Bokelskere.no

Noen forfattere har den fantastiske evnen at de får sagt mye bra med få ord. Her er et forsøk på å samle noen av de beste kort-romanene (her definert til under 300 sider) som jeg har lest. Enkelte av dem kan nok karakteriseres som noveller snarere enn romaner, men de får likevel være med.

Intelligens er ingenting uten glede.
Paul Claudel

Du er absolutt inne på noe her, Strindin! Jeg fikk selv så hatten passet for en tid tilbake, da jeg tok diskusjonen om lenker til blogger istedenfor tekst i omtale-feltene på min egen blogg, i et forsøk på å gjøre bloggere oppmerksomme på at det faktisk eksisterer en misnøye om slike "lekkasjer", ikke bare på bokelskere, men på fora generelt. Det ble nokså hett i kommentarfeltet (av det slaget du nok gjerne skulle sett mer av her), og en annen blogger svarte med å skrive et eget innlegg. Der skrev han blant annet at jeg personlig, og tilsvarende brukere, ødelegger gleden ved slike nettsamfunn. Les hele selv, slik at jeg ikke feilrepresenterer ham, men her er et par sitater:

Jeg er ingen stor og aktiv bruker av hverken Bokelskere eller Goodreads, mye grunnet at jeg til stadighet møter på brukere som har kuppet disse stedene med sine svært lange omtaler.

og...

Jeg mener, helt oppriktig, at det er ganske navlebeskuende å tro at
brukere av slike nettsteder er så interessert i å lese lange
anmeldelser.

Han mener altså etter det jeg kan forstå at lange omtaler ikke gjør seg her, og at jeg (og tilsvarende brukere) gjør et forsøk på å "kuppe" bokelskere når vi skriver "lange omtaler", og at det er det som er dårlig nettikette (og ikke lekkasjene jeg opprinnelig tok opp). Først tenkte jeg at han bare siktet til et teknisk brukervennlighetsproblem (f.eks. mangel på en kollaps tekst-knapp på lengre tekster), men det gjorde han visst ikke. Jeg er navlebeskuende når jeg tar meg tid til å skrive til jeg er ferdig, aka "langt". Om det er et rådende syn her inne, så synes jeg vel at det tar knekken på de gode analysene (uten at jeg skal påstå at jeg selv kommer med "de gode analysene"). Jeg hevet i allefall øyenbrynene da jeg så dette synspunktet. Jeg har jo tross alt ikke lyst til å ødelegge bokelskere for resten av brukerne (stakkars folk som må lese alt det jeg skriver?). Når det er sagt, så legger jeg fortsatt ut omtaler av samme type som før...

Jeg synes vel at det mest konstruktive er å sørge for at terskelen skal være lav, men at taket skal være høyt... Det bør være mulig å "koseprate" her og der uten at de gode analysene skvises ut. Jeg ser i allefall ikke selv hvordan den ene må utelukke den andre (med mindre "kosepraterne" aktivt skyter det ned, som du selv kommer med eksempler på). Jeg synes selv at begrunnede omtaler er mer spennende enn enkeltsetning-omtaler (og det er ofte lettere å diskutere utifra litt fyldige tekster), men innser at mange liker de som er korte. Ja takk, begge deler, blir vel konklusjonen der. Det sier du jo i grunn selv, også. :)

Jeg synes vel ikke du valgte en spesielt elegant inngang, men må likevel si meg enig med deg. Forumet er om ikke kjedelig, så kjedeligere enn det kunne ha vært. For de som har vært aktive lenge, så har jeg skrevet varianter over dette innlegget mange ganger før. Tilgi meg ;) Jeg må si det igjen...

Jeg tror forumet hadde blir mindre kjedelig om mangfoldet hadde vært større. En gang skrev jeg at det eksisterte et omvendt snobberi på bokelskere. Det var 2 år siden. Da var det temperatur i diskusjonene. Nå har forumet blitt et tilnærmet homogent koseforum der konsensus er en felles tone og form, som ikke er uttalt selvfølgelig, men likevel ikke til å misforstå. Det omvendte snobberiet vant. Hva mener jeg så med det?

Jo de overmodige litteraturstudentene har ikke lenger et forum der de kan prøve ut sine umodne teorier og forsøk på analyser. Vi helt vanlig dødelig har ikke et forum der vi kan forsøke å strekke oss litt nærmere det vi selv ikke helt forstår og innimellom dumpe utpå med sterke påstander uten tilstrekkelig belegg.

Bokelskere er ikke et lekent forum for diskusjoner for eksempel om den norske litteraturkritikken, slik Dagbladet var i agurktida for unge forfattere fulle av seg selv en gang på 1990- tallet: Her er artiklene jeg sikter til For de som orker å titte på mitt eksempel, valgte jeg det som en illustrasjon på at også forfatterne trenger kritiske lesere som røsker litt i de av og til. Som våger utbrodere sitt syn.

Ingenting er uten unntak selvfølgelig, men et raskt søk i gamle tråder vil vise at det ble gjort oftere før og dessuten kan det ligge mye potensial i det som ikke er skrevet:) Ingenting er sort/ hvitt, Avas tråd om artikler om litteratur, bragte for eksempel verden litt inn på bokelskere igjen.

Hvorfor sier jeg at mangfoldet er for lite? Fordi jeg mener det over tid har utviklet seg en konsensus om at det ikke er hyggelig å ha en kritisk/ analytisk tilnærming, en skal skrive så alle forstår, en skal tenke på andres alle tenkelige følelser og en skal for all del ikke "tro en er noe". Derfor er det regnet som god skikk og for eksempel ta forbehold om at en "ikke tørr å begi seg utpå en grundigere analyse" eller at "dette er ikke ment som en grundig bokanmeldelse, det får anmelderne ta seg av." Og "Wannabe anmelderi" har jeg sett blitt nevnt som noe vi ikke vil ha. Summen av meningsytringer har gjort at det ikke er det enkle som har blitt jaget i fra bokelskere, men det kompliserte. Bare å skrive en setning som denne siste er problematisk fordi den tillegger noe en verdi, og påstander om bra/ dårlig, kvalitet eller ikke kvalitet, høyt eller lavt, ja det skytes enkelt ned med "smaken er som baken....".

Knausgård sier det godt i en sammenligning i mellom Norge og Sverige i lørdagens Klassekampen:

"....en iøynefallende forskjell i mellom Sverige og Norge er at det folkelige er veldig viktig i Norge, at det ikke skal være forskjell på folk, slik at det elitistiske underspilles fullstendig. I Sverige er det omvendt, der underspilles det folkelige, og det elitistiske dyrkes."

Jeg er tilhenger av den norske folkeligheten, men vi må passe oss så vi ikke kaster ungen ut med badevannet. Det er jo nettopp kombinasjonen av egalitære forhold og idealet om at kunnskap skal nå alle, grundtvigianismen (folkeopplysning) om du vil, som har gitt oss en nasjon der mange kan delta i demokratiet. Denne store fordelen vil forvitre dersom alt som er litt høyere enn gjennomsnittets nesetipp skal forvises til egne diskusjonskamre, som i overklassens gamle røkesalonger eller i dagens Morgenbladet. I et slikt samfunn øker igjen forskjellene i mellom folk uten at folk flest merker det, antagelig fordi vi ikke har kunnskapen som skal til for å avdekke hvorfor det skjer.

Bokelskere må derfor etter min mening dyrke kunnskapsidealet framfor Jante og la alle krefter slippe til. Vi har jo blitt tildelt en helt fantastisk demokratisk og gratis diskusjonsflate, og burde sørge for at den tilhørte et mangfold av tilnærminger. Til slutt: misforstå meg rett! Jeg har stor glede av bokelskere og mener veldig mye av det som postes er både klokt og viktig. Jeg synes bare det ville blitt ennå morsommere om mangfoldet i måten folk ytrer seg på var større. At alle, både gamle og nye aktive, kan våge å slippe seg løs.

Den historiske perioden i England (1485 – 1558), med den Elisabethanske tid (1558 – 1603) - som i en bred definisjon kan regnes med.

Ein sakførar frå den unge byen San Fransisco seglar heim over Stillehavet midt på 1800-talet. I Belgia på 1930-talet har ein ung komponist forelete familien sin. På 1970-talet kjempar ein journalist på den amerikanske vestkysten for at sanninga kring atomsatsinga i området skal komma fram. Ein gamal forleggar vert heldt mot sin vilje på ein gamleheim i England. I eit framtidig Korea går ei ung jente ut over sine fabrikerte gen-grenser. Ein ung mann kjempar for å overleva i ei post-akopalyptisk verd. Og ingen av dei seks historiane står for seg sjølv, men er vevd inn i kvarandre som instrument som spelar enkeltstemmer, men som saman vert ein heilt symfoni.

Kvar del av boka har sin eigen forteljar, og sin eigen sjanger. Me går frå dagbok via brev til detektivroman og memoarar, til intervju og ei avsluttande munnleg forteljing – og når siste person har fått sagt sist går ein attende i motsett rekkefølgje, slik at romanen vert symmetrisk. Eg høyrte denne som lydbok, og kvar del hadde òg sin forteljar. Dette gjorde polyfonien i romanen enno meir framtredande enn det nok vert i papir-form – opplesing er òg ei tolking, og kanskje særleg av eit slikt verk.

Sjølv om romanen, om ein kan kalla boka det, stiller sentrale spørsmål ved sivilisasjonen sin vekst og fall, om moral og menneskelegheit, er det særleg forteljestilen som sit att hjå meg. Ikkje berre lagar historiane eit symmetrisk mønster, men personar går att, personane les eller høyrer historiane til kvarandre – og nett dette gjer alt både meir truverdig og at ein stille større spørsmål ved same truverdet. Korleis kan ei dagbok lesen av ein brevskrivar som er nemnt i ein detektivroman osb. vera noko anna enn fiktiv? Eller noko anna enn verkeleg? Det høyrest komplisert ut, og det er det – men det er nett det som gjer arbeidet med å lesa denne gjevande. Historiane for seg er ikkje banebrytande, eller spesielt oppløftande, men gjennom Cloud Atlas viser Mitchell at det enno går an å leika med romansjangeren.

Boka ble første gang utgitt i 1884 og forteller om forholdet mellom Jean og Fanny. Han er en ung mann fra en god familie. Hun er en eldre kvinne med en historie med tidligere og forlatte elskere i et kunstnermiljø.
Jean er både lykkelig og ulykkelig i sitt forhold til Fanny og ønsker mange ganger å rømme. Krisen oppstår når Jean blir forlovet med en jente fra en god familie.
Her blir den parisiske verden av 1880-tallet beskrevet, det er som en får et lite glimt av dette parets liv og om andre bipersoner på den tiden.
Det er noe med Daudet's bøker som fenger meg, han er ikke redd for å beskrive det stygge og heslige, det som skulle skjules og ties om, om menneskenes fall og fornedrelse.
En bok på det jevne, med god flyt i handlingen. Jeg er glad jeg fikk tak i denne boka, og fortsetter min leting etter flere bøker av Alphonse Daudet

Dette er en rolig, karakterdrevet bok. Jeg kjente igjen mange av karakterene fra min egen bekjentskapskrets og klarte derfor å relatere meg til karakterene. Dette var nok det som reddet boken for meg, siden karakterene er noe usmakelige dersom man dømmer de utelukkende utifra deres handlinger/ motiver avhengig av hvilken karakter det er snakk om. Boken får fint frem at det ofte er slik at handlinger som virker uselviske og generøse egentlig er motivert av svært lite flatterende ønsker, og at handlinger som er lite trivelige godt kan være iverksatt med de beste intensjoner. Boken et heller ikke spesielt action-fylt, så dersom karakterene ikke vekker interesse, mister nok leseren fort interessen.

Vi leser alle fra tid til annen artikler som kunne interessere andre bokelskere. Denne tråden er ment for artikler med litterært innhold som man vil dele med andre, uten at en nødvendigvis er forpliktet til å delta i en diskusjon om artikkelens tema.

Egyptiske forfattere har vært ledende i utviklingen av moderne arabisk litteratur, og i 1988 ble forfatteren Naguib Mahfouz (1911-2006) - som den første arabiskspråklige - tildelt Nobelprisen i litteratur.

"The Arab world also won the Nobel with me. I believe that international doors have opened, and that from now on, literate people will consider Arab literature also. We deserve that recognition."

-Naguib Mahfouz

There is almost one time that is important— Now! It is the most important time because it is the only time when we have any power.
- Leo Tolstoy

Det er noe deilig med selvbebreidelsen. Når vi bebreider oss selv, føler vi at ingen andre har rett til å bebreide oss.

Oscar Wilde (1854-1900)

Fortidens eneste sjarme er at den er fortid.

Oscar Wilde (1854-1900)

Mange drømmer om evig liv enda de ikke vet hva de skal ta seg til hvis det regner en søndag.

Susan Ertz

Jeg ble feminist som et alternativ til å bli masochist.

Sally Kempton

Vanligvis sitter ikke folk klistret til bokelskere.no så jeg tror nok du må forvente litt responstid, noen ganger tar det litt tid før noen som er interessert titter innom. Selv om du virker litt krass og jeg mistenker at du er ute etter å provosere så ser jeg poenget ditt, det er et rolig forum og til tider kan det kanskje fremstå som kjedelig for noen. Jeg er ikke enig, men om du ikke har engasjert deg i diskusjoner så kan jeg forstå at du kan sitte med det inntrykket.

Et forum som bokelskere.no er avhengig av at folk deltar for at det skal bli liv og diskusjoner, er du ute etter respons vil jeg derfor oppfordre deg til å skrive flere innlegg. Ser man på historikken din så ser det ikke ut som du har vært veldig aktiv.

Det er heller ikke obligatorisk å være her inne om du ikke liker deg, blir det for kjedelig for deg så finnes det sikkert mye annet å finne på.

Eg er ikkje samd med deg i at forumet er kjedelig. (La meg understreke at det faktum at eg svarar på innlegget før det har gått ein time sjølv om klokka er halv tre på natta ikkje på nokon måte er meint som eit prov på at hovudargumentet ditt er feil) Tvert imot synest eg det er givande å følge med på, og av og til take del i, enkelte av diskusjonstrådane.

Eg ser jo at forumet er langt mindre dynamisk enn t.d. debattforum på dei største nettavisene, men det er også befriande fritt (i allefall i stor grad) for usaklig skitslenging og meiningslaus argumentasjon. Det gjer meg derfor ingenting om det gjeng ein dag eller 3 før nokon eventuelt svarar på noko eg har skrive. Det er nok også slik at mange innlegg ikkje får respons fordi spørsmål eller tema som blir tatt opp ikkje "treff" nokon av forumet sine aktive brukarar.

Men så klart, skulle nokon finne på eit tiltak for å gjere forumet enno meir attraktivt for enno fleire så er det sjølvsagt bra. Sjølv er eg dessverre litt for fantasilaus til å kome opp med nokon gode idear.

Som Petter Dass skrev : "Nordlendingen er som steinbiten. Stygg er han, lukter gjør han, og tar du havet ifrå han, så biter han til alle kanter. Men får du først smaken på han, så får du ingen bedre.."

God helg :)

Det tar lang tid
å få en gammel venn!

Ukjent