Tekst som har fått en stjerne av Heidi:
Viser 81 til 100 av 306:
Amalie siterer Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg
15:13, 31. juli 2019 Ingen har det som favoritt.
Jeg er den eneste igjen som ikke har fått barn. Jeg tenker ikke på det før noen nevner det, men de nevner det hele tida. Hele jævla tida.
Amalie siterer Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg
18:16, 29. juli 2019 Ingen har det som favoritt.
Det føles som vi lekte Vi skal aldri ha barn-leken, men at alle andre som lekte visste at det var nettopp det: en lek, og at de snart skulle bli mammaer og pappaer, mens jeg blir stående igjen aleine som den ene som faktisk ikke får barn. Jeg trodde vi var mange. Jeg trodde vi var enige. Jeg trodde vi mente det vi sa. Jeg visste ikke at dere bare lekte. Tøffa dere.
Jeg visste jeg ikke ville ha barn. Ikke med ham, ikke med noen, spesielt ikke med meg selv.
Denne altså. Så tragisk og vakker og vond og sterk og nydelig. Tørk aldri tårer uten hansker burde være ungdomsskolepensum hvor elevene må lese boka og så levere skriftlig/muntlig oppgave hvor de skriver om hvilke følelser de hadde da de leste, hvilke følelser de tenker en del av persongalleriet hadde, skrive litt om samfunnet da/nå. Vi må lære ungene våre å reflektere over egne tanker og følelser!
Høsten 1966 starter Ingrid på Lundavang folkehøgskole. Hun blir blant annet kjent med Anki, Brita og Miriam, og de lover hverandre at de skal holde kontakten etter at skoleåret er omme.
Årene går, og Ingrid får både mann og barn, men kontakten med venninnene har hun mistet. Nå har hun også mistet mannen, Arvid. Som enke føler hun seg håpløs, og må støtte seg på døtrene til det meste.
Så en dag ringer telefonen, og en stemme fra fortiden er på tråden. Vil Ingrid bli med på en reunion med de gamle venninnene? Det hele kommer så brått på, og Ingrid vil helst avlyse, men kommer aldri så langt, før fortiden innhenter henne med alle minnene om det skjebnesvangre folkehøgskoleåret.
Prologen lovet bra, og det er en koselig bok, men noe uforløst mot slutten synes jeg.
Vi tenker ikke over det, men vi kan alltid velge å dø. Det er den største friheten, at hver dag vi ikke velger å dø, velger vi å leve.
En av få bøker som har fått meg til å le høyt, selv om temaet er alvorlig nok. Dette handler om kvinneundertrykkelse. Jeg kunne livlig forestille meg disse beretningene hvor kjønnsmønsteret er snudd på hodet og kvinner har definert språket. Jeg kjente meg igjen i flere av situasjonene i boken. Blant annet var det vanlig, da jeg var ung, og kanskje er det sånn ennå, at hvem som helst kunne finne på å kommentere det når jeg begynte å få pupper. I boken går dette ut over guttene, som får hentydninger om å måtte begynne med PH (pung holder). Omgjøringen av «maskuline» ord er gjennomført til fingerspissene. Det heter for eksempel ikke menneske, men kvinneske. En mannlig lærer kalles herken, altså den mannlige frøken. Morsom og kreativ måte å formidle det patriarkalske samfunnet, som godt kan danne grunnlag for en debatt, en samtale eller betraktninger rundt tema. Jeg oppfatter ikke boken nedlatende eller angripende ovenfor noen av kjønnene, men den får en til å tenke over hvor begrensende fordommer, ord, tanker og holdninger kan være.
Jeg likte veldig godt de første bøkene i serien, men synes de bare blir tykkere og tykkere og innholdet dårligere. Skal vel godt gjøres at alle bøkene fenger. Denne brukte lang tid på å komme i gang, og er også langdryg innimellom. Spesielt avsnittene om forfedrene til Tiggy - kunne greid seg med halvparten. Likevel er det noen spennende partier - nåtiden (Tiggy) fenger meg mest i denne boka. Håper serien tar seg opp i de siste bøkene. Litt skuffet over denne.
Fragmenter siterer Elsk meg av Sophie Elise Isachsen (side 72)
04:12, 8. mars 2019 2 har det som favoritt.
Vi aksepterer den kjærligheten vi tror vi fortjener, tenkte jeg.
Fragmenter siterer Elsk meg av Sophie Elise Isachsen (side 58)
04:11, 8. mars 2019 2 har det som favoritt.
På vei til ham tok jeg meg selv i å lure på om jeg hadde skapt denne forelskelsen i mitt eget hode fordi jeg begynte å kjede meg. At jeg satt i en båt på et stille vann og vugget båten frem og tilbake for å lage bølger.
Utrolig at en forfatter kan klare å skrive noe jeg oppfatter som så dårlig, og at jeg allikevel leser boka. Dyktig gjort av Lucinda Riley, å lage et plott som trekker i langdrag, men som allikevel engasjerer meg såpass mye at jeg leser bok etter bok. Jeg angrer på at jeg startet, men må få med meg slutten. Nå håper jeg det kun er to bøker igjen, så skal jeg aldri mer lese noe av denne forfatteren.
Jeg gir boka terningkast 2, men kun for plottet, ellers hadde den fått 0.
Caroline siterer Hyttebok frå helvete av Are Kalvø
22:34, 25. januar 2019 Ingen har det som favoritt.
Å gå frå hytte til hytte i fjellet er i beste fall ei form for ferie som utelukkande inneheld dei to kjedeligaste tinga med å vere på ferie: pakking og transport.
Jeg kunne ikke huske at jeg likte den første romanen Maj, Jesper, Stine og de andre så godt som jeg likte fortsettelsen jeg nå har lest i romanen; Byens spor Maj. Derfor måtte jeg lese hva jeg skrev i april 2018 innlegget:
Byens spor av Lars Saabye Christensen
Jeg ble trist av å lese den selv om jeg likte den, skriver jeg der. Det ble jeg definitivt ikke av å lese romanen jeg nå har lest.
Wow; jeg har lest en del bøker av Lars Saabye Christensen og jeg har likt dem alle. Men jeg kan ikke huske å ha hatt en slik leseopplevelse som ved å lese Byens Spor Maj. Det var så lunt og fint å være der selv om det er nok av små og store dramaer som utspiller seg. Han får frem latteren. Det er gode dialoger. Får fremt tidsånden som hersket. Kvinnens plass i samfunnet. Trangboddheten. De unges løsrivelse. Klare karakterer. Og han unngår det depressive sporet som for mange norske forfattere lett går inn i.
Romanen Byens spor Maj ble utgitt i 2018 og er på 540 sider. Mange gode lesetimer har det vært, og jeg synes den fortjener alle de gode anmeldelsene den har fått.
God idé. Briljant gjennomført. Hylande morosamt og urovekkjane på samme tid.
Flott og fengede ungdomsbok på engelsk. Glir rett inn i "Black lives matter"-bevegelsen.
Norah siterer Advarsel av Einar Haakaas (side 51)
17:32, 15. november 2018 Ingen har det som favoritt.
Det er en veldig engstelse i det norske miljøet mot å ta opp temaer som kan føre til rasiststempelet. Vi klarer ikke å bruke det som annet enn diskriminering fra hvite mot mørkhudede, selv om vi har nok av eksempler på omvendt rasisme. Vi retter hele tiden det kritiske søkelyset mot Norge og nordmenn, (...)
Gladleser siterer Tiggerne av Kristin Hauge (side 180)
11:42, 22. oktober 2018 Ingen har det som favoritt.
Prokrastinering er en underkjent aktivitet, mye nyttig kunnskap kan dukke opp når man minst venter det.
Året er 1945, stedet er Moskva. På Stalins eliteskole, går det nesten utelukkende elever av foreldre nært knyttet til landets leder. Unntaket er Andreij. Faren hans er en folkefiende, som fremdeles er fengslet. Allikevel har Andreij på mystisk vis fått innpass ved skolen. Han blir raskt kjent med elevene med eliteforeldre. De har startet en slags hemmelig gruppe som priser dikteren Pusjkin.
Etter paraden, der Stalin feirer seieren over Hitler, skal alle ungdommene møtes på en bro like ved. To skudd høres, og to av ungdommene ligger døde igjen på bakken. Er det en selvmordspakt, et attentat, eller konspirasjon mot staten?
Stalin starter etterforskning, og ungdommene må i ilden. Klarer de å vitne mot sine egne, eller velger de døden?
Boken er basert på historiske hendelser. Rystende om hva et regime gjør med folket, også høytstående og privilegerte.
Jenny Dahl Bakken siterer Hyttebok frå helvete av Are Kalvø (side 23)
11:17, 13. oktober 2018 Ingen har det som favoritt.
Eg kjenner single folk som klagar på at dei mister kontakten med gamle venner når desse vennene får seg kjærastar. Og det kan eg ha ei viss forståing for. Men dei mistar i det minste vennene sine til det største av alt: kjærleiken. Eg mistar vennene mine til stein.
Sist sett
