Tekst som har fått en stjerne av Heidi:
Viser 221 til 240 av 294:
Jeg har sett uttallige filmatiseringer av denne novellen, alt fra Muppets til teateroppsetning i Royal Albert Hall. Ingen av de kan nærme seg magien Dickens skaper selv, stemningen og spenningen er utrolig. Selv om man kan historien ut og inn, er det fortsatt nyanser i den orginale historien som ingen har klart å fange, så vidt meg bekjent. Å faktisk lese den er noe jeg ikke kommer til å angre på, og det kan fort bli en liten juletradisjon i seg selv.
Solveig Sofie Øvrewall Berntzen siterer Brødre i blodet av Ingvar Ambjørnsen (side 223)
21:49, 9. januar 2013 2 har det som favoritt.
Alt går over. Eller mer presist: Alt går over i noe annet.
Solveig Sofie Øvrewall Berntzen siterer Brødre i blodet av Ingvar Ambjørnsen (side 196)
20:02, 6. januar 2013 Ingen har det som favoritt.
Men, tenkte jeg - livet må gå videre. Vi kommer ensomme inn i det, og vi går ensomme ut av det. Og enkelte av oss må gå ensomme gjennom det også.
Ord som treffer meg rett i hjertet. Om alt som er viktig.
Klarte ikke å legge fra meg boka, tenkte på den hele tida, drømte om den, kjente meg igjen i den.
Anbefaler denne boka på det aller varmeste. Den er fantastisk.
Forsåvidt ganske spennende. Gode veksinger mellom de to hovedpersonene. Jeg synes boken har et noe voskent innhold til å være en ungdomsbok. Personene i boken er for overfladisk skildret, nærmest klisjeaktige.
En veldig god bok:
Knausgård går dypere inn i barndommen sin forteller om vanskelige tider med sin far og barndomsminner som skaper et liv så virkelig at jeg ikke klarer å legge ifra meg boken.
Det er ingen tvil at han har hatt en tøff barndom med en psykopat av en far. I denne boken kommer man nærmere innpå hans storebror Yngve, som tydeligvis er en utmerket støttespiller i vanskelige situasjoner.
Untatt når du krangler, da kan det tydeligvis gå ganske vilt for seg.
Jeg har likt denne boken best så langt av de tre jeg har lest.
Hvis du liker Knausegård er dette et "must" å lese.
En av de beste bøkene jeg har lest! Beviset for det?Jeg har i flere dager forsømt andre ting jeg skulle ha gjort, fordi jeg bare må lese ett kapittel til, og ett til.... den er rett og slett håpløs å legge fra seg. Jeg er nå inne i samme type sorgprosess/tomhet som etter Harry Potter-serien; hva skal jeg lese nå?? Pussig sammentreff, da dette jo er samme forfatter. Likevel har "The casual vacancy" ikke den fjerneste sammenligning med Harry Potter. Jeg ville kanskje helst beskrevet denne boka som en moderne Middlemarch?? Basert på at også dette er beskrivelser av landsbyliv. Jeg skal prøve å skrive en bedre omtale senere, men nå må jeg fordøye hva jeg har lest først.
Jeg synes boken var veldig bra. Den klarte å holde spenningsnivået oppe fra start til slutt, og jeg likte karakterene i boka og.
Kan absolutt anbefales, og jeg ser frem til å lese flere bøker av Jan-Erik Fjell :)
Som vanlig for LSC er språket i boken glitrende godt. Handlingen er delt i to, første del handler om en ung gutt, forfatterspire, som tilbringer ferien på Nesodden i familiens sommerhus sammen med sin mor og noen gamle tanter som kommer utover fra byen med jevne mellomrom. En gripende historie som viser en sårbar gutt som er en usedvanlig god observatør (som vel alle forfattere er). Han sliter med dårlig selvbilde og har konstant dårlig samvittighet for det meste han gjør, og som han føler han takler på et håpløst sett.
Den andre delen foregår i en liten bortgjemt by i USA. Her er alt i forfall og hovedpersonen ramler ut i katastrofer så snart han beveger seg ut av huset. En helt igjennom deprimerende fortelling. Det er rett og slett nerveslitende å lese denne delen av boken.
På slutten av boken flettes del en og del to sammen på en finurlig måte. Her blandes fiksjon og virkelighet så surrealistisk sammen at tankene går til Haruki Murakamis absurde verden.
Jeg gleder meg til å høre hva andre lesere synes om denne boken. Da jeg leste del en tenkte jeg tilbake på "Beatles" og sammenligningen var ganske markant, men det var bare der og da. Siden ble boken en helt annen. Jeg tror dette er en bok man ikke så lett glemmer og jeg gir den terningkast 5.
Ooooh yes! Kanskje litt tung i starten om du ikke nettop har lest Sirkelen, men du store som det tar seg opp! Med disse forfatterne tør jeg aldri stole på at det går bra til slutt. Kred til dem for det! Og et deilig oppgjør med "det er bare å tenke positivt"-folket. :-)
Demeter siterer Det er aldri umulig å mistrives av Nils-Fredrik Nielsen
17:23, 17. oktober 2012 Ingen har det som favoritt.
Hun var så tolerant
at hun aldri
ble enig med noen.
Hege Johnsen siterer Musikk for rasende kvinner av Line Baugstø (side 75)
17:54, 7. oktober 2012 Ingen har det som favoritt.
Hun skrudde på radioen og skiftet mellom kanalene. Søndag formiddag var det ikke så mange som spilte musikk for sårede og rasende kvinner.
Emiliesk siterer Amatøren av Lars Saabye Christensen
13:06, 1. september 2012 Ingen har det som favoritt.
Da jeg kom ut i korridoren møtte jeg vertinnen, en liten pjusket dame i sekstiårene. Hun så ut som en stygg feiekost
Begynner greit, gir innblikk i både raner og offers tanker og reaksjoner. Men så blir det bare teit. I overkant Cupido-inspirert, kjenner jeg...
En roman om ondskap
Carl-Johan Vallgren (f. 1964) er en veletablert og kjent forfatter i Sverige, som etter hvert har gjort stor suksess også i Norge. I følge Wikipedia har han utgitt 10 bøker i årenes løp. Den første utkom allerede i 1987. Kun fire av bøkene hans er oversatt til norsk - bl.a. "Kunzelmann & Kunzelmann" (2009) og "Den vidunderlige kjærlighetens historie" (2002).
I "Havmannen" møter vi barna Nella og Robert, som vokser opp under helt tragiske forhold. Faren sitter i fengsel, og etter hvert skjønner vi at det er like greit. Moren går stort sett på fylla. Kjøleskapet hjemme er stort sett tomt, og hadde det ikke vært for at Nella av og til stikker unna litt penger og det faktum at de får mat på skolen, ville de ha sultet ihjel. Moren er overhode ikke til stede i livet deres, og de eneste gangene hun dukker opp fra alkoholtåken er når hun desperat endevender Nellas rom på jakt etter penger.
Barna går i uvaskede klær de for lengst har vokst ut av, og de lukter. Dermed er de opplagte ofre for mobbing. Nella beskytter broren sin så godt hun kan, men det forhindrer ikke at han får gjennomgå så snart hun snur ryggen til. Brillene hans får stadig gjennomgå, og de er stort sett teipet sammen - noe som ikke akkurat bedrer hans rolle som et "naturlig" mobbeoffer. Barna kunne i og for seg ha tålt all mobbingen, men det er før den ondskapsfulle Gerard kommer inn i bildet. Gerards ondskap kjenner nemlig ingen grenser. Helt i starten av boka blir vi vitne til at han piner ihjel en liten kattunge - så ufølsomt, så bestialsk at jeg faktisk hadde problemer med å lese teksten. Gerard har åpenbart ingen empati med noen - verken med mennesker eller dyr skal det etter hvert vise seg. Han forpester nærmiljøet fullstendig, for ingen tør å ta igjen med ham. Og da han bestemmer seg for at Nella og Robert er hans neste ofre, skjønner vi at dette kommer til å bli riktig ille.
"Jeg hadde blodsmak i munnen nå. Noen lo av meg; en jente fra Morup som også ble kalt Fjøla, akkurat som meg ... Overalt løv på asfalten. Fargene ble liksom sugd inn i øynene. Uken før hadde det vært storm, trørne hadde mistet de siste bladene. Røde. Gule. Som blod og slintrer av innvoller ... Flere ansikter rant forbi som væske, noen fra kullet til bruttern, de som vanligvis pleide å være ekle mot ham, kalle ham OBS-idiot og tilbakestående, eller "pissenisse" fordi han ikke klarte å holde seg av bare skrekk, men ute i andre ærender nå, på vei til oppholdsrommene for å henge av seg klærne og gå til neste time. Lenger borte ved parkeringsplassen sto en frøken og snakket med en forelder. Men jeg hadde ikke engang tid til å rope på dem, og forresten var avstanden så stor at de ikke ville hørt det." (side 20)
Om det kan bli verre enn dette? Javisst! I Vallgrens univers kan det absolutt det! For så slipper faren til Nella og Robert ut av fengsel, og med seg har han en kamerat som skal bo i huset deres. Nella får beskjed om å flytte ut av sitt rom, for det trengs til andre formål.
Midt oppi all begredeligheten skjer det plutselig gledelige ting, som gjør at situasjonen utvikler seg i en annen retning enn forventet. Havmannen dukker nemlig opp ... Kanskje det likevel er håp om at det gode skal seire til slutt?
Som vanlig skriver Vallgren helt fantastisk. I "Havmannen" er det ondskapen og dens natur samt ofrene omkring som er det store temaet. Dette beskriver han med så sterkt innlevelse at det gjorde fysisk vondt å lese dette. Uten å røpe for mye om havmannen må jeg imidlertid si at denne delen av romanen ikke helt falt i smak hos meg. Det ble et noe kunstig element i en roman jeg synes hadde stått helt greit på egne ben uten dette. På den annen side - om man bare aksepterer historien på dens egne premisser og anser dette eventyrlige preget som en del av et forsøk på å skape en roman preget av litt magisk realisme, så er den meget original og slående.
Beskrivelsen av mobbingens karakter, der ingen tør å gripe inn pga. frykt for represaliser, og der man ikke sladrer fordi også dette blir slått hardt ned på - den er uovertruffen. Gang på gang oppfordres Nella til å snakke om det som skjer med lærerne på skolen. Men hvorfor skulle hun stole på dem når hun ikke har noen erfaring med at voksne er til å stole på? Dessuten har hun en stor frykt: at barnevernet skal komme og skille henne og broren. For hva som enn skjer, må hun ikke svikte sin overnervøse bror som rett og slett ikke klarer seg uten henne. Det tipper tidvis litt over med all denne elendebeskrivelsen, men like fullt må jeg si at dette er en roman som tok tak i meg, filleristet meg og ikke etterlot meg uberørt etter at siste side var vendt. Denne boka kommer til å fortsette å virke i meg i lang tid fremover. Derfor kan det i grunnen ikke bli noe annet enn terningkast fem denne gangen.
Anne Marie Baugstø-Hartvigsen siterer How To Be a Woman av Caitlin Moran (side 275)
09:53, 25. august 2012 Ingen har det som favoritt.
I cannot understand anti-abortion arguments that centre on the sanctity of life. As a species, we´ve fairy comprehensively demonstrated that we don´t believe in the sanctity of life. The shrugging acceptance of war, famine, epidemic, pain and life-long, grinding poverty show us that, whatever we tell ourselves, we´ve made only the most feeble of efforts to really treat human life as sacred.
I don´t understand, then, why, in the midst of all this, pregnant women – women trying to make a rational decisions about their futures and, usually, that of their families, too – should be subject to more pressure about preserving life than, say, Vladimir Putin, the World Bank, or the Catholic Church.
However, what I do belive to be genuinely sacred – and, indeed, more useful to the earth as a whole – is trying to ensure that there are as few unbalanced, destructive people as possible. By whatever rationale you use, ending a pregnancy 12 weeks into gestation is incalculably more moral that bringing an unwanted child into this world.
Hattie som svar til Kirsten Lund :
22:29, 16. august 2012 Diskusjon: Diverse ordtak, sitater, visdomsord
I et hjørne av ditt hjerte er du alltid tyve år.
Blaise Pascal
Marte Gundersen siterer Roskilde av Linn Strømsborg (side 134)
20:46, 10. juli 2012 2 har det som favoritt.
"Bussen kjører ut av parkeringsplassen og vi har kyssa og vi har sovet og vi har skreket og vi har krangla og vi har elsket og vi har vært våte og vi har vært svette og vi har vært trøtte og vi har vært fulle og vi har vært sinte og vi har vært overraska og vi har vært overvelda og vi har vært tøffe og vi har vært gretne og vi har vært møkkete og vi har vært hese og vi har vært dumdristige og vi har vært drita og vi har vært glade og vi har ikke vært feige."
Sist sett
