Bokelskere.no

Akkurat det samme følte jeg! Fugletribunalet er en av de beste bøkene jeg noensinne har lest, og jeg sitter igjen med lignende følelse nå: At Noe skal skje kryper under huden min og fester seg der.

Godt skrevet, men lite som festet seg

Enig i alt du skriver om boka! Må bare supplere med at lydbokutgaven blir mesterlig lest av Kirsti Grundvig, og hun gjør det med en fantastisk innlevelse - hun ER Maud! Det er sjelden man hører en innlesing der det er så god match mellom fortellerstemmen i boka og den som har lest inn :-) Anbefaler derfor lydbokutgaven på det sterkeste!

Langtrukken. Lite krim i mine øyne. Mer et ungdomsdrama med et snev av Fifty shades rikmannsskildringer. Litt teit til tider..
Synes denne boka hører inn under ungdomslitteratur heller enn for voksne.

Mor og far skilles i en alder av ca 70.
Deres tre barn tar skilsmissen nokså forskjellig og boka gir hver og en av dem en jeg-stemme som forklarer hvordan de opplever, ikke bare skilsmissen, men også hverandres måte å håndtere den nye situasjonen på.
Familien må vel klassifiseres som gjennomgående intellektuell og de legger også stor vekt på å fremstå som sådan. Alle ord og handlinger analyseres og vurderes. Diskusjonene verdsettes tilsynelatende høyt men det synes som om det viktigste for flere av dem er å "vinne" diskusjonene, heller enn å forstå motparten eller ta lærdom av andres synspunkter.
Trass i at "barna" alle er godt voksne, med ektefeller, barn og egne hjem, er de alle sterkt knyttet til mor og far og hverandre. De ferierer alltid sammen på "hytta", og har en rekke faste tradisjoner som ikke må brytes. Egentlig er de vel temmelig konservative alle sammen, selvom de forsøker å fremstå som noe annet.
Når så mor og far skiller seg, rakner det for flere av dem. Helt utrolig!

Mens jeg leser tenker jeg; For en slitsom familie å være i. Alltid å skulle konkurrere med hverandre om stort og smått, skjule reelle problemer, hvem er "best", og hvem besøkte mor sist. Fikk Liv en nyhet fra mor eller far, FØR f.eks. Ellen, må dette analyseres av den som ble den ulykkelige no. 2. Som om informasjons rekkefølgen til enhver tid er synkron med hvem som da står mor eller far nærmest.
For meg fremstår dette mer barnslig enn intellektuelt. I hvert fall umodent. Nesten uvirkelig.
- Er det noen som har det sånn?
Dette blir for meg litt typisk for hele boka. Samtlige personer er tilsynelatende oppegående og skolerte mennesker, men de oppfører seg alle som umodne fjortiser. Lillebroren i flokken er kanskje et unntak, i det han tydeliggjør forventningspresset fra familien (og samfunnet) og forkynner en livsstil fri for tvang og forpliktelser.
Men, det rakner for han også. Knuten til konvensjonene blir for sterk, også for han.
Boka er overtydelig, omstendelig og mangler spenning og drivkraft.
Rett og slett kjedelig.

Føler meg mentalt filleristet etter å ha lest denne boken. Det tok mange timer og tårer, og det var det verdt. Når noen sier at det bare er en bok – det har ikke skjedd i virkeligheten – så tar de feil. Jeg var der.

Vurderte fem for den er til tider veldig morsom. Men også litt sær, og mange unødvendige greier.

Egentlig er den en sakprosa, men jeg la den under humor for den er veldig morsom og underholdende! Handler om en fransk kvinne som flytter til Norge og alt hun opplever i sine forsøk på å bli kjent med nordmenn, norske vaner og det norske lynnet.

En fengslende fortsettelse på serien, men ikke like god som Bienes Historie. Får litt følelsen av å bare lese midt inne i en bok, at den mangler en start og en slutt. Godt og interessant skrevet, jeg vil vite mer! Jeg vil vite hvordan det går med dem!

Jeg ble bare stressa og irritert av denne boka. Nå må jeg snart lære meg å styre unna bøker som beskrives som hysterisk morsomme på bokomslaget, for de fenger bare ikke meg.

Vi sees (ikke), Sara Løkvik Husby.

«Var det fordi jeg rakk å se et liv, sammen, da jeg så han inn i øynene?»

Denne setninga, ei av svært mange gode setninger, er den i boka som beskriver den best. Vi har nok alle vært der. Så vidt truffet og blitt nesten kjent med den vi drømmer om, og håper, må være den rette, den som vi ikke helt når inn i, men holder håpet oppe - litt for sterkt, alt for lenge. Den andre er med, litt, så setter han/hun komma, så lenge at vi føler at det hadde vært godt å få det avklart. Sette et punktum, men så kommer den inn i tankene igjen, igjen og igjen.
Denne boka handler om denne tilstanden; at vi lurer på om vi er forelska - i den rette. «...i en jeg hadde fått 16 timer (og et sted mellom 16 og 49 minutter) med.»

Ei lita lettlest bok. Handlinga er stort sett lagt til Trondheim, i mitt nærmeste nabolag, om et udødelig tema, full av gode setninger, og bisetninger i særklasse.
Håper hun kommer med ei ny bok snart.

Små klipp:
«......du lærer ikke noe av musikk. Du kan kjenne igjen ting du allerede har lært, men du lærer ingenting.»

«Jeg vurderte å ligge med Për, men slo det fra meg da han fortalte at han egentlig ikke hadde noen favorittartist, og i grunnen hørte på det meste.»

«25 år, i starten på et liv som raser avgårde, snegler seg videre.»

Det jeg leter etter, finnes ikke her. Mari Tveita Stagrim
I natt las jeg ei lita fantastisk fin bok. Fin og sår bok, og det tok ikke hele natta, for den er på knappe 90 halvskrevne sider, som kan minne om dagboksjangeren, med sine små korte velformulerte fortellinger om fellesopplevelser.
Fortellerstemmen er ei 13 år gammel jente, som forteller om minnene sine til bestevenninna.
Veldig bra anvendt tid å lese denne, som jeg fant via fantastiske appen til biblioteket; eBokBib.