å vere eit menneske

Og blir jeg kvalm, blir jeg som regel redd også. Det heter seg at hjerteinfarkt hos kvinner noen ganger kan kjennes ut som kjevesmerter eller kvalme. For en grusom skjebne, å tro at man bare må kaste opp, og så dør man i stedet.

Man blir ikke snill av å ha det vondt. I regelen blir man slem av å ha det vondt. Krangelen om hvem som har hatt det verst, er barnslig. I regelen forkrøples de undertrykkede og får et ødelagt følelsesliv, i regelen overtar de undertrykkede undertrykkerens tankegang og metoder, det er undertrykkelsens mest infame konsekvens, at den ødelegger de undertrykkede og gjør dem mindre i stand til å frigjøre seg, Det skal hardt arbeid til for å gjøre lidelsen om til noe som er nyttig for noen, særlig for den lidende selv.

Lille Oslo i den altfor store verdenen, lille jorda i det altfor store universet, der vi alle er ubetydelige, og samtidig alt som er, alt vi noensinne har kjent bor inne i oss, alt som noensinne skal finnes bor inne i oss, i cellene våre og i kroppene våre, hver eneste meningsløse dag er den eneste meningsfulle vi har

Vi var barn og tenåringer sammen en gang. Vi gjorde alt sammen, helt til vi ikke gjorde noe sammen lenger. Det føltes som det skjedde over natta, men det skjedde sakte, så sakte, som tida går, måneder skifter navn og dagene kommer og går og man ser hverandre hver dag, så noen ganger i uka, så et par ganger i året, så ikke i det hele tatt

(...) det er forskjell på å være ydmyk og å la seg ydmyke.

"Du...var du ofte forelsket?"
"Næh...Det er med hjertet som med grillkjøtt. Man kan ikke steke det flere ganger."
"Mener du at man bare kan forelske seg en gang?"
"Ja, det er naturligvis bare å prøve igjen, men da blir det fryktelig seigt...en forferdelig drøvtygging."
"Hvor lenge varte det?"
"Min første kjærlighet varer livet ut. Jeg tenker fremdeles på ham."
"Men jeg mener. Hvor lenge var dere sa...sammen?"
"Vi var et par i to..." Jeg måtte ta en pause og få igjen pusten, "...to dager, så vidt jeg husker."
"Var dere sammen i to dager, og så tenker du fremdeles på ham?"
"Ja. Kjærligheten er målt i grader og ikke i minutter."

Det var ingen som sa til meg, da jeg vokste opp, at det å være voksen kom til å føles slik. At alt vi venta på bare var mer av det samme, i en litt større kropp. At man følte seg så alene og så redd, men at det ikke lenger handla om monstre under senga eller i mørket, at det kunne handle om noe så lite, og allikevel så stort, som livet.

Det er ikkje så enkelt å få auge på sitt eige liv, sjølv om du er den einaste som lever det.

Ekte kjærlighet er fri for vold.

Alle i klassen er delt inn i eit periodisk system av gassar og metall, av elektron, atom og kjemiske forbindelsar. Nokon av stoffa er umogelege å blande, som stein/saks/papir. Sjølv om me ser kvarandre kvar dag, har me aldri blitt kjente og me kjem aldri til å bli det. Alle blir verande i sin tilstand, fast form, væske eller gass. Om det er sånn, om me er stein/saks/papir, vil eg vere ein stein, ein stor stein som ligg heilt stille, som har gjort det så lenge at ingen legg merke til han lenger.