Bokelskere.no

LESEPERIODE: onsdag 26. mars - søndag 13. april

Andre relevante tråder:

(2) Lesesirkel. BOK NR. 3: "Mesteren og Margarita". ANNEN DEL

Lesesirkel. BOK NR. 3. Michail Bulgakovs liv og forfatterskap

Lesesirkel på Bokelskere.no (TRÅD 2)

KAPITTELOVERSIKT (ca. sideantall i parentes):

1 Snakk aldri med ukjente (13)
2 Pontius Pilatus (24)
3 Det syvende bevis 6)
4 Jakten (8)
5 Det hendte i Gribojedov (13)
6 Scizofreni - som forutsagt (9)
7 En mindre bra leilighet (12)
8 Duell mellom professor og lyriker (10)
9 Korovjevs bedrifter (10)
10 Nyheter fra Jalta (12)
11 Ivans spaltning (4)
12 Den sorte magi og dens avsløring (15)
13 Helten viser seg (20)
14 Priset være hanen! (10)
15 Nikanor Ivanovitsjs drøm (13)
16 Henrettelsen (13)
17 En urolig dag (13)
18 Uheldige gjester (21)

Velkommen med innlegg.

Fortell gjerne hvilken utgave av romanen du leser.

Del 1 er lest ferdig og jeg tar påskeferie fra Mesteren og Margarita. Frem fra hyllene har jeg hentet Perler i prosa - norske noveller og Den store lyrikkboken - norske dikt gjennom tidene.

Hva syntes jeg så om Bulgakov sin bok til nå? Har vært veldig usikker på det gjennom hele denne leseperioden. Til tider har jeg følt at det er så mye galskap og absurde hendelser at det ble vel mye av det, men nå som jeg har lagt boken vekk og latt historien synke litt inn så må jeg innrømme at jeg liker godt å være med på denne vannvittige reisen.

Jeg liker godt hvordan forfatteren veksler mellom de to parallelle historiene, datidens Moskva som blir presentert med masse humor og ironi og de historiske hendelsene fra Judea som blir fortalt i en helt annen form.
Under lesingen har jeg flere ganger ønsket at mine historiekunnskaper hadde vært større siden jeg tror jeg ville ha fått mye mer ut av boken da. Det har vært til stor hjelp at jeg har lest innleggene her, slått opp i historiebøker, søkt på nettet, lest intervjuer og artikler.
Vanligvis liker jeg ikke å vite så mye om den boken jeg skal lese, men denne gangen skulle jeg ønske jeg hadde gjort litt undersøkelser på forhånd.

Er ganske sikker på at jeg ikke hadde lest denne boken om det ikke var for dette prosjektet sammen med dere. Halvveis i del 1 lurte jeg på hva jeg egenlig leste, men nå ser jeg frem til å lese del 2.

Er ennå i den fyrste delen. Tilfeldigvis i kap. 16, "Henrettelsen" (av Jesjua), på langfredag, og tilfeldigvis begynner kap. 17, "En urolig dag", framleis på denne fredagen, med "Fredag morgen, altså dagen etter den forbannede seansen, [...]." Eg håper på ein roleg dag med sol og frisk luft og deretter ferdiglesing av fyrste delen.

Stort sett en gudsforlatt og lang fredag.

Da er jeg ferdig med 1. del, uten engang å ha mottatt boken. Det kan jeg takke nb.no for, de har et fantastisk godt tilbud som jeg sikkert kommer til å benytte meg mer av. Jeg har ikke følt noe behov for å kommentere, men jeg har fulgt godt med på diskusjonene deres.
For å virkelig forstå boken tror jeg det er nødvendig å kunne både russisk historie og ha en forståelse for russisk kultur, noe jeg mistenker at de fleste kommer til kort på. Om man leser den som en roman er det ikke nødvendig med bakgrunnskunnskap og jeg synes heller ikke den er spesielt krevende.

Uansett koser jeg meg på reisen og følger spent med på diskusjonene deres. I tillegg bruker jeg Gradesaver.com for å få med meg ennå mer.

Boken opplever jeg som surrealistisk og til tider morsom, selv om jeg ser at det er alvorlige temaer som blir tatt opp. Det første som slo meg da jeg begynte å lese var at jeg følte omtrent det samme som da jeg leste en Murakami-bok. Du skjønner ikke helt hva som skjer, hvor du er eller hvor du er på vei, men reisen er verdt å være med på.

En annen ting jeg liker er hvordan man inkluderer leseren, det ser ut som det var vanligere før enn det er nå. Jeg liker spesielt denne jeg la merke til rundt side 70

"Nei, nå er du på avveie leser."

Det var jeg akkurat da, så litt morsomt at forfatteren selv fikk meg tilbake. Følte nesten at jeg ble tatt på fersken.

Nå blir det en liten pause til etter påske.

Jeg tenkte også på Murakami mens jeg leste!

Det var faktisk godt å høre. Følte meg litt usikker når jeg nevnte Murakami, det er tross alt snakk om en såpass kjent klassiker som Mesteren og Margarita :-)

Eg leitte litt på nrk sine nettsider for å sjå om eg fann tv-serien med norsk tekst. Litt optimistisk, kanskje, men bryet verdt likevel. Ikkje for det at eg fann serien, det gjore eg nemlig ikkje, men eg fann dette.

Artig programinnslag, og Tore Renberg virker jo svært så begeistret - men det var i 1998. Dette skrev han her på Bokelskere i 2009 ...

Ja nå er jeg også ferdig med del 1 av boka. Jeg må si at dette er den merkeligste boka jeg har lest. Eller for å si det på en mer korrekt måte: Dette er den boka jeg har hatt vanskeligst for å forstå, få et godt grep om. Men akkurat det gjør at det blir spennende å lese videre for å prøve å finne ut av alle forunderlige hendelser.
Etter hvert har jeg forstått at boka handler om det russiske samfunnet. Her kan alt skje i ly av kontrollorganer, bestemmelser, skrevne og uskrevne lover og regler. Borgerne har lite å stille opp med når "makta" har funnet ut at de vil fjerne en person eller overta gods og gull. Da er det umulig for borgerne å forstå spillereglene. Ingen kunne jo være trygge i et slikt samfunn. En stund trodde jeg at Woland var et bilde på Stalin. Kanskje er det også mulig?? Det er så mange lag å forholde seg til i boka at jeg blir overveldet. Jeg har lest alle innleggene i tråden her og det har gitt meg en bedre forståelse, så takk for det. Linken din Jostein, var for meg gull verd. Sjekket den i dag og fikk bekreftet min andre tanke om at Woland og hans kompanjonger er den onde selv med reisefølge. Har tenkt å la del 1 synke litt før del 2, men er spent på fortsettelsen nå!

Jeg venter med å lese del 2 til etter påske. Har lest hele boka før, men husker ikke så mye av den, så det skal bli spennende å lese resten.

Jeg lurer litt på hvorfor noen kapitler handler om Pontius Pilatus og Jesu korsfestelse. Er det bare for å vise at Woland (han var jo tilstede) er satan selv, uavhengig av tid og sted, eller har denne fortellingen i fortellingen en annen funksjon?

Jeg har lest et sted, husker ikke nå hvor, at Bulgakov ble svært provosert over religionsforbudet som ble innført. Ikke fordi han var spesielt kristen selv, men fordi han hadde så mange i familien som var prester.

Jeg kjenner meg så igjen i følelsen som beskrives av å bli sugd inn og virvlet inn i romanen. Jeg synes dette er en Satan så god roman. Så flott at du fant dette og delte det med oss.

Denne omtalen hjalp litt. Jeg sitter fast et sted i kapittel 17 og har blitt fristet til å lese Tante Augusta istedenfor Mesteren og Margarita de siste dagene. Det er vel på tide å omprioritere..

Takk for det, Jostein. Jeg gikk inn for å høre om Mesteren og Margarita og ble sittende å høre på Aslak Sira Myhre fortelle om Olav H Hauge. Vel verdt tiden din :-)

Interessant Jostein, jeg har tatt en sniktitt :) og så er jeg veldig glad i Tore Renberg. Takk :)

Da er jeg ferdig med del 1 og begeistringen har kommet og gått flere ganger. Akkurat nå synes jeg det er, i mangel av et bedre ord, "too much" av alt. Og etter å ha sniklest et par kapitler i del 2, ser det ikke ut til å bli mindre av de sprø og absurde innfallene.

Jeg kan forstå behovet for å pakke inn budskap i forskjellige forkledninger, jeg kan forstå de sterke og til dels groteske overdrivelsene når de har en dypere mening, men jeg forstår ikke behovet for å bruke disse virkemidlene i tide og utide. Kanskje jeg skal ta meg en liten pause.

Bulgakov skal fortelle en historie - og den har vel også en dypere mening - og siden historien bør ha en handling / plot, kan det ofte virke som de samme virkemidlene brukes i tide og utide.

Er det ikke slik i de fleste romaner?

Pause ja? Jeg har også lest ferdig del 1 og har ikke tenkt å begynne på del 2 før etter påske.
I mellomtiden skal jeg lese Rosa av Knut Hamsun. Store kontraster til Mesteren og Margarita i alle fall.

Det er godt mulig det er slik i de fleste romaner, som regel tenker jeg ikke så mye over hvilke grep forfatteren bruker, hvis ikke jeg blir veldig begeistra eller veldig irritert. Denne sjangeren er jeg i utgangspunktet ikke så glad i, så da skal det ikke så mye til før det tipper over. Det overnaturlige er så ekstremt overdrevet etter min mening, mener å ha lest at del 2 er skrevet på en annerledes måte, men etter to kapitler ser det ikke sånn ut.

Da har jeg laget en ny diskusjonstråd for ANNEN DEL av Mesteren og Margarita:

(2) Lesesirkel. BOK NR. 3: "Mesteren og Margarita". ANNEN DEL

En av de vanskelige tingene med å tolke Mesteren og Margarita, er kunnskapen om hvordan det var å leve i Sovjet - på trettitallet, og under Stalin.
Det som alltid er vanskelig når man skal vurdere andre kulturer fra en annen tid er å skille hva som hva tidstypisk, hva som var nasjonalt bestemt og hva som var avhengig av det politiske systemet.
En tendens vil vel alltid være at vi tolker ting med dagens briller i den settinga vi kjenner fra vår egen hverdag.
Mange – som meg – finner fram bøker, artikler og nettsteder som handler om gamle dagers Sovjet. Det som virkelig gjør dette utfordrende er den store polariseringa som fantes, og delvis finnes. Det blei skrevet store mengder regelrett løgn om Sovjet i vest, og det var ikke enkelt å publisere hva man ville inne i Sovjet på den tida. Kildeskepsis er derfor essensielt, og ikke alle sannheter er sanne. Jeg stiller meg for eksempel tvilende til om Stalin faktisk spiste små barn til frokost.
En av de bøkene jeg kom over under felleslesninga om Steinbeck var A Russian Journal
som omhandler en tur forfatteren og fotograf Robert Capa gjorde rundt om i Sovjet i Stalinperioden.
Den har blant annet flere morsomme passasjer hvor han beskriver ting vi oppfatter som ”typisk Sovjet”, som viser seg å være beskrivelser fra 1800 tallet eller tidligere, altså ”typisk Russland”.
Dette er ei sånn bok som ikke bekrefter fordommer, skrevet under mottoet: Try to understand man.

Men søte Dem, det er jo det rene sprøyt!
(Sitat s 240)

...Og, ja det er det "glade vanvidd" som avsluttar FØRSTE DEL.
Eg har nesten gitt opp å få med meg alle dei ulike personane som dukkar opp, for ikkje å seie all den vanvittige, urealistiske trolldomen som grip inn i handlinga.
Trur eg må konkludere for meg sjølv at: Ein ting må vere klinkande klart - han mangla iallfall ikkje fantasi den gode Bulgakov!

Nei, han mangla ikke fantasi. Vel ferdig med første del, sitter jeg igjen med en tanke om at han også var litt gal. Lurer på om ikke alt det absurde han skriver om kanskje også foregår i hans eget hode?

Husker jeg leste et sted at da romanen kom ut, ble den en sensasjon. Den var et pust av frihet, både kunstnerisk og åndelig frihet. Dessverre husker jeg ikke hvor jeg leste det, men jeg fant en artikkel der Viktor Pelevin sier noe lignende: «…it’s impossible to explain Bulgakov’s effect to those who didn’t live through Soviet times. The Master and Margarita didn’t even bother to be anti-Soviet, yet reading this book would make you free instantly. It didn’t liberate you from some particular old ideas, but rather from the hypnotism of the entire order of things» (http://www.nytimes.com/2013/05/26/books/review/bulgakovs-ghost.html?pagewanted=all&_r=0).

Så det er kanskje vanskelig for oss å forestille oss hvordan det var å leve i Sovjet, mens de som leste romanen, neppe ville tenkt at Bulgakov var gal, for de kjente seg igjen? Det var jo absurde tider – folk forsvant, man kunne bli angitt av hvem som helst, forfattere skulle skrive slik regimet ville osv. Når man leser romanen ,er det vel sånn at man enten er med på notene eller ikke (som for alle bøker) – men jeg forstår ikke hvorfor Bulgakov skulle være litt gal for å skrive det han gjør.

Det som skjer blir så absurd at det ene overgår det andre. Og at folk kjente seg igjen? Ja, i at folk forsvant, husproblemene, statens innblanding i det private….Tenker bare at et slikt liv gjør så mye et menneske at det renner litt over, at man blir litt gal og ikke helt klarer å skille ut virkeligheten fra det absurde. Det er mine tanker, men for all del, mannen er jo nærmest geni-erklært, så jeg tar nok feil.

Det er jo en roman, og det er jo ikke en realistisk roman som sådan. Og du har jo lov til å mene det du vil, så du tar ikke feil. :-)

Puh.......Nå er jeg ferdig med første del,og må bare si at jeg føler meg helt psykisk utmattet,føler jeg har deltatt på et kappløp med ord! Det er første gang i mitt liv at jeg leser to bøker samtidig,men denne gangen er jeg kjempeglad for at jeg har en "avkoblingsbok" i tillegg!
Jeg var veldig begeistret for boken etter de første 4 kapitlene,men så følte jeg at det begynte å bli en smule anstrengende! Og det har nok sine grunner,for det første var det de russiske navnene som flere har nevnt,var ikke så enkelt når en person kunne ha tre forskjellige navn i løpet av en side:-),men kom meg videre etter det da! Men så syntes jeg at det begynte å bli litt vel satirisk,veldig mye svart humor! I begynnelsen syntes jeg at det var veldig artig,og lo mye,men ble fort mettet!
Og så var det enkelte kapitler spesielt 4 og 5 der alt gikk omtrent i stå,med en masse kaos av hendelser,folk og forskjellige lyder som ble beskrevet slik at man omtrent følte at dette måtte være som et slags helvete,og det var vel hensikten,på side 68 står det"og ved midnatt opplevde man en visjon her i helvete" Følte at det var en evig runddans,på en måte være fanget i en slags labyrint der en ikke finner utgangen,og så dukker ondskapen stadig opp i form av vesener,her feks,disse tre som dukker overalt og på teateret side 141,denne rødhårete med det skjemmende arret på halsen,antakelig en vampyr?
Ser selvfølgelig at Bulgakov nok har skrevet boka som en protest mot stalins sovjetstyre,det er mye som understreker det. Jeg personlig har all for lite kunnskap om sovjetperioden til å klare og fange opp alt,men fikk ihvertfall med meg på vidergående om bolignøden som regjerte i landet de årene. Ingen hadde jo eiendomsrett til egen bolig,hvis du var lojal til myndighetene kunne staten "forære" deg en bolig,men den måtte du dele med mange andre. Var ikke uvanlig at det kunne bo 8-9 personer på noen få kvadratmetere,og at du delte husvære med mennesker i fra forskjellige sosiale ståsteder.
Dette synes jeg forfatteren vektlegger veldig,allerede på side 11,der vi møter lyrikeren "hjemløs",og motsettningen Berlioz som er styreformann og dermed har tilgang til en stor bygning i Moskva,en av myndighetenes lojale!
Og Bulgakov får også frem det med at hvis du ville ha tilgang til en bolig så kunne du "angi" noen til myndighetene,de ble kastet ut og boligen ble ledig!
Jeg er nå glad for at det blir en liten lesepausen,skal lese litt russisk historie,håper at det klarne litt mer da! Vil også si at jeg er glad for at jeg er med i lesesirkelen for det resulterer i at jeg kommer til å lese ferdig boka og at jeg forhåpentligvis er mye mer kunnskapsrik når boka er ferdiglest!!

Du nemner "lyrikeren 'hjemløs'". Eg meinte det vart reist spørsmål om dette pseudonymet kunne vere eit bilde på korleis innbyggarane av Sovjetunionen hadde det under stalinismen. Eg tenkte det kunne vere interessant å sjå på ordet for "heimlaus", бездомный, som eg fann i den russiske utgåva, men det inneheld ikkje, slik eg ser det, nokon nykel til dette spørsmålet. Likevel, nå som eg har lese heile boka, synest eg at tanken kan ha ein del for seg: Fornamnet, Ivan, er jo, som det vart nemnt, det vanlegaste russiske fornamnet, og det er jo tydeleg i boka at at han ikkje finn seg til rette i samfunnet slik det har vorte - han er ein бездомный, med stor Б ...

tusen takk,neier for livet:-) Det er dette som gjør det så interessant for meg,at dere er så mange kunnskapsrike folk her som villig deler ut informasjonen sin,og slike som deg da som i tillegg kan russisk,fantastisk!! Jeg tar til meg alle nye lærdommer,og i tillegg er de gratis,heldige meg:-)

Det er nok litt vanskelig å få med seg alle sparka til Sovjet-regimet som ein må tru finnest i denne boka. Bolig-situasjonen du nevner eg ein ting eg også har festa meg ved, men eg ser for meg at der er mange andre poeng som eg gjeng glipp av.

No er eg akkurat ferdig med kapittel 15, der ei samling borgarar sit på eit teater, rett nok i Nikanor Bosoj sin draum, og blir oppmoda til å gi frå seg valutaen sin. Så langt eg kan fatte er dette den hittil klaraste raljeringa over regimet i boka.

Ja,det er nevnt valuta flere plasser,der du nevner var det jo også vel et eget teater for kvinnene der de kunne levere fra seg valutaen? Dette er slike ting som er interessante temaer som jeg vil finne mer ut av,tusen takk for observasjonen! Boka hadde aldri vært den samme uten denne flotte diskusjonssiden her,har lært mye fra dere!!!

I Marietta Tsjudakovas/Chudakovas biografi som nevnt lenger ned finner vi på side 453 utdrag av et brev Mikhail Bulgakov skrev til sin kone den 15. juni 1938. Han har tatt seg en pause i renskrivingen av M&M og tillater seg å vurdere sin egen roman, den eneste i sitt slag som er funnet:

"Jeg har liggende foran meg 327 maskinskrevne sider (omlag 22 kapitler). Får jeg beholde helsen, så er vi snart ferdig med renskrivingen. Da gjenstår det viktigste –– forfatterkorrekturen –– et stort, komplisert og viktig arbeid, med mulig omskrivning av noen sider.

Du spør hva som vil skje. Jeg vet ikke. Antakelig vil du legge den i skrivebordet eller i skapet, der mine andre døde arbeider ligger, og av og til vil du minnes dem. Vår fremtid kjenner vi forøvrig ikke. Jeg har allerede oppgjort min dom over denne saken, og dersom jeg greier å løfte slutten litt, så mener jeg saken er verdt korrektur, også dersom den blir lagt ned i den mørke skuffen.

Nå er jeg interessert i din dom. Om jeg får høre lesernes dom, er det ingen som vet."

En imponerende variasjon i debatt-temaer når det gjelder Mesteren og Margarita.

Og enda har vi en uke igjen bare med første del.

Flott :)

Kapittel 13:

Her møter vi vel én av tittelpersonene, mesteren, og trolig den andre også, hans elskede.

Det skulle ikke forundre meg om mesteren (forfatteren) er et slags selvportrett av romanens forfatter (Bulgakov).

Spekulasjoner (og gjerne debatt-tema) fra min side.

Jeg har lyst til å gjengi et brev fra Pavel Popov, Mikhail Bulgakovs mangeårige venn til hans enke Jelena Bulgakova. Brevet er datert 27.12.1940, 9 måneder etter Bulgakovs død. Pavel Popov var den første som skrev en biografi om Bulgakov, men brevet jeg referrerer til står i Marietta Tsudakovas/Chudakovas biografi fra 1988, norsk oversettelse 1990, s 13:

"Jeg lever stadig under inntrykkene av romanen. Jeg har lest første del ... Jeg hadde ikke engang ventet noe så glimrende og uensartet: Alt lever, alle ting er flettet inn i hverandre og alt er i bevegelse - linjene deler seg og samler seg igjen. Før dette hadde jeg bare kjent til enkelte deler, og følte ikke noen enhetlig komposisjon, men da jeg leste det nå ble jeg slått av hvor harmoniske delene var: Alt er tilpasset. Jeg følger alt sammen, som om det skulle være ekte realisme, selv om hovedelementene er fantastiske. En av de mest realistiske personene er en katt.

... Den andre delen er for meg den rene åpenbaring. Dette var helt ukjent for meg. Her er det nye personer og forhold. Margarita - det er jo Dem, og Misja har trukket inn seg selv også. (min utheving) Og jeg som trodde at mesteren og Margarita etter den nye tittelen henspeilte på Woland og hans venninne. Først ville jeg lese dette i en jafs, men nå har jeg besluttet å ta for meg andre del etter en pause. Jeg vil forberede meg på den, og tenke gjennom første del.

Jeg må si at selv om de flyktige småscenene er sekundære episoder, for å si det slik, er de fulle av en kunstnerisk tanke. For eksempel når Rjuskhin vender tilbake fra sykehuset; naturen og miljøet som beskriives fra et humpende lasteplan eller funderingene ved Pusjkin-monumentet - alt er uhyre uttrykksfullt ...

Men det finnes om De vil, en trist side. Det kan selvfølgelig ikke komme på tale å trykke dette. Romanens ideologi er forferdelig, det er helt sikkert. Mesterskapet er altfor stort, alt trenger enda klarere gjennom det, enkelte steder er ikke bare sløret trukket for - han har til og med satt prikk over "i" en. I så henseende kunne jeg sammenligne den med Dostojevskijs De besatte ...De besatte fengsler meg også med sin kunstneriske skjønnhet, men ideologien er ekstrem. Misja gjør det like krasst. Det går ikke an å beklage det. En forfatter skriver etter det han selv føler i sitt indre. Skulle en fjerne ideologien fra De besatte, så ville det ikke ha blitt så uttrykksfullt.

Det var nok feil av meg å først tro at Misja hadde begynt å skrive mer avslepent og likevektig, det stemte overhodet ikke! Sånn sett er det bedre jo mindre man vil vite om romanen. Et genialt mesterverk vil alltid forbli genialt, men nå kan ikke romanen aksepteres. Det må gå 50-100 år.

...Jeg kysser Deres hånd, og forblir deres
Pav. Popov, 27.12.1940."

Interessant. Veldig interessant.
Må nok lese videre for å forstå hva Popov sikter til.

Kapittel 12:

Kan dere se for dere scenen i Varitéteateret hvor gjengen til Woland har vært generøse og delt ut de vakreste kjoler, vesker, sko og smykker til kvinnene i bytte mot deres eget tøy. Så annonseres seansen/tilbudet for over og kaoset bryter ut i det flere vil sikre seg ting de ikke har mulighet til å kjøpe i datidens Moskva.

Men denne grådigheten går ikke ustraffet hen, og på kommando forsvinner alt fra scenegulvet, kjolene, veskene, montréne, de innbyttede plaggene. Jeg kan levende forestille meg forskrekkede kvinneansikter i salen i det de observerer seg selv og andre bare iført undertøy eller det som verre er.

Ett - av mange - fantastiske kapitler i denne underfundige romanen.
Fornøyelig lesning.
Skal gå innom YouTube og se hvordan dette er framstilt i den russiske serien.

(episode 4, ca. 19 minutter): Mesteren og Margarita

Helt Konge! Mer fantastisk fremstilt enn jeg kunne forestille meg. Vet du om denne serien er å få kjøpt med engelsk tekst.

P.S. jeg fant nettsiden hvor den er for salg. 50 Euro+tollutgifter blir i meste laget, synes jeg.

Woland, Fagot-Korovjev og Behemot er i alle fall et helvetes trekløver.

Jeg er ferdig med første del og synes boka er full av galskap som er mesterlig fremstilt av en mesterlig Bulgakov. Jeg har lest boka før, og nå når jeg leser den, synes jeg den er enda bedre enn første gang. De absurde og marerittaktige hendelsene er uforklarlige, men fortelleren holder meg fast med humor og sann fortellerglede. Jeg drives med og elsker hvert nye møte med nye personer i denne sannferdige fortellingen.

Er nå ferdig med kapitell 11 og sitter med mange spørsmål, mye rot og ulike tolkninger i hodet mitt. Har derfor noen spørsmål til dere: "Hva gir denne boka dere? Hvilke føleleser har dere for den? Hvordan opplever dere den?"

Jeg skal begynne på kapittel 11 og vet ikke hva jeg skal mene om denne boken. Har jeg forstått noe av den i det hele tatt? Også var det alle disse navnene da! Håper Gretemor har rett mht kapittel 12 og 13. En liten åpenbaring hadde gjort seg nå!

Ja hva skal en si om denne boka her?? Jeg trodde først jeg hadde en klar mening om hva dette var; en psykose, sett og fortalt gjennom Hjemløs sin opplevelse ved Patriark -dammene. Litt som i filmen "et vakkert sinn". Men så gjentar jo disse absurde hendelsene seg også for flere, da er psykoseteorien ikke lenger aktuell. Jeg leste videre og fullstendig uerfaren og blottet for kunnskap om russisk litteratur fikk jeg etterhvert en følelse av at Alice nå har falt ned i et russisk kaninhull!! Her kan alt skje. Det er spennende og underholdende men slitsomt å holde styr på alle navn og passasjer. Det nytter i alle fall ikke for meg å lese dette på senga!! Jeg må være årvåken for å få med meg alt. Jeg skjønner ut fra det dere skriver at boka antagelig har mange lag og kan forstås ut fra hvordan det russiske samfunnet var på den tiden. Det er jo en smart måte å si sin mening om samfunnet på til de innvidde/de som snakker samme språk. Andre kan jo se på denne boka som en underholdende roman og intet mer. Nei, jeg er litt forvirret og håper på et "lyspæreøyeblikk"! :)

Romanen kan også leses som en fantastisk eventyrfortelling skrevet av en fantasifull og fabulerende forfatter.
Jeg synes boka har stor underholdningsverdi. I tillegg kan den nok tolkes i forskjellige retninger, både politisk og historisk.

Der har du helt rett!! Og hadde jeg lest denne boka for meg selv, uten noen lesesirkel så hadde jeg nok lest boka på en helt annen måte og antakelig tenkt at det var en artig og underholdene bok!!

Håper også jeg får rett :) Som jeg skrev til Bjørg, når du har lest spesielt kapittel 12, klikk på linken kjell k oppgir. Du behøver ikke se hele episoden, men spol deg frem til scenene fra varietéteateret. Det veksles mellom de og scener fra den Psykiatriske klinikken hvor Ivan Hjemløs akkurat har truffet Mesteren.

Boka kan sikkert leses på mange plan, indre, mellommenneskelige, sosiokulturelle, politiske…Hadde problemer med å få helheten på plass, men begynner å få mer og mer sansen for den og den absurde dybden. Hele boka er jo helsprø og det russiske samfunn var jo også ganske sprøtt på den tiden. Mye uforklarlig skjedde i de dager. Synes språket er godt, lett og flytende. Boka er lettlest, det veier opp for tyngden i tolkningene. Så stå på Ingunn, ikke tenk så mye på at du skal forstå.

Helt enig.
Stor litteratur gir både underholdnig og (ny) erkjennelse. Og den kan gjerne provosere.

Noe av hensikten med felleslesinga er å lnspirere hverandre til å lese videre når det butter imot.

Jeg vet ikke om jeg blir provosert av denne boka og heller ikke om jeg får noen ny erkjennelse i livet. Til det har jeg kanskje levd for lenge. Men på ett vis underholder den meg, men mest av alt blir jeg litt oppgitt til tider. Noen ganger tenker jeg litt "keiserens nye klær", men jeg har forstått at det har jeg nok ikke lov til å tenke. Det er nok ikke helt stuerent. Er nå ferdig med del 1 og gleder meg faktisk til å begynne på del 2. Mest for å se om den er litt mindre "rotete".

"det har jeg nok ikke lov til å tenke".

Der fikk jeg en assosiasjon til 1984 (av George Orwell) og tankepolitiet.

Som regel er de tankene som ikke er stuerene de mest interessante, og kanskje de mest utfordrende.

Kapittel 12 og 13 ble vendepunktet for meg. Inntil da tenkte jeg at boken ble en ny skuffelse bygd på skyhøye forventninger. Scenene i Varietéteateret, kapittel 12 er etter min mening rett og slett kostelige, og Mesterens inntreden i kapittel 13 fikk meg omvendt og dradd inn i en magisk og absurd verden, hvor jeg ikke pleier å trives, men jeg gjør et unntak for Bulgakov. Jeg har lest en del om hans kamp og slit både for å overleve og for å bevare verdigheten. Det er nok en fordel å vite litt om det historiske bakteppet, spesielt den kommunistiske ideologien. Selv om mye kan virke tøvete og merkelig, så ligger allikevel alvoret mellom hver eneste linje, mesterlig skrevet.

Jeg er enig i at ting faller litt mer på plass etter hvert og Bulgakov skriver godt, har en god stil. Kanskje nettopp bakteppet er med på å ødelegge boka litt for meg. Jeg blir litt opphengt i å tolke. Men det er klart livet i Russland på den tiden var gansk så absurd. Og alvoret i det absurde og tidvis komiske kommer jo veldig klart fram. Jeg har på ingen måte avskrevet boka, både liker den og ikke liker den på samme tid. Kanskje det var noe av det Bulgakov ønsket?

Jeg er ferdig med kapittel 14 og stadig blir vi kjent med nye mennesker i de utroligste situasjoner. Vet sannelig ikke om jeg er så veldig begeistret, det blir litt vel mye science fiction. Er klar over at det skjuler seg kritikk og spark til systemet i Sovjet på den tiden dette ble skrevet og at det var vågalt nok for forfatteren. Men det er noe med at det skal fenge leserne også da. Må si jeg sliter litt med å bli betatt av det jeg har lest til nå.
Andre eldre russiske forfattere skrev også om underlige mennesketyper og handlinger, men for min del så synes jeg ikke det overtok hele handlingene i bøkene. Jo, kanskje så gjør de det da men nok ikke på samme måten som her. Her er det kanskje mer systemkritikk enn i de eldre bøkene.
Men for al del, jeg er ikke kommet halvveis enda og jeg kan endre mening etter hvert.
Det hadde vært Interessant å høre fra dere andre om hva dere synes om boka til nå.

Jeg vet i grunnen ikke helt hva jeg skal si til det ennå. Når jeg sitter og leser, så glir det greit. Jeg ser satiren og tror jeg oppfatter en del spark mot systemet. Jeg synes også kapittel 8 hvor Ivan skal prøve å forklare at han ikke er gal, er ganske morsom. Litt morsomt er det også når det i kapittel 9 og 10 fleipes omkring Wolands skikkelse, som "...han er fanden så lunefull...", "...Fanden vet hvor han befinner seg...", "Hvor har han tatt inn, denne Woland, fanden ta ham." Men om dette vil holde på interessen helt til mål, er jeg usikker på. Det er ikke sånn at jeg akkurat lengter etter å ta fatt på neste leseøkt - det blir like gjerne til at jeg velger en annen bok i stedet. Så foreløpig ligger det nok ikke an til at denne blir noen favoritt. Uansett tenker jeg å lese del 1, så får vi se etter hvert om det fenger såpass at jeg leser resten også. Er ferdig med kap. 11, og jeg håper Gretemors kommentar om at det etterpå ble et positivt vendepunkt, også vil gjelde for meg :))

Det håper jeg også :) Når du har lest kapittel 12 og 13 anbefaler jeg deg å se på YouTube-klippet kjell k har lenket til. Selv om talen er uforståelig, så er forestillingen i Varietéteateret beskrivende og morsom.

Det lover jeg å gjøre! Det er faktisk en av de få scenene jeg husker fra jeg så TV-serien.

Ferdig med kapittel 8. Mange artig flipp. Minner meg i noen grad om Steppeulven til Hesse med sine surrealistiske innfall og Blikktrommen til Gunter Gras med sine. De to er blant mine store favoritter, men jeg kan ikke si Mesteren befinner seg der - i alle fall ikke enda. Selv om jeg får en god del ut av de forskjellige flippene til Bulgakov (uten dermed å slå fast at han har ment dem slik jeg oppfatter dem - men det betyr jo ingenting for lesegleden), så veit jeg ikke om han slår i den retningen jeg føler er riktig - enda. Mens jeg leser de to andre som angrep på konformiteten og nazismen, er det foreløpig mer usikkert hva Bulgakov er ute etter.

Hurra for Steppeulven.
Blikktrommen har jeg ikke lest.

Apropos spørsmål om russiske navn lenger ned i tråden: Er det noen som har gjort seg noen tanker om navnet Ivan Hjemløs? I følge siden som Jostein Røyset delte, så var det ikke uvanlig at russiske forfattere tok slike tilnavn. Den mest kjente var Maxim Gorki, hvor Gorki betyr "bitter". "Ivan" er jo i mange tilfeller synonymt med "russer". Er Ivan kanskje bildet på den vanlige russer som er hjemløs - en person som det ikke er noen plass for i samfunnet han lever i?

Eg tenker også på bruken av tiltaleforma "borger" som gjeng att fleire gangar i forteljinga. Eg hadde inntrykk av at sovjet-borgarar omtalte einannan som "kameratar", og at "borger" antyder ei klassetilhøyrighiet som ikkje passar inn i det kommunistiske idealsamfunnet.

På nettstaden http://www.masterandmargarita.eu finn eg denne interessante forklaringa:
"Forms of address are significant in the Soviet Union. Soviets were addressed as comrade unless they were suspected of a crime, in which case they became citizen."

Tyder det at det nærmast er ei fornærmelse å tiltale nokon som "borgar"?

Det russiske ordet som Egeberg har sett om med "borger", er "гражданин", for eg har fått tak i originalutgåva, og det betyr "(stats)borgar", altså det same som på fransk er "citoyen" og engelsk "citizen", slik eg har vore inne på tidlegare. Altså ikkje noko "borgarskap" her. Gleder meg til å bla i "Мастер и Маргарита"!

Det virker som ordvalget "borger" eller "kamerat" har en viss betydning i alle fall. For eksempel i kapittel 10 hvor teaterets økonomisjef Varenucha sier dette da han blir overfalt:
Hva er det dere gjør kamera... fikk den fortumlede kontorsjefen hvisket frem, skjønte imidlertid straks at ordet "kamerater" absolutt ikke passet på banditter som overfalt folk på et offentlig toalett, og presset derfor frem et hest: - Borge... men innså at de ikke fortjente noen slik betegnelse heller, og fikk for tredje gang et fryktelig slag, uvisst av hvem av de to, så blodet fosset ut av nesen og ned på busserullen.
Men borger er kanskje ikke like sterkt som å kalle dem banditter, siden han heller ikke synes at ordet borger passer i denne situasjonen.

Eg har ein kjensle av at "borger"-tiltalen nyttast omlag som "min gode mann" på norsk, overfladisk sett ganske høfleg, men ofte nytta i ein lett nedsetjande tone.

Jeg har ikke oppfatta Bulgakovs bruk av ordet borger er noen fornærmelse, og oppfatter borger som en vanlig betegnelse innbyggerne i Sovjetunionen på tredvetallet brukte om hverandre. Klassesammensetninga var kraftig endra fra 1917 som følge av den sosialistiske produksjonsmåten. Borgerskapet som klasse var i stor grad likvidert i følge makthaverne. I omtalen av Sovjets nye forfatning som kom i 1936 og avløste forfatningen fra 1924, beskrives innbyggerne som medborgere.

"Valen til Sovjetunionens Högsta Sovjet, liksom til alla Sovjeter av de arbetandes deputerade, är almenne. Det innebär at alla medborgare i Sovjetunionen, hvilka fyllt 18 år, oberoende av ras og nationalitet, trosbekännelse, bildningsgrad, bofasthet, social herkomst, egendomsförhollande och tidigare verksamhet, äger rätt att deltaga i deputeradevalen och at bli valda, med undantag av sinnesjuka och personer som av domstol blivit fråndömda rösträtten.
Valen av deputerade er lika. Det innebär att varje medborgare har en röst och att alla medborgare deltager i valen på samma grunder."

Fra den svenske utgaven av SUKP(b)s historia, s 432.

Her i Document.no ligger dette avsnittet: I venstre­si­dens reto­rikk hadde og del­vis har ordet ”bor­ger” både over- og under­to­ner som til for­veks­ling lig­ner kon­no­ta­sjo­nene for­bun­det med det russisk-bolsjevikiske ordet ”burzjuj,” det kan­skje mest benyt­tede offent­lige skjells­or­det i Sov­jet­unio­nen for alt som hørte høyre­si­den og det bor­ger­lige, ikke-kommunistiske sam­fun­net til både innen- og uten­lands. I kari­ka­tur­teg­nin­gene ble ”burzju­jene,” altså bor­gerne, typisk frem­stilt som tykke, dress­kledde og sigar­rø­kende med grå­dige kjef­ter som slur­pet i seg pro­duk­tene av fat­tig­folks arbeid og strev; det var intet tve­ty­dig ved de bor­ger­lige mot­stan­derne i den offi­si­elle sov­je­tis­tiske reto­rik­ken. Slik inn­gikk ”burzju­jene” i den men­tale pro­pa­gan­daen man søkte inter­na­li­sert hos alle som ble opp­dradd under et venstre­ra­di­kalt peda­go­gisk regime; jeg antar noen kjen­ner igjen ste­reo­ty­pene også fra norsk skole og sosia­lis­tiske aviser, de lig­net til for­veks­ling kapi­ta­lis­tene i til­sva­rende teg­nin­ger i ”Klasse­kam­pen” den gang revo­lu­sjon ennå var avi­sens erklærte mål.

Ja, dette er borgar som i det franske bourgeois, "medlem i borgarskapet", dei som eig produksjonsmidla. Ordet har sjølvsagt språkleg og økonomiske samanheng med borgar, og Marx bruker borgar om medlemmene av borgarskapet. Kva Bulgakov bruker, har eg ikkje bfått undersøkt.

Fint med denne typen diskusjonar, for her er alltid ein eller ei som opnar nye vindauge til verda og litteraturen! Eg har oppfatta borgar som innbyggar av ein by (som jo har samanheng medborg). I SNL ser eg at ordet vart brukt i Tyskland om dei som ikkje høyrde til arbeidarklassa. Men kanskje ikkje berre der? Eg har sett ordet brukt i tiltale hos Victor Hugo (citoyen) (jf. «Aux armes, citoyens!» i den franske nasjonalsongen) (eg har ikkje sett filmen Citizen Kane, men her ser vi vel ordet brukt som ein innbyggar).
Eg meiner vidare å ha lese i Nordahl Griegs Nederlaget at rollefigurane (innbyggarar i Paris) tiltalar einannan med «borger» før etternamnet. Det som står hos Bulgakov, er sikkert noko liknande гражданский. Her kjenner vi att ordet for by, город, som ikkje er nok anna enn den russiske utgåva av det vi kallar gard (bynamnet «Novgorod» betyr jo «Nygard»). Ja, nå skriv eg meg bort! At forbrytarar i Sovjetunionen vart omtala som «borgarar», visste eg ikkje, men eg tur at dette kan ha vore i samsvar med internasjonal rettspraksis; "innbyggar" heiter vel гражданин (dvs. som citizen i Citizen Kane. Eg veit ikkje om ordet er brukt nedsettande hos Bulgakov; helst er det vel den gamle tiltaleordet som framleis er i bruk, ikkje slik at lovbrytarar (bortsett frå dei politiske) vart assosierte med det gamle styret Vi får sjå. Eg tek eitt kapittel i døgnet.

Takk for nettadressa! Men tida, da? Følgjer det med tid slik at ein får kost seg over kommentarane og kikka på originalutgåva parallelt?

Fint med denne typen diskusjonar, for her er alltid ein eller ei som opnar nye vindauge til verda og litteraturen!

Ja, ikke sant, jeg sitter og leser om Marx og Engels i Carl Grimbergs "Menneskenes liv og historie". Et undervurdert verk, etter min mening.

Har lagt inn Grimbergserien her, om du skulle ha interesse av å registrere dei i samlinga di.

Supert :)

Hadde stor glede av Grimberg i ungdomsåra! Serien la grunnlaget for solid kunnskap og interesse for historie. Eg las bøkene opp att og opp att. At eg seinare har interessert meg meir for grundigare og meir problematiserande verk, er så si sak, men Grimberg hadde og har eg glede av!

Eg ser nå at nettstaden som Jostein viste oss, ikkje inneheld heile romanen; det ville vel ha vore for mykje forlangt. Eg har skumma gjennom starten, og eg ser at fyrste gongen "borger" blir brukt, er (i mi utgåve) på s. 21;

De skulle vel aldri ha vært, borger, på en anstalt for sinnslidende?

Dersom Jostein, i motsetning til Odin og meg, har rett om bruken av "borger", passar jo dette godt, med tanke på måten Stalin behandla motstandarar på. Men uansett gir samtalen i det fyrste kapitlet eit godt bilde av korleis Bulgakov framstiller landet som djevelens paradis ...

Men eg skal nok få tak i ei utgåve på russisk ...

Det må vel være en ganske stor fornærmelse, som når vi omtaler noen som "skurk" eller "forbryter". Men i forbrytermiljøer er vel det en hedersbetegnelse.

Interessant spørsmål, men den fyrste reaksjonen min er at dette er å trekke namnebruken litt i lengste laget. Du har på den andre sida rett ibat russisk historie har ein del eksempel på denne typen namn, mest som pseudonym (Lenin, Gorkij, Stalin), og ikkje alle betyr noko (Lenin trur eg ikkje betyr noko, men Stalin har jo med stål å gjere og Gorkij er den bitre). Eg har ikkje romanen i original, så eg får ikkje sett kva ord forfattaren har brukt, men omsettaren har heilt sikkert sitt på det tørre). Vi får sjå kva som utviklar seg.

Tenkte bare jeg skulle nevne at noen mener Lenin tok dekknavnet sitt etter elva Lena. Fin symbolikk i tilfelle, det var jo der de fleste revolusjonære var deportert tidlig på 1900 tallet av Tsarens politi. Elva er svær og er en vei ut av Sibir.

Ja, eg var klar over dette, men poenget mitt her er at namnet Lenin, i motsetning til Stalin og Gorkij, ikkje betyr noko konkret (elvenamnet Lena skal visst bety "den lange elva"). Takk for inspirasjon til å leite!

Eg har ei kjensle av at der er mange gode poeng som flyg meg hus forbi fordi eg ikkje forstår kva navna til dei involverte tyder. Som eksempel, ca midt i kapittel 5 (på side 68 i mi utgåve) nevnast "de mest fremstående representanter for Massolits poesiseksjon, det vil si Bavianov, Blasfemskij, Sladkij, Sjpitsjkin og Adelfina Budziak"

Eg har vondt for å tru at Bavianov og Blasfemskij er anna enn morosame og lett nedsetjande navn som forfattaren har dikta opp. Men dei andre då, er dei også morosame og netsetjande? Nett no er det dumt å ikkje kunne russisk.

Sladkij (Сладкий) er vel "søt", men dei andre to tek eg ikkje her og nå. Og ordbøkene er pakka ned for tida, så eg lyt visst finne dei fram att.

Oi, nå som debatten ser ut til å ta av, må jeg bare meddele at jeg dessverre(?) vil være frakoblet i en liten uke. Gleder meg til å lese alle innleggene og ta fatt på del 2 når jeg er tilbake.
Masse lykke til - med lesing og debatt - til dere alle!

Er det noen som kan gi en forklaring på russere og navn?

Sjå her

Kapittel 7.
Jammen ble det krim og spenning i boken her. Lurer veldig på hvor de forsvinnende personene har blitt av og hva som har skjedd dem.
Opplever boken som lettlest tiltross for mange helsprø handlinger, men venter ennå på en større forståelse av hva boken egentlig handler om. Leser med et åpent sinn videre og regner med at jeg blir litt klokere etterhvert.

Eg veit ikkje om det er meininga at eg skal skratte av all galskapen?
Det gjer no imidlertid eg no....kanskje med fare for å bli innlagt, dvs tvangsinnlagt, eg også?

Har lese tom kap 11, og kan ikkje unngå at eg får assosiasjonar til "Prosessen"..... Opplever at mykje av det Bulgakov formidlar er vittig, humoristisk, sjølv om eg kanskje kan ane litt underliggande samfunnskritikk?
Eg hadde ingen aning om kva eg gav meg i kast med når eg starta på boka, og hittil har eg opplevd alt frå total forvirring til å more meg kostelig :-)
Finn mange gode formuleringar, ma denne:

Han der er ikke dum, tenkte Ivan, det skal innrømmes at selv blant de intellektuelle finnes det usedvanlig skarpe folk. Det kan ikke benektes.

Ferdig med kapitel syv og jeg føler meg som et spørsmålstegn. Hva er det egentlig Bulgakov vil si oss? Eller vil han ikke det? Skriver han en bok bare for å more, for å underholde? Eller skriver han for å kritisere det bestående system i landet? Og denne trollmannen, magikeren, professoren i svart magi, Woland. Er han symbolet på ondskapen selv, på satan (på Stalin)? Og hvorfor har han en svart, talende katt som medhjelpe? Mannen med den rutete jakka er jo også ganske ondskapsfull, hvem er han? Synes det er god flyt i boka og den er lett å lese, samtidig som det irriterer meg litt at jeg ikke forstår hva forfatteren vil fram til. Men det kommer vel kanskje en oppklaring en gang?

Så bra!! Fortsett å undre,akkurat dette jeg mente med det forrige innlegget,husk du er unik:-)

Klarte ikke å dy meg altså...... Har ikke fått boka ennå og venter spent på å komme i gang. Har klart å holde meg unna lesesirkelen så langt men så var det slutt på tålmodigheten. Når jeg ser det dere har lagt ut så langt blir jeg ennå mer nysgjerrig på hva slags bok dette er!!

Under internett-søk på ting eg lurer på frå boka, kom eg over denne fantastiske sida som burde vere til god hjelp. Eit overflødigheitshorn av informasjon med relevans for boka. Der er mellom anna sider med merknadar til kvart kapittel, noko eg finn nyttig.

Faren med å nytte desse sidene er at ein kanskje i mindre grad spekulerer på eiga hand. Får prøve å finne ein balanse i dette.

Da jeg begynte på boka, må jeg ærlig innrømme at jeg aldri hadde hørt om den. Så da jeg bestemte meg for å lese den,bestemte jeg samtidig at jeg ikke skulle forhåndslese noen ting om den,har kun vært inne på nettet å lest om forfatteren. Jeg føler at når jeg leser eller hører om andre sine meninger/tolkninger av en bok,så vil underbevisstheten min automatisk begynne å danne seg et bilde av boka. Og så tenker jeg som så at det er vel ingen andre enn forfatteren selv som vet hva som er den rette tolkningen. Etter at jeg er ferdig med boka så kommer jeg nok til å "surfe" på nettet,det er veldig interessant å se hvor forskjellig vi oppfatter innholdet i en bok! Det er det jeg synes er så bra med denne lesesirkelen her,veldig lærerikt for min del,og utrolig interessant å få bevis på at vi alle er unike med forskjellige meninger og oppfatninger!:-)

Akkurat slik føler jeg det også ja. Ønsker heller ikke å lese tolkninger av boka før jeg har lest den selv. Og som du sier, vi er alle unike og lager alle våre egne tolkninger i hodet. Men spennende å lese hva andre mener.

Veldig bra.
Blir nok til at jeg stikker innom sida ganske ofte under lesinga.

Kapittel 4 - Jakten
Når Ivan leiter etter professoren, som har forsvunne frå han, nyttar han innfallsmetoden, med ganske absurde utfall. Scena der han tek seg inn i eit framandt hus vekte sterke assosiasjonar til Kafka sin Josef K der han også ved fleire høve tek seg inn i ukjende hus på jakt etter advokatar eller dommarar som kan hjelpe han vidare i prosessen sin.

Kart over ruta til Ivan under jakta.

Jeg synes akkurat dette kapittelet bærer preg av et mareritt av en drøm, det at Ivan ikke når professoren og medhjelperne, uansett hvor fort han tar seg frem. Og det at scenene skifter så fort, ned en gate og plutselig inne i et smug! Skrekkelig frustrerende for stakkars Ivan. Det var morsomt å se kartet over jakten, da.

Bulgakov har en ganske særegen stil.
F.eks.:

"Her kom man på at man kunne kaste seg over Ivan - og det gjorde man."
(kapittel 5).

Og videre:

"Der var de gjennom skogen, som ble liggende igjen et eller annet sted bak dem, elven svingte av fra veien og ble borte, i møte med lastebilen kom nå alskens objekter farende: flere stakitter med vaktstuer, stabler med ved, skyhøye stolper, en slags master med spoler, hauger med grus, mark med kanaler i alle retninger, - kort sagt, man kunne merke at nå var det like før, Moskva lå bak første sving, klar til å kaste seg over og sluke en."
(kapittel 6)

Dette avsnittet fikk meg til å tenke på de action-kameraene som brukes i billøp og f.eks. alpinidrett. Man får jo en følelse av at man er med på turen med lastebilen. Og hvordan føles det å bli slukt av Moskva?

Skulle også lest "Eugen Onegin" av Russlands nasjonalskald Aleksandr Pusjkin ("metallmann på en sokkel"), men det får vente.

Jeg er begynt å lese. Hittil flyter det lett og ledig, og mysteriene står i kø! Jeg bryr meg foreløpig ikke om å tolke noe som helst, prøver bare å holde rede på navn og lokaliteter.
Det irriterer meg litt at notene ikke er lagt inn som fotnoter - tungvint å skulle slå opp bakerst i boka for å se forklaringene!

Det skulle være forbudt med noter bak i boka!!
Når det er noteapparat i en bok, må jo notene være på den siden du leser.

Jeg fester en flat binders der jeg er i notene, så jeg slipper å bla. Ellers er jeg enig. For ikke lenge siden leste jeg Childe Harold på lesebrett og fant notene bakerst når jeg var ferdig. Ugh!

Det dukker jo opp ein del ord og uttrykk som eg ikkje kjenner til, og eg ser ikkje bort frå at dei kan vere ukjende for andre også. Her er nokre frå dei første sidene som eg har funne ut av;

Narzan - mineralvatn, omtrent som vår farris.

lungesarkom - eg gjetta for såvidt at det er snakk om kreft, men ut frå treff i wikipedia og ordbøker er det uklart for meg om sarkom er ein eigen type kreft eller om det er kreft generelt.

hemikrani - migrene (dette bure eg ha gjetta meg fram til før eg slo det opp)

baldrianeter og baldriansdråper, det ser ut for at det dreier seg om ekstrakt av planta Legevendelrot, ei plante som nyttast i naturmedisinen som beroligende middel og sovemedisin.

Jeg skjønner at du har fått boken - godt!

Et sarkom er en svulst utgått fra bindevev, bein- og bruskvev, muskulatur og fettvev. Et lungesarkom er oppstått i lungene - og er en alvorlig og livstruende sykdom, i hvert fall på den tiden vår bok ble skrevet. Lungesarkom er altså en egen kreftsykdom.

hemikrani - henspiller på hemi - halvdelen, migrene er en halvsidig hodepine.

God lesing videre!

Mens jeg leser, sitter jeg samtidig og lurer på hva det er i boka som er så ømfintlig for staten og ikke minst for Stalin og hans menn. Fra Wikipedia:
Hans kone avsluttet romanen for ham mellom 1940 og 1941, men måtte vente med å få utgitt den etter et råd av en venn av forfatteren som mente det var for tidlig å gi ut romanen, og at og at en måtte vente minst 50-100 år før Sovjet vil kunne godkjenne romanen. 25 år senere ga den konservative avisen "Moskva" ut romanen mellom 1966 og 1967
Bulgakov, må jo her i sin roman komme inn på temaer eller skrive slik at det kunne oppfattes som "dårlig skjult kritikk av systemet" på den tid og at det ikke ville bli tolerert. Det var kanskje derfor boka ikke kunne komme ut når den var ferdig.
Fornøyd med at forfatteren på s 82 nevner "metallmannen", som viser seg å være en statue av Russlands store dikter Alexander Puskjin.

Jeg har så vidt begynt på boken, er kommet til side 42 hvor det står, "det jødiske folk vet at du brenner av hat og vil føre mange plager over det, men du skal ingenlunde få gjøre ende på det! Gud vil verne det!" osv. Stalin var god venn med Hitler, og de gjorde en avtale som Hitler brøt, noe som medførte sterk mistillit til andre. I tillegg ville Lenin og Stalin utrydde all kristendom/Gudstro med ulike tvangsmidler, så sitatet kan også brukes i den sammenheng om at det ville de ikke klare. Russere, altså menneskene (ikke staten) har alltid vært veldig religiøse. Ellers var jo Stalin paranoid, skulle nok ikke mye provokasjon til.

Sitatet du refererer er fra Kaifas til Pilatus. Jeg kan vanskelig se at det kan leses som kritikk mot Stalin.
At Stalin var god venn med Hitler oppfatter jeg som propaganda og ikke en realitet. Det virker mer logisk å mene at Sovjet inngikk en taktisk avtale med Nazi-Tyskland for å utsette angrepet på Sovjet, og det endret sannsynligvis utfallet av andre verdenskrig.

Som sagt har jeg bare lest 42 sider av boken, men i fortsettelsen av det aktuelle sitatet blir Pilatus kalt morder. Pilatus representerte staten, og sitatet kan derfor betraktes som en kritikk av staten per definisjon. Forholdet mellom Hitler og Stalin var selvsagt taktisk, det er det jeg mener med "vennskap." De skulle høste gjensidig utbytte. Stalin stolte på Hitler. Og sviket, som kostet uendelig mange russere livet i krigens siste dager bidro sterkt til Russlands skepsis ovenfor andre nasjoner.

«… lurer på hva det er i boka som er så ømfintlig for staten og ikke minst for Stalin og hans menn.»

Ja, jeg tror det finnes kritikk av den unge Sovjetstaten, midt oppi all galskapen:

• Den mest åpenbare er alle innleggelsene i «den psykiatriske klinikken som nylig var blitt oppført ved bredden av Moskva-elven like utenfor byen». Hit havner først vår poet Ivan Nikolajevitsj Ponyrjov, Hjemløs, så følger konferansier Georgs Bengalskij ved Varieteteateret, og deretter formannen i boligkollektivet Nikanor Ivanovitsj Bosoj. Og flere skal det bli. Alle synes de temmelig sprø etter sine møter med trekløveret magikeren Wolan, Fagot og kjempekatten Behemot. Jeg forbinder likevel dette med Sovjetstatens internering av opposisjonelle i psykiatriske sykehus. Selv om det er uklart, i hvert fall for meg, hvilke «forbrytelser» bokens «psykiatriske pasienter» har begått, og om de i de hele tatt kan betegnes som opposisjonelle. Eller er jeg helt på villspor??

• Den litterære(?) klubben Massolit (kapittel 5 Det hendte i Gribojedov») følger vel ikke helt rådende Sovjetideologi. Medlemmene med «det brune medlemskortet med bred gullrand som dufter av kostbart skinnomslag» nyter uhemmet sine privilegier, «hvor deilig disse heldiggrisene måtte ha det», og byråkratiet råder.

• Det tredje i denne omgang, er boligmangelen. Kampen om avdøde Berlioz’ leilighet, bestikkelser mm er stikkord her.

Ellers bet jeg meg merke i en boktittel, fiktiv går jeg ut fra. En berømt forfatter skal ha lest utdrag fra boken for sin tante i huset Gribojedov. Tittelen lyder «Forstand avler sorg», tankevekkende, og kanskje også en indirekte samfunnskritikk…

Og plutselig dukket Darwin P. Erlandsen (Fredrik Stabel) opp i hodet mitt: «Fornuften er en ensom ting …

Jeg synes du har mange gode poeng i tolkningen her, Lillevi.

I ettermiddag har jeg lest kapittel 6 og 7, og synes litt synd på Stjopa Lichodejev med sin forferdelige bakrus:
Å stå opp var nå en ting, - han trodde ikke han ville greie å åpne øynene engang, for hvis han gjorde det, ville lynet fluksens slå ned i skallen hans og splintre den i småbiter. Inne i dette hodet kimet en tung klokke, mellom øyeneplene og de lukkede øyenlokkene svømte brune flekker med flammegul rand, og på toppen av det hele var han kvalm også, og han hadde det for seg at kvalmen stod i forbindelse med tonene fra en eller annen innpåsliten grammofon.
Og bedre blir det ikke videre utover i kapittelet. Det kan virke som Woland (som Djevelen?) er kommet for å straffe Stjopa, kanskje fordi han ...Drikker, utnytter sin stilling til å skaffe seg kvinnfolk, gjør ikke det fandens grann, ja, kan ikke gjøre noe heller, for han har overhodet ikke greie på det han skulle drive med. Han bare kaster blår i øynene på ledelsen!
- Og så misbruker han tjenestebilen!

Og ellers er det vel bare å gi seg over og nyte galskapen :))

Jeg har bare lest de tre første kapitlene, men anslaget i boka er vel svært tydelig(?): en litteraturbyråkrat drøfter med en dikter åssen en skal lage en god litterær fremstilling av at Jesus ikke har eksistert – og så lar Bulgakov djevelen vandre inn på scenen og blande seg i samtalen. Fornøyelig!

Djevelen gir en logisk og materialistisk fremstilling av Jesus møte med Pilatus, og slår hull på noen metafysiske bibelvendinger. Matteus altså, har misforstått alt og skaper myter! Morsomt!

Det dreier seg altså om ånd mot materie. Materialistiske eller metafysiske forklaringer på ting. Altså en link til Middlemarch forfatter George Eliot – hun oversatte jo Feuerbach til engelsk – den store materialisten som Marx og Engels bygde videre på.

Motsigelsen mellom materie og metafysikk og mellom de forskjellige delene av materien har vært et viktig spørsmål i filosofien. Stalin utga på denne tida, i 1938 Den historiske og dialektiske materialismen. Det var nok ikke et verk han utformet i ensomhet i sin dikterstue, så jeg antar dette var et prioritert spørsmål på tredvetallet i Sovjet, når utgivelsen kunne skje like før verdenskrigen brøyt ut.

I den grad Bulgakovs bok er uenig med linja i dialektikken regner jeg med at det – gitt tid og sted – i seg selv kan ha vært kontroversielt. Det blir spennende å lese mer.

Interesssant, ja. I kap. 2 fekk eg assosiasjonar til ei novelle av Anatole France om Pontius Pilatus; ho står i Frankrike forteller, og leverer sterkare og litterært langt meir vellykka skyts mot religionen enn Stalins ateistforkjemparar. Men det blir interessant å repetere korleis desse to historiene i romanen utviklar seg.

Takk for svar og takk for tips. Jeg noterer Anatole France, Frankrike forteller og Pontius Pilatus på boklista mi. Har aldri lest noe av France.
Ellers er det litt uklart for meg hva du tenker på når du snakker om Stalins ateistforkjempere og hvilket skyts de leverte? Tenker du på skjønnlitteratur, eventuelt spesifikke bøker?

Såg ikkje spørsmålet ditt før nå - som eg såg etter noko i denne inspirerande tråden med mange tankevekkande innlegg. Det eg meinte, var at Stalins brukte administrative, harde metodar for å løyse politiske og ideologiske spørsmål. Desse harde metodane ramma også mange truande i landet, men klarte på ingen måte å utrydde religionen. Mykje av den ateistiske propagandaen var, om vi skal tru framstillinga i romanen, på eit intellektuelt ig ideologisk lågmål. Derimot finn eg ein sublim religionskritikk i den novella av Anatole France som eg nemnde, framstilt gjennom ein briljant komposisjon der poenget kjem heilt til slutt og derfor rammar så mykje hardare. I dette innlegget har eg ikkje teke stilling til ideologiske retningar og religiøse spørsmål; eg har berre sagt kva eg meiner om debattmetodar.

Bare en liten oppfordring (for å være ekstra pirkete en lørdags morgen):

Dersom dere ønsker å kommentere / diskutere Bulgakovs biografi eller andre temaer som ikke har direkte med Mesteren og Margarita å gjøre, vil det være en fordel om dere bruker tråden:

Lesesirkel. BOK NR. 3. Michail Bulgakovs liv og forfatterskap.

Og takk for det. God helg :-)

Nei, ikke bare egne inntrykk, men gjøre det slik som du skriver:
at man forteller om - og gjerne hvor - man har hentet opplysninger fra andre kilder.

For temaer som ikke har med innhold, handling, personer etc. i selve romanen å gjøre (forfatteren, forfatterskapet, historiske opplysninger, osv.), brukes tråden:
Lesesirkel. BOK NR. 3. Michail Bulgakovs liv og forfatterskap

Jeg vet ikke om dette virker positivt på motivasjonen akkurat, men så vidt jeg husker fra TV-serien så blir det ikke noe mindre surrealistisk utover i boka. Det er derfor jeg har vegret meg mot å lese den tidligere, men har bestemt meg for å prøve likevel nå når det er flere som kan bidra med innspill. Har nå lest de tre første kapitlene og synes det flyter lett, men jeg prøver foreløpig ikke å analysere eller forstå så mye (selv om jeg normalt liker å "forstå").
Jeg fant forresten den første episoden av den russiske TV-serien som ble sendt på NRK på Youtube. Den dekker de tre første kapitlene i boka. Den mangler desverre norsk tekst, men det er likevel morsomt å spole litt for å se hvordan de framstiller de forskjellige typene og scenene.

Du kan ha stor glede av Mesteren og Margarita uten å "forstå så mye" - bare nyte galskapen! Det var det jeg gjorde, første gang jeg leste den. Denne gangen håper jeg imidlertid å komme litt dypere i materien. Uansett tenker jeg at det er greit å ha plassert trekløveret som er omtalt lengre nede i tråden.

Takk for artige filmer! (Litt dårlig båndbredde her jeg er nå, men skal nok så sett dem.)

Flere episoder til høyre på YouTube-siden.

Ja, jeg tror alle episodene er lagt ut.

Jeg måtte stoppe opp et øyeblikk; "Stalin elsket skuespillene hans" for det virket så merkelig at Stalin skulle elske skuespill. Bulgakov blir jammen låst av denne kjærligheten, som å leve i et tvangsekteskap der man ikke får lov til å være noe annet enn den forestillingen den andre, partiet, har av deg.

Var på biblioteket og henta boka for eit par dagar sidan, ei utgåve er utgitt av Dokument forlag, 1995. Vart nesten litt betenkt når bibliotekaren ytra at ho var imponert over kva eg hadde tenkt å gi meg i kast med....

Fekk lest litt i all hast første kvelden, så eg er no midt i andre kapittel, det om Pilatus....og det opplevde eg som interessant og litt til....
Men når det gjeld kap 1, så vart eg ganske stuss...Kva er no dette? Trur nesten eg må lese det ein gong til, sidan katten som Lillevi referer til lenger nede her, han har gått meg hus forbi. Hmmm, dette kan bli både spennande og utfordrande :-)
Skal gi meg betre tid no i helga, forhåpentligvis i solveggen...

Nei da, katten har ikke gått deg hus forbi. Den debuterer først i kapittel 4 Jakten (beklager om jeg har uttrykt meg upresist).

Når det er sagt, er det mye det kan være nyttig å lese flere ganger her. Jeg leste også kapittel 1 på nytt - etter innspill lengre nede i tråden. Da falt mye på plass (og mange mysterier gjenstår...)

Katten var faktisk ikkje lett å unngå å legge merke til, så sær som den framstod. Eg les litt, og undrar meg mykje. Dette er spesielt, trur eg....

Holder på med kapittel seks og ser ennå ikke hvor forfatteren vil. Må nok gjennom noen kapitler til før jeg får en større forståelse av dette verket og skjønner betydningen av de forskjellige karakterene.

Mesteren og Margarita er en forunderlig blanding av eventyr og virkelighet. Uten å kjenne særlig til Bulgakov, går jeg ut fra at han har en mening med det han skriver – også et eventyrlige, absurde. Så mitt første spørsmål i møtet med denne boken er, hvem er de egentlig de tre underlige skikkelse vi møter i de første kapitlene (og som vi skal se mer til);

a) utlendingen/professoren/konsulenten/spesialisten i sort magi
b) "en gjennomsiktig borger av høyst besynderlig utseende", lang og tynn og med rutet jakke
c) katten, med den aparte oppførselen

Det er kanskje tidlig å reise spørsmålet, men jeg kan ikke la være å undres over hvilken/hvilke funksjoner disse tre har fortellingen (utover det mystiske de bringer inn), om de f.eks. skal symbolisere noe/noen spesielt.

Artig å lese boka (i Bokklubbens "Århundrets bibliotek") att; det er ein del år sidan sist, og i mellomtida har eg sett filmatiseringa i fjernsynet. Her er det i kap.1 satire over forfattarforeininga og sensuren, og ikkje minst over den antireligiøse politikken til Stalin, som ikkje vil gå over i historia som den luraste forma for ideologisk kamp. Og vi møter alt her katta, i folketrua tradisjonelt - og uforståeleg nok - oppfatta som djevelens dyr. Dette skal bli spennande!

Har bare hatt tid til å lese fire kapitler av denne fasinerende,mystiske,spennende,forunderlige boka! Kan godt skjønne at forfatteren brukte 12 år på å skrive den,for jeg føler at det er en bok med så mye kunnskap i, der ingenting er overlatt til tilfeldigheter.Tenk hvis Bulgakov hadde levd,slik at vi kunnet ha funnet ut hva den virkelige meningen med boka var,kanskje hadde vi blitt skikkelig overrasket!
Over til spørsmålet ditt Lillevi angående hvem de tre skikkelsene kan være,jeg har tolket de som: A) må jo være en som er overnaturlig,som kan lese andres tanker,som kjenner andres liv,som har dette overnaturlig utseende,sannsynligvis satan himself,men en høflig sådann! B) denne karen synes jeg symboliserer "døden",først dukket han opp da Berlioz fikk et angstanfall,der han trodde at det var noe galt med hjertet og så andre gangen rett før Berlioz ble drept av trikken.Døden er satans medhjelper.
C) Så var det katten da med de menneskelige trekkene,den var ikke lett! Den er jo svart,noe som oftes assosieres med stor trolldomskraft,men symboliserer også hell! Vanligvis så synes jeg at katter er typisk hunnkjønnsdyr,men her har den fått en kraftig mustasje? En katt vil jo også være et fritt dyr,den liker å komme og gå som den vil,og går som regel sine egne veier uten å la seg påvirke for mye, den hater å bli innestengt.Så tanken som har slått meg så langt,: kan katten symbolisere et vanlig menneske i et strengt bevoktet samfunn,som Russland var! Dette er bare noen antakelig sprø tanker fra meg en sen fredagskveld!
Det er en så mange spørsmål jeg sitter igjen med etter at bare fire kapitler er lest ,det ene er at det er beskrevet to kvinnelige konduktører,hun ene som kjørte trikken som kjørte over Berlioz og hun andre som var konduktør da katten ville på! Var det vanlig med kvinnelige konduktører på den tiden eller er det en protest på samfunnet sett fra forfatterens ståsted? Noen som vet??

«Var det vanlig med kvinnelige konduktører på den tiden eller er det en protest på samfunnet sett fra forfatterens ståsted?»

En viktig del av den russiske revolusjonen i 1917 var at kvinner skulle være likestilt med menn – på alle områder. Dette var en del av den sovjetiske ideologien. Sovjetiske kvinner ble mobilisert til å delta i arbeidslivet på like fot som menn, og gjorde det – som trikkeførere, kranførere, gravemaskinkjørere. Arbeidslivet var ikke så kjønnsdelt som det vi opplever i Norge i dag.

Så svaret på spørsmålet ditt blir: Ja, det var vanlig med kvinnelige trikkeførere på den tiden bokens handling utspiller seg, omkring 1920.

Takk for dine fine innspill, Mariann! Og bra observert at begge de to trikkeførerne vi har møtt, har vært kvinner. Det gikk meg hus forbi.

Ikkje at det betyr noko (vel, ein veit jo aldri med denne boka) men det var vel berre den første som var trikkefører, den andre var konduktør.

Kjønnsdeling og nasjonalitet i arbeidslivet kan fortelle interessante ting om samfunnet. På flere av konfeksjonsfabrikkene i Tjekkoslovakia på åttitallet var både toppsjef og arbeidsformenn kvinner. I Portugal var formenna portugisiske menn, sjefene svenske eller tyske menn, mens damene sydde.
I Norge la man ned konfeksjonsfabrikkene og økte importen.
Noen som har erfaring fra russisk arbeidsliv i dag?

Jeg får gjerne opp musikkassosiasjoner til bøker, og gjesten i første kapittel fikk meg umiddelbart til å tenke på denne teksten: Please allow me to intruduce myself...

Ja, det sies jo at Rolling Stones lagde denne låta med inspirasjon fra Mesteren og Margarita.
(Kul låt) Jeg fikk forøverig sikret meg billetter til konserten deres på Telenor arena 26.05.14 idag:-) Ooo Ooo

Jøss. Det var helt nytt for meg. Sånn er det å ha Stones i ryggmargen. Ser ut som en innertier i følge Wiki. Marianne Faithfull altså, heltinne og bokelsker.
Lykke til på Telenor.
Jeg så dem spille Sympathy For The Devil i Hyde Park i 1969, på minnekonserten for Brian Jones. Artig å lese boka 45 år seinere.

Jeg tenkte det var tilpasset teksten når Hells Angels var så mye i fokus som vakter på videoen, men i følge denne artikkelen hadde det visst ikke noe med det å gjøre. Ser ut som det var en konsert om utartet til et mareritt.

Man lærer så lenge man leser.

Og forhåpentligvis leser så lenge man lever. uhu

Jeg har en følelse av at alt skal symbolisere noe i denne boka. Tror alt er svært bevisst. Til og med navnenetror jeg har spesielle betydninger. Utlendingen, er ikke det satan selv, djevelen som han hårdnakket sier eksisterer? Og katten og mannen med rutet jakke, er det medløperne? Først slo det meg at Utlendingen kanskje er et bilde på Stalin, men det er det for tidlig for meg å ta stilling til.
Litt morsomt er det at det som skjer i Judea er strengt saklig, historik, alvorlig, uten humor. Det som skjer i Moskva derimot, er beskrevet med en burlesk humor og ironi.

Siden jeg aldri har vært med på lesesirkelen før så lurer jeg bare på om det er vanlig å begynne å analysere/diskutere teksten så tidlig. Ikke misforstå at jeg misliker dine undringer,dette er bare et spørsmål stilt pga jeg er helt uvitende,og også pga at jeg fikk fullstendig skrivekløe etter å ha lest innlegget ditt,men vil ikke sette i gang før jeg vet hvilke "regler" dere har!

Du kan diskutere / kommentere så mye du vil.
Når det gjelder lengre romaner (mer enn ca. 250 sider), lager jeg flere diskusjonstråder (det kommer én til for Mesteren og Margarita). Hensikten med det er bl.a. å minske muligheten for 'spoilere', og for å kunne følge hverandre litt bedre i felleslesingen.

Dersom du synes at du avslører for mye av handlingen i boka, kan du sette hake ved
"Jeg er i ferd med å røpe noe fra handlingen i en bok" (under innlegget ditt) og / eller merke innlegget med SPOILER.

Skriv gjerne også hvilket kapittel du refererer til. Der er ikke jeg særlig flink.

Lykke til :-)

Jeg har begynt på boken og har lest de tre første kapitlene, Snakk aldri med ukjente, Pontius Pilatus og Det syvende bevis.
Det har vært veldig fascinerende lesing tilnå og jeg har slått alle rekorder i søk på Google mens jeg leser, men du verden så spennende og lærerikt.
Det har vært mye handling og hendelser så langt og merker at jeg må være veldig konsentrert når jeg leser for å få med meg alt.

Jeg leser som flere av dere boken som er gitt ut på Document Forlag i 1995.

Det virker som Pontius Pilatus blir fascinert av Jesjua, og kanskje til og med vil hjelpe ham.
Men det blir vanskelig, for en mann i Pilatus´ stilling.

Ja det er ingen tvil om at Pilatus fatter interesse for Jesjua, men det virker som Pilatus kun vil hjelpe han av egoistiske grunner. Altså sin egen nytteverdi av han.
Det er forøvrig store karakterer det blir skrive om her. Føler meg heldig som sitter her og leser denne boken :)

Hei! Jeg fikk boken M&M i posten i dag,har bladd/lest litt i den nok til at den har fanget min interesse:-) Og da vil jeg gjerne spørre om jeg kan få bli med i lesesirkelen?

Her er det åpent hus og stormende jubel :-)

Tiltredes.

Velkommen, mariann kvinlaug.

:-):-)

Tusen takk! Gleder meg,det er så lenge siden jeg "studerte" en bok sist,så dette blir spennende:-)

Arrgghh! Eg bestilte jo boka same kvelden som avstemminga var unnagjort, men venter enno på å få den i posten. Ser ut for at eg blir eit par dagar forseinka med å kome i gang. Heldigvis så er ikkje leseplanen strammare enn at eg skal greie å ta meg inn att.

Og der kom boka endeleg, tre dagar etter lesestart. 9 dagar leveringstid er unødvendig lenge. Ja ja, då veit eg kva eg har å gjere i helga.

Dette er en av mine favorittbøker! Jeg elsker denne, men har så mange bøker på gang nå at jeg nok ikke kommer til å lese den igjen nå. Bare bla litt i den og følge med på diskusjonene sånn innimellom. Min utgave er en pocket fra bokklubben fra 2005, oversatt av Erik Egeberg. Kjenner at jeg er litt misunnelig på dere som skal lese den for første gang. Kos dere masse:-)

Document Forlag 1995, oversatt av Erik Egeberg, oversatt etter den fullstendige russiske originalutgaven fra 1973,

"Århundrets bibliotek", Bokklubben 1995 - identisk med utgaven fra Document Forlag, oversatt av Erik Egeberg. Jeg er for tida midt inne i Sigbjørn Hølmebakks verden og må fullføre fortellingen om Fredlaustona, men tar både Mesteren og Margarita med på solferie fra søndag.

Jeg har samme utgave.
Ser ut som bokklubb-utgaven (Århundret bibliotek) er utgitt i 2000.

Document forlag 1995, oversatt av Erik Egeberg "etter den fullstendige russiske originalutgaven fra 1973.

Fullførte Michelets En sjøens helt, Skogsmatrosen i kveld og er klar til start!

Jeg har en utgave fra 1995, fra Bokklubben. Det står at den er oversatt etter den fullstendige russiske originalutgaven fra 1973.

Jeg har ikke kommet så langt enda for jeg sliter litt med liten skrift. Leser en pocketutgave fra 2008