Bokelskere.no

Forfattaren har laga ein nydeleg dedikasjon som introduksjon til denne forteljinga;

Ingen kunne trollbinde sitt publikum mer enn morfar der han satt på
ljugebenken, lett bøyd fram over stokken og med munnen full av snus
- Nei, men … er det sant, morfar? sa vi barnebarn forundret.
- Dem som bare sier det som er sant, ern’te verdt å høre på, svarte morfar.
Denne boken er til ham.

Dermed er premissa for forteljinga lagt. Boka veklser mellom å fortelje historia om hundreåringen Allan som rømer frå gamleheimen, stel ein koffert som viser seg å vere full av pengar og legg ut på flukt frå gangsterar og politi saman med eit aukande knippe medsamansvorne, og å fortleje livshistoria til Allan som på Forrest Gump-aktig vis slumpar til å ta del i mange av dei viktigaste globale hendingane på 1900-talet. Gjennom begge forteljingane klarer Allan med sitt optimistiske sinnelag og omgjengelege veremåte, samt ein skvett brennevin no og då, å snu ubehagelige situasjonar til å bli rett trivelige.

Det kan virke som om forfattaren har god kunnskap om dei aktuelle historiske hendingane Allan tok del i, og fiksjonen og fakta glir godt saman. Sjølv måtte eg ty til Wikipedia ved nokre høve for å finne ut av kva som var oppspinn og kva som var basert på verkelege personar eller hendingar.

Eg har ein mistanke om at god kjennskap til svensk populærkultur kan gi ein ekstra dimensjon til leseopplevinga. Albert Einstein sin fiktive halvbror, Herbert, har ein rolle i boka. Eg kan ikkje forstå anna enn at navnevalet til halvbroren må vere ein referanse til den svenske komiserien «Albert og Herbert» som gjekk på TV for rundt 30 år sidan. Skal tru om der ikkje er fleire referanser av denne typen som eg gjekk glipp av undervegs? Men uansett, boka er triveleg og underhaldande lesing for alt det er verdt.

Det beste ved en bok er ikke de tankene den inneholder, men de tankene den skaper.

Også Arne Næss

Jevgenij Pavlovitsj’s spørsmål: ”Hvor går medlidenhetens grenser?” har jeg også festet meg ved. Jeg oppfatter det som sentralt i romanen.

Fyrst Mysjkin vil det gode og ønsker det beste for alle. ”Medlidenheten er den viktigste, kanskje den eneste lov i hele menneskehetens tilværelse”, er hans rettesnor. Og likevel går så mye galt i hans fotspor. Jeg har vekslet mellom å føle sympati med fyrsten og synes synd på han, og å bli irritert og oppgitt over han. Merkelig nok kanskje, har jeg ikke beundret han for hans godhet. Jeg har sett på han som hjelpeløs og brukt av sine omgivelser, og jeg har sett på han som klok, observant og velmenende. En person det altså ikke er helt enkelt å få taket på.

Jeg har i et tidligere innlegg beskrevet Mysjkin som en slags katalysator, en som får ting til å skje. Hadde det vært bedre, som oversetter Geir Kjetsaa spør i sitt etterord, om han hadde holdt seg i Sveits og ikke hatt denne gjesteopptredenen i Petersburg? Eller om han faktisk hadde satt noen grenser for sin medlidenhet med alle? Eller hadde verden blitt et dårligere sted uten mennesker som fyrsten? Jeg synes Kjetsaa stiller opp romanens dilemmaer på en god og klargjørende måte.

Jeg ga bind 1 terningkast 5, og bind 2 under tvil en 6-er. Jeg synes det er et driv over bind 2, spesielt mot slutten, som trekker opp.

Finally I am coming to the conclusion that my highest ambition is to be what I already I am.
- Thomas Merton

Åh.......Denne boka er bare helt enorm! Jeg hadde forventet en klassisk fantasybok, men den overgår de meste jeg har lest i den sjangeren. For meg er Neil Gaiman den store innen fantasy, men hans bøker kan ikke sammenlignes med Patrick Rothfuss`fantasy univers. De skriver to vidt forskjellige fantasy sjangre. Uansett, over til Vindens navn. Jeg elsker den! Den inneholder alt det denne sjangeren skal inneholde; demoner, magi, en helt, ondskap, kjærlighet, en vakker kvinne, samtidig som man overhodet ikke får den typiske "fantasyfølelsen". Historien er så storslått, tragisk, vakker. Og dette er bare den første boka i en serie på tre! Den største årsaken til at skillet mellom virkelighet og fiksjon er så tynt kommer av at forfatteren har den mest unike evnen jeg har sett til å beskrive omgivelsene og personene på en jordnær og ekte måte, midt oppi blå ild, sympati og chandriere.

I rörelse
- av Karin Boye

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Nog finns det mål och mening i vår färd -
men det är vägen, som är mödan värd.

Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.

På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.

Den som er sterkest har makt over seg selv.

Seneca

"Vend blikket innad, og du vil finne
enorme vidder dypt der inne -
stadig uutforsket. Lær deg litt om dem,
og se! din egen rikdom dukker opp.

Walden av Henry D. Thoreau

For noen kan også en indre reise være av det gode. :)

Stakkars fyrst Mysjkin, tenker jeg etter å ha lest ferdig del II. Er det i det hele tatt ingen han kan stole på der han er omgitt av grådighet, sjalusi, svik og intriger, og samtidig blir åpenlyst hånet? En stund tenkte jeg at Kolja var den eneste som han kunne føle seg trygg på, men så ser jeg at det jo var han som først nevnte "den fattige ridder" og dermed startet den pinlige episoden med diktopplesningen.

Men hvorfor blir jeg ikke mer berørt selv om jeg synes litt synd på ham? Betegnelsen din av fyrsten som en katalysator synes jeg er veldig beskrivende, Lillevi. Og kanskje det er derfor jeg ikke blir mer fortørnet på hans vegne, siden jeg foreløpig ser på ham like mye som et virkemiddel som en troverdig person.

FD serverer mange fargerike personligheter som gir oss drama så det holder. Det legges ut mange antydninger og løse tråder som det skal bli spennende å se hvordan han fullfører. Og det ser ut som det er flere en fyrsten som plages av disse "dobbelttankene" som han selv sier han bebreider seg mest av alt.

Flere personer Dostojevskij skriver om har en splittet personlighet og galskapen er like rundt hjørne. Så også her hos våre venner i "Idioten", de drives fra skanse til skanse, de er glade og lykkelige mens de i neste omgang er rasende og ulykkelige.
Å forstå Myskin tror jeg ikke blir lett, han er ikke lett å bli klok på, for han har en personlighet vi har vanseligheter med å forstå, der er liksom ingen andre vi kan sammenligne han med.

På en måte skjønner jeg at de blir irritert på han, samtidig som de blir tiltrukket av det gode i ham.

Nå er det så pass mange år siden jeg sist leste Dostojevskij at jeg har glemt mye av hans personskildringer og temaer / ideer.

Raskolnikov i Forbrytelse og straff gjennomgikk voldsomme sjelekvaler etter sine forbrytelser, og om jeg husker riktig var det en som het Sonja som fikk ham til å tilstå til slutt. Så jeg vet ikke om fyrst Mysjkin kan karakteriseres som et direkte motstykke til Raskolnikov.

Da tror jeg heller at Nikolaj Stavrogin i De besatte kan sies å ha helt andre egenskaper og synspunkter enn Mysjkin. Stavrogin er nihilist og samvittighetsløs, og har ikke noe forhold til hva som er godt eller ondt i tilværelsen (parafrase av omslaget til De besatte).

Jeg oppfatter fyrst Mysjkin på samme måte som du gjør: sammensatt og et godt menneske. Og helt klart en katalysator i romanen. Det virker som de andre personene alltid må forholde seg til Mysjkin og hans uttalelser og handlinger på en eller annen måte.

Jeg har litt vansker med å få tak i personen fyrst Lev Nikolajevitsj Mysjkin. Det sies han skal være en inkarnasjon av Det gode mennesket, en slags Kristus-figur og et motstykke til tyven og morderen Raskolnikov i Forbrytelse og straff.

Men hvem er fyrst Mysjkin? Han kommer, nærmest ut av intet, med toget til Petersburg der han ikke kjenner noen. Han blir umiddelbart tatt inn i ”det gode selskap” og blir forbausende raskt ”en av dem”. Han skal riktignok være en fjern slektning av generalinne Lisaveta Prokofjevna.

Jeg oppfatter fyrst Mysjkin nærmest som en katalysator, en som får ting til å skje. Han gjør et sterkt inntrykk på alle dem han møter; ingen forholder seg likegyldig til han. Romanens personer åpner seg i hans nærvær, ønsker hans synspunkter og hans fortrolighet. De får røsket opp i sitt liv. Det skjer noe med de mellommenneskelige relasjonene i fyrstens nærvær.

Fyrst Mysjkin fremstår som dannet, stillferdig og velmenende. Han gjør et godt inntrykk. Og han oppfattes samtidig som en raring, naiv og enfoldig, nærmest et barn – en idiot. Fyrsten har åpenbart en skarp observasjonsevne, og i neste nu er han distré, likegyldig og forvirret. Plutselig ler han høyt og tilsynelatende umotivert. Andre ganger forsvinner han inn i sin egen tankeverden. Mange av romanens personer har et ambivalent forhold til han. Fyrsten er åpenbart en meget sammensatt person.

Et annet interessant tema er fyrstens forhold til de to kvinnene Nastasia Filippovna og Aglaja Ivanovna. Jeg lar det ligge i denne omgang.

Men jeg kommer ikke helt under huden på mennesket Mysjkin? Hva føler han, og hvorfor reagerer han som han gjør? Hvilke motiver har han for sine handlinger?

Jeg kan dessverre ikke si noe om skildringene av de epileptiske anfallene er realistiske, Kjell. Det jeg vet, er at på den tiden Dostojevskij skrev boken, var ikke diagnosene så klare som i dag. Flere sykdommer som vi i dag vet er fysiske, som epilepsi, havnet i sekkebetegnelsene sinnssykdom eller åndssvakhet.

Jeg tørker tårene etter å ha lest siste side i "En mann ved navn Ove". En fornøyelig og rørende litt dypere feelgood om den 59-årige grinebiteren Ove, som temmelig motvillig holdes i vigør av naboene. Ove vil bare at det skal være litt orden på sakene. Til tross for at han er kranglete og vanskelig, kan man ikke la være å verdsette Oves mange god egenskaper og helstøpte natur - som kommer til uttrykk gjennom store og små situasjoner. Mange vil nok kjenne igjen trekk fra seg selv eller noen de kjenner. Veldig veldig fin bok! Denne kan leses av mange - og kan også verdsettes av svigerfedre som normalt holder seg til krim og krigslitteratur. Spent på å høre om andre også liker den!

Er Nastasia Filippovna en skruppelløs og infam intrigemaker eller kan hun tolkes annerledes? Her er mine tanker om henne etter å ha lest del 1.

Nastasia Filippovna er en kvinne som skjuler sin sorg og ensomhet bak et arrogant ytre. Hun har som barn mistet hele sin familie. Hun føler at Totskij, som er satt til å ta vare på henne, gang på gang har sviktet henne. Alle har en mening om henne, men ingen kjenner henne eller står henne nær. Mennene dyrker henne for hennes skjønnhets skyld. Hun er hun et leketøy de kan kjøpslå om, og utnytte til sin egen fordel. Et lite eksempel bare: ”Nastasia Filippovna kunne i visse kretser brukes til å kaste glans over ham – ja, Afanasij Ivanovitsj (Totskij) hadde stor sans for berømmelse på dette området.” (s. 45). Både Gavrila Ardalionovitsj (Ganja) og Parfjon Rogosjin vil gifte seg med henne, men ingen av dem elsker henne.

I Nastasia Filippovnas fødselsdagsselskap brister demningen, hun har fått nok. Hun omtales som tverr, dyster, utålmodig og despotisk. Hun opptrer, slik gjestene/mennene ser henne, simpelt og hensynsløst; de mener hun har mistet forstanden. Og til på én måte har de rett. Nastasia slynger ut sine meninger, rives med av sitt eget opprør. Hun kjemper seg ut av den rollen som omgivelsene, og også hun selv, har pålagt henne i årevis. Hun er kritisk til datidens kvinnesyn og bryter ut i sinne: ”… enten skal kvinnene være uanstendige, eller også plettfrie!” (s. 163). Og alt dette skjer ikke uten dramatikk!

Bak fasaden ser jeg en ulykkelig kvinne. Bak all den ytre dramatikken oppfatter jeg et dypt, indre opprør. Hennes situasjon har kommet så langt at hun ikke lenger har noe å tape. Hun er villig til å gi slipp på alt ”for jeg har jo ingenting som er mitt eget… (s. 157). Så paradoksalt det kanskje høres, hun kjemper for sin selvrespekt. I del 1 finner hun ingen konstruktiv vei ut av opprøret. Jeg har sympati med henne og håper hun klarer det.

Nastasia Filippovna opplever at fyrst Mysjkin er den eneste som noen gang har sett henne og møtte henne som den hun er. ”Fyrsten er det første mennesket som noensinne har vist meg oppriktig hengivenhet. Han trodde på meg fra første stund, og jeg tror på ham.” (s. 149)
Allerede før han møter henne, danner han seg et interessant bilde av henne. Han studerer hennes fotografi og kommenterer det slik: ”… hun har visst lidd meget, er det ikke så? Man kan se det på øynene … Det er et stolt ansikt, ufattelig stolt, men jeg vet ikke om hun er riktig snill? Å, jeg skulle ønske hun var det! Det ville ha reddet alt sammen!” (s. 37). De to siste setningene etterlater flere spørsmål - hva ville ha vært ”helt reddet”, og hva menes med ”riktig snill”?

(Sidehenvisningene er til Solum Forlags utgivelse 1990)

Har lest ut første del, og jeg er enig med deg i at romanen er en ekte page-turner.

Fyrst Mysjkin virker nok ganske enfoldig, men han er i alle fall ærlig og oppriktig. Er ikke sikker på om hans uttalelser og tilståelser er særlig smarte, spesielt i forhold til Natasja Filippovna.

Og så er det alle de andre karakterene. Føler at jeg er blitt godt kjent med de fleste av dem, og har etter hvert blitt klar over hvem som er hvem. Stort sett.

Kapittel XVI er virkelig dramatisk.
Er Natasja Filipovna så utspekulert og infam som hun skildres, eller får vi oppleve andre sider av hennes vesen senere?
Drar Mysjkin etter henne for å prøve å overtale henne på nytt?

Mysjkin er jo blitt rik. Vil det forandre hans væremåte og handlinger?

(Denne anmeldelsen er basert på lydbokutgaven)

Jeg likte denne boka så godt at jeg har kviet meg for å skrive om den. Her får dere det jeg skrev på goodreads umiddelbart etter at jeg var ferdig med den, og den sier kanskje alt du trenger å vite:

Wow. I laughed. I cried. I laughed while I cried. What a quirky,
beautiful, funny, heartbreaking and overall incredibly touching book.

(Ja, jeg brukte nettopp meg selv som blurb for å overbevise deg om at jeg har rett.)

Boka starter med et brak. Det vil si, den starter nesten helt på slutten, når 17 år gamle Alex blir stoppet på grensa med hasj i hanskerommet, en urne i passasjersetet, et epileptisk anfall – og med hele Storbritannia i heftig diskusjon og spekulasjon over hva som har skjedd. Men det går ikke an å starte der. Det går ikke engang å starte der tollbetjentene vil at han skal starte (de ber ham begynne på begynnelsen, men som Alex sier: de mener ikke egentlig begynnelsen. De gidder ikke å høre på alt). Nei, vi må begynne heeelt på begynnelsen, der alt egentlig startet: da han som barn ante fred og ingen fare på badet i eget hjem og plutselig ble truffet av en meteoritt.

Han fikk ingen lett begynnelse på livet med andre ord. Etter to uker i koma våknet han opp til en nasjon der “alle” visste hvem han var. Gutten som ble truffet av en meteoritt. Den andre i historien som overlevde å bli truffet av en meteoritt. I en småby i England! Ikke overraskende blir han interessert i både hjernen og i meteroider/meteorer/meteoritter og andre ting i og fra verdensrommet. Han har noen arr som bevis på at han er meteoritt-gutten, men utvikler snart også epilepsi. Om det har noe å gjøre med ulykken er ikke godt å si, men det gjør i allefall ikke livet hans noe særlig mye lettere.

Det gjør forsåvidt heller ikke det faktum at moren driver en alternativ butikk der hun selger krystaller og wicca-artikler og spår kundene med tarotkort. Ser du det for deg? Truffet av meteoritt, vært i koma, utvikler epilepsi (som fører til at han blir temmelig isolert) og sønn av en nokså ukonvensjonell mor. La oss ikke glemme at han er et resultat av en løs forbindelse, så han aner ikke hvem faren hans er. Alt ligger til rette for en nokså tøff oppvekst – og skoletid.

Og det er altså mens han flykter fra bøller at han snubler over hagen til den gamle einstøingen, krigsveteranen og enkemannen Mr Peterson. Han får faktisk skylda for hærverket mobberne drev med mens han selv gjemte seg i skjulet, og selv om hverken Mr Peterson selv eller Alex er spesielt interessert i det, så mener moren at det er til begges beste at Alex betaler tilbake for skadene gjennom å hjelpe stakkars (ensomme, må vite!) Mr Peterson med diverse småjobber helt til den gamle mannen selv synes at gjelden er tilbakebetalt. Et voila: et usannsynlig vennskap er i ferd med å bli et faktum.

Til tross for en sur-gammel-gubbe-front er det mer ved Mr Peterson enn det virker, og en av de nye oppdagelsene Alex gjør er skjønnlitteratur. Tidligere hadde han, til tross for sin unge alder, lest endel faktabøker om epilepsi og verdensrommet, men i hyllene til Mr Peterson gjør han et funn: forfatteren Kurt Vonnegut. Mr Peterson har bokhylla full, og Alex får lov til å låne bøker. Etterhvert som tiden går vet både Alex og Mr Peterson at gjelden er tilbakebetalt, men de har rett og slett blitt venner.

Derfra får vi høre den rare, triste, morsomme og svært vakre historien som til slutt leder til at Alex blir stoppet i tollen.

Alex har en særegen, men troverdig stemme. Han er en litt annerledes tenåring, for å si det sånn – og det er kanskje ikke så rart med den oppveksten og de opplevelsene han har hatt. Han har en nokså naiv stemme, og et nokså naivt syn på livet, men på en eller annen måte er han også langt mer moden enn det man kan forvente av folk på hans alder. Lett å tro på når vi hører historien hans. Jeg får inntrykk av at han stadig forsøker å rasjonalisere moral gjennom å ty til logikk, og det virker ikke alltid som om han skjønner helt hva følelser har med saken å gjøre. Leserne plukker derimot opp dette uten problemer. Han er nerdete og trives godt i sitt eget selskap – men finner altså en uventet venn i Mr Peterson. Jeg ser at andre omtaler stemmen hans som “borderline autistic”, og det kan jeg i grunn gå med på (noen har sammenlignet ham med hovedpersonen i Den merkelige hendelsen med hunden den natten av Mark Haddon, men den har jeg ikke lest, så jeg vet ikke). Alex er en av de pussigste hovedpersonene jeg har vært borti, men også en av de mest elskverdige. Jeg ble oppriktig interessert i hvordan det skulle gå med ham, og hele boka ble en følelsesmessig berg-og-dal-bane.

Også varmer det selvsagt hjertet til en bokelsker som meg selv at litteraturen får en så sentral plass i denne fortellingen. Alex bruker ofte skjønnlitteraturen for å sortere og forstå sine egne følelser – og dere kan se leselista hans på bokens hjemmeside (som forøvrig er veldig fin å se på!). Han bruker dessuten klassisk musikk for å forebygge (og forsøke å stoppe allerede påbegynte) epileptiske anfall, og treffer blink hos meg igjen. Det finnes en liste over det også på hjemmesiden. Og twitterfeeden hans er full av kuriosa og statistikker. WHAT’S NOT TO LOVE?!?! (Ser du? Jeg skrev på engelsk, brukte caps lock og avsluttet med overdreven tegnsetting. Så entusiastisk er jeg!)

Jeg opplever forøvrig at Joe Thomas er et godt valg av innleser for denne boka. Noen kjenner han kanskje fra den nokså pinlige tv-serien The Inbetweeners. Han er ung og høres derfor helt riktig ut for rollen – hadde det vært en godt voksen mann som hadde lest den, hadde det blitt litt annerledes. Thomas klarer også å lese stemmen til Mr Peterson (en gammel amerikaner) på en stort sett god måte. Han gjør historien levende, og jeg kan ikke huske å ha noen ting å klage på.

I tilfelle det var uklart så anbefaler jeg virkelig denne boka på det varmeste, for både ungdom og voksne. Det er en aldeles nydelig fortelling om det å være annerledes, om et uventet vennskap, om litteratur og musikk, om moral og vanskelige avgjørelser, om liv og død, om hjernen og om ting som kan finne på å falle fra himmelen. Jeg er betatt, og føler på ingen måte at jeg gir boka nok ros. Som nevnt, jeg kviet meg for å skrive omtalen fordi det er vanskelig å sette ord på ting når man blir følelsesmessig engasjert i karakterene og handlingen. Du må lese den!

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.

Det tror jeg du har helt rett i, så dette da jeg kom litt lenger. Det virker som de ser på han som underholdning, samtidig som de er litt skeptiske allikevel.

...besides, he's a regular child, though he seems to be fairly educated. I should like you, if possible, my dears," the general added, making slowly for the door, "to put him through his paces a bit, and see what he is good for. I think you should be kind to him; it is a good deed, you know...

Det viser seg også at døtrene til generalen er skeptiske til hva hans intensjoner er og om han egentlig gjør seg til, hvertfall til å begynne med.

"This prince is a great humbug and by no means an idiot," she whispered to Aglaya.

Jeg er henrykt over all drama i første del, det er så jeg nesten ikke klarer å legge boka fra meg. Jeg kan ikke huske noen annen bok hvor karakterene roper og bærer seg slik de gjør i Idioten. Det gode inntrykket av fyrsten holder seg helt til han, arme mann, innrømmer at han elsker Natasja Filipovna. At han var betatt, ja det kunne jeg skjønne, men ikke at han skulle kaste seg hodestups for damens føtter.
Jeg hadde aldri trodd at en russisk klassiker skulle være en slik page-turner, men heldigvis for meg er det enda mye igjen. Nå går jeg i gang med bokens andre del, jeg kan ikke vente:)

Naguib Mahfouz mest kontroversielle roman, full av allegoriske elementer.

Handlingen strekker seg over flere generasjoner og menneskehetens utvikling, glemsel og manglende evne til å lære av historien gjentar seg. En rekke fortellinger hentet fra blant annet Koranen blir brukt til å skape en sjelden episk diktning.

Imponerende hvordan Mahfouz makter å gjøre moderne arabisk litteratur kjent og respektert langt utenfor Midtøsten.

Bemerkelsesverdig - absolutt verdt å lese.