Bokelskere.no

Kom på en ting til som jeg gjerne hører andre leseres syn på. Bræin skriver noe som jeg på husk mener var i nærheten av at Javert på broen forstår at han har forfulgt en uskyldig. Tror dere at Javert gjorde det? Jeg tenkte at han ikke kunne leve i en så sammensatt verden som den der noe er rett og galt samtidig. At han plutselig innså at det likevel var slik verden var og at hans insistering på det motsatte var en livsløgn og aldri ville lykkes. For Valjean var jo ikke uskyldig etter tidens lover, men Javert oppdaget plutselig at rettferdighet ikke kunne skje ved loven og den var samtidig hans eneste holdepunkt i livet. Hva tror dere?

Eg studerar til å bli norsklærar, og då eg var i praksis i haust var eg så heldig å få oppleve eit forfattarbesøk frå Tor Arve Røssland. Han var ufatteleg flink, og femteklassingane eg var med prata stort sett ikkje om noko anna enn Svarte-Mathilda i fleire dagar etterpå. Sjølv om dei visste at eg hadde vore med dei og høyrd på måtte dei fortelje meg om Svarte-Mathilda. "Veit du kva som skjer om du går inn på badet, skrur av ljoset og seier Svarte-Mathilda 7 gonger?" spurde dei. Og før eg rakk å svare sto fire til ungar rundt og ropte i kor kva som ville skje. Dei tøffeste gutane sneik seg inn på do i friminutta for å prøve, og då det ikkje gjekk bestemte dei seg for å prøve heime i staden.

To veker seinere skulle femte trinn på biblioteksbesøk og låne bøker. Alle vart like skuffaa då dei oppdaga at Svarte-Mathilda (og alle dei andre bøkene til Røssland) vart lånt ut og hadde lange ventelistar. Røssland hadde nemleg vore på turné på nesten alle barneskulene i Rogaland.

I ettertid har eg fått høyre at den boka har gått som ei pest på det skuletrinnet. Når eg no sjølv har lese boka kan eg godt forstå kvifor. For det er ei svært god bok, velskreven og spanande. Ho er overtydande i persongalleriet, og Røssland har sjekka faktaene godt før han har satt seg ned for å skrive. Boka er akkurat skummel nok til at den fangar interessen til den unge lesaren, men ikkje så skummel at han helst vil legge ho frå seg.

Det er lettere at regne med,
at folk er idioter,
end at søge at forøge
deres åndelige kvoter.

Piet Hein

Vet vi ikke skal ha den diskusjonen, men må bare føye til litt;) Jeg har en hvilende FB- profil og for øyeblikket ikke lyst til å aktivere den. Jeg reagerer aller mest på at offentlige institusjoner som bibliotek og lisenskanalene bruker FB meget hyppig. Det er som om offentligheten helt har glemt at dette er et stort kommersielt forretningsforetak. Av det som er mindre problematisk, men svært irriterende er at gavekort i Den norske bokklubben f.eks er knytta til FB. Som om ikke jeg er en god/ønsket kunde dersom jeg ikke benytter akkurat den kommersielle kanalen.

Det er klart det er fort gjort å lage en Facebook-profil! Jeg mistenker at Lillevi tilhører samme kategori som meg: vi som ikke har lyst på Facebook-profil....

(Årsak for min egen del: jeg har nok av "ting" og kanaler (digitalt og analogt!) å følge opp som det er, og bare tanken på å skulle fange opp interessante "ting " i de kanalene jeg ER på, gjør meg stressa i de mest hektiske periodene! Man kan ikke få med seg alt som skjer på alle arenaer, og mitt valg er at jeg heller får tåle å gå glipp av mulige interessante "ting" på Facebook. Av digitale tidstyver prioriterer jeg bl.a. bokelskere.no foran Facebook... :-) )

Skjønnlitteratur der handlingen er lagt til Grønland.

Skjønnlitteratur der handlingen er lagt til Færøyene.

May the sun
bring you new energy by day

May the moon
softly restore you by night

May the rain 
wash away your worries 

May the breeze
blow new strenght
into your being

May you walk
gently through the world
and know its beauty
all the days of your lives

Apache blessing

Jeg likte Zona Frigida også, det er til og med en av mine favoritter!
Kanskje det hjalp at jeg ikke forstår alt og at jeg i noen passasjer ikke brukte en ordbok...

Jeg har alltid sett på Nobelprisen i litteratur som et kvalitetsstempel. Det samme med Nordisk Råds litteraturpris. Ved Nobelprisen er vel en åpenbar svakhet at den i gjennom historien har sett mye til vestlig litteratur, med flere unntak, og at forfattere ofte har publisert mye og blitt gamle før de får prisen. Det betyr jo at unge forfattere som skrev noen få knallgode bøker ikke oppdages og at verden kanskje blir for liten. Nobelprisen er vel traust. Da er vel Nordisk Råds pris, ihvertfall innemellom, litt sprekere.

Av de jeg har lest er Sofi Oksanen en ung god forfatter jeg oppdaget igjennom NRLP. Av de trauste er Coetzee viktig for meg. En i samme gate, men med en mer handlingsdrevet historie enn flere av Coetzees bøker (med unntak av Vanære) er Clezio med boken Gullfisken. Den mener jeg er god og den forteller noe viktig om det å være immigrant i
Europa. Toni Morrison har jeg lest flere gode bøker av. De beste tror jeg fortsatt jeg har til gode. Sangen om Salamon skal være en av dem. Glemte først Naguib Mahfouz i fra Egypt. Legger til hans slektskrønike: Kairotriologien. Litt seig, men den gir en god historie og kunnskap om Egypt. Ønsker du å begynne med noe som ikke er så langt er Middaq-smuget av samme forfatter et tips.

Det var det jeg kom på nå. Lykke til!

Som alltid med Hans Olav Lahlums bøker hørte jeg denne som lydbok. I motsetning til hans tre første bøker om K2 og Patricia inneholder denne tre historier av forskjellig varighet, noe som er gull når man skal ut på kjøreturer av ulik lengde.

Lahlums foreløpig fire bøker foregår i utpreget kronologisk orden, og jeg vil anbefale å lese bøkene i riktig rekkefølge. Man får en del henvisninger til tidlige bøker i alle etter nr 1, dog ikke så mye at det blir ødeleggende, hvis man av en eller annen grunn må avvike fra kronologien.
Et annet trekk ved bøkene er at de er bygget over svært lik lest. Det betyr at hvis man først liker dette – slik jeg gjør – leveres varene hver gang (og vice versa, selvfølgelig). Men på tross av dette greier forfatteren alltid å komme opp med løsninger som i alle fall ikke jeg forutså. En god prestasjon.

På slutten av siste historie her kommer det pekere framover, som gjør det klart at det kommer i alle fall minst en bok til. Og det jubler i alle fall jeg for, her har jeg virkelig funnet mitt favorittkonsept.

Jeg har sett folk kalle forfatterskapet hans for narsissistisk. Jeg kan skjønne hvorfor. Han skriver om seg selv, sin udugelighet og sitt "grå" og totalt usjarmerende vesen i veldig mange av bøkene. Så applauderer mange ham for å ta et oppgjør med dette gjennom grepet han gjorde i Summertime, der han via andre synsvinkler stiller spørsmål ved hvorfor hans historie skal bety noe mer enn andres, hvorfor han bare i kraft av å være forfatter skal være mer interessant, når faktum er, i hvert fall slik han trer frem i den boka, at Coetzee er et stusselig menneske. Problemet er at dette også kan kalles en narsissistisk øvelse, akkurat som det å proklamere at man gir avkall på sin individualitet og identitet er omtrent så individualistisk som en handling kan være. Eksempel fra populærkulturen: Da Prince valgte å kalle seg The Artist Formerly Known as Prince ledet ikke dette akkurat oppmerksomheten bort fra ham selv og hans artistnavn, hehe. Vi slipper ikke unna og kan heller ikke skrive oss fælt langt bort fra oss selv, og kanskje er det dette Coetzee har skjønt.

For selv mener jeg Coetzees narsissisme er sympatisk, i mangel av et bedre uttrykk, nettopp fordi han virker å være bevisst på den. I Disgrace trer nødvendigheten av empati og medmenneskelig forståelse sterkere frem enn i kanskje noen annen bok jeg har lest, nettopp fordi boka er så kompromissløs i sin dveling ved hovedkarakterens oppfattelse, rettferdiggjørelse og rasjonalisering av situasjoner der han burde tatt et større moralsk ansvar og handlet deretter. "Den andre" og dennes følelser er ikke gitt noen plass, overtrampene blir tydelige. Om moral eksisterer og kan komme fra noe sted så er det gjennom identifikasjon med andres lidelse, noe hovedpersonen kanskje også etter hvert skjønner, slik det er forsiktig antydet i bokas slutt. Utestengelsen av den andre, uvilligheten til å forsøke å ta del i den andres annerledeshet, på den andre siden, er for mennesket en nødvendighet for utøvelsen av vold, og en mulig konsekvens er den konteksten som vi finner i mange av Coetzees bøker, også i Disgrace, nemlig rasekonflikten som har preget og fortsatt preger Sør-Afrika, der forfatteren selv er født og oppvokst.

Kortversjonen: Ja, Coetzee er bra, og opplagt opptatt av mer enn seg selv.

Kan ikke dy meg;): Når husmødre og lediggang møtes er de som totalt fremmede for hverandre. Studenter derimot! Å som jeg angrer på alt jeg ikke gjorde de åra jeg dyrka egoet og hadde så jævlig god tid! Så når noen husmødre liker Choelo tror jeg det er for å fly avgårde med en lettvekter i hverdagens ståk og mas.