Bokelskere.no

Sjarmerende bok som det er lett å like, med stemnings- og innsiktsfulle skildringar som eg mistenker kjem til å sitje lenge i minnet. Eg forstår godt dei som i tidlegare innlegg har forklart at dette er ei bok dei må lese kvar sommar. Eg kjem nok til å plukke den fram frå bokhylla jevnleg sjølv også.

Boka er eit knippe scener frå ei øy i den finske skjærgarden, ytterst i Finskebukta, der den vesle Sophia og farmora hennar har hovudrollene. Dei bor på denne øya saman med far til Sophia i sommarhalvåret. Kvart kapittel i boka er ei frittståande forteljing om ting som skjer på øya, om aktivitetar Sophia og farmora finn på, eller berre om samtaler mellom dei to. Farmora er gamal og dårleg til beins, men blir likevel med Sophia i leik og samtale på hennar premissar. Farmora er også passe rampete, og sjokkerer av og til Sophia (og begeistrer lesaren) med påfunna sine. Ein flott rollemodell.

Eg gjeng ut frå at boka opphaveleg er skrive på svensk, og oversetjinga er så langt eg kan forstå nær perfekt. Det er berre to ting eg stusser på. Det eine er begrepet brønnbåt, som er den typen robåt farmora og Sophia nyttar. Kva slags båt er dette? Kan det vere ein type pram? Brønnbåt på norsk er jo ein noko større båt for å frakte levande fisk i. Eg undrar meg også over kvifor dei heile tida skåter i brønnbåten, i staden for å ro.

Den andre tingen eg stussar på gjeld bruken av ordet «nes» i landskappsskildringar:
«Neset ut til odden var blitt totalt forandret av vinterstormene» (s. 30)
«Når man kommer nærmere, kan man se at steinryggene virkelig er glatte som seler, og at de har et langt, smalt nes av rullesten mellom seg.» (s.59)
Eg får ikkje dette til å henge heilt saman. Etter min forstand er eit nes og ein odde det same, og eit nes gjeng ikkje mellom to steinryggar. Er det nokon som har den svenskspråklege utgava, og som veit kva ord som er nytta der?

Sjølv om eg nyttar litt plass på å undre meg over desse tinga her i omtalen, så var dette på ingen måte noko eg hengde meg opp i under lesinga. Dette er ei bok for hygge og ettertanke, og som eg kjem til å glede meg over å bla i mange gangar i åra som kjem.

Endelig fikk jeg lest boka bak filmen, og som alltids er boka best. Nå synes jeg filmen også er jævlig bra, så det sier jo litt om boka. Utrolig spennende og velskrevet. Eneste å trekke ned på var at det var litt rar slutt.

Eg har nett lese ferdig romanen "Fahrenheit 451" av Ray Bradbury.

"Fahrenheit 451" handlar om bøker. I eit framtidssamfunn der husbrannar er ein saga blott, ettersom alle hus vert bygd brannsikre, får brannmennene ei ny oppgåve: å brenna alle bøker dei kjem over. Papir brenn ved 451 grader Fahrenheit. Ikkje at det gjer så mykje. Folk flest har for lengst slutta å lesa bøker uansett. Dei er lukkelege i dei hypermoderne heimane sine, med sine interaktive heildekkjande vegg-tv'ar som køyrer morosame show med hermetisk latter, med sine raske bilar og stadig skiftande samlivspartnerar. Kva skal dei med bøker? Dermed set dei anonyme, andletslause styresmaktene i gang med ei storstilt utreinsking av alle bøker dei klarar å oppspora.

Brannmannen Montag er ein av dei ivrigaste. Men ein dag stikk han unna ei bok, tek den med heim og set seg til å lesa. Og så endå ei, og ei til...

"Fahrenheit 451" kom ut i 1953 - men kunne gjerne kome ut i dag. Bradbury sa sjølv at boka vart inspirert av Arthur Koestlers bok om Moskva-prosessane ("Mørke midt på dagen") - men som tida har utvikla seg har boka også fått ei uhyggeleg aktualitet for vårt vestlege samfunn i dag, der så mykje blir trivialisert og relativisert og har problem med å forhalda seg til lengre og kompliserte tekstar.

Ray Bradbury er kjent for dei fleste som ei av dei aller fremste sci-fi forfattarane på 1950-talet, og fleire av bøkene hans må vel reknast som klassikarar innan genren, med "Fahrenheit 451" som eit absolutt høgdepunkt. Ettersom han skreiv for ein kommersiell marknad utvikla han ein skrivestil som mang ein forfattar av triviallitteratur kan misunna han. I "Fahrenheit 451" blir du garantert fanga inn frå første avsnitt, og du blir halde fast til siste line.

Eit stort poeng i boka er at det ikkje er styresmaktene som har forbode folk å lesa bøker, men at folk flest ikkje gidder å lesa meir eller bry hovuda med intellektuelle syslar av noko slag. Kvifor skal dei det, når dei kan leva lukkeleg med sine tv-show og overflatiske omgangsformer? Blir nokon lukkeleg av å lesa ei bok?

Les "Fahrenheit 451" og finn det ut. Boka kunne vore skrive i dag!

Jeg husker den også fra hørespillet "I triffidenes dager". Hadde boka, men ga den bort under et loppis-raid....i min ungdom likte jeg sånne historier om verdens undergang, eller menneskehetens - "Den siste bredd", "Z for Zachariah" (den første mann på jorda het Adam, den siste - på engelsk - måtte dermed begynne på Z....), "Where the wind blows" osv. Nå orker jeg ikke lenger. Prøvde meg på "The Road", men klarte ikke fullføre den...var så redd for hva som kom til å hende!

Daphne du Mauriers novelle "Fuglene" er i samme sjanger, og ligner egentlig litt på "I triffidenes dager"! Og ja, den ble jo filmatisert av Hitchcock, men kan ikke huske om jeg har sett filmen og om den egentlig ytet den grusomme novellen rettferdighet...

Boka har jeg ikke lest, filmer og miniserier har jeg ikke sett, men NRKs dramatisering på 1970-tallet en gang klistret oss til radioen en kveld i uka. Jeg grøsser fortsatt når jeg minnes lyden fra trifidene: Swissj!

Helt på slump ender Bill Masen på sykehuset rett før katastrofen inntreffer. Han ble truffet av den giftige pisken til en triffid (store, kjøttetende planter som kan gå – og som er en strålende kilde til matolje), og legene klarte med nød og neppe å redde synet hans. Bitter må han ligge der i senga mens de seende rundt ham forteller han om hvor uendelig vakkert meteorregnet er. Han sovner og våkner til en verden der majoriteten har blitt blind. Som om ikke denne blindheten var et stort nok problem i seg selv, ser triffidene ut til å ta seg godt til rette i en situasjon der menneskene ikke lenger har overtaket.

Hva kan han gjøre? Skal han samle sammen de blinde og hjelpe dem? Kan han i det hele tatt hjelpe dem over tid, eller blir det bare en utsettelse av det uungåelige? Skal han gi blaffen og forsøke å overleve helt på egen hånd? Eller skal han slå seg sammen med andre som av en eller annen grunn har synet i behold? Uansett hva han velger, ser det ut til at det moralske kompasset hans får seg en støyt. Heldigvis treffer han en annen kvinne som fortsatt kan se, og kampen for å overleve i denne radikalt forandrede (og livsfarlige) verdenen er i gang.

Jeg kjente historien fra før gjennom miniserien av BBC. Det har naturligvis blitt gjort noen endringer fra bok til film, som for eksempel hva det er triffidene brukes til. I miniserien brukes plantene for å erstatte oljen vi holder på med å bruke opp i disse dager, men boka er de en kilde til matolje. Fortellingen dukket opp midt i en periode der frykten for to ting preget den vestlige verden: det ene var at overbefolkningen vil føre til at vi ikke har nok mat, derav matoljen fra plantene. Det andre var den overhengende frykten for hva Sovjetunionen egentlig holdt på med i laboratoriene sine under den kalde krigen, da gjerne med fokus på biologiske modifikasjoner av planter (atomvåpen var også selvsagt sentralt).

I Wyndhams science fiction-fortelling har marerittet blitt virkelig: ved en ren, skjær tilfeldighet (eller?) blir nesten hele menneskeheten blinde. Triffidene hadde i noen tiår spredd seg verden over etter at noen frø ble fraktet i et fly som kræsjet, og det viser seg at selv om de er nokså skumle, og selv om man må være på vakt, er de greie nok å håndtere. Så lenge man kan se. Man er helt avhengig av å kunne se for å kunne beskytte seg mot giftpisken, og plantene ser ut til å lære seg dette ved å gå etter øynene på folk. Så når dette fantastiske, helt naturlige (eller?) lysshowet sender menneskeheten ut i et evig mørke, er marerittet et faktum.

Boka er i bunn og grunn en svært rolig og nøktern skildring. Hovedpersonen forteller sin historie fra han våknet opp og frem til flere år senere. I løpet av disse drøye 230 sidene skvises det inn flere år, og det sier seg selv at det ikke er rom for noe særlig ekstra. Men det betyr ikke at fortellingen er mager eller mangler noe. Joda, forfatteren kunne helt sikkert ha doblet antall sider og vel så det, men det trengs ikke, og det er det som er poenget. Fortellingen flyter jevnt fremover, både med jeg-ets egne observasjoner på situasjonen de er i, og beskrivelser av omgivelser og andre mennesker.

Wyndham skriver godt. Vil vel ikke si at dette var en pageturner uten like, men den er absolutt verdt å lese. Kvaliteten ligger ikke i forfatterens evne til å hale og dra i leseren, men i det tause og jevne. Det er det ikke alle forfattere innen sjangeren som får til. Skjønner hvorfor den har oppnådd klassikerstatus. Forfatteren har klart å skrive ei bok som representerer tiden den oppstod i godt, men som allikevel holder seg aktuell over tid. Det er ikke vanskelig å forestille seg maktesløsheten og frykten som må prege menneskene i denne krisen: ikke bare har du blitt helt blind, men ingen kan hjelpe deg, og rundt hvert hjørne (eventuelt rett foran deg) lusker planter som spiser mennesker (a la Venusfluefangeren, bare større og skumlere).

Både boka og miniserien (og eventuelt øvrige filmatiseringer som jeg ikke har sett) har et overordnet tema i hvordan vi mennesker behandler planeten vår. Det var aktuelt på 50-tallet, og enda mer aktuelt i dag. Apokalypser er interessante først og fremst fordi de er en studie av menneskesinnet; fordi det er en helt unik mulighet til å undersøke hvor godt det moralske kompasset vårt holder mål under press og hvordan situasjonen håndteres på vidt forskjellige måter av forskjellige mennesker. Jeg vil ikke gå så langt i å si at Wyndham har skrevet en revolusjonerende bok når det gjelder akkurat dette, men at han gjør en strålende jobb, er det ingen tvil om. Anbefales.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.

Korte eller på andre vis lettleste bøker for ungdom.

Etter den litt skuffende forrige boka "Det tapte symbol", er Brown tilbake i god form. Korte kapitler, og mange forflytninger gjør at sidene suser avgårde. Selv om det er en kodekrim, er det allikevel beskrivelsene av byene Firenze og Istanbul og alle deres kunstverk, som gjør boka mest lesverdig, og som fikk iallfall meg til å ønske å gå i Langdons fotspor, med boka som reiseguide. I tillegg skulle man selvsagt lest Dantes "Den guddommelige komedie", som man allerede har gitt opp et par ganger, men som man nå fikk inspirasjon til å finne frem igjen.
Så selv om selve historien og veien frem mot løsningen som i tidligere bøker både er heseblesende og søkt, er det sjelden ei krimbok gir meg så mye utenom.

Jeg var fenget av historien fra første stund. Jeg satt med så mange spørsmål allerede etter de første setningene at jeg nesten ble utålmodig etter å få vite hva som hadde hendt med denne Mary. Jeg må si det er merkelig hvordan sympatien min gled over fra den ene personen til den andre i denne boka. Likte du Mississippi av Hillary Jordan, vil du kanskje like denne bedre.

Bøker som på ein eller annan måte handlar om å reise.

Det kommer helt ann på hva du er ute etter. Ungdomsbøkene kan leses av alle aldre, men det er ofte enkelt språk og "usikker, keitete jente må velge mellom vampyr/annen gutt". Om du ikke er vampyr- fan fra før eller spesielt glad i ungdomsbøker ville jeg anbefalt å begynne i den andre enden. For å finne voksne vampyr-bøker så må man nok litt tilbake i tid, før de farlige blodsugerne ble romantiske tøfler (selv om noen av de faktisk er skumlere enn den gammeldagse typen).

Ser det er mange som nevner Anne Rice, de bøkene hadde jeg litt problemer med, men jeg ser at det er god kvalitet og kommer nok til å prøve meg igjen.
Dracula av Bram Stoker er en selvfølge, den har en uhyggelig stemning som jeg forbinder med den originale og ekte vampyren.
Historikeren av Elizabeth Kostova er en litt annen type vampyrbok, mer historie om myten og legenden Vlad Tepes. Vet at noen synes den er litt treg så den er kanskje mer for de historieinteresserte.
The Vampire Academy er en ungdomsserie av Richelle Mead, den husker jeg som litt mer moden og original enn mange av de andre bøkene som kom omtrent samtidig.
Vil også nevne I am Legend av Richard Matheson, jeg har ikke lest den ennå, men jeg har hørt at det skal være en veldig god vampyrbok.

Det er mye å velge i, alt fra romantisk til uhyggelig.

En fin og ærlig bok om de i Oslo som dør og blir begravet uten at noen vet hvem de var, og uten noen som er der før de blir senket i jorden. Jeg ble overrasket over hvor mye boken gikk innpå meg, til tross for at boken er skrevet Kristopher Schau. Han viser mye dybde og empati for disse ukjente menneskene som ikke lenger er her.

"Vampyrbok" er et veldig vidt begrep, egentlig.

Hvis vi starter med de yngste, så har du jo "Den lille vampyren" av Angela Sommer-Bodenburg. Som absolutt ER for de unge. Fortrinnsvis de veldig unge, og ikke veldig skummel.

Så har vi ting som Twilight (og det er IKKE tilfeldig at jeg lister opp Twilight som "et lite skritt videre fra den lille vampyren"), som egentlig er midt i en LANG rekke vampyrserier fra Amerika. De litterære kvalitetene er... varierende, men boken har vampyrer og varulver og annet som var veldig populært i USA for 10 år siden.
Undersøker du litt, så vil du se at det er veldig mange forfattere som har skrevet historier av typen
- Hjelp, jeg er vampyr og starter på High School imorgen
- Hjelp, den hotte typen som starter på High School med meg imorgen er vampyr
- Hjelp, jeg vil være vampyr før jeg starter på High School imorgen
- Hjelp, jeg starter på High School imorgen, og den er spesielll for ALLE har en eller annen form for overnaturlige krefter.
(I ovenstående kan du bytte ut "vampyr" med varulv, heks, trollmann, spøkelse, succubus eller dodraug, og du vil finne flere serier om det.)

For de litt eldre leserne finner du Laurell K. Hamiltons "Anita Blake" eller Charlaine Harris "Sooki stackhouse", og flere dusin andre. Disse bøkene har litt mer voksen handling, og etter min mening, litt mer kvalitet.. Men det er mange, og kvaliteten ER sprikende.

Liker du dårlige sexbøker, så kan du holde deg til Hamiltons "Anita Blake" etter bok nummer...8(?) hvor forfatteren fant ut at det gikk raskere å skrive dårlige sexskildringer enn å skrive gode spenningsscener. (De første bøkene hadde handling som spente over noen måneder, de senere bøkene handler om dager. Eller netter...)
Og "50 shades" startet som fan-fiction til Twilight.
Her er vi i alle fall GODT inne i husmor-pornoens verden, hvor alle menn har brede brystkasser og sixpack, og alle kvinner, uansett hvor sterke de er, absolutt foretrekker at det kommer en sterk, bestemt mann og...
Mange forfattere der ute skriver VESENTLIG bedre sexscener enn Hamilton, om man først vil lese sånt.

Så har du de rene grøsserne, hvor vampyrene ikke er så søte og snille lenger, og hvor leserne absolutt ikke bør forville seg inn i bøkene alene hjemme med vinden ulene utenfor hushjørnene. Her må jeg tilstå jeg ikke har så mange eksempler, for jeg har holdt meg unna rene grøssere siden jeg forvillet meg inn i H. P. Lovecraft alene hjemme som 12-åring.
Men bøkene finnes.

Deretter har du selvfølgelig de som forviller seg inn i vampyr-seriene mer eller mindre ved et uhell.. Ofte kjennetegnet med en helt(inne) som fomler seg gjennom livet i en fullstendig uviktig jobb, og rent tilfeldig ramler borti vampyrer og andre vesener.
Vi snakker bakere, rengjøringshjelp, flyttebyråer... alt forfatterne mener er "uinteressant" hvor en fomlete hovedperson kan få utfolde seg, og hvor en og annen mer eller mindre tannløs vampyr er med på å løfte humoren i boken.

Så har du selvfølgelig også andre genre-overskridelser, hvor du har vampyr-krim, vampyr-kjærlighet, vampyr-historisk roman, vampyr-noir (som vel egentlig blir en avart av vampyr-krim).
Vampyr-humor har vi nevnt, hvor man også da naturlig får vampyr-humor-krim, vampyr-humor-kjærlighet osv.

Problemet er at vampyrer er UT i øyeblikket, rent lesemessig. Om jeg ikke husker helt feil, så er ENGLER de nye vampyrene.
Vi har falne engler, vi har engler som har glemt at de er engler, vi har soldat-engler (alle lett gjenkjennelige på "brede skuldre og sixpack", englevinger er enten usynlige eller kuttet av...)
Og så får vi engle-krim, engle-kjærlighet, engle-historiske romaner...

Poenget er at det er vampyrbøker for folk i alle aldre, og innen de fleste genrer. Å lese EN bok av EN forfatter og så felle en dom over hele "vampyr-verdenen" går ikke.
Har du en genre du er glad i, så kan du regne med at minst EN vampyr-forfatter har skrevet en bok som har ødelagt den.
Men er du heldig, så finner du også en vampyr-forfatter som har tilført noe ingen andre har gjort.

Jeg blir litt forvirret av ordet "hobbylesere". Er ikke alle det? Er det noen her inne som får betalt for å lese bøker? Hvor melder jeg meg på? ;)

Et år leste jeg 125 bøker - det neste året leste jeg 13, og jeg følte meg ikke mindre velkommen da. Jeg har vært borte flere måneder i strekk innimellom, og plutselig stikker jeg innom igjen, og ingenting er forandret. I perioder er jeg drittlei av å lese, eller har rett og slett lyst til å gjøre andre ting som interesserer meg, og da ser jeg ikke noe poeng i å være her. Men plutselig slumper jeg til å høre at en forfatter jeg pleide å sluke (ikke forfatteren da, men bøkene...) har gitt ut en ny bok uten at jeg har fått det med meg, og så får jeg lyst til å lese igjen, og så går jeg inn her og ser alt jeg har gått glipp av og blir inspirert og setter opp en altfor lang liste over bøkene jeg må lese helst i går, og så begynner jeg å titte inn i vinduet på biblioteket til og fra jobb og tenker at jeg må gå dit igjen snart. Og da er Bokelskere mitt andre hjem. Jeg deltar ikke så mye i diskusjonene - ikke fordi jeg tror man må ha studert litteratur og lest alle bøkene i "1001 bøker du må lese før du dør" før man blir tatt på alvor her inne - men fordi jeg ikke er så pratsom, men jeg leser hva andre skriver med stor interesse, og hvis jeg får lyst til å skrive noe selv er det ingen som stopper meg, eller sier "Nei, du er bare 22 år og skriver aldri bokomtaler, vi gidder ikke høre på deg, gå og se på tv i stedet, du".

Oi, oi, det er sannelig ikke småtteri du får til svar. Håper ikke alt dette tar motet fra deg.

Jeg ser at du ber om forfattere, ikke titler. Må ærlig innrømme at jeg ikke er så belest at jeg har oversikt over ”hva man bør lese”. (Slutter meg for øvrig til dem som sier at det ikke bestemte forfattere man må ha lest for å være en ekte bokelsker.)

Ti er ikke mange blant alle de gode som finnes. Hvis jeg må velge, finner du mine tips her, i tilfeldig rekkefølge:

• Sigrid Undset (norsk nobelprisvinner, gripende innsikt i allmennmenneskelige forhold og vårt lands historie), alternativt Cora Sandel som også er gnistrende god.
• Johan Falkberget (samme kommentar som til Undset, eneste forskjell er at Falkberget aldri fikk nobelprisen, hvilket han etter min mening var like berettiget til som Undset og Hamsun.)
  
• Tove Jansson (finsk såkalt barnebokforfatter, bøker med livsvisdom og humor for mennesker i alle aldrer, hos henne kan vi alle kjenne oss igjen.)
• Pär Lagerkvist (svensk forfatter og poet, nobelprisvinner, jeg kjenner best hans poesi, så vakker og innsiktsfull), alternativt Per Olov Enquist, gripende gode romaner bygd over faktiske hendelser.)
• Gabriel García Márquez (nobelprisvinner fra Colombia, sprudlende i grenselandet mellom fiksjon og fakta.)
• Charles Dickens (en brite hører med – dette er fortellerkunst på høyt nivå. Som kvinne kan du alternativt velge en av søstrene Brontë eller Jane Austen, sistnevnte må jeg skam melde at jeg ennå ikke har lest… )
• P. G. Wodehouse (enda en brite - dette er britisk satire på sitt ypperste. Enten elsker du han eller så skjønner du ikke bæret…)
• Lev Tolstoj (de store, gamle russerne hører med! Siden du er en ung kvinne har jeg satt Tolstoj først, kanskje mer romantisk og lettere enn mitt andrevalg Fjodor Dostojevskij. Fantastiske forfattere begge to.
• José Saramago (portugisisk nobelprisvinner og en av mine absolutt favorittforfattere. Han kan kanskje virke tung i sin manglende bruk av punktum, ikke desto mindre en forfatter som snur opp ned på oppleste og vedtatte sannheter, setter tankene i sving, underfundig humor.)
• John Steinbeck (i kampen om tiendeplassen lander jeg på denne amerikanske nobelprisvinneren. Du finner flere tråder her inne som begrunner, bedre enn jeg kan, hvorfor han hører med på listen.)

Skulle veldig gjerne har presset inn tyskeren Siegfried Lenz, en annen av mine yndlingsforfattere.

Håper du finner dine egne yndlinger, Stine.
Jeg ønsker deg lykke til – og la oss endelig få høre hvordan det går. 

Dan Browns ferske roman er som vanlig en underholdende blanding av krim, konspirasjonsteori og turistguide.

Denne gangen er det som overbefolkning som er den store trusselen, og bokens sentrale bad guy er blant de smarteste Brown har skapt i løpet av sine seks romaner. I tillegg får vi et innblikk i noen av de mange problemstillingene knyttet til avansert genetikk. Som vanlig tar Brown altså opp blytunge tema som han koker ned til et relativt forståelige nivå. Som vanlig får vi servert en lang rekke koder og gåter som vår alles kjære professor Langdon må løse. Som vanlig får han god hjelp til å løse disse gåtene fra en vakker og svært intelligent kvinne. Som vanlig aner man ikke hvem man skal stole på av romanens karakterer. Som vanlig får vi servert en hel del saftige konspirasjonsteorier, og man kan selvsagt vært fristet til å tro at Brown selv begynner å få en viss ironisk distanse til dette – særlig når han utrolig nok finner en anledning til å nevne Roswell-mysteriet.

Romanen er - som ventet - spennende, morsom og som vanlig en smule heseblesende. Det er imidlertid ikke så stressende som i enkelte av de tidligere bøkene hans, og det er langt friskere takter over "Inferno" enn over den skuffende bleke "The lost symbol" som kom for fire år siden. Og dersom man legger godviljen til så greier faktisk Brown å si noe viktig om vektingen mellom det hjernen sier og det hjertet forteller oss. Eller som Dante selv formulerte det:

«The darkest places in hell are reserved for those who maintain their neutrality in times of moral crisis.»

Har blogget utfyllende om boka på berekvam.com

Det var en bra bokomtale! Er vel ikke så veldig mye mer å si, bortsett fra at jeg også satt med klump i halsen her og der.. Er enig i at boka godt kunne ha vært et par hundre sider lenger og at det var en del plots som manglet en tilfredsstillende avslutning, men bortsatt fra det er jeg storfornøyd! En verdig avslutning på en flott serie.

At man fullstendig mister skjønnhetssøvnen fordi man leser til fire-fem tiden om morgenene flere netter i uken.