Bokelskere.no

Spoiler alert! Ikke les videre dersom du har tenkt å lese boka i fremtiden....

Jeg må bare spørre om noe som kverner i hodet mitt:

Hvorfor tok Astrid livet av babyen sin?

Jeg liker ikke boka i motsetning til de fleste andre på forumet. Boka ble ødelagt for meg i det øyeblikk jeg forsto hva Astrid hadde gjort. Hun var så kald og beregnende, at jeg mistet all sympati for henne. Så dette fantastiske vennskapet alle snakker om, syns jeg nesten ikke at hun fortjener. Jeg bladde febrilsk fremover i boka for å finne svar. Det fant jeg ikke- gjorde noen av dere? Vær så snill!:)

Det er jo helt klart en bok med NOE siden jeg ikke kan la den ligge. Men jeg liker den ikke og den handlet ikke om vennskap for min del. Hva er det jeg ikke har skjønt? Føler at jeg har gått glipp av noe viktig da jeg leste boka.

Huff- jeg er sikkert sær og får en hel horde av folk på nakken nå.:)

Jeg tolket barnedrapet som at Astrid var redd for at datteren også var i fare for å bli misbrukt (av bestefaren) og at hun ikke hadde ressurser selv til hverken og avverge eller bære at datteren skulle oppleve det samme som henne. Vet ikke heller om jeg liker denne boka, den er leetlest og har et driv, men veldig sentimental.

Først angående Astrid og datteren: Mannen til Astrid kommenterer et sted at datteren har rødt hår, så det fikk meg til å tenke at han kanskje ikke var faren til barnet, at det muligens var faren til Astrid som var faren til barnet? Men jeg fant ingen steder som sier noe om hårfargen til verken mannen eller faren til Astrid, så det er egentlig en ganske tynn teori.

For det andre: for meg var det noe som skurret med boka, den traff meg ikke helt. Jeg synes beskrivelsene av Veronika og Astrids handlinger, hvor de fester blikket, hvordan de tar på hverandre, lager mat osv er veldig fine, og forteller mye om hva de føler og hva slags personer de er. Men dialogen ødela for meg. Det ble rett og slett for mye floskler for meg, hadde følelsen av at nesten alt de sa kunne bli brukt som sitater i en bryllupstale. Og så dette hoppet i forholdet mellom Veronika og Astrid helt i begynnelsen, fra å ikke si hei engang, til å fortelle ens dypeste hemmeligheter, det virket unaturlig.

Astrids mor hadde rødt hår.

Disse to kvinnene bærer jo på fæle historier og de har sluttet å leve. Da blir ikke handlingene deres alltid "rasjonelle". Det positive er at vennskapet deres gjør at de vekkes til live og forstår at bitterhet og hat ikke har gjort dem noe godt. Men jeg ble ikke like rørt og begeistret som enkelte andre her på forumet. Synes dette vennskapet og dialogen var noe merkelig. Og språket ble noe svultstig etter min smak.

Jeg er nettopp ferdig med boka. Begynte å lese den uten å vite noe særlig om handlingen. Som mange andre her nevner så var det noe med boka som gjorde at jeg ikke klarte å legge den fra meg. Og jeg tror det er selve leseropplevelsen som gjør at jeg sitter igjen med et positivt inntrykk. Jeg likte språket, oppbyggingen av historien, stemningen osv. Men, jeg er enig med deg; også jeg synes drapet på den lille jenta ble veldig dramatisk. For meg ble det veldig uforståelig og voldsomt.

Men, etter å ha lest her på forumet og tenkt litt gjennom det, så har handlingen blitt en mer "uforstyrret" del av historien. (vanskelig å forklare)

Likevel, jeg skjønner at det kan virke provoserende for enkelte at overgriperen får sympati. Du trenger jo absolutt ikke å unnskylde deg for at du blir provosert - det trenger ikke å være noe galt med hverken leseren eller boka; av og til klaffer det, av og til ikke!

Jeg tror jeg likte boka. Jeg likte iallefall å lese den..!

Jeg er så enig med deg Dina om det du skriver om boka. Jeg hadde det akkurat på samme måten spesiellt ang. barnets skjebne. Når jeg reflekterte over det kom jeg også til at det ikke bør dominere boka men være en del av historien. I grunnen mener jeg det er hele historien, for mye av bakgrunnen for fortellingen ligger i hvordan den eldre damens liv har blitt og hvordan hun har levd sitt liv etterpå.

Jeg er faktisk enig med deg Cecilie. Jeg ble heller ikke vilt begeistret for denne boka. Vennskapet og atmosfæren mellom de to kvinnene er tidvis ganske godt beskrevet, men jeg synes boka er på kanten til å være tendensiøs. Jeg har diskutert denne boka med flere, men uten å finne noen som deler mine synspunkter.

Da tenker jeg litt på hva som gjør at vi synes en bok er "god" eller ei? Du likte boka helt til hovedpersonen gjør noe DU ikke liker..?? Da du forstod at personen ikke var sympatisk, - gjorde de tingene du synes er riktig osv.

For meg er det ikke slike ting som gjør om jeg synes en bok er god eller ikke. Handlingen til Astrid fikk heller meg til å tenke HVORFOR, - hva er det som gjør at et menneske tyr til slike, - for oss; fryktelige handlinger, - hva har disse menneskene opplevd som gjør at de "tror" det er bedre for andre å bøte med livet, - enn å vokse opp (som i denne boka). Handlinger og beskrivelser som får meg som leser til å stoppe opp og tenke over hva jeg har lest, - ja slike bøker kan for meg være oppvekkende på ulike måter. Nei, man trenger ikke "like" handlingene i en bok, - men dersom boka gjør noe med meg, - med tankene mine, - ja da er det, - for meg, - ofte en "god" bok.

En slik bok synes jeg "La meg synge deg stille sanger" virkelig var.

Jeg har ikke sagt at boka ikke er god (for andre, språklig mm), men jeg har sagt at jeg ikke liker den. :) Dessuten så skurret det for meg allerede i starten av vennskapet (ref. annet innlegg i denne tråden). Det gikk for fort og var lite troverdig for meg.

Den diskuterte handlingen var bare det som ødela boka helt for meg. Jeg fant ikke noen svar som jeg syntes var gode nok, hverken direkte i teksten eller i hodet mitt. For meg er det ingenting som kan rettferdiggjøre barnedrap og drap på ens eget kjøtt og blod. Hvorfor gikk hun ikke samme veien selv? Hun hadde det jo så fælt? Men- da hadde det vel ikke blitt noe bok. Selv om handlingen er lagt tilbake i tid må det være andre utveier? En ting er selve handlingen- men hva med måten hun er på etterpå blant annet overfor mannen sin? Legger barnet i senga og sier " barnet ditt er dødt". (har lånt bort boka så husker ikke helt ordrett). Hun var kald og vekket ikke sympati i meg.

Nei, jeg håper bare at forfatteren har gjort grundig research i forkant. Jeg mener- at hun har satt seg inn i misbruk og hva det kan gjøre med menneskets psyke.

Jeg liker veldig godt bøker som gjør noe med meg, men denne gjorde meg bare vondt. Det liker jeg ikke. Det er sikkert jeg som er for sårbar. Jeg får holde meg til chic lit;)

En liten tørr psykologisk kommentar: - Det at barnet ble drept (ut av kjærlighet) av sin egen mor er psykologisk veldig rett, sett i lys av at hun selv ble misbrukt. Det er ikke uvanlig at kvinner som selv er misbrukt skader sitt eget barn, fordi de mener at det vil komme til å skje uansett, og da føler de at det er bedre at de selv gjør det i en "kjærlig handling". Ikke logisk jeg vet, men misbruk er ikke logisk. Så dette er en veldig viktig handling og del av hele boka, selv om man vemmes over det. Astrid er ikke ond, bare ødelagt. Oppklarer dette noe?

SPOILER!

Nå føler jeg meg på litt tynn is, for det er en stund siden jeg leste denne boken. Jeg mener imidlertid å huske at jeg heller ikke helt skjønte hvorfor Astrid drepte barnet sitt. Ved nærmere ettertanke nå, har jeg kommet til at det må skyldes at nettopp årsaken i seg selv ikke var så viktig. Det essensielle var at hun hadde gjort det aller uhyrligste: drept sitt eget barn! Dette var jo ikke til å leve med, og hun fikk et forferdelig tragisk liv. Men til slutt - etter 50(?) års "straff" fikk hun en slags fred gjennom samtalene med den unge tilreisende kvinnen. Hun hadde sonet på sin måte, ble benådet og kunne dø i fred. Samtidig kom det et annet gode ut av disse samtalene, de hjalp den unge kvinnen til å komme over sin sorg.

Jo, jeg syntes dette holdt, kombinert med stemningen av grisgrendt strøk utenom sesongen og gamle, tidløse kjøkkener. Det er langt mellom denne og "Drømmehjerter" som etter min mening var noe forferdelig kliss!

Det er en stund siden jeg leste boken også. Men Astrid drepte vel sitt eget barn fordi faren hadde begynt å misbruke den lille også?? Eller er jeg heeelt på jordet nå? :-)

STADIG SPOILER!

Det viser seg at isen jeg beveget meg på ikke bare var tynn, men aldeles bristeferdig! Jeg husket dessverre ikke handlingen godt nok, men i dag har jeg fått snakket med hun som har lånt boken min og som akkurat har lest den.

Astrid ble jo misbrukt av sin far og senere tvunget til å gifte seg med en hun ikke ville ha og som hun foraktet. Da hun så mannen sin stå bøyd over den lille datteren - uten at det da foregikk noe galt - fikk hun det for seg at det ville komme til å skje, og at misbruket ville gjenta seg. For å skåne datteren for sin egen skjebne, dreper hun henne (en liten parallell til "Markens grøde" her!).

Vel, - dette var slik hun oppfattet det, og jeg synes det lyder kjent, - men det var jo litt diffust skildret. Dette var vel egentlig like mye et svar til Cecilie Korsvoll, det var jo hun som spurte om årsaken, - og dette var altså én oppfatning!

Det er her min hukommelse kommer til kort, og jeg har ikke boken tilgjengelig! Men jeg husker at det var litt diffust, - og at det var resultat av en fortvilet situasjon!

Du får ikke meg på nakken, men det var andre grunner som gjorde at jeg ikke likte denne boka. Jeg syns den er både kunstig og sentimental på samme tid; stiv og samtidig følelsesmessig inkontinent. Om noen forstår hva jeg mener med det..? Jeg syns virkelig at den renner over av følelser som formidles på en samtalemåte jeg ikke klarer å tro på. Det med babyen ble bare ett av mange irritasjonsmomenter for min del. Men jeg er ikke overrasket; jeg hadde nok på forhånd en anelse om at jeg ikke kom til å like boka spesielt godt. Av og til tar jeg feil, og ingenting er bedre, men denne gangen gikk det som jeg trodde. Jeg var full av fordommer og fikk dem bekreftet.

I byrjinga stussa eg og over ein del ting. Til dømes måten dei ikkje svarer kvarandre, men fortel vidare på si eiga historie. Men etter ei stund godtok eg dette som det var. Litt poetisk, drøymeaktig kunstnarisk. Eg likte dikta som var nemnd. Og det er to sterke historiar som kjem fram. Eg kunne ikkje leggja boka frå meg. Kanskje ikkje så realistisk, men den er jo vakker!

Jeg hadde egentlig problemer helt fra vennskapet deres startet. Syntes at det fikk en kunstig og lite troverdig start.

Den nevnte episoden går sikkert spesielt sterkt inn på meg av personlige årsaker.

Hvordan tolker dere Astrids handling? Hvorfor gjør hun det hun gjør? Huff nei- på tide å legge det bak seg.:) Får vel aldri noe svar, og så er det jo bare ei bok.... Hehe.

Jeg likte heller ikke boka, av de samme grunnene som du viser til. Opplever ganske ofte å ikke like bøker som får god mottakelse, men som for meg blir altfor sentimentale, slik at jeg ikke klarer å leve meg inn i handlingen i noen særlig grad. Drømmehjerte og Øya er eksempler på slike bøker.

Heller ikke jeg er henrykt over boken. Jeg synes den ofte repeterte seg selv litt mye, og at den noen ganger var vel langdryg i sin fortelling, selv om noe av det vakre og gripende ved boken også er det langsomme ved den. På tross av at jeg ikke er veldig begeistret, måtte jeg likevel lese boken ut, så noe må det da ha vært ved den som fanget interessen.

Godt å se andre som heller ikke er overvettiges begeistret for boka. Jeg fikk den sterkt anbefalt, men den rørte meg ikke, jeg opplevde vel også at den ikke var troverdig nok.