Bokelskere.no

Det dukker nå opp to falske annonser her på bokelskere. De lyder: "Viktig melding. PC-ytelsen er dårlig. Klikk her for å fikse dette", samt et ikon man skal trykke på. Den ene er merket "Microsoft". IKKE TRYKK PÅ DISSE. Dette er svindel som kan gi dem som står bak, tilgang til pc-en din.

(har varslet admin)

Hva med å danne en lesesirkel her på bokelskere?

For eksempel kunne vi lese ny og eldre "klassisk" litteratur (norsk og utenlandsk) etter en slags avstemning om hvilken bok vi skal lese som neste, dvs. lese (og diskutere) en bok ferdig sammen og deretter stemme for en ny bok.

Kanskje danne en lesesirkel-gruppe, der folk melder sin interesse eller tegner seg som medlem.

???

Lesesirkel på Bokelskere.no (TRÅD 2)

BØKER VI HAR LEST SAMMEN:

6 januar - 20. februar 2014:

George Eliot: Middlemarch

Hovedtråd for "Middlemarch", med lenker til diskusjonstrådene

5 mars - 23. mars 2014:

Jón Kalman Stefánsson: Himmelrike og helvete

Diskusjonstråd for Himmelrike og helvete

26 mars - 4. mai 2014:

Michail Bulgakov: Mesteren og Margarita

Diskusjonstråd for Mesteren og Margarita

19 mai - 20. juni 2014:

Arne Garborg: Haugtussa

Diskusjonstråd (hovedtråd med linker) for Haugtussa

Topp tre for meg i år:
"Elefantpassernes barn" av Peter Høeg.
"Ein vakker dag" av Anna Gavalda.
"Ready player one" av Ernest Clive.

Litt forskjellig med andre ord. Gleder meg til 2014, der jeg forhåpentligvis skal lese mindre pensum og mer for min egen del.

Den siste boka til Nesbø har jeg ikke lest, så hvilke ord det gjelder, vet jeg ikke. Men folkelige uttrykk for kjønnsorganer eller kjønnslig aktivitet brukes i dagligtale både her og der. Når det gjelder Nesbø, har jeg reagert mye mer på unødvendig sterke voldsscener enn på sex.

Ingen grunn til panikk på vegne av språket, det er dynamisk og har alltid endret seg. :) Alle generasjoner ergrer seg over hvordan "dagens ungdom" snakker, men legger ganske sjelden merke til at de selv ikke snakker likt som generasjonene over. Det er for eksempel en vesentlig forskjell mellom gammelnorsk og moderne norsk, og det vi kaller norsk om tusen år vil være noe ganske annet enn det vi snakker og skriver nå. Sånn har det alltid vært, og sånn vil det fortsette å være.

Men for all del, det er lov å rynke på nesa når folk ikke kan forskjell på kj/sj/skj og å/og - for ikke å snakke om merkelig orddeling (pult ost, ananas ringer, koke bøker) og utbredt misbruk av "i forhold til". ;) Jeg kjenner ikke til at selfie og twerk har inngått i norsk ordbok (kan godt hende du har rett!), men jeg vet at begge har blitt tatt opp i Oxford-ordbøkene. Førstnevnte ble kåret til årets ord. Twerk er vel dessuten en form for dans, og hvis denne betegnelsen befinner seg i den norske ordboka, er ikke det unikt. Swing, twist, flamenco, salsa, tango osv... Disse ordene har vært del av norsk språk en stund allerede.

Spesielt interesserte kan for eksempel lese Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, og andre myter om språk. Eller eventuelt Nostalgisk ordbok, for et knippe eksempler på ord som var populære for bare noen år siden.

"Om dette kommer av ansiennitet eller skinnhellighet er usikkert."

Det er faktisk ikke så usikkert. Og svaret er "ingen av delene".
Det korrekte svaret er "historie".
Tore Rønning har en lang historie her inne, hvor han har vært meget ufint mot sine meddebattanter.
At han så slettet alle diskusjoner han hadde startet (og alt annet han hadde skrevet, såvidt jeg kan se) og trakk seg ut av forumet med brask og bram, var i og for seg en løsning på problemet.
At han bestemmer seg for å komme tilbake igjen, er greit nok.
At han så velger å fortsette med nøyaktig samme måte å "diskutere" på, gjør at de som har vært her en stund ikke ser ham som "Tore Rønning, nybleven medlem i bokelskere.no". Vi ser ham som "Tore Rønning, han som ikke respekterte den Kardemomme-loven som gjelder i trådene her inne".

Etter en del diskusjon med bl.a "medlemmer" her på nettstedet, fastslår jeg at dette er John Steinbecks første roman. Den er for meg lite steinbecks, for å si det klosset, men ekte nok og glitrende godt skrevet, selv om den senere nobelprisvinneren selvfølgelig utvilklet seg i positiv retning. Men som tidligere sagt; er dette en spenningsbok for "store gutter" slik som feks Robert L. Stevenson (Kidnapped,Skatten på sjørøverøya) og ikke mins Jules Verne (En verdensomseiling under havet, Kaptein Grants barn ble oppfattet av det brede lag av lesere som spennende "guttebøker", mens forfattenes intensjoner lå i fullverdig voksen litteratur, ja så er den spenningsmettet og bloddryppende nok! Jeg kommer ikke frem til annet enn at Fredhøi var den første utgiver på norsk, selv om den kom lovlig sent (i 1950 ca(?)) mens boken er utgitt i USA i 1929 eller der omkring. Men, det var mange som skrev glitrende bøker uten at de ble oversatt til de forskjellige utland, særlig hvis forfatteren som sådan var lite kjent. Og det må man si at John Steinbeck på den tid var i aller høyeste grad. Bokens hovedperson Henry Morgan er en myteomspunnet sjørøver, og mer til, kjent fra historien som en person som virkelig har levd.Til og med levd meget sterkt! Men om alle de gruoppvekkende ting han foretok seg i griskhetens tegn , virkelig er funnet sted, er mer tvilsomme. Til john Steibeck koker en lesevedig, spennende og blodstenkt suppe på det hele. At Steinbeck var fascinert av slike fortidens spennende historier ble kjent nok i ettertid. Til og med i sin siste bok, utgitt mens han levde :"The Winter of our Discontent (tittel lånt av Shakespeare, som vårt medlem Lillevi så riktig har notert seg) ., lar han hovedpesonen, en forretningsmann, drømme om sine forfedre , med en viss stolthet: de er hvalfangere og sjørøvere hele bunten. (Nå kan en innvende at hvalfangeryrket er noe mer hederlig i de flestes øyne enn sjørøvere, men altså; det er Steinbeck som står for denne sammenligningen og ikke jeg! )Tittelen Cup of Gold fremkommer av at den rike byen som skal inntas, Panama på 1700 tallet visstnok gikk under denne tittelen. At den på norsk fikk tittelen Månens gylne beger, kommer av et sitat fra boken som henspiller på at Henry Morgan alt i unge år drømte om å få drikke av et gyllent beger, og Månen var i hvert fall på den tiden noe av det mest uoppnåelige av en gutts ønsker om en å nå en dag. !(men, dette er alt sammen mine betraktninger, hverken mer og slett ikke mindre. ) Allerede i sin aller første suksess Tortilla Flat ( Dagdrivergjengen) , merker man seg at han fletter inn Sagnet om Kong Arthur og det runde bord. Hans aller siste større arbeid (utgitt etter hans død ) ble nettopp en bearbeidelse av sagnene om "The acts of King Arthur and his noble Knights (1976). Så ringen er på en måte sluttet hva hans interesse for mytiske,historiske gamle sagn angår.
Sjelden gir jeg min yndlingsforfatter (av utenlandsk herkomst) lavere terningkast enn seks, men pga jeg føler en slags uferdighet og er i tvil om målgruppen for lesere (kanskje noe spekulativ både av forfatter og forlag), går jeg her et hakk ned.
Boken som sådan? Anbefales for alle. ingen tvil hos meg.

2013 har ikke vært det store litterære året for min del - sjelden har jeg lest så lite, og av de bøkene jeg har lest er det svært få som har fått mer enn terningkast fire. Derfor blir valget av årets beste bok også veldig lett: Vallgrens Kunzelmann og Kunzelmann storkoste jeg med. Selv med en nyfødt i huset og all kveldsgråting klarte den å holde på oppmerksomheten min. Anbefales.

Satser forøvrig på at 2014 blir et bedre leseår enn det 2013 har vært.

Ja, jeg klarer fint å respektere folk selv om de leser andre ting enn meg, og nei, jeg føler ikke noe behov for å skryte av tungvekterne jeg selv har lest. Det er forøvrig ingen automatisk motsetning i å lese Dostojevskij og kiosklitteratur. Mange ser ut til å klare begge deler.

(Fun fact: både Dostojevskij og Bibelen er på pensum på litteraturvitenskap ved UiO).

Dette har ikke vært det mest produktive leseåret, men av de leste bøkene har noen vist seg å være en perle.

Nattens Brød av Johan Falkberget. Dette er fire bøker hvor vi følger den heltemodige jenta An-Magritt. Bøkene beskriver gruvesamfunnet i Rørostraktene på 1600-tallet. Dette var et felles leseprosjekt her på Bokelskere og det var med på å heve leseopplevelsen av dette fantastiske bokverket.

Dette året ble jeg kjente med Tarjei Vesaas. Bøkene Is-slottet og Vindane ble lest og med det ble jeg Vesaas-fan.

Rosens navn av Umberto Eco var en stor bok både i størrelse og innhold. Veldig glad for at jeg jobbet meg gjennom den.

Det er ikke ofte en krimbok får terningkast seks av meg, men Andrè Bjerke og De dødes tjern fikk det. Utrolig spennende og godt skrevet.

Jeg avslutter dette leseåret med krim og ser frem til mange gode bøker i 2014.

Disse bøkene kommer jeg til å huske best fra 2013: "Folket på Innhaug* ( Anne Karin Elstad), Noen kjenner mitt navn" ( Lawrence Hill) , "Mengele Zoo" ( Gert Nygårdshaug), "En by som Alice" ( Nevil Shute), "Drageløperen" ( Khaled Hosseini), "Og bakom synger skogene" (Trygve Gulbranssen), "Syngja" ( Lars Amund Vaage), "Krystallslottet" (Jeanette Walls), "Shantaram" (Gregory David Roberts), "Lille Tre" (Forrest Carter) og " Alene sammen" ( Abraham Verghese). Sistnevnte bok er riktignok ikke fullført, men jeg har lest nok til at jeg er sikker på at jeg liker den)

Så langt i år har jeg lest ca 80 bøker,mange har jeg gitt høy score. Her nevner jeg bare tre bøker som jeg har rangert som "seksere". John Irvings 'I en og samme person', Yann Martels 'Hostorien om Pi' og Muriel barberys ' Pinnsvinetss eleganse'. Bøker jeg virkelig har hatt stor glede av å lese.

Det har blitt 84 bøker så langt i år og favorittene finner jeg blant de gamle klassikerne. Jeg hørte både PlatonsDrikkegildet i Athen og Dante AlighierisDen Guddomlege komedien på lydbok og ble positivt overrasket. Jeg kommer nok til å skaffe begge i bokform for å kunne studere dem litt nærmere.
SnorresKongesoger har også vært på øret og i ettertid skjønner jeg at jeg burde ha delt opp soga i flere bolker, for nå blander jeg sammen de forskjellige historiene, men gøy var det!
Jeg har også lyttet til en del Alexander Kielland og favorittene så langt er Garman og Worse og Skipper Worse, gode bøker om en gryende arbeiderklasse, religion og det daglige liv i en sørlandsby.
Det ble skrevet varmt om Johan Bojer her på Bokelskere og dermed havnet Den siste viking i lesehaugen. Her var det mye ramsalt virkelighet og kulde. Det er ikke ofte jeg hakker tenner i august, men så kaldt er det når man ror fiske. En klar 6’er fra meg. Det samme fikk Roy JacobsensSeierherrene, også den begynte i det karrige nord. Jens BjørneboesJonas og John SteinbeckOm mus og menn, Vredens druer og Øst for Eden kommer også høyt opp på listen.

Jeg har lest/hørt noe Dickens og kan i ettertid ikke trekke fram noen favoritt. Det er ikke historiene jeg husker best, men det herlige språket. Flott språk også hos Jane AustenStolthet og fordom, Charlotte BrontëJane Eyre og Thomas HardyBorgermesteren, men det frister ikke med flere bøker av disse forfatterne med det første.
Av krim er det bøkene til Camilla Läckberg og Gert Nygårdshaug som har fenget mest.

De største skuffelsene i år har vært Per PettersonJeg nekter og Erlend LoeFakta om Finland som overhodet ikke falt i smak. Fjodor DostojevskisIdioten ble også en real nedtur, kanskje mest på grunn av høye forventninger.

Birthday Letters av Ted Hughes. I mai skrev jeg at den kanskje er en av de beste bøkene jeg noensinne har lest, men etter å ha lest den flere ganger enn jeg har oversikt over, er det åpenbart at det er den beste boken jeg har lest. Ikke noe annet kommer i nærheten. Det er nesten uforståelig for meg at det går an å skrive noe som er så vakkert, så sårt, så trist, så ømt.

Bra initativ. Jeg er ikke så veldig aktiv på bokelskere, men logget på for å se om jeg kunne finne noen julegavetips, bøker er jo alltid kjekt å både gi og ønske seg så jeg håper at det kommer flere tips etterhvert.

De beste bøkene jeg har lest i år er Keplers krimbøker, jeg synes forfatterne klarer å holde spenningen oppe gjennom mesteparten av historiene. Den siste, Sandmannen, var nok den beste. Men den boken jeg har likt best i år er uten tvil Odinsbarn av Siri Pettersen. En flott bok om det å skille seg ut, ikke være ønsket.

To gamle klassikere som jeg har lest på nytt og som jeg framleis elsker er Jane Eyre og Anna Karenina.

Du nevner dystopi og kom på at jeg nettopp har blitt ferdig med Brave new world av Huxley, jeg er ikke helt sikker på om det er en favoritt, men den var jallfall veldig bra.

Jeg synes du er litt vel tidlig ute. Mange bøker og dager igjen av året, ønsker ikke å gjøre opp noe regnskap før året faktisk er omme, kan komme tilbake til det da :)

Jeg leser skjeldent bøker det året de kommer ut så av nyutgitte bøker har jeg bare lest "A memory of light" av Robert Jordan - en perfekt avslutting på en av de beste fantasyseriene. I tillegg til dette har jeg vært begeistret for 2 Hemmingway bøker: klokkene ringer for deg og farvel til våpnene. En gjenlesing av Bone av Jeff Smith var heller ikke å forrakte, en veldig bra tegneserieserie som man alltid kan vende tilbake til. Jeg har også prøvd meg på Lovecrafts samlede og vært fornøyd med den. Alt i alt et bra leseår, men alt for lite koselitteratur i forhold til pensum. Satser på at 2014 blir bedre

Som mange sikkert har fått med seg, og som noen sikkert irriterer seg over, så forsøker jeg å skrive ting.
Ikke alvorlige ting, neida. Fortrinnsvis underholdende ting.

For å gjøre dette best mulig, så forsøker jeg å lære. Jeg leser websider, jeg leser bøker, jeg leser blogger... Og jeg lærer.

Men så er det den delen jeg aldri lærer, da.
Jeg finner en blogg av en person som har utgitt en hel bok, og som gjerne vil lære bort til resten av verden hvordan man får til akkurat det.
Jeg mener, ute i den virkelige verden ville jeg aldri ha gått på bakekurs hos en person som har bakt EN kake. Jeg ville heller aldri ha tatt kjøretimer hos noen som har "kjørt en bil".
Men av en eller annen grunn så tror jeg at alle som har gitt ut en bok har noe å lære meg.

Og det viktigste argumentet til læreren er "dette er helt gratis, jeg deler mine erfaringer med deg uten at det koster noe som helst. Bare legg inn epostadressen din i feltet her, trykk "send", og du får alle hemmelighetene jeg har lært som publisert forfatter hjem i epostkassen".

Jeg fyller inn, jeg trykker send, og jeg venter i fem minutter.
Så kommer første del i det som skal snu livet mitt på hodet og gjøre meg også til en "publisert forfatter":
"Det viktigste du kan gjøre som forfatter, er å skrive".
Wow, dette har jo allerede betalt seg, for DET har jeg aldri tenkt på. En forfatter må skrive! Resten av eposten er fylt med forklarin på hvorfor det er viktig for en forfatter å skrive, og en oppfordring til å dele eposten med alle av mine venner som også vil bli forfattere.

Uken etter kommer en ny epost. "Det er viktig for en forfatter å lese. Både for å få ideer til hvordan man kan skrive, men også for å se hvordan "konkurrentene" gjør det".
Joda, det er greit å lese hva andre skriver for å lære. Selv om akkurat DETTE rådet blir litt ødelagt av en annen epost jeg fikk fra en annen "publisert forfatter" for noen uker siden, som sa at det var smart å IKKE se hva konkurrentene gjorde, for da var fristelsen for bevisst eller ubevisst plagiering betydelig mindre.
Min nye læremester bryr seg ikke om plagiater, hun tramper i vei og forteller at jeg ved å lese mange nok forfattere lettere kan finne "min egen stemme".
Vel, en annen av mine forfatterepostvenner sendte for en tid siden en epost hvor han roste en annen forfatter for å ha hatt FLERE stemmer (og han forklarte hvordan hun hadde skrevet som alt som "8 år gammelt barn" til "senil gammel dame" på en måte som virkelig gjorde inntrykk på ham, for han hadde trodd på alle figurene hun skrev som.)
Men, jeg lærer...

Neste epost er en epost hvor en av den publiserte forfatterens venner har fått ha en gjestepost. Selv har jeg begynt å tro det er fordi den publiserte forfatteren ikke kom på noe å skrive, og at hun derfor plukket opp noe som noen andre har skrevet, men greit nok. Jeg er jo her for å lære.
Denne eposten handler da om hvor viktig det er å bruke egne erfaringer når man lager kunst. Som skriving visstnok er. Kunst som man må ta veldig alvorlig, og hvor det helt klart hjelper å lide seg gjennom tilværelsen, for så å skrive en bok om det.
Det trenger ikke være en bestselger, bare man får den gitt ut.
Av en eller annen grunn sier eposten ingenting om det er for lite lidelse i det virkelige liv eller for dårlig evne til å plassere den lidelsen mellom to permer som er grunnen til at det ikke ble noen bestselger av det, og jeg er for høflig anlagt til å spørre.
Men denne eposten har en interessant ting til: mulighet for å melde seg på gjesteforfatterens nyhetsbrev som skal lære meg å bli en bedre forfatter. Helt gratis, og uten forpliktelser.
Jeg trykker selvfølgelig "meld meg på", for jeg vil jo lære hvordan min lidelse til syvende og sist kan publiseres til glede for andre.

Neste uke får jeg derfor TO eposter.
Den første er fra min første forfattervenninne, som forteller at hun har satt sammen det hun kan om forfattergjerning og dette å bli publisert til et KURS. KUN tilgjengelig for mottakere av denne eposten, og veldig billig om man bestiller med en gang.
Selvfølgelig er ikke dette kurst en erstatning for dagens gratisråd, som denne gangen går på at man bør bygge en leserskare, og det kan man enklest gjøre ved å starte en blogg, og skrive interessante blogginnlegg om noe som interesserer en. Man bør også forsøke å publisere blogpostene som epost til abonnenter. Da har man det nødvendige kundegrunnlaget når man til slutt får utgitt en bok.
Og for all del, glem ikke å melde deg på kurset som er nevnt lenger opp i denne eposten. Da vil du se at du virkelig får dreis på dette med å være forfatter. Kanskje du til og med blir publisert en gang. Ville ikke det være hyggelig?

Den andre eposten er fra min nye forfattervenninne. Hun har ikke mye å si denne gangen, derfor bruker hun tiden til å fortelle at henns gode venninne, forfatter EN, nå holder kurs i hvordan man kan bli en publisert forfatter, og gitt hennes fantastiske erfaring med en hel publisert bok, så er dette noe som vi skrivesøkende aspirerende forfattere ikke må gå glipp av. Spesielt ikke siden prisen er så lav at det nesten er gratis.
Jeg skjønner jeg er i feil bransje i mitt profesjonelle virke når 2.500 kroner er "nesten gratis", men jeg sier ingenting.

Uken etter er det en ny gjestepost fra en ny forfatter, som forteller hvordan HAN fikk gitt ut sin førte bok, hvordan han led seg gjennom søvnløse netter med utslitt samboer, sin førstefødte datter, bleieskift, heltidsjobb og den første boken som han ikke fikk antatt hos noe forlag, noe som resulterte i at han ga den ut på eget forlag.
Noe som har fungert aldeles utmerket for ham, for han har faktisk solgt noen eksemplarer av boken sin.
Merkelig nok sier han aldri hvor mange eksemplarer han har solgt, men det er en lenke nederst i eposten til en webside vi, forfatter ENs legion av forfatterspirer, kan få kjøpe boken til denne selvpubliserte forfatteren. Og en lenke til forfatter ENs kurs hvor det fremdeles er muligå melde seg på hvis man virkelig vil lære hvordan man skal få en hel bok antatt et sted. Og selvfølgelig en lenke til en webside hvor vi kan melde oss på den selvpubliserte forfatterens ukentlige nyhetsbrev om hvordan man blir forfatter.
Gjett hva jeg gjorde...

I et akkutt anfall av sunn fornuft har jeg ikke meldt meg på kurset til 2.500 kroner.
Isteden sitter jeg her med en ny forretningside.
Jeg skal starte blogg hvor jeg legger ut om min kamp som upublisert forfatter. Jeg skal fortelle hva jeg skriver, hvordan jeg jobber, hva som virker og hva som ikke virker.
Jeg skal lage et nyhetsbrev hvor jeg forteller om mine suksesser og nederlag, og jeg skal forsøke å få andre mer eller mindre vellykkede forfattere til delta og dele sine historier med mine leser. Kanskje jeg til og med kan få dele mine historier med deres lesere, sånn at vi kan drive "cross-branding" og totalt sett bevise at "en leserskare + en leserskare = EN leserskare som er mer enn to leserskarer"?
Kanskje jeg til og med kan tilby mine mest trofaste lesere et kurs i å jobbe som en forfatter...

Hvis jeg bare får tid, for nå fikk jeg en epost fra den siste forfatteren som anbefaler en webside jeg aldri har hørt om, som visstnok skal løse alt av problemer man måtte komme opp i som aspirerende forfatterspire. Hvis man bare melder seg på et gratis nyhetsbrev...

Gustav Flaubert
MADAME BOVARY (utgitt 1.gang i 1857)

Her beskriver Flaubert legefruen som har lest så mange romaner at hun gradvis lever seg så inn i disse at hun ikke greier å forholde seg til ( ihvertfall ikke føle seg hjemme) i virkeligheten.
Lesningen fører til at Emma-som er legefruens navn sulter. Ikke etter mat , men etter en romanse, slik hun synes å finne i i den art litteratur hun leser. Det synes for meg som om hun bryr seg mindre om den utvalgte egentlig passer til en slik rolle.
I sin første elsker mener hun å finne en kavaler av den galante gammeldagse typen , en gentleman med andre ord. Men egentlig viser det seg at han er en libertiner som brutalt utnytter henne for så å dumpe henne. Elsker nummer to er en forsiktig jurist , men i Emmas fantasi blir han en "poet", før også han gir henne på båten.

Egentlig skal Flaubert's ambisjoner å skrive en bok om ingenting, å lage et virkelig kunstverk om noe som i hans egne øyne i utgangspunktet skulle fortone seg trivielt og hverdagslig: en ordinær , men svært forfengelig, legefrue og hennes overdrevne forestillinger om livet.

Det er likevel vanskelig for de fleste lesere (vil jeg tro) er det vanskelig å sympatisere med med Emmas illusjoner. Flaubert mente og krevde nærmest at en forfatter skulle ha avstaand til sine objekter. Han sa det i tre ord (eller motto om man vil): Upartiskhet, ubamhjertighet og upersonlighet, og man må tilstå at Emma er skildret med betydelig distanse. Men så ødela han det hele i så måte ved å komme med følgende utsagn offentlig, et utsagn som må sies å være helt upersonlig:" Madame Bovary , det er meg."(!)
Det han ville si med dette, var kanskje:t:" Ingen kan si seg helt fri for illusjoner, og og dermed var "bouvarismen " etablert: En karakteristikk av svermeriet som en menneskelig egenskap.(Iflg Flaubert!) For meg er det fullt ut mulig å ha sympati for Emma,som et offer. Hun utnyttes pga av sin urealisme skapt av hennes romaners oppmuntring slik at hun blir et bytte for andre mindre romantiske, desto mer erotiske sjeler.

Uansett: Madame Bovary ble en nyskapning i romanens historie gjennom Flaubert's utstrakte bruk av indirekte tale, noe som gjør overgangene mellom den ytre, fortellerstemmen og hva personene i romanen tenker bevisst utydelige. Dermed oppnår han en tvetydighet med hensyn til hvem om står for det som sies, noe som medfører en uklarhet i stor grad om hva verket " egentlig" uttrykker.

Uansett er dette en bok som jeg anbefaler og unner folk å lese, dens språk er så gjennomarbeidet at bare det kunne gjøre den verd å "forlyste" seg med.

men, dette er ikke en bok blott til lyst, både Emma og hennes ektemann, legen Bovary er egentlig to tragiske personer, fanget i et ekteskap hvor de lever hver sitt liv. Kanskje legen er den mest naive og dermed den som lider minst? Etter utsagnet "Det man ikke vet har man ikke vondt av".

Vel, dette får en og hver som leser denne boken si sin mening om. Jeg har forsøkt min.

Dette er Bridget Jones i kjent stil!
Jeg har lest boka "Mad about the boy" av Helen Fielding. Vi møter igjen Bridget etter 14 års stillhet. Og boken har visstnok fått slakt i mediene allerede, som sølete og sentimental.

Pføy! Sier jeg da! Bridget er som hun alltid har vært, hun. Passe klønete, til tider nesten utrolig uvitende, morsom og nokså navlebeskuende.

I motsetning til når jeg leste de to første bøkene, har jeg nå bildet av Rene Zellwegger som Bridget, Hugh Grant som Daniel og Colin Firth som Mark Darcy veldig klart for meg når jeg leser.

Jeg må jo si at jeg gråt en skvett for Mark Darcy er død og Bridget er enke og har to små barn. (Den katten var allerede ute av sekken, ikke sant?)

Uma og mor til Bridget er stadig i sving - og det samme er vennene til Bridget, Tom og Jude, og de gir til stadighet håpløse, velmenende råd om hvordan Bridget skal komme seg ut på markedet igjen.

Og det gjør Bridget. Hun treffer en ung, kjekk mann via Twitter. Daniel er fortsatt med i bildet, og man kan jo ikke annet enn å være litt glad i han og, da - selv om han er patetisk.

Jeg koste meg en hel masse med boka. Dette er lettvint, det er lettfordøyelig, trist, morsomt, teit, rørende og til tider flaut. God underholdning. Jeg gleder meg til filmen kommer - hvis den gjør det da.

Les boka!

-Gøril-

PS! Den norske oversettelsen kommer visst i november. Jeg leste den på engelsk på Kindle.