Bokelskere.no

Det er noe tungvint/merkelig å måtte gå ut av denne webside som omfatter alt om bøker for å besøke en persons private side et annet sted for å lese omtale om en bok. Det er jo derfor vi har samlet oss her, for her har vi alt på et sted i vårt lille bok-samfunn.

Men eit seriøt forslag til bloggere som berre poster lenke - post heile teksten på bokelskere så kan eg heller godta at det står ei lite blogglenke heilt nederst

Er ENIG i den, absolutt! Synest det blir meir og meir av bloggarar som kun legg inn ein link til sin eigen blogg. Til dei kan eg sei: Eg les den nesten aldri! Ikkje fordi at eg har noko imot bokblogging - langt ifrå.Eg har nokre bloggar lagt inn mellom mine favorittar. Men HER, her på denne nettstaden vil eg aller helst lese bokomtaler "in natura"... Ha ein fin dag, då! (Helsing frå kvitkledde vestlandsfjell bada i vintersol)

Gode råd ligner mye på medisin - de kan smake vondt, men gjøre mye godt.

Neida, bøkene blir ikke dårlig av å vente en stund. Men problemet er gjerne det at om boka ikke selger noe særlig når den først blir gitt ut, så er det mindre sjanse for at den blir gitt ut som billigutgave og større sjanse for at den skyves lenger og lenger bakover i hyllene hos bokhandelen før den forsvinner helt. ;) Jeg vil tro at forlagene ser på salgstall når de bestemmer seg for hvilke bøker som skal gis ut i flere opplag, og eventuelt i pocket. Dermed er det ikke den smale litteraturen som gis ut billig, og problemet forblir det samme: bredden er der, men jeg har ikke råd til å gamble på den (med mindre de havner på restesalg osv).

Jobber på ark og var oslo s ballong klovn med egen mammutsalg sang den første mandagen.. For en dag.. Masse flotte og hyggelige kunder. Bøkene går veldig fort, så dere bør være tidlig ute... . :)
God mammut vinterferie :)

Nei, jeg kan ikke overbevise deg om at du bør betale norske priser for bøker, for jeg gjør det ikke selv. ;) Men jeg kan nevne logikken bak systemet akkurat nå (i den grad det er logisk for forbrukeren, og i den grad jeg skjønner greia selv):

Vi har en fastprisavtale på bøker i Norge, populært kalt Bokavtalen. Den har blant annet som mål å:
- fremme kultur- og kunnskapsformidling, stimulere leseinteresse og kunnskapstilegnelse og bidra til å styrke norsk språk og skriftkultur.
- bidra til å opprettholde en effektiv norsk bokutgivelse med bredde i emner og kvalitet.
- fremme salg av bøker gjennom en rasjonell distribusjon og et effektivt, desentralisert bokhandlernett, slik at tilgjengelighet og valgfrihet for forbrukerne ivaretas.
- bidra til å øke respekten for opphavsretten
- fremme salg av bøker i begge målformer.

Avtalen regulerer blant annet prisen på nye bøker, ved at maksimum rabatt på bøker yngre enn ett år (eller frem til neste april) er 12,5%. Det er også den som regulerer velkomstpakka i bokklubbene; mange av dere har sikkert fått et gavekort på 1500 kr du kan bruke på "hva som helst," så lenge du ikke velger mer enn tre bøker. Den fører blant annet også med seg at bokhandlene er forpliktet til å skaffe bøker som finnes hos forlagene dersom kunder ber om det.

Denne illustrasjonen har jeg rappet fra Morgenbladet.

Forskjellige land, i Europa i allefall, har en tendens til å bruke enten fastprisavtaler, boklover eller fripris. Storbritannia er blant de som har fripris, det har sikkert mange som bestiller derfra lagt merke til. Enkelte krefter i Danmark ønsker en boklov istedenfor dagens friprissystem.

Som nevnt før her, er nå en ny boklov ute på høring. Og noe vi stadig hører er at boklover og fastprissystemer blant annet er tilstede for å sikre at mer enn bare bestselgere får hylleplass - for å sikre at debutanter får en mulighet. Men det er der det kræsjer litt for meg som forbruker...

Det er vel og bra at smal litteratur gis ut, men det hjelper lite når fastprisen er så høy at jeg ikke har råd til å risikere pengene på nye forfattere jeg ikke kjenner til... Når sant skal sies er jeg nesten aldri interessert i å betale 332 kr (dette er inkl. de 12,5% avslag) for ei bok... Jeg leser mer enn gjerne på engelsk når det fører med seg at jeg får langt flere bøker for pengene - og at jeg har råd til å gamble litt på obskure titler og ukjente forfattere. Målet om å sikre bredde og fremme norsk språk slår derfor litt feil på meg... Men jeg vet ikke om jeg er representativ for nordmenn flest.

Det at e-bøker i Norge ikke defineres som bok (men tjeneste) og derfor ikke er momsfri er jo en annen, teit historie...

Det er vel en grunn for at vi synger: Gud signe vårt DYRE fedreland.....

Fantastisk praktverk, for alle fans av Gaiman, Sandman, bildekunst og god historiefortelling! Etter mange års pause fra Sandman, som iallfall i Norge var det som gjorde Gaiman kjent, kommer dette fantastiske verket der verdens fremste tegneserietegnere og billedkunstnere er invitert til å skildre en av De Evige (de sentrale karakterene i Sandman-universet) sammen med Gaiman. Den beste Sandman-boka av dem alle, og har du ikke lest denne har du gått glipp av noe stort. Fantastiske historier og fantastiske bilder satt sammen til noe helt unikt!

Kunst er et stykke natur sett gjennom et temperament.

Emile Zola

Wow. Dette er en forfriskende og positivt overraskende bok, som er utrolig vanskelig å legge fra seg. Jeg leste boken ut på knappe tre dager. Historien er gripende og spennende fra side 1 og holder det nivået gjennom hele boken. Forfatteren er veldig flink til å gi akkurat passe informasjon til å holde leseren interessert og samtidig knytte sammen alle trådene slik at de til slutt blir et perfekt mønster. Jeg gleder meg virkelig til fortsettelsen.

Takk for et fyldig og interessant innlegg, også med en humoristisk snert. Dessuten er det alltid hyggelig å lese på herlig nynorsk. Uten å skulle kommentere dine enkelte synspunkter separat, vil jeg bare si at jeg er fullstendig enig med deg, Olav.

Å legge inn en lenke til sin egen bokblogg holder i hvert fall ikke som bokomtale!

Ellers er jeg enig i det meste av det du sier, Brit. Vil minne om en tråd for litt tid tilbake med synspunkter på hva en bokomtale bør inneholde.

Eg kan ikkje legge skjul (ei heller for meg sjølv) på at dette var ei bra bok. Den er godt skreven, har ei fengjande historie (som riktig nok ikkje avspeilar bokas lengde i sitt omfang) og har levande karakterar.
Likevel får den ikkje toppkarakter. For meg var handlingane til ein del av karakterane urealistisk og til tider naiv. Men dette kan like mykje være på grunn av min manglande kjennskap til korleis haldningar og tankegang var blandt det Russiske aristokratiet på slutten av attenhundretalet, som på grunn av manglande menneskekunnskap hos forfattaren. Eg velger å tilgje dette, og boka får ein såpass god karakter likevel. Dette fordi den engasjerar med sine gripande skjebner som av og til gjer meg sint, av og til får meg til å fnyse hånlig, og av og til får meg til å knise av forgangne aristokratiske skikkar.

Verdt å lese? Ja.

Helt utrolig! Og det tristeste er kanskje AT vi helt klart oppfatter dette omslaget som fordummende. Altså at jo mer feminint jo mer lettvint mener vi noe er. Det sier jo litt om at det kvinnelige fortsatt er mer kjød enn ånd i vår oppfatning av kjønnene. Dette omslaget illustrerer også en triviell situasjon, men ofte holder kombinasjonen farger, kvinne og kjole. Litt har jeg også fundert på hvor utrolig "kjønnet" alt har blitt nå som vi er tilsynelatende likestilt i mangt. Produkter for barn er et kapitell for seg, men til og med TV-kanaler og ulike typer lettbrus er jo kjønnet :0)

Det kan kanskje delvis forklares med at bøker skrevet av kvinner ofte blir stemplet som kvinnelitteratur. Når kvinnelige forfattere skriver om "nære ting" (kjærlighet, familie, følelsesliv osv.) havner de umiddelbart i denne kategorien. Det spiller tilsynelatende ikke så stor rolle om den aktuelle forfatteren er svært dyktig og skriver om viktige ting. Jane Austen er kvinnelitteratur, Brontë-søstrene er kvinnelitteratur, Toni Morrison er kvinnelitteratur, Amalie Skram er kvinnelitteratur. Når dyktige mannlige forfattere skriver om "nære ting" får de ikke dette stempelet. Forfattere som Karl Ove Knausgård, Jonathan Franzen og Jeffrey Eugenides skriver ikke kvinnelitteratur, men det hadde de nesten garantert gjort om de het Kjersti, Joanna og Jennifer.

Samtidig er det faktisk fremdeles slik at kvinnelige forfattere, i alle fall innenfor visse sjangre, blir anbefalt å bruke mannlige pseudonymer.

"It sometimes makes sense for a female author to use a pseudonym, particularly when the main characters are male, or when it's a genre with a strong appeal to men, like military science fiction, certain types of fantasy or gritty thrillers," says Penguin editor Anne Sowards, whose fantasy authors K.A. Stewart, Rob Thurman and K.J. Taylor are women.
"For a new author, we want to avoid anything that might cause a reader to put a book down and decide, 'not for me,' " Ms. Sowards says. "When we think a book will appeal to male readers, we want everything about the book to say that-the cover, the copy and, yes, the author's name."

Det at en forfatter har et kvinnelig navn er tydeligvis nok til at en del mannlige lesere tenker "dette er ikke for meg".

Bokomslag bidrar trolig også til at menn velger bort kvinnelige forfattere. Meg Wolitzer hadde et glimrende essay i The New York Times i mars i fjor, og der skriver hun blant annet:

Look at some of the jackets of novels by women. Laundry hanging on a line. A little girl in a field of wildflowers. A pair of shoes on a beach. An empty swing on the porch of an old yellow house.

Compare these with the typeface-only jacket of Chad Harbach's novel,
"The Art of Fielding," or the jumbo lettering on "The Corrections."
Such covers, according to a book publicist I spoke to, tell the
readers, "This book is an event." Eugenides's gold ring may appear to
be an exception, though it has a geometric abstraction about it: the
Möbius strip ring suggesting that an Escher-like, unsolvable puzzle
lies within. The illustration might have been more conventional and
included the slender fingers and wrist of a woman, had it not been
designated a major literary undertaking.

Videre skriver hun:

Certain images, whether they summon a kind of Walker Evans poverty nostalgia or offer a glimpse into quilted domesticity, are geared toward women as strongly as an ad for "calcium plus D." These covers might as well have a hex sign slapped on them, along with the words: "Stay away, men! Go read Cormac McCarthy instead!"

Når man ser hvordan situasjonen fremdeles er, er det egentlig ikke så veldig vanskelig å forstå hvorfor mange menn styrer unna kvinnelige forfattere.

Om du virkelig skulle ønske å lære bort noe en gang tror jeg en mindre nedlatende tone enn i dette innlegget vil oppnå større effekt:)

Slik jeg ser det, er Javert si rolle i boken nesten den til en hund. Han jager byttet, altså Valjean, noe han har gjort nesten hele livet. Men når jakten er over og han har Valjean i sin hule hånd, lar han Valjean gå. Javert lever for denne jakten, men når den er over blir han tom. Han opplever en eksistensiel krise. Han stiller seg spørsmålene "hva skal jeg nå gjøre?", og "hva er min missjon?". Kanskje han også får et bilde av en mer komplisert verden, men i det hele er hans oppgave fulbyrdet - han må dø.

Jeg tror du er inne på noe vesentlig, Karin. Javert opplever at alt han har bygd livet sitt på, plikten, ansvarsfølelsen, lojaliteten til sitt arbeid, rakner. Han er et menneske i oppløsning og ser ingen mulighet for å leve videre:

"Javert led fryktelig. Han var kommet i en uforklarlig stilling.
At han hadde en forbryter å takke for sitt liv, og erkjente sin gjeld og innfridde den; at han mot sin vilje stod på like fot med en straffet person og gjengjeldte den tjeneste han hadde gjort ham, med en annen tjeneste; at han hadde hørt den annen si; Du kan gå, og hadde svart ham: Du er fri. At han av personlige hensyn hadde sviktet sin plikt, og allikevel følte at der i disse personlige hensyn var noget allmennmenneskelig, kanskje noget som var høiere enn plikten. At han holdt på å forråde samfundet for å være tro mot sin samvittighet; det var alle disse meningsløse tanker som fylte hans sinn og knekket ham."

Selv om Bræin i KK-artikkelen er uklar/tar feil når det gjelder årsakene til Javerts selvmord, synes jeg hun setter fingeren på noe essensielt - menneskenes kompleksitet. Det er nettopp det vi er vitne til i Javerts siste timer.

Jeg ser at begge to har sine svake og sterke sider, begge lar rettferdigheten råde, om enn på ulike måter.

Husk at Valjean tok ikke livet til Javert når han hadde anledning til det.
For meg står Javert som en som er nidkjær, og som har et stort ønske om å lykkes i jobben sin. Det er det eneste i verden han kan og er seig og tålmodig.
Han kjente igjen Valjean og kunne ta tatt han men lot han gå. Jeg ser det som en gjenytelse. Men kunne han leve med å værte "utro" mot sin overbevisning og ekstreme oppfatninger i jobben sin? Nei, jeg tror ikke det. Derfor gjorde Javert det han gjorde. Han kunne nok ikke se seg selv i speilet og godta for seg selv at han ikke fikk fanget Valjean.