De fleste var nå tause og innadvente mens leveren strevde for å få bukt med giftstoffene og hjernecellene døde som fluesvermer.
Det er ikke alltid slik at man blir klok av skade, av og til blir man bare skadet.
Dette er en nydelig historie om Lille Tre, en foreldreløs indianergutt som vokser opp hos Besta og Bestefar. Den gjensidige kjærligheten mellom den lille gutten og besteforeldrene rørte meg dypt. Bestefaren lærer Lille Tre å forstå naturens språk, og han får med seg alt det en indianergutt bør vite.
De eneste truslene i tilværelsen er klapperslanger, kulde og "øvrigheta". Episoden der Bestefar redder Lille Tre fra å bli bitt av en klapperslange er betagende. Han overlever med nød og neppe selv. Lille Tres egne betraktninger og tanker rundt de ulike kristne sektene som prøver å vinne medlemmer, er fornøyelig!
På tross av all den trygghet og kjærlighet Lille Tre er omgitt med - takket være nettopp besteforeldrene - er ikke "øvrigheta" fornøyd. En dag bestemmer de at han må på barnehjem. Hvordan skal det nå gå med Lille Tre?
Historien er enkelt og naivt fortalt, sett fra Lille Tres ståsted. Nils Johnson leser med en følsom innlevelse som gjorde historien enda rikere for meg. Denne skjønne boka anbefales på det sterkeste!
Jeg valgte å "lese" denne boka som lydbok. Og FOR en bok! Det er ikke ofte jeg synes det er en fordel at forfatteren selv leser, men her kunne jeg ikke tenkt meg noen andre! Det faktum at nettopp Edvard Hoem leser, løfter boka enda høyere. I tillegg er det et pluss at den er skrevet på nynorsk, fordi dette ganske enkelt gjør den poetisk.
Dette er en modig bok. Hoem skriver om sin egen families dypeste hemmeligheter. Spesielt det han forteller om sin far, som ble presset til å overta odelsgården - noe som gjorde at han måtte gi slipp på den kvinnen han elsket og hadde lovet en fremtid - og måten moren hans spilte ham ut, gjorde inntrykk på meg. Forfatteren selv prøver å forstå sin farmor, og fordømmer henne ikke. Dette er styrken i boka, dvs. den manglende fordømmelsen av mennesker som handlet på en måte som var naturlig i sin tid, men som i dag ville vært ansett som pur egoisme.
Jeg endte opp med å lese det meste av det Hoem har skrevet etter denne boka.
Begynte å høre denne på lydbok, men måtte rett og slett bare kutte ut allerede før første cd var over. Kanskje boka er bedre på papir, uten den dårlige opplesinga til Anne Krigsvoll? Begrenset hvor mange sukk og kunstpauser man kan tillate seg i ei opplesning. Har likt alt annet jeg har lest av Wassmo, men dette ble platt og lite engasjerende. Noen som har lest boka og kan kaste litt lys over hvorfor dette fenget så lite?
En liten tørr psykologisk kommentar: - Det at barnet ble drept (ut av kjærlighet) av sin egen mor er psykologisk veldig rett, sett i lys av at hun selv ble misbrukt. Det er ikke uvanlig at kvinner som selv er misbrukt skader sitt eget barn, fordi de mener at det vil komme til å skje uansett, og da føler de at det er bedre at de selv gjør det i en "kjærlig handling". Ikke logisk jeg vet, men misbruk er ikke logisk. Så dette er en veldig viktig handling og del av hele boka, selv om man vemmes over det. Astrid er ikke ond, bare ødelagt. Oppklarer dette noe?
Gjennom en morsom og interessant dialog mellom forfatteren Tor Åge Bringsværd og Nasse Nøff (kjent fra Ole Brumm bøkene), blir det fortalt om både kjente og ukjente sider vedrørende dyrearten grisen og dens betydning innenfor menneskenes kulturhistorie. Noen av disse sidene som trekkes frem er at grisen og mennesket er kroppslig lik oppbygget, hvorfor jøder og muslimer ikke spiser griser og at griser er det eneste husdyret som ikke har en farlig sykdom som overføres direkte til mennesker som hos kua, sauene og hønene (svineinfluensaen stammer faktisk fra et annet dyreart). Og ikke minst hvorfor Jesus hater griser (eller gjør han virkelig det?).
For meg lovet denne romanen mer enn den klarte å holde, og det til tross for at den er både godt skrevet og har en interesant handling. Kanskje blir det for mye om alt det andre som skjer og for lite om kjærlighetshistorien. Eller kanskje det er det som er en del av poenget, at det skjer mange ting på en gang.
Jesus blir født, men ingen på våre breddegrader gjør noe vesen av det.
Vi nordboere har supplert romernes alfabet med Ø og Å. Allerede de gamle romerne hadde bokstaven Æ, ellers hadde de måttet kalle Julius Cæsar noe annet. For oss er både Æ, Ø og Å helt nødvendige bokstaver. Særlig viktige er de for mennesker som liker å tenke seg om før de svarer.
De første menneskene kom til Norge omtrent 12 000 år før Kristus. Denne påstanden blir tatt for god fisk av de fleste historikere. Likevel må det dreie seg om en misforståelse. Kristus kom aldri til Norge.
Og midt på natten våknet jeg. Lamslått av tanken på at den eneste i verden som skal leve mitt liv er meg.
Spennende! God historie og bredt og bra persongalleri.
Hvis du ikke har lest noe særlig tegneserier, og lurer på hvor du skal begynne er dette et godt utgangspunkt.