Leseperiode: ONSDAG 5. MARS - SØNDAG 23. MARS
Den islandske romanen Himmelrike og helvete av Jón Kalman Stefánsson
ble utgitt i 2007 og er første del av en trilogi.
Lesesirkelen vår har valgt den som BOK NR. 2 for felleslesing, og det er å håpe at det blir en livlig, tankevekkende og lærerik diskusjon her inne.
For mer generelle innlegg om lesesirkelen m.m., bruk
Lesesirkel (TRÅD 2)
VELKOMMEN MED INNLEGG
Viser 91 svar.
Hei
Jeg har et spørsmål til dem som har lest Himmelrike eller helvete: Fikk du inntrykk av at det er politiske undertoner i boka?
I Dagbladet sin omtale står det følgende: [H]er er verken hvalen, sverdfisken eller haien bildet på den onde selv. Det er torsken som «svømmer hele sitt liv med kjeften på vid gap, så grådig at den overgår alt, bortsett fra mennesket, naturligvis».
Etter å ha lest ferdig boken sitter jeg her og føler meg litt lurt. I første del får vi svulstige og store beskrivelser av natur og virke, i andre del får vi en helt annen stemning og et helt annet språk. Det skapes en forventning både i språk og handling som ikke innfris i del 2. Det er som to forskjellige bøker, ikke bare to forskjellige deler. Jeg kan godt like begge delene, men ikke sammen.
Jeg er heller ikke noen stor fan av bøker som ikke står seg alene. For min del er dette mer en forhistorie enn en del av en større historie. Dette er en trilogi, men sånn det er lagt opp får jeg sterke assosiasjoner til seriebøker. Det får fram trassungen i meg, det og at jeg ikke ble grepet nok av andre del fører til at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å lese resten av boken/trilogien.
Jeg ble ferdig med boken idag, og kan i stor grad slutte meg til dem som mener at første del var best. Annen del ble, i for stor grad, preget av at det skulle komme en oppfølger. Dette viste seg særlig gjennom introduksjonen av de ulike karakterene som ikke ble med videre i historien, eller i hvert fall fikk en begrenset plass. Ettersom boken er såpass kort, virket annen del derfor ganske anstrengt, og dette «tok plass» som i stedet kanskje burde ha blitt brukt til å gjøre leseren bedre kjent med Gutten, eller kun de personene som han slutter seg til. På den annen side var mange av skildringene ganske gode, og jeg syntes fortsatt det var spennende å følge Gutten. Beskrivelsene gav jo også et ganske godt bilde av bygda. Jeg vil nok lese de øvrige bøkene for å se hvordan det går, men jeg kom ikke godt nok «inn i historien» til å føle at dette er et umiddelbart behov. Det var litt synd, og henger nok sammen med inntrykket av annen del. Del 1 var også bedre språkmessig. Jeg synes ikke det gjorde så mye at enkelte formuleringer kanskje ikke var så originale; disse ble oppveiet av andre. Jeg gir en firer.
Meiningane er delte om denne boka, og eg har òg kjent meg litt splitta. Fleire har nemnt Laxness, men eg ser at det ligg eit par generasjonar mellom dei to. Det har vore godt å nyte språket - nå snakkar eg reint generelt - i romanen, dei lange, dvelande setningane, skildringane som flyt lik havet. Setningane er som bølgjer, duvande, som "Nirvanas bulder".
Hamsun? Duun? Jo, så klart tematikken er litt som i Menneske og maktene - takk for det, Lillevi (og eg ville aldri bytte ut menneska på Øyvære med desse fiskarane her). Men det er, naturleg nok, noko nyare ved Jón Kalman (kall han nå ikkje Stefánsson,da; islendingane heiter det dei heiter - fornamnet (jf. telefonkatalogen der oppe, den tida vi hadde slikt)! (Kalman er eg forresten usikker på) - som Dag Solstad når han ikkje sett punktum, så godt å få ferdast gjennom side etter side med lange tankar ogv skildringar, nesten utan avsnitt, avbrotne av fyndige sanningsord ("Først er det liv, så død: / Her er liv, om liv, fra liv, til død.").
Uheldige språklege uttrykk er det få av her, synest eg. Minner Jón meg litt om Gaute Heivoll? Det er dette ved store delar av vår tids litteratur: Forfattarane skriv så teknisk godt, bygger opp handlinga og formulerer seg isolert sett glimrande til tider, og så kan dei bli svar skyldige når ein liten gut hos H.C. Andersen ropar at dei ikkje har klede på, ikkje har noko å skrive om. Innimellom meldte slike tankar seg da eg las Himmelrike og helvete. Men så er det vel berre ei oppfatning som kjem og går. Og da er vi tilbake hos Duun, om det å vere menneske, om å leve og døy når berre grunnfjellet er att. Det er dét boka handlar om
Fint at Himmelrike og helvete kom på lista!
Forfattarane skriv så teknisk godt, bygger opp handlinga og formulerer seg isolert sett glimrande til tider, og så kan dei bli svar skyldige når ein liten gut hos H.C. Andersen ropar at dei ikkje har klede på, ikkje har noko å skrive om.
Takk til deg KjellG: Jeg har ikke sett det bedre formulert, og det er kanskje derfor jeg liker best forfattere som skrev for lenge siden.
Da er vi vel såpass ferdiglest alle sammen at man kan tillate seg å omtale selve historien litt friere. Når jeg leser de siste innleggene her, ser jeg at jeg stort sett er enig i alle innvendingene: Historien er springende, rotete, språket fullt av klisjeer (og perler, for all del!) - og avslutningen er et virvar av løse tråder. Likevel har boka gjort dypt inntrykk, og for meg er det guttens historie som vekker de sterkeste følelsene. Fra barndommen av har han mistet den ene etter den andre av dem han var knyttet til. Når han omsider greier å etablere et vennskap med den stabile, trygge og lesehungrige Bardur, får han et fast holdepunkt i en tilværelse han ikke føler seg hjemme i. Og så gir altså livet ham nok et slag i ansiktet. Fortvilelsen hans er nesten uutholdelig å lese om.
I resten av boka er han uten rotfeste igjen, og beskrivelsen av hvordan han sørger er både rørende og morsom: Kan han glede seg over noe her i verden, han som sørger over Bardur? Burde han ikke ha dårlig samvittighet når han synes ei jente er pen? Kan han noen gang begynne å nærme seg andre mennesker igjen uten å føle at han svikter Bardur? Og så får vi altså presentert et knippe potensielle "interesseobjekter".
At forfatteren har valgt å avslutte boka akkurat der, framfor å fullføre historien, virker for meg bortimot spekulativt. Men i sum, kanskje banalt: Mitt sentimentale leserhjerte banker fremdeles sterkt for gutten.
Da er boken lest ferdig og jeg sitter her og tenker på hva jeg syntes om den.
Det er min første bok fra en islandsk forfatter og jeg hadde store forventinger etter å ha lest om boken og hørt intervju av forfatteren.
Boken virket fantastisk når jeg startet. I løpet av de første sidene var jeg helt bergtatt av språket som var poetisk og hadde flotte sitater på rekke og rad. De første kapittlene som beskrev natur og vær, samt menneskenes slit med fiske på havet var fantastiske.
Som de fleste av dere var jeg svært begeistret over første halvdel av boken, selv om jeg syntes at det begynte å bli vel mange sitater og klisjeer etterhvert.
Fra midten av boken begynte min begeistring å dale og slik fortsatte det ut resten av boken. Alt det som jeg elsket i første del ble bare dårligere i siste del.
Jeg satt også igjen med en følelse av at forfatteren bevist planla sin oppfølger mot slutten av boken. Den endte med ubesvarte spørsmål og løse tråder.
Gutten sin historie fenget meg ikke i så stor grad at jeg umiddelbart går til anskaffelse av de to andre bøkene.
Derimot vil jeg gjerne lese mer islandsk litteratur så Islands klokke skal jeg sette opp på ønskelisten min.
Terningkast 4 fra meg :)
Det er mykje bra i denne boka, men den er også litt ujevn, det er tatt opp ein del poeng lenger nede i tråden som at den balanserer på kanten mellom klisjear og djupe sanningar (Lilllevi) og at forfattaren kanskje prøver for hardt å vere litterær (Bjørg L.), poeng som eg langt på veg er samd i. Men når han treff med teksta si, så treff han så inderlig godt!
Ein annan ting eg har tenkt på; Stefánsson gjer innimellom eit grep som eg ikkje heilt har bestemt meg for om eg liker eller ikkje; Han set fram ein påstand i ei setning, for deretter å trekke den attende eller vri på den i slutten av same setninga eller i byrjinga av neste. Døme;
Kanskje blir det aldri mulig å kjøpe det som er det viktigste av alt, nei, naturligvis ikke, slik er det nå, dessverre, eller rettere sagt, gudskjelov (s. 19/20)
Snøfallet blir tettere. Å kalle dette et snøfall er vel neppe riktig. (s. 70)
Dette har Fridrik sagt utallige ganger og vi motsier ham helst ikke, bortsett fra i stillhet, da, som når vi ber våre bønner. (s. 143)
Det er vel ein del av bokelskarane som har studert språk og litteratur; finnest det eit eige navn på dette grepet?
Jeg har bare lest en tredjedel av boka, og ikke fulgt nøye med på lesesirkelen. Håper det er ok at jeg legger inn en kommentar?
I risikoforståelse finnes det i hovedsak tre forklaringsmodeller på ulykker: Skjebnetro, Individuelle forklaringer og Systemperspektiv. Disse henger sammen med kunnskapsutviklinga og maktforholda i samfunnet.
Stefánsson gir en svært god beskrivelse av Skjebnetroen. Du drukner på havet fordi Gud vil. Du forebygger ulykka gjennom felles bønn i det mannskapet skal til å ro båten til havs. Han som ror ut seinere snuser mot vinden og lukter at en stygg nordavind er i anmarsj, legger raskt avsted for å ta en kort tur. (Dette var før man kunne forebygge ved å tro på YR.no)
Å lære seg å svømme er å mistro Gud. Når man åpner en hai ser man at den har spist ei bikkje som svømte etter båten til herren sin. Slik går det når man setter seg opp mot Guden og svømmer.
Fire timer til havs i en liten robåt. Du er prisgitt elementene, mangler kunnskap om meteorologi. Tilfeldighetene vil avgjøre.
I virkelighetens verden vil svømmekunnskapene likevel ikke redde deg hvis båten forliser i storm utenfor Island vil jeg tro. De vil forlenge pinen før du fryser ihjel/ blir spist av en hai og/ eller likevel drukner. Derfor er det mentalt forståelig og logisk at man ikke vil lære å svømme.
I min ungdom - og kanskje fremdeles - var det også sånn at de fra fiskerhavnene ikke kunne svømme.
Blir spennende å se om dette blir fulgt opp utover i boka.
Dette var før man kunne forebygge ved å tro på yr.no
Denne setningen hos deg fikk meg til å ta et lite sidespor, så du får tilgi meg hvis du blir stresset av digresjoner. Jeg tror holdningene blant fiskere på Island og i Norge har vært ganske like, så jeg har sett litt på norske forhold rundt formidling av værmelding.
Værmeldinga regnes som en viktig årsak til at radioen så raskt ble populær i Norge. I boka Havet, døden og vêret, står det bl.a.:
Det var likevel nettopp omsynet til vêrmeldinga som blei viktigaste brekkstonga for å introdusere radio. Dei fyrste radioane var gjerne plasserte om bord i fiskebåtane fordi vêrmeldinga var det viktigaste programmet. (s. 147)
I Norge var det, i følge denne boka, likevel ikke noen vesentlig motstand fra religiøse miljø. Kanskje fordi den ikke presenterte seg som noen eksakt vitenskap overfor ikke-vitenskap. Publikum blei ikkje tiltalt som lekfolk og reine konsumentar, men som kunnige og nødvendige medprodusentar av vêrmelding. (s. 153) I Tysfjord hadde læstadianerne en diskusjon om saken, og kom fram til at værmeldingen var så viktig for fiskerne at radioen måtte aksepteres.
Det går likevel fram av boka at det ikke var først og fremst etterspørselen hos fiskerne som drev fram utviklinga - mange av dem syntes nok at de kjente naturen godt nok og kunne tyde den selv så godt det lot seg gjøre. Men fra radioen startet prøvesendinger i Norge i 1923, har værmeldinga betydd mye for mange næringer - ikke bare fiskeriene.
Og det du sier om at fiskerne ikke kunne svømme, kjenner jeg igjen - sånn var det.
Da er jeg ferdig med boka og har også lest hva dere har skrevet om den. Jeg tok meg også tid til å lese intervjuet som Gretemor hadde lenket opp, og oppdaget at på toppen der var det også et videoklipp med intervju som var interessant. Så takk til deg for den, Gretemor!
Etter første del var jeg litt betinget begeistret, og etter del to er jeg fremdeles ikke helt overbevist om at jeg kommer til å lese de to andre bøkene. For all del, jeg synes det var mye bra her, men det er ganske ujevnt. Del en synes jeg hadde både de fleste høydepunktene og flest beskrivelser som Lillevi lenger nede kaller inkonsistente. I andre del er det mindre av begge, men historien griper meg ikke så veldig. Jeg kan være enig med Kjell k i at den virker litt rotete og usammenhengende. Gutten er i grunnen den personen som jeg er minst interessert i her – jeg vil heller høre mer om for eksempel Kolbeinn, Brynjólfur og ikke minst Geirthrúdur. I videointervjuet forteller også Stefánsson at hans opprinnelige idé var at dette skulle være én bok og ikke tre, og at den skulle handle om en rik enke på Island som han hadde hørt om og som hadde inspirert ham. For meg ser det ut som hennes historie kommer sterkere tilbake i bok tre, men det spørs om jeg kommer så langt…
Noen har lurt litt på hvem “Vi-stemmene” tilhører. I videointervjuet forteller han hvilken tanke som ligger bak disse: Det er noen som levde da historien skjedde, og som nå er døde. Av en eller annen grunn har de fastnet i en tilværelse mellom livet og døden, noe de opplever som en straff. Selv tror de at ved å fortelle, kan de slippe fri og komme seg over i døden. Kanskje bare en annen måte å skaffe seg en allvitende forteller på?
Jeg endte opp med terningkast 4 for denne boka
Leste ut Himmelrike og helvete igår.
I gunnen er det ikke så mye å føye til det andre har skrevet om boka. Første delen er best. Sånn sett ble lesingen av andre del en liten nedtur. Det er liksom noe jeg ikke får helt tak på, både når det gjelder handling, persongalleri og stil. Er ikke helt sikker på hva det er som butter imot, men det har kanskje noe å gjøre med komposisjon / disposisjon fra forfatterens side. Ganske rotete og usammenhengende.
Synes jeg.
Etter min mening bør Himmelrike og helvete få terningkast 4. Over middels altså.
Ferdig med boka idag. Støtter din firer, men jeg tror jeg likte den andre delen best. Jeg likte hvordan historier og personer dukket tilfeldig frem, f.eks historien om snekkerne Núlli og Jón, bare fordi Brynjólfur gikk forbi skolen.
Har bestilt bok nummer 2, men blir nok ikke å lese den med det første, men helt sikkert etterhvert.
Oppstykket og rotete kan vi nok enes om. Kan det ha noe med fortellerstemmen(e) å gjøre? Leseren blir vel advart i innledningen:
... vi sender ordene videre til deg, disse rådville, spredte redningsmannskapene, de er usikre på sin rolle, kompassene virker ikke, kartene er revet i stykker eller foreldet, men ta likevel imot dem. Så får vi se hva som skjer.
Det kan nok være.
En god forfatter som skaper en litt mindre god (litt uforståelig) forteller.
Det er kanskje ikke så originalt, bare tenk på alle stream-of -consciousness-romanene
(James Joyce,, Virginia Woolf o.a.)
Dette var bok for meg! Jeg liker andre del minst like godt som den første. Kanskje er det menneskegalleriet jeg er svak for? Må si jeg liker tanken på at disse samfunnets utskudd rotter seg sammen og leser bøker fra fjern og nær. Englenes sorg er derfor allerede bestilt på biblioteket og jeg har begynt å bekymre meg om hvorvidt bok nr. 3 blir oversatt eller om jeg må lese den på islandsk....
Ingen grunn til bekymring, Ingunn.
Bok nr. 3 er oversatt. Den kom i innbundet utgave ifjor, som pocketbok i år og finnes dessuten som e-bok. Tittelen er Menneskets hjerte.
Jeg er også ferdig med boka, og støtter de som likte første delen best. Andre del ble en helt annen fortelling mye pga hva som skjedde i første del av boka, den siste delen har mer en fortellende stil.
Får lyst til å følge personene videre, så jeg vil nok også lese resten av trilogien, såpass godt likte jeg det jeg las.
Terningkast 5 fra meg.
Jeg opplever J.K. Stefánsson som å bære mye av naturalisten i seg, kanskje er det derfor han ønsker å introdusere Émile Zola i boken sin. Naturen og værfenomenene er høyst personifiserte, og som oftest treffer han, andre ganger blir det for mye av det gode. Han overdriver de menneskelige og naturmessige fenomenene som forfattere og vi mennesker ofte og gjerne gjør, tenker jeg.
Som flere andre likte jeg første delen best. Den andre delen syntes jeg ble for preget av at dette er første bindet i en trilogi, og forfatteren trenger å introdusere nye karakterer og friste oss til å kjøpe den neste boken. Jeg gir terningkast fem til Stefánsson, men har ingen umiddelbar trang til å fortsette på trilogien.
Jeg endte også opp med en femmer, men tenker altså at jeg kommer til å lese oppfølgeren også. Ifølge ett av forfatterintervjuene det er lenket til i denne tråden, er neste bok ikke en direkte fortsettelse av denne, men bøkene må altså likevel være knyttet sammen på et vis. Jeg blir nysgjerrig når jeg hører sånt.
For øvrig likte jeg del 2 like godt som del 1, men av andre årsaker. Bipersonene, for eksempel, hvorav noen hører til en annen "klasse" enn gutten og hans likemenn. Selv om de bidrar til en mer springende fortelling.
I det hele tatt synes jeg denne boka ga mersmak når det gjelder Island. Tidligere har jeg lest Laxness, som jo er en mester; Indridason, som skriver meget lesverdig krim, og et par andre som ikke har falt i min smak, så når det dukker opp en ny islending som skriver så bra, tar jeg sjansen på ei bok til.
Etter ett døgns betenkningstid ender jeg også opp med en 5-er. Om jeg kommer til å lese Stefanssons (beklager at jeg ikke får med apostrofen) oppfølgere, holder jeg åpent. Boken inspirerte meg kanskje mer til å lese forfatterens landsmann Laxness, og våre egne: Johan Bojers Den siste viking og Olav Duuns Menneske og maktene.
Tusen takk for alle fine innspill!
Islendingen Arnaldur Indridasons krim falt ikke i min smak. Har riktignok kun lest Fjellet, det holder for meg.
Har du lest Sin egen herre av Laxness?
Jeg har ikke lest den.
Ser at den får god omtale, bl.a. av flere bokelskere.
Hjerteskjærende god bok! Det sies at Laxness skrev den som et "tilsvar" til Hamsuns Markens grøde, som han mente var en urealistisk idyll. Laxness' nybrottsmann har ingen idylliske trekk, skal jeg love deg!
Bør vel lese "Sin egen herre" når jeg får tid.
Jeg har forstått det slik at denne romanen var en av grunnene til at Laxness fikk Nobelprisen, og Hamsun fikk jo prisen bl.a. for Markens grøde.
"Markens grøde" er ikke bare urealistisk og idyllisk.
Hamsun ville nok fremme sine synspunkter og idyllisere jordbruket og bonden / nybyggeren.
Men det er ikke særlig idyllisk med barnedrap.
Lesesirkelboken var min første islending (skam, skam), bortsett fra den aparte krimen da...
Laxness frister absolutt. Takk for godt tips, Kjell! I hyllene har jeg Islands klokke, Land til salgs og Salka Valka. Er det noen av dere som har synspunkter på hvor jeg bør begynne.
Jeg tror du vil like Laxness. Sjøl begynte jeg med Salka Valka rundt -94. Husker den som en fin kjærlighetshistorie. I de siste årene har jeg lest Islands klokke, som gav meg litt av følelsen jeg fikk av Øst for Eden og Buddenbrooks. Jeg likte Buddenbrooks best. Sin egen herre ga assosiasjoner til Markens Grøde, mørkere og mer innbitt, jeg kjenner igjen stemninga i det lille jeg har fått lest av Himmel og helvete. Men boka som topper foreløpig er utvilsomt Brekkukotkrønike, der er jeg helt på linje med Karin. Strålende humor. Land til salgs kjenner jeg ikke og vil gjerne ha vurdering av. Anyone?
Jeg har lest flere av Laxness bøker, og vil også anbefale deg og andre på det varmeste Brekkukotkrønike En meget god bok som jeg ser jeg ga terningkast 6.
Var jeg deg vil jeg begynne med den mest kjente boka, nemlig "Islands klokke".
Jeg har Bokklubb-utgaven (1972) av Islands klokke.
Jeg siterer fra vaskeseddelen foran i boka:
"Det er uår på Island i året 1700.
[ . . . ]
En høyættet kvinne, Snøfrid Islandssol [for et navn! (min. anm.)], en kvinne av samme støpning som kvinnene i de gamle slektsagaene, står sentralt i Islands klokke. Som ganske ung møter hun den lærde boksamler og kongelige rådgiver Arnas Arnæus, et møte som blir avgjørende i Snøfrids liv - og ikke minst for Islands utvikling."
Tenk:
Både en boksamler og en kvinne som kan sammenlignes med ættesaga-kvinnene (kom til å tenke på "Soga om Laksdølane" som var ett av hovedverkene i norsk muntlig på gymnaset)
i samme roman.
Denne må jeg prøve finne tid til å lese snart.
Gummistøvler, ja.
Langt nede i tråden er det ein diskusjon om kva for ein roman av Zola det refererast til i boka. Denne utgjevinga, dersom ein finn ut kva for ein det er tale om, kan tene som ein markør for kva for årstal, handlinga er lagt til.
Ein annan tidsmarkør er omtalen av gummistøvlar. På side 26 og 27 får vi vite at Árni har kjøpt seg gummistøvlar, svindyre og slett ikkje vanlege på denne tida. Eg er ikkje så sterk i islandsk at det gjer noko, men slik eg les den Islandske wikipedia-sida om gummistøvlar så blei dei først tatt i bruk på Island rundt år 1900, og var allemannseige rundt 1920. Så det verkar ganske trygt å plassere handinga innanfor dette tidsromet, og kanskje heilt i byrjinga av det.
No har gummistøvlar aldri vært noko eg har vært spesielt opptatt av, men det er underleg korleis det ballar på seg når ein først gjer eit wikipedia-oppslag. Det gjeng nemleg fram at det var i Frankrike at produksjonen av gummistøvlar først tok til. Men Árni kjøpte av amerikanarane, og dei omtalast som amerikanske støvlar. Gjenspeiler dette at handel med amerikanarane var så dominerande at franske gummistøvlar, sjølv om dei kom tidlegare i produksjon, ikkje fann vegen til Island?
Og der var det sanneleg ein annan tidsmarkør; På side 164 får vi vite at Brynjólfur har drukke tom ei flaske med Gammel Carlsberg.
Carlsberg-bryggeriet var starta av J. C. Jacobsen i 1847, eksport starta i 1868. Sonen Carl kom også inn i bryggeribransjen, og starta sitt eige bryggeri, "Ny Carlsberg", slik at det opphavelege bryggeriet blei heitande "Gamle Carlsberg". Det er uklart for meg når navnet "Gamle Carlsberg" blei tatt i bruk, men i 1906 blei dei to bryggeria slått saman til eitt, og heitande berre Carlsberg.
Dermed kan vi slå fast at handlinga i boka er lagt til 1906 eller tidlegare. Og i og med gummistøvel-opplysningane kan vi setje perioda til 1900-1906.
Artig-faktum nr 1: Namnet på ølet er Gamle Carlsberg, ikkje Gammel Carlsberg som det stend i boka,
Artig-faktum nr 2: Ny Carlsberg nytta hakekorset som symbol på etikettane sine. Slik sett var det jo etter kvart heldig, sånn marknadsføringsmessig, at bryggeria slo seg saman.
Men det var en amerikaner som dro til Frankrike og starta produksjonen av støvler. Firmaet eksisterer visstnok den dag i dag, med amerikansk navn. Kan det tenkes at Arnis støvler ikke var fullt så oversjøiske som det kan høres ut til?
Sett frå Island, så er dei jo oversjøiske uansett om dei kjem frå Frankrike eller USA,
Men eg meiner det stod at Árni kjøpte dei frå ein amerikansk båt.
Jeg er ikke i tvil om hvilken roman av Zola det refereres til, og den kom ut i januar1877. Salgstallene var helt enestående, solgte ut opplag på opplag på opplag. Fra januar til november ble det solgt 50 000 eksemplarer og Zola ble en meget rik mann. Ingen av de andre bøkene hans kunne måle seg med L'Assommoir.
Men jeg tror ikke handlingen er lagt til 1877/78. I begynnelsen av boka så forteller vi-stemmen at handlingen foregikk for mer enn 100 år siden. Rundt århundreskifte står det i flere bokdatabaser, men hvor henter de sin informasjon? Den norske bokdatabasen daterer den 100 år tilbake i tid.
Gang på gang tar jeg meg i å irritere meg over forfattere som er vage i forhold til å tidfeste romanene sine. Jeg liker å vite hvor og når handlingen foregår, og dermed bruker jeg en del tid på å sjekke opp hint som forfatteren legger fra seg i teksten. Noe lærer jeg selvfølgelig, visste f.eks. ingenting om Zola når jeg begynte, eller når de begynte å produsere og bruke gummistøvler. Men jeg føler at jeg blir ført litt bak lyset under dekke av forfatternes "kunstneriske friheter", og jeg liker det ikke.
Forfatteren kunne referert til Zola på en helt annen måte, som noe han hadde lest eller hørt en tid tilbake, ikke noe som tilhørte "nåtiden."
Amerikansk reklame fra 1891.
Interessant med forskjellige "krav" til opplysninger. For meg er det ikke noe stort poeng om dette foregår i 1890 eller i 1910. Opplysningen om "mer enn 100 år siden" er god nok, og manglende tidfesting gjør ikke noe med leseopplevelsen, synes jeg!
Leseopplevelsen var ellers svært bra, ei god bok med et mangfold av sitatvennlige setninger og avsnitt. Jeg er enig med Lillevi under, og med Tone Lilleenget By sin omtale av boka, i at første del nok var best og mest gripende. Men jeg kommer til å skaffe meg resten av trilogien også, må se hvordan det går med "gutten"!
Strengt tatt ga jeg ikke uttrykk for at det er et krav for meg å vite når handlingen foregår, men for en som er svært historisk interessert, er det en viss forskjell om vi befinner oss i 1877 eller 1910.
Jeg er snart halvveis i boken og er fullstendig bergtatt. Dette er en bok som må leses langsomt, ellers vil poesien og hjerteslagene forstumme. Det er så sterkt, så sårt og så vakkert.
Jeg har faktisk assosiert litt med Den gamle mannen og havet av Hemingway underveis, uten at jeg helt skjønner hvorfor.
Sitatene står i kø, og det er veldig kjekt å se at de sitatene som er løftet frem tidligere i tråden er de samme jeg selv ville delt. Så mye sagt med få ord, ja jeg er virkelig bergtatt.
Eg har kome omlag 1/3 ut i boka, og finn att mange av tankane eg har gjort meg om boka i innlegga her i denne tråden. Stemninga i fiskarmiljøet er godt formidla av forfattaren, og der er så mange sitatverdige vendingar og passasjer at ein knapt veit kvar ein skal byrje (eller stogge) dersom ein skal gi seg til å ramse opp.
"Guten" er kommentert lenger nede. Kven er han, og kvifor kallast han berre guten. KVEN han er har eg ingen tankar om utover det som er forklart i teksta så langt. Men KVIFOR han kallast berre guten i boka kan vere ein eller begge av følgende grunnar
1 - Det er ikkje uvanleg, eller det var i allefall ikkje uvanleg i min oppvekst, å referere til yngstemann i eit arbeidslag som berre "guten". Det er vel ikkje utenkeleg at det same var vanleg på Island for hundre år sidan.
2 - Eg oppfattar guten som hovudpersonen i historia så langt. Ved å referere til det øvrige persongalleriet med navn og samstundes referere til hovudpersonen som guten etablerer forfattaren eit skilje mellom hovud- og bi-personar i forteljinga.
Begynte på boka på fredag. Med hensikt har jeg ikke lest noe av hva dere har skrevet her før jeg nå er ferdig med bokas første del.
I begynnelsen ble jeg begeistret for skrivemåten og historien. Jeg synes det er et poetisk språk samtidig som han også beskriver harde realiteter. Mange beskrivelser er både treffende og humoristiske, og jeg har markert flere passasjer (noen av disse ser jeg allerede er lagt ut som sitater under boka), som for eksempel:
Noen av oss har brune øyne, hit kommer det sjømenn fra fjerne steder, og det har det gjort i århundrer, for sjøen er en skattkiste. De kommer fra Frankrike, Spania, mange av dem har brune øyne, og noen av dem legger igjen øyefargen hos en eller annen kvinne, seiler bort, kommer seg hjem igjen eller drukner. (s. 15)
Man kan si litt av hvert om druknede mennesker, men de er i alle fall ikke ute etter fisk… (s. 16)
Sigurdur har medisin- og bokutsalg i samme hus, bøkene dufter så av medisin at vi blir friske som fisker og fri for alle sykdommer bare ved å lukte på dem, så ikke kom her og si at det ikke er bra for helsa å lese bøker. (s. 20)
Pétur smilte for første gang da han var åtte år, sa Bárdur en gang, for andre gang da han så Andrea første gang, og nå venter vi på den tredje, slo gutten fast. (s. 21)
…overlæreren her i Plassen vår, som ikke hadde våget seg på skolen på tre dager på grunn av drikking, det er mye et menneske må tåle, tenk å måtte undervise og drikke på samme tid,… (s. 23)
En innmark så liten og med en jord så full av tuer at den egentlig var raskere å gnage enn å slå,… (s. 36)
…det er et helvete å ha armer, men ingen å omfavne. (s. 37)
Jeg har også stor sans for hvordan han i kapittel II får fram stemningen blant fiskerne før de skal ro ut, med tankene deres og naturbeskrivelsene, (s. 30 og 31) og hvordan han blir filosofisk på s. 32:
Livet vårt er en evig jakt etter løsninger, det som trøster, det som gleder, fordrive alt det vonde. Noen går en lang og kronglete vei og finner kanskje aldri noen ting, bortsett fra en slags mening, en slags løsning eller lindring i selve letingen. Vi andre beundrer deres utholdenhet, men har selv mer enn nok med bare å være til, vi tar derfor kinesisk livseliksir i stedet for å lete, men spør gang på gang hva som er korteste veien til lykke, og finner svaret i Gud, vitenskap, brennevin, kinesisk livseliksir.
Innimellom er det likevel en del som for min del “lugger” litt. Som for eksempel:
Sjøen flyter inn i drømmene til dem som sover ved åpent hav, underbevisstheten fylles av fisk og druknede kamerater som veiver bedrøvet med en finne i stedet for en hånd. (s. 28)
Hjertet er en muskel som pumper blod, en bolig for smerten, ensomheten, gleden, den eneste muskelen som kan gjøre oss søvnløse.(s. 53) Dette fortsetter et stykke, og uvisshet er et ord som stadig dukker opp. De er unge og har lest unødig mye, hjertene deres pumper mer uvisshet enn de andre… (s. 54)
Og om Miltons dikt: …omdiktet til islandsk av en prest som hadde et utmerket syn, men som iblant var så dårlig stilt at han ikke hadde papir å skrive på og som da måtte bruke himmelen over Hörgárdal som ark. (s. 58)
Som du sier lenger ned i tråden, så prøver han kanskje litt for hardt på å være litterær. Uansett har jeg hatt glede av boka så langt, så jeg kommer nok til å lese resten også.
"prøver han kanskje litt for hardt på å være litterær".
Vel, det er noe som slår meg av og til under lesingen.
Men jeg må jo innrømme at jeg liker den litterære formen, og etter hvert som jeg blir vant til stilen synes jeg at forfatteren lykkes svært godt med å fenge og sette ord på allmennmenneskelige tanker og følelser.
Spesielt den siste setningen i følgende sitat ga meg en slags aha-opplevelse (det har jeg aldri tenkt på før):
"Hjertet er en muskel som pumper blod, en bolig for smerten, ensomheten, gleden, den eneste muskelen som kan gjøre oss søvnløse. Bolig for uvissheten: om vi igjen våkner til live, om det regner i høyet, om fisken gir seg, om hun elsker meg, skal han ta den turen over heden for å si de ordene, uvissheten om Gud, om meningen med livet og ikke minst om meningen med døden."
Blant grunnene til å lese god litteratur er at den gir ny erkjennelse og ofte setter ord på ens egne "ordløse" tanker og følelser / anelser.
Den siste setningen er for såvidt grei, mens jeg fikk litt problemer med den første. Selv om han nok ikke mener det bokstavelig, synes jeg ikke han treffer helt når han sier at hjertet er den eneste muskelen som kan gjøre oss søvnløse. Etter ei skikkelig treningsøkt kan det da verke både her og der og gjøre søvnen dårlig ;-)
Det som i utgangspunktet kunne ha blitt poetisk og vakkert, blir da litt ødelagt for min del, men det sier kanskje mer om meg enn forfatteren...
Jeg synes avsnittet om hjertet er flott. De menneskene vi blir kjent med her, lå nok sjelden søvnløse på grunn av muskelverk og utmattelse. Den gangen arbeidsdagen starta på nattmorran og varte til seinkvelden - og selve arbeidet krevde både styrke og utholdenhet - tror jeg de fleste sov idet hodet traff puta. Bekymringer og redsler kan man derimot få hjerteklapp av, og jeg vet av egen erfaring at man da kan bli liggende søvnløs om man er aldri så trøtt.
Selv lo jeg litt av dette sitatet, for det er selvfølgelig usant – hvis man tar det bokstavelig. Hjertet pumper blod, det øvrige sitter faktisk i hjernen. Men hjertet har en sterk metaforisk kraft, som forfatteren leker med og utnytter. Hvilke assosiasjoner gir den første setningen deg, Bjørg, som du tror ikke samsvarer med forfatterens intensjoner?
Denne boken har en underlig virkning på meg. Første halvdel grep meg så intenst, ville bare at det skulle fortsette sånn. Andre halvdel er annerledes. Men gang på gang skjer det forunderlige at når jeg er litt misfornøyd, så tar teksten brått en uventet og fascinerende vending.
Og så er jeg så sær at jeg ikke kan la vær å irritere meg over at forfatteren (eller er det oversetteren…) flere gange bruker klisjeen «sånn er det bare». Jeg oppfatter at boken balanserer hårfint mellom klisjeer og dype sannheter. Dette trenger jeg mer tid på.
Dette ble bare noen rare strøtanker fra meg en kveldsstund. Glad for at det ble denne boken vi valgte. Nå vil jeg lese Bojers Den siste viking. Har en fornemmelse av at det det vil hjelpe meg med å sette Himmelrike og helvete i perspektiv.
Hjertet pumper ikke bare blod. Det er en muskel som spennes og gir fysisk smerte ved sorg og påkjenninger.
Skal fortelle assosiasjonene mine til deg, Lillevi, men da må du love å ikke si det bort ;-)
Jeg lo også litt da jeg leste det, fordi det ikke stemmer, og så havnet jeg på vidotta i tankene. Du skjønner, selv om jeg er litt lat av natur så prøver jeg å trene litt innimellom. Nå har noen tipset meg om denne treningsvideoen. De par første dagene etter ei sånn økt så verker det i muskler jeg ikke ante eksisterte engang! Jeg skjønner jo av fortsettelsen at Stefansson ikke prøver å være morsom, men det kom litt skeivt ut for min del, så jeg var nok ikke helt mottakelig for det han vil si i akkurat dette avsnittet...
Og Bojers "Den siste viking" vil jeg absolutt anbefale!
Ha, ha! Jeg er virkelig imponert, ønsker deg hell og lykke – og selvfølgelig blir det mellom oss :-)
Boken er lest, og jeg må gi lesehesten som med ordene «noe helt annet enn alt annet du har lest» anbefalte den, rett. En gripende og forbløffende bok, en skattkiste.
Men, for det er dessverre et men, enkelte ganger «lugger det litt», som du treffende uttrykker det, Bjørg. Når forfatteren skriver «Mennesket er et underlig vesen. Har overvunnet naturkreftene, har seiret over vanskeligheter som virker uoverkommelige, mennesket er jorderikets hersker, men har likevel liten styring med sine egne tanker og de dypene som befinner seg under dem osv.» -- og hele hans bok skriker nei, mennesket har ikke seiret over naturkreftene. Og er det nå så sant at vi er jorderikets herskere (og da har jeg ingen guddom i tankene). Bevitner ikke Himmelrike og helvete nettopp hvor prisgitt vi er elementene, hvor lite vi behersker når det kommer til stykke (Olav Duuns Menneske og maktene dukker opp i tankene mine).
Avsnittet om hjertet, som brakte deg så ut på viddene, Bjørg, har noe av den samme inkonsistensen i seg. Denne typen usannheter plager meg langt mer enn at forfatteren er unøyaktig med å tidfeste handlingen.
«Usannheter» av denne typen derimot: «De snakker om sjø og om slit, de snakker med lidenskap om fisk, torsken svømmer gjennom årene deres, haien dykker dypt ned i leveren deres (disse gutta drikker!), det er uvær og frostrier og en dødssvart sjø, Brynjólfur svaier og holder seg fast i bordkanten for ikke å falle over bord (han sitter på fast land), Kollbeins tykke tunge slikker vekk saltet fra leppene.» Dette er strålende – i kraft av sin troverdighet.
Her blir det ikke enkelt med terningkast...
Så morsomt at du nevner Duuns Menneske og maktene, Lillevi! Jeg har også hatt den boka i tankene mens jeg har lest, og har lurt på om jeg skal finne den fram og lese på nytt etter over 30 år. Jeg kan ikke si at jeg husker noe særlig fra den, annet enn at jeg den gang syntes den var veldig bra.
Jeg har foreløpig ikke lest mer enn første del av Himmelrike og helvete, men regner med å ta fatt på fortsettelsen i helga.
Jeg mener ikke at den siste setningen er problematisk. Synes heller den er ganske original.
Opp gjennom tidene - kanskje mer og mer etter hvert (også litterært) - tror jeg menneskene har undret seg mye over hva som var / er meningen med livet.
Døden derimot, og meningen med den er det vel heller sjelden man tenker over.
Kanskje det har noe med alder å gjøre.
????
"Jeg mener ikke at den siste setningen er problematisk"
Det jeg mener med at den første setningen er problematisk, er at den gir meg helt andre assosiasjoner enn jeg tror forfatteren ønsker, og det ødelegger dessverre en del av opplevelsen av resten av avsnittet for meg.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Jeg er veldig begeistret for boka! Jeg er av det slaget som lett lar meg rive med av ord og vendinger som gir rom for tolkninger og indre bilder. Det er mange steder i boka ( har lest halve) som hever leseopplevelsen for meg. Eks beskrivelsen om ordenes kraft på side 57! Et annet sitat som gikk rett hjem hos meg var: "Det går ikke an å tre tårene etter hverandre på en rad, la dem sige ned som et glitrende tau i det mørke dypet og trekke opp igjen de som er døde, men som burde ha levd." Vakkert og sårt!
Kommer nok til å lese ferdig boka før tiden. Den er vanskelig å legge fra seg!! :)
Legger inn et intervju med Jón Kalman Stefánsson her, selv om det strengt tatt hører hjemme i en annen tråd, fant den ikke farten.
Så langt har jeg lest de 50 første sidene i boka. Jeg koser meg veldig med den! Jeg har til og med lest enkelte ting to ganger for å få med persongalleriet og for å få med meg gullkorn i teksten. Jeg liker veldig godt skrivestilen i boka. Jeg liker også godt at det både er noe veldig hverdagslig over det de gjør, samtidig som det er så mange aspekter i forhold til hvem de er, hvor de kommer fra, hva de tenker osv. Og enkelte avsnitt er helt fantastiske. Som for eksempel s. 37-38 i min bok, som omhandler beskrivelsen av når faren til gutten døde - som starter med "Det var en nabo som kom og slukket verdens lys" - og som avsluttes med "Han drukner, og hjemmet blir oppløst".
Disse setningene:
"..det er et helvete å ha armer, men ingen å omfavne."
"Det gikk et skjelv gjennom atmosfæren, som om noe stort hadde gått i stykker, så hørtes lyden av noe som gikk i tusen knas idet solen styrtet og landet på jorden"
De er så utrolig flotte!
Jeg leser fortsatt, men er ikke veldig begeistret så langt (s. 65). Språket står i veien for meg fordi jeg stadig blir utålmodig av bilder jeg ikke synes treffer. Som her: "De fleste islandske tettbebyggelser ble bygd av torskebein, de er stolpene som holder drømmenes kuppel oppe." Første del av setningen er jo kanskje brilliant, men "drømmenes kuppel"? For meg blir det bare bubbel. Dersom en drømmenes kuppel med stolper som holder den oppe er en kjent metafor, men ukjent for meg så er forfatterens valg forståelig. Men dette eksempelet er ikke den eneste gangen jeg har hengt meg opp til nå. Får liksom ikke noe flyt i historien. Og til torskebeina, er det også her noe jeg ikke forstår? Jeg synes metaforer er god som et bilde på at Islands viktigste ressurs har vært torsken, men er det ikke først og fremst fiskekjøttet de har kunnet livnære seg på? Hvorfor er det beina som fremheves? Noen som vet?
"Drømmenes kuppel" ble litt drøy for meg også. Fiskebeina har jeg derimot stor sans for. Først spiste de det som var spiselig, siden brukte de restene til å dekke andre behov. Jf. urfolk som aldri lot noe gå til spille av det de fanget.
Jeg synes det er fin flyt i boka, og at språket virker å passe godt. Jeg leser vanligvis mye krim og ikke så mange romaner av denne typen, men jeg føler ikke at jeg henger meg opp i skrivemåten selv om den er uvanlig (for meg).
Det er nettopp disse uventete vriene/vendingene (eller hva jeg skal kalle dem) i språket som er noe av det som fascinerer meg sterkt i boken. Stadige overraskelsesmomenter.
Jeg synes Karin har en fin tolkning av den setningen du trekker frem, for meg gir dette mening, ikke bare "bubbel" :-)
Jeg er blant dem som har kommet altfor langt i forhold til leseplanen, men greier absolutt ikke å ta noen pause.
Min tolkning er ganske lik Karins, men jeg synes likevel setningen hangler. Den hadde nok fungert bedre for meg om han skrev torsk og satte punktum istedet for komma og droppa resten. Denne kuppelen kunne jeg fint tenkt meg til selv:) Han har jo alt satt oss på sporet av fiskens avgjørende betydning. Enig med Kjell. Jeg synes han overanstrenger seg.
Himmelrike og helvete er nok ei bok som gir stort rom for tolkninger, særlig når det gjelder bruk av metaforer og bilder.
Romanen skildrer en historisk epoke i et språk som både er lett-tilgjengelig og moderne, samtidig som det kan være vanskelig å få tak på hva forfatteren sikter til.
Hvordan var nå forskjellen på 'konnotasjoner' og 'assosiasjoner' igjen?
Konnotsjon er tilleggstyding. Assosiasjon ligg på det personlege planet.
Jeg er ferdig med første halvdel av romanen, og når jeg leser innlegget ditt, skjønner jeg litt bedre hva det er ved boka som ikke faller helt i smak. Det virker som forfatteren anstrenger seg litt for mye med å skrive "litterært".
Men det må jo også sies at man får et ganske godt innblikk i menneskenes strev og deres tanker om liv og død (spesielt det siste) på land og til havs for hundre år siden.
Det blir spennende å lese hva andre mener om metaforbruk, språk, menneske- og naturskildring, handlling osv.
Jeg tar noen dagers pause fra Himmelrike og helvete. Blir nok likevel ferdig med boka lenge før leseperiodens utløp (23. mars).
Jeg, som egentlig ikke legger så veldig godt merke "godt språk", hm, er i grunnen litt usikker på hva jeg legger i det. Men å forstå den setningen du ikke synes så veldig om, har jeg gjort meg opp noen tanker, min egen altså, andre vil kanskje legge noe annet i det.
"De fleste islandske tettbebyggelser ble bygd av torskebein, de er stolpene som holder drømmenes kuppel oppe."
Min tolkning er at på Island er det fiskebeina som er reisverket/ fundamentet for et bærekraftig samfunn, det er byggverket og livskraften. Hadde det ikke vært for fisken ville det ikke ha vært levelig, ingen drømmer, ingen sivilisasjon for mange småsamfunn i århundre, ikke noe "tak" (kuppel) over hodet.
Slik ser jeg på det, nå kan det være andre som har andre tanker om denne setningen.
Velger å trekke meg felleslesingen,uten å komme noe videre inn på det.God Helg:-)
Det var vel neppe eit tilfeldig val av "pauselektyre"?
Nei, men den er jo ganske omfattende, så det blir sikkert flere pauser.
Fikk boka i går og har begynt lesingen. Begynnelsen er meget bra synes jeg. Bokelsker, hør på denne setningen da, å så bra!
Sigurdur har medisin og bokutsalg i samme hus, bøkene dufter så av medisin at vi blir friske som fisker og fri for alle sykdommer bare ved å lukte på dem, så ikke kom her og si at det ikke er bra for helsa å lese bøker.
Dette utsnittet må også varme ett bokelsker-hjerte:
...men alle ledige stunder gikk med til å lese. "Vi var håpløse. Tenkte ustanselig på bøker, på å lære mer, elleville og oppglødde hvis vi hørte om en ny og interessant bok, vi fantaserte om hvordan vi den kunne være, snakket om alt tenkelig den kunne inneholde om kveldene etter at dere var sovnet.
Ja, slike sitater liker vi bokelskere! Men alt i alt er vel boka mer forbeholden til lesingens velsignelser?
I tillegg til det opplagte i at bokens store tragedie i stor grad skyldes "overdreven" lesing har vi og sitatet Jostein R har lagt ut om så ung gutten var som trodde at mye lesing var noe gode mennesker drev med.
Du har nok rett i det, men samtidig er det tydelig hvor viktig bøkene er i livet til den blinde kapteinen. Disse tvetydighetene treffer vi på flere steder, så det er kanskje ikke rart at man kan finne avsnitt som peker i begge retninger.
Kanskje poenget er at bøker og teori er for noen, men ekte arbeidskarer har bedre og viktigere ting å konsentrere seg om. Ganske ulikt dagens samfunn.
Jeg er enig! Nyter boken – språket, stemningene, den underliggende spenningen, humoren. Noe av det som fascinerer meg med språket, er de overraskende vendingene det plutselig tar. Her er et par tilfeldige passasjer:
Hver mann har sin bestemte oppgave i natten, tenk om tilværelsen alltid hadde vært sånn rett på sak og lett og lese, om vi bare kunne slippe unna denne uvissheten som strekker seg bortenfor både grav og død. Men hva kan vel mildne uvissheten om ikke døden gjør det?
Vi kunne naturligvis alle sammen lært oss svømmetakene, slik som Jónas, men Herre, ville vi ikke da vise deg vår mistillit, nesten som vi syntes vi var i stand til å rette på noe i skaperverket? Sjøen er dessuten svært kald, det finnes ikke noe menneske som kan svømme lenge i den, nei, vi stoler ikke på andre enn den, Herre, og din sønn Jesus som ikke var mer svømmedyktig enn oss, men som heller ikke trengte å være det, han gikk jo på vannet.
Hvem gutten er, kan vi jo foreløpig overlate til den enkeltes fantasi :-)
Jeg har lest lite Hamsun og det er lenge siden. Det er derfor vanskelig for meg å ha noen mening om de sammenlikningene som trekkes opp. Jeg kan bare vurdere Himmelrike og helvete på denne bokens egne premisser.
Jeg har lest for lite av boka til å kunne vurdere om en kan sammenligne med Hamsun, men har mine tvil om det. Vet ikke hvor den "påstanden" kommer fra, og tar det med en klype salt. Lar boka stå på egne bein uten å sammenligne. Skulle det være noen, måtte det jo være Halldor Laxness og han igjen var en beundrer av Hamsuns litteratur. Nei, dette blir bare tull, og vas :)
Jeg vil nå la det være Jon Kalman Stefanssons stemme jeg skal høre, for det er jo hans bok.
I gunnen kan man vel sammenligne enhver forfatter med andre forfattere.
Det er utvillsomt "hans [Stefánssons] bok", men han har jo rappet litt fra "Det tapte paradis" også.
Selve romanen står helt klart på egne ben, men når man leser mye opp gjennom årene, blir man mer og mer klar over hvor ofte forfatterne henviser til annen litteratur og til andre forfattere. Bare tenk på Bibelen og hvor mye fra den som blir "utnyttet" i senere verker (f.eks. "Øst for Eden" av John Steinbeck og "Markens grøde" (personnavn-bruk) av Knut Hamsun).
Jeg liker (også) bøker hvor det blir vist til annen litteratur.
Det er jo en del sånne henvisninger i for eksempel "Middlemarch".
Jeg tar meg den frihet og linker deg opp mot et intervju med Stefansson.
Og enig med deg - Stefansson står på egne bein!
Tusen takk for linken Ava. Interessant lesing, og ikke minst er forfatteren interessant. Denne forfatteren må jeg følge, og jeg har lyst til å få tak i flere av hans bøker
Jeg har lest omtrent 30 sider og liker boken veldig godt så langt. Jeg nyter språket, ikke minst skildringene; de skaper en god stemning. Jeg er nysgjerrig på denne "Gutten", hvorfor kalles han kun for det. Umiddelbart tenker jeg at det (ikke overraskende) har å gjøre med at han ikke oppfattes som like "barsk" som de andre, men vi får se..
Jeg har også kommet igang med boken og liker svært godt det jeg har lest så langt. Vi har raskt blitt presentert for en del personer og fått litt personkarakeristikk av dem, samt en skildring av naturen vi befinner oss i.
Har alltid hatt en forkjærlighet for romaner hvor naturskildringer står sterkt i forkus og da spesielt litt røff natur med tøffe utfordringer. Ikke rart jeg er begeistret allerede etter første kapittel.
Liker godt skrivestilen til forfatteren. Han har et enkelt språk, men har gode beskrivelser og skildringer.
Mange flotte sitater allerede i første kapittel. Jeg skulle ikke komme lengere enn første side før jeg måtte lese en flott setning om igjen. Dette lover veldig godt for boken :)
De går raskt, beina er unge, ilden brenner, dessuten løper de om kapp med mørket, noe som kanskje er på sin plass, for menneskers liv er et stadig kappløp med verdens mørke, svikene, grusomheten, feigheten, et kappløp som ofte virker håpløst, men vi løper likevel, og imens lever håper.
For det første:
Forfatternavnet: Er 'Kalman' for- eller etternavn?
Jeg startet lesingen for et par dager siden, og har lest de to første kapitlene av
"GUTTEN, SJØEN OG DET TAPTE PARADIS".
Jeg tror jeg har fått med meg det som er av persongalleri så langt:
Gutten, Bárdur, Andrea, Árni, Pétur (gift med Andrea), Gudmundur, (Péturs bror), Sesselja (gift med Árni), Gvendur (han er så stor at senga er for lita selv om han ligger alene), kokka Gudrún (Gudmundurs datter), Benedikt (blåser utrorsignalet).
Men noe er litt uklart for meg:
Hvem er 'gutten'?
(Er det forresten noen som vet hvilken roman av Emile Zola som ble utgitt for ca. 100 år siden, og som ble solgt i 100 000 eksemplarer de tre første ukene?)
Hvilke seks menn er med i hovedrolle-båtlaget? (Gudmundur hører nok til et annet båtlag).
Stefánsson skriver godt og med en særegen stil. Likevel kan den sammenlignes med andres. Forfatteren anvender mye av den samme teknikken som Eliot (og andre). Han utdyper sine skildringer ved å forlate handlingen for å komme med kommentarer og synspunkter. I sine digresjoner kommer han ofte inn på allmennmenneskelige erfaringer og lærdommer.
Personene i romanen beskrives som svært gudfryktige. Denne religiøsiteten (kristentroen) er nok mest en folkelig og praktisk gudstro, og ikke så mye begrunnet i teologi og dogmatikk. Betegnende er det jo at ingen av mennene kan svømme. De setter sin lit til Gud når de drar til havs og regner med at Han berger dem og sørger for at de ikke kullseiler / forliser.
SITATER:
"det er et helvete å ha armer, men ingen å omfavne".
"Vi må følge lovene, særlig de det er noen mening i."
"Nei, ikke faen heller, dette svarte navnet glapp ufrivillig ut av oss, mente ingenting med det, vi korser tungen for sikkerhets skyld."
Litt ut i kapittel I danner én setning et eget avsnitt:
"Så blir det kveld."
Dette virket kjent. Syntes jeg hadde lest noe lignende før. Og det har jeg, nemlig:
"Så kommer kvelden."
Dette er siste setning i "Markens grøde".
En av dere skrev at Stefánsson har Hamsun som et av sine forbilder. Kanskje har han ("fra det ubevisste sjæleliv") brukt Hamsuns setning og laget en liten vri på den.
Originalen er etter min mening (kanskje ikke så merkelig) best. Bare legg merke til hvor mye mer poetisk Hamsuns 'uttrykk' er enn Stefánssons. Først og fremst på grunn av bokstavrimet (alliterasjon).
Først tenkte jeg at "gutten" var sønn til en i besetningen, etterhvert tenker jeg at han oppleves som veldig alene. Han har Bardur, men det virker ikke som om det er noe slektskap. Bruken av "gutten" gir inntrykk av at han ikke er verdt å nevne ved navn, han er nederst på rangstigen, hvertfall på båten og kanskje mer generelt også.
Nå har jeg bare lest 25 sider så vi får se om det står noe forklarende om dette etterhvert.
Jeg er ganske sikker på at han sikter til den sensasjonelle "L' Assommoir" , "The Drinking Den", en av mange engelske titler, usikker på om den er oversatt til norsk. Boken kom ut i januar 1877.
Romanen tar i grove trekk for seg følgene av alkoholisme og fattigdom i Paris´ slumstrøk. Zola skriver helt ufiltrert og i et tildels vulgært språk, noe han fikk svært mye kritikk for. Boken ble først trykket som føljetong i avisen, men ble stoppet, og det gjorde ikke follk mindre nysgjerrige. Det sies at den solgte i 50 000 eksemplarer i løpet av få måneder, og ble en stor salgssuksess. JLS overdriver kanskje en smule med sine 100 000 eksemplarer i løpet av 3 uker :)
L'Assommoir var det eksen min også trodde...
Emile Zola er jo en av de virkelig store innen naturalismen, en retning som er enda mer realistisk enn realismen.
Alt er vel eit spørsmål om kva ein legg i definisjonar, men dersom ein ser realisme som framstilling av livet slik det er, inneheld livet ikkje berre elende, men også folks moglegheit til å handle og gjere noko med livssituasjonen sin. Naturalistane, derimot, såg mennesket som einsidig produkt av arv og miljø, men slik er jo ikkje livet, da. Eg har derfor vanskeleg for å slutte meg til det du skriv om at naturalismen er "erenda mr realistisk enn realismen" (om naturalistane ville "fotografere" livet, stirte dei seg blind epå arv og miljø, på dei negative sidene). Ibsen sa forresten at Zola gjekk ned i kloakken for å bade seg, mens han sjølv gjorde det for å reinse kloakken. Dette synest eg illustrerer forskjellen på desse to litterære retningane og metodane veldig godt. Men kanskje er vi ikkje så ueinige likevel?
Mulig du har rett.
Synes bare å huske fra noe vi lærte på gymnaset for noen og førti år siden at naturalisme-tilhengerne mente at de som skrev realistiske romaner ikke beskrev det virkelige livet virkelig nok. Så de (som Emile Zola) ville ha enda mer realisme inn i litteraturen.
Det blir kanskje litt forskjell på hva forfattere (og andre kunstnere) mener om hverandres uttrykksformer og kunst, og hva vi mener i ettertid.
Emile Zola døde i 1902, så mitt spørsmål er om du mener norsk, fransk eller engelsk utgivelse? Eksen er fransk og har studert bl.a. litteratur og kan muligens svare hvis jeg vet hva jeg skal spørre om.
Boka er innkjøpt og blir påbegynt etter jobb i kveld ;-) Gleder meg...
Det er jeg ikke sikker på.
En roman av Emile Zola blir nevnt i Himmelrike og helvete. Siden handlingen foregår for ca. 100 år siden, går jeg ut fra at Zola-romanen også er fra den tiden (kanskje slutten av 1800-tallet). Og jeg regner med det er originalutgaven / førsteutgaven (fransk) det blir henvist til.
Bare en gjetning fra min side.
For å ta det siste først: Gjennombruddsboka til Jon Kalman het Sumarljós og svo kemur nóttin. Heller ikke ulikt Hamsun!
Når det gjelder navnet, har jeg søkt opp Wikipedia (engelsk) og ikke blitt så veldig mye klokere. Jon Kalman er et "given name", står det der, mens Stefansson er et patronym. Om "given name" er det vi ville kalle fornavn, tør jeg likevel ikke vedde på.
"Given name" er det navnet man blir gitt (typisk fornavn), ikke arver (typisk etternavn). Her kan du vedde med ganske gode odds :-)
Eg ser at boka er delt inn i to omlag like lange delar. Erfaringsmessig vil deltakarane lese med litt ulik fart. For å unngå at det blir for stort tematisk sprik i diskusjonsinnlegga undervegs, gjeng det an å anmode om at ein venter med å starte å kommentere del 2 av boka til f. eks. fredag 14. mars?
Det virker som en god idé, så jeg lar anmodningen gå videre.
Det går også an å starte et innlegg med å opplyse om hvilken del av romanen innlegget gjelder for (gjerne med fet skrift).
Synes det er en for kort roman til å lage flere diskusjonstråder.
Sist sett
