Bokelskere.no

Leseperiode: mandag 14. april - søndag 4. mai

Andre relevante tråder:
(1) Lesesirkel. BOK NR. 3: "Mesteren og Margarita". FØRSTE DEL
Lesesirkel. BOK NR. 3. Michail Bulgakovs liv og forfatterskap
Lesesirkel på Bokelskere.no (TRÅD 2)

KAPITTELOVERSIKT (ca. sideantall i parentes):

19 Margarita (14)
20 Azazellos krem (6)
21 Flukten (15)
22 Med levende lys (14)
23 Stort ball hos Satan (16)
24 Mesteren hentes (24)
25 Hvordan prokuratoren forsøkte å redde Juda fra Keriat (12)
26 Begravelsen (23)
27 Leilighet nr 50's endelikt (17)
28 Korovjevs og Belemots siste eventyr (13)
29 Mesterens og Margaritas skjebne avgjøres (5)
30 Av sted! Av sted! (13)
31 På spurvebergene (3)
32 Tilgivelse og evig ly 7)
Epilog (13)

VELKOMMEN med innlegg!

Av og til lønner det seg å ta en pause fra ei bok noen måneder for så å prøve på nytt. Jeg deltok på felleslesingen av del 1, mens del 2 ble utsatt og har blitt lest de to siste ukene. Jeg er usikker på om det har med meg eller boka å gjøre, men del 2 fenget absolutt! Jeg satte pris på både galskapen og satiren, og synes avslutningen fikk samlet trådene. I likhet med Ingunn, så kan jeg tenke meg å lese den en gang til. (Men tror jeg vil vente litt.) Det er så mye i denne boka at jeg er sikker på at jeg vil finne nye ting ved neste gangs lesing, og sikkert også om det blir flere ganger :))

Høydepunktet i del 2 synes jeg var festen hos Satan. Ser av engelsk wikipedia at den var inspirert av en vårfest ved den amerikanske ambassade, hvor Bulgakov var gjest:
The spring festival Ball at Spaso house

Så har jeg da endelig blitt ferdig med Mesteren og Margarita. Egentlig har jeg mest lyst il å lese den igjen med en gang, men jeg får gjøre plass til andre bøker. Jeg syns på mange måter at boken ble bedre og bedre etter hvert, kanskje fordi jeg fikk fordøyd innholdet over tid. Bulgakov var virkelig en mester med pennen. Det er utrolig hvor godt han har tatt de Sovjetiske myndigheter på kornet med sine tryllekunster. Djevelen i boken gjør akkurat det samme som staten; lyver, skjuler, lurer, lover og bortforklarer. Det er neimen ikke rart han ikke fikk lov til å trykke dette! For meg blir de politiske sparkene de morsomste og sterkeste i romanen. Mageren uttaler blant annet : ”..Hvilken vits er det i å gjøre noe som hører, slik jeg uttrykte meg, under en annen etat?..” Det fikk meg umiddelbart til å tenke på byråkratene fra Vogon i ”Haikeren guide til galaksen”, men Bulgakov var jo mye tidligere ute med sin satire.

Når det gjelder kjærlighetshistorien har jeg ikke mye å si. Kanskje er det en hyllest til hans siste hustru som stod ham bi selv om Stalin våket over hans penn?

Historien om korsfestelsen var etter min mening bedre enn de i Bibelen, men det blir jo litt smak og behag. Jeg har lest at dette var ment som et innlegg i en debatt om forståelsen av bibelen, jeg forstår det mer som en forsterkning av kritikken til regimet. Hva er sannhet og hva er løgn? Det var ikke lett å forholde seg til for eksempel politiets sannheter i Sovjet. Hvor mange selvmord er det rimelig å anslå at begås i løpet av et år? Og hvor mange ble iscenesatt av politiet? Som god borger skulle man godta de offisielle forklaringene, men hva når man vet at de lyver? Skal man tro på Stalin når han sier at Gud ikke finnes? Han lyver jo ellers..
(Til Odin ”Raised in the Georgian Orthodox faith, Stalin became an atheist. He followed the position that religion was an opiate that needed to be removed in order to construct the ideal communist society. His government promoted atheism through special atheistic education in schools, anti-religious propaganda, the anti-religious work of public institutions (Society of the Godless), discriminatory laws, and a terror campaign against religious believers. By the late 1930s, it had become dangerous to be publicly associated with religion.” Hilsen Wikipedia)

Jeg føler at det er mye jeg ikke har fått med meg og forstått i denne romanen og jeg fristes til å lese noen av inspirasjonskildene (Faust av Goethe, Døde sjeler av Gogol og Dronning Margot av Alexandre Dumas) i tillegg til mer av Bulgakov.

Takk for mange fine innspill i denne felleslesingen!

Hei igjen Ingunn S

Jeg må vel si takk for at du adresserer meg i din oppsummering. En spin off i diskusjon om Mesteren og Mararita blei naturlig nok spørsmålet om materialisme kontra metafysikk, konkretisert til religionsfrihet i Sovjet. Min posisjon har vært et forsøk på å avklare fakta. Hva kan dokumenteres? Hva er formelt riktig – og hva er tro, meninger og synsing, eventuelt resultat av den enorme propagandakampanjen som har vært retta mot Sovjet fra 1917 til i dag her i vesten.

Jeg fant fram til den formelle sida, forfatningen av 1936. Den ga folket en formell stor grad av trosfrihet til både å tro og ikke tro, og viser at det ikke var formelt forbudt med religion. Du viste blant annet til en Wikipediaartikkel som sa at

Antallet kirker sank fra ca. 55 000 i 1914 til 4255 i 1941, og
antallet prester ble redusert fra ca. 57 000 til 5665 i samme periode.

noe jeg synes ytterligere viser at det ikke formelt sett var forbudt verken med kirke, Gud eller kjærlighet til noen av dem.

Jeg viste til at den kristne kirken var tett forbundet med det gamle maktapparatet og mistet sin posisjon med revolusjonen og blei fratatt sine subsidier.

Så til den andre sida, overbygningen, tro, ideologi og filosofi som ditt sitat i går viser til slik jeg oppfatter det.
Min første kommentar for en måned siden til boka henviste til dette, utgivelsen av ”Den dialektiske og historiske materialismen” til Stalin som kom i 1938, og antydet at artikkelen sikkert kom på bakgrunn av grunnleggende diskusjoner i samfunnet, og at dette kunne være en grunn til at det ikke var lett for Bulgakov å utgi ei slik bok om dette temaet på denne tida.
Det er mulig denne henvisningen gikk hus forbi hos mange fordi man verken har lest artikkelen eller kjenner innholdet. Boka/ artikkelen finner dere her.

Hovedinnholdet i denne artikkelen er den marxistiske filosofien, den dialektiske materialismen og den historiske materialismen. Jeg regner med denne blei undervist i skolen i Sovjet, på samme måte som vi hadde obligatorisk kristendomsundervisning i norsk skole til 1980 tallet(?), da en noe mer balansert undervisning tok over.

Det er helt riktig at Stalins artikkel er antireligiøs. Den sier at dialektikken i sitt vesen er det direkte motsatte av metafysikken.
Mens bibelen sier at i begynnelsen var ordet, ordet var hos Gud, og ordet var Gud, hevder artikkelen det marxistiske filosofiske synet som sier at

verden og dens lover kan erkjennes, at våre kunnskaper om naturens
lover, prøvd gjennom erfaring og praksis, er pålitelig kunnskap, at
det i verden ikke finnes ting som ikke kan erkjennes, men at det bare
finnes ting som enda ikke er erkjent.

”Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse,
men omvendt: deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres
bevissthet.”

”Materialismen erkjenner den objektivt reelle tilværelsen som
uavhengig av bevisstheten. Bevisstheten er bare en gjenspeiling av
tilværelsen, i beste fall en tilnærmelsesvis riktig gjenspeiling.”

Naturen, tilværelsen, den materielle verden er det primære, og
bevisstheten, tenkingen er det sekundære, det avledede.

Darwin brukes som et eksempel på

”at den metafysiske naturoppfatningen blir tildelt kraftige slag ved å
bevise at hele den nåværende organiske natur, planter og dyr og dermed
også mennesker er produktet av en utviklingsprosess som har pågått
gjennom millioner av år.”

I motsetning til idealismen, som betrakter verden som
legemliggjørelsen av ”den absolutte idé”, ”verdensånden”,
”bevisstheten” – går Marx´filosofiske materialisme ut fra at verden i
følge sin natur er materiell, og at de mangeartede foreteelser i
verden er forskjellige former for materien i bevegelse … at verden
utvikler seg etter lovene for materiens bevegelse og ikke trenger noen
som helst ”verdensånd”.

Slik som menneskenes levevis er, slik er deres tenkemåte.

Forsida til avisa Fædrelandsvennen i dag sier at den norske kirke mister oppslutning og medlemmer. Dette til tross for at to av de mest uttalte religiøse partiene sitter i regjering. Man skal ikke se bort fra at det også kan ha å gjøre med måten kirka oppfører seg på. Homofili er et stikkord, en biskop som nekter å vie fraskilte er et annet.

I følge annonse i dagens nummer av Lindesnes Avis er Rune Thiel Helland i Mandal fra 13. til 23. mai, ”hvis noen er plaget med unaturlige fenomener/ gjenferd i huset er det bare å ta kontakt.”
Kanskje det var han Stalin burde kontaktet når Woland herjet på det verste i Moskva!

Ja, jeg visste vel at du ville ha noe på hjertet. Nå måtte jeg oppdatere meg på begrepene materialisme og metafysikk også! Jeg har ingen sikre kilder når det gjelder mine påstander om at de religiøse følte seg forfulgt. Det er nok mer en følelse som har bygget seg opp etter å ha lest flere bøker, bl.a. Stalin - den røde tsaren som jo ikke er skrevet av en russer...

Jeg vokste opp med naboer som senere ble mine verger, som var kommunister på sin hals. De reiste ofte til Sovjet og fortalte villig vekk om hvor fantastisk det var der. Når perestroika og glasnost gjorde seg gjeldende forlot de sin tidligere overbevisning. I tillegg til antipropaganda mot Sovjet fantes det altså en del tilhengere av regimet, også i vesten.

Når det gjelder den norske kirke, har jeg egentlig ikke talerett, selvom jeg fryder meg over at Gelius' røst runger i Lom for tiden. Jeg har vært utmeldt fra dette fellesskapet i 33 år. Jeg har vel litt vanskelig for å forestille meg en gud og om han finnes så må det da være mulig å oppnå direkte kontakt? Det er disse mennene i skjegg og kjole som opptrer som mellommenn jeg er mest skeptisk til, sånn sett har jeg noe til felles med, om ikke Stalin så i alle fall Putin!

Det er jo litt sent å redde Moskva fra Woland, men send gjerne Rune Helland og hele "åndenes makt" for å verne om frittenkende russiske journalister - hvis det er noen igjen.

Takk for en rekke svar på mitt spørsmål om religionsfrihet.
Det har tatt fokus fra lesinga de siste dagene - sammen med andre spørsmål som dukker opp rundt boka – og som for så vidt er noe av poenget med å lese sammen med andre. Fra begynnelsen bestemte jeg meg for kun å lese boka, og ikke sjekke nett. Mot slutten blei det altså tvert om. Dette blir jo en spin off fra selve boka, som jeg ikke er blitt ferdig med. Jeg er kommet til kapittel 26 og ser mange tråder. Tidsplanen var så romslig at jeg har lest flere bøker innimellom, og så sprakk det litt. Får eventuelt komme tilbake med en vurdering etter at alle andre har begynt på ei anna bok.

Temaet religion er et minefelt med mye propaganda. Både fordi det vekker dype personlige følelser og handler om ”tro”, men også fordi mange historiske aktører ikke er objektive. Vesten var ikke bare mot det marxistiske styret i Sovjet, de invaderte jo landet fra 1917 til 1920/21 med England, Tyskland, Frankrike og Polen i spissen. Disse allierte seg med de hvite, Tsarens gamle statsapparat hvor kirka hadde en sentral plass. Det er altså flere parter fra krigen som skiver historia om den andre parten.

Nasjonalbiblioteket har en fantastisk nettside med mye kunnskap.
Det ser altså for det første ut til å være avklart at det aldri fantes noe forbud mot religion i Sovjet, og at trosfriheten i forfatningen på mange måter var større enn den vi har hatt i Norge, i og med at det var slått fast at det også var lov å drive antireligiøs propaganda. (Jevnfør vår blasfemiparagraf og vårt påbud om at minst 50 % av regjeringa var reservert for kristne.)

Den kanskje viktigste faktor til at ”antallet kirker sank fra ca. 55 000 i 1914 til 4255 i 1941, og antallet prester ble redusert fra ca. 57 000 til 5665 i samme periode” kan
ligge i at ”ingen kirkesamfunn lenger blei subsidiert av staten. Alle kirkeorganisasjoner og deres geistlighet opprettholdes ved frivillige bidrag fra de troende selv.” Trossamfunnene kunne bygge egne kirker, men må finansiere dem selv.Sovjetunionen 100 spørsmål og svar Bilag til sovjetnytt 4. 1954.

”martyrdrept for sin tros skyld av kommunistene”
Man må også stille spørsmål om alle negative ting som rammet de religiøse rammet dem fordi de var religiøse. Det var jo ei historie før 1917.

Den 1. november 1981 ble tsarfamilien ble sammen med det store
antallet prester, nonner, munker og vanlige troende som ble
martyrdrept for sin tros skyld av kommunistene, helligkåret av den
russiske kirken i eksil.

Helligkåringen av tsarfamilien ble stadfestet av Moskva-patriarkatet
ved den store helligkåringsseremonien søndag den 20. august 2000.
Denne gangen ble tsarfamilien imidlertid ikke kalt martyrer, siden
deres død ikke var et direkte resultat av deres kristne tro.

Dette fant jeg på Den katolske kirkes nettside

Tsaren hadde ledet et land som i 1917 ikke engang hadde innført obligatorisk skolegang. Formann for Kjemisk forbund i Norge sier 90 % av befolkninga var analfabeter. Opposisjonelle blei sendt til Sibir. Når folket sultet og kvinner og barn kom for å be Tsaren om hjelp lot han militære åpne ild mot dem. Dette førte som kjent til oppstanden i 1905.
Det største kirkesamfunnet, Den russisk ortodokse kirke, hadde Tsaren som sin øverste leder, som de altså helligkåret som martyr.

Interessante opplysninger.
Nei, virkeligheten (og historieskrivinga) er nok ikke svart / hvit.
Det kommer mye an på forståelse og fortolkning.

Jeg ble ferdig med del 1 i god tid før påske, men etter det har jeg ikke kommet i gang med annen del. Vurderer å kaste inn håndkleet og levere boka tilbake på biblioteket.

Siden jeg la bort boken i påsken har jeg hatt litt problemer med å komme igang igjen. Jeg begynte såvidt det var, men ble avbrutt av noen personlige grunner som gjorde at jeg la den bort igjen. Nå hadde jeg virkelig tenkt å ta i et tak igjen, men tror du ikke at boken nå har forsvunnet?

Siste del kommer helt sikkert til å bli lest, jeg føler ikke at jeg er ferdig med boken ennå, men det får vente til boken dukker opp igjen.

Så var siste side lest. Og hva skal jeg si. Ikke stort. En merkelig bok, lettlest, samtidig tung. Satirisk eller fullstendig syk? Godt å være ferdig. Tror ikke jeg likte den, men sitter igjen med mange tanker. Mye vrøvl, og mye dybde. Overkritisk. Til tider et svært vakkert språk. Terningkast? Vanskelig. Tror bare jeg avslutter med et sitat, en vakker beskrivelse: "Uværet var drevet bort uten å etterlate seg spor, og utspent på himmelen over hele byen stod en mangefarvet regnbue og drakk vann av Moskva-floden."

Jeg har ganske nylig avsluttet Mesteren og Margarita, og akkurat nå er jeg så fyllt opp av både boka og Bulgakov at jeg vet ikke helt hva jeg skal si eller mene. Følelsene er motstridende og derfor har jeg også begynt på en annen bok av ham i dag, Fatale egg, for å forstå ham bedre. Boken kom ut i Moskva i 1925 og var den siste han fikk utgitt. Jeg har lest mye om forfatteren og det historiske bakteppet, og når det gjelder denne kortnovellen, så skulle den ikke passert sensuren. Etter denne utgivelsen var de ekstra på vakt overfor Bulgakov. Personlig leser jeg et hevnmotiv her; du lurer ikke oss en gang til. Fra da av ble livet hans en evig kamp mot sensurapparatet.

Det er litt interessant, at Bulgakov var den eneste som helt til det siste "trodde" han skulle få utgitt "Mesteren og Margarita." Jeg har nettopp lest om alle middagsselskapene, hvor han leste fra M&M til ut i de små nattetimer. Jelena forteller i dagboknotater hvor beklemte gjestene ble, når Bulgakov kommer inn på utgivelse av boken. Hvordan kunne han leve i den illusjonen, tenker jeg, etter alle de nederlagene han møtte opp i gjennom årene, det var ikke få.

Kanskje mistet han mot slutten av livet litt kontakten med virkeligheten. Jeg leser at han sliter svært mye psykisk og tar elektrosjokk gjentatte ganger for angst, depresjoner, agorafobi osv. I dag så vet vi hva slik behandling kan gjøre med følelseslivet til et menneske.

Jeg er ikke spesielt glad i denne sjangeren, men det jeg elsker er bøker som åpner opp for videre lesing og læring, og det kan vi trygt si at denne romanen gjør. Både boken og Bulgakov har gjort et dypt inntrykk på meg.

P.S. Kilden min er Marietta Tsjudakovas Mikhail Bukgakov en anerkjent russisk professor og kjenner av Bulgakov. Boken er bygd opp av samtaler, brever, dagbøker ol.

Puh,puh,dobbelt denne gangen!! Er ihvertfall kommet gjennom boken og har vel fortsatt vettet i behold(min mening:-) ) Det var den merkeligste boken jeg har lest,og hadde det ikke vært for felleslesningen så hadde den nok aldri blitt ferdiglest.
Boken gav meg assosiasjoner til noen av filmene til David Lynch,altså verker uten mål og mening! Kan nok gjerne forsvares med at det var mye kritikk rettet mot sovjet,men fra mitt mindre beleste ståsted klarte jeg ikke å verdsette innholdet i boken.
Nå skal ikke alt svartmales,den godeste Bulgakov skal ha ros for oppbyggingen,FOR noen virkemidler og språk!!.Har vel aldri lest en bok (utenom Ingvar Ambjørnsen)der "bannord"var på rett plass!!
Det var nok heller virvaret av ord og beskrivelsene som trigget meg til lese boken,enn innholdet.
Erik Egeberg fortjener også ros for den fantastiske oversettelsen! Og takk til dere alle som har delt interessante meninger! Og takk for flott erfaring for meg,den er lagt i min litterære ryggsekk! :-)

Nå er boken lest ferdig og jeg har brukt noen dager på å tenke gjennom den.
Jeg likte godt at det var to historier som ble fortalt om hverandre. Mens jeg leste så like jeg best historien om Pontius Pilatus, men nå når boken er ferdig så liker jeg begge historiene og ser at de hører sammen.
Boken starter jo i Moskva med en diskusjon om hvorvidt Jesus har levd eller ikke så for meg føltes det veldig narturlig at man hadde denne historien med ved siden av hendelsene i Moskva.

Historien som er fortalt fra Moskva opplever jeg er forfatterens kritikk mot den sovjetiske stat, men at han har gjemt den litt mellom linjene, at all den galskapen vi møter er forkledd kritikk.
Jeg har lest at forfatteren hadde problemer med å få utgitt bøkene sine i Sovjetunionen og tenker at en historie skrivd som en satire kanskje ville være en enklere måte å få godkjent boken sin på.

Jeg må jo si at jeg aldri har lest noe lignende som Mesteren og Margarita og det er litt vanskelig å mene noe helt klart og fornuftig om denne boken.
At dette er et mesterverk er jeg helt enig i, men jeg har måtte lese endel annen litteratur ved siden av for å forstå boken bedre. Fremdeles kan jeg ikke påstå at jeg forstår boken fult ut. Til det er mine kunnskaper om Sovjetunionen, samt om religionshistorie for mangelfulle.

Må tilslutt nevne at jeg likte kjærlighetshistorien mellom Mesteren og Margarita.
Terningskast kan heller ikke jeg gi for denne boken, men jeg har vekslet mellom 6, 5 og 4 så jeg befinner meg i øvre del av skalaen :)

Takk for innspill og felleslesing av denne interessante boken.

Siterer litt fra kapttel 28:

De er ikke Dostojevskij, sa borgerinnen, som Korovjev nå var i ferd med
å bringe ut av fatning.
Vel, si ikke det, si ikke det, svarte katten.
Dostojevskij er død, sa borgerinnen, men likesom ikke så altfor sikkert.
Jeg protesterer! utbrøt Behemot ivrig, - Dostojevskij er udødelig!

Vel, her kan man vel være enig med Behemot.
Men jeg er usikker på om det er forfatteren eller hans verker eller begge deler Behemot sikter til. Dette er jo en fantastisk fortelling, så her kan nok også personen Dostojevskij være udødelig.

Hva kalles det når en forfatters navn brukes om hans / hennes verker?

Hvordan skal man tolke epilogen?

Er det en sammenheng mellom en av tittelpersonene - Mesteren - og Mesteren i Det nye testamente?

Uansett, Mesteren og Margarita er en utrolig besnærende og meget spesiell roman.
Under lesingen tenkte jeg ikke særlig mye på hvilke hensikter forfatteren har med romanen, men levde meg heller inn i den fantastiske fortellingen og hendelsene som flere av de bisarre jordiske, overjordiske og underjordiske karakterene fikk stelt i stand.

Dette er en roman som kan tolkes i mange retninger, og den hører så absolutt til verdenslitteraturens klassikere.

Jeg gir "Mesteren og Margarita" en sekser på terningen.
På grunn av min leseopplevelse. Og på grunn av Bulgakovs fantasi.

Eg sluttar meg til alle dei som melder om eit ambivalent syn på boka - men du verda for nokre høgdepunkt! Eg trur ikkje at ein kan finne heilt klare parallellar mellom alt i romanen og forhold i forfattaren si samtid og i historia, at katta symboliserer noko spesifikt o.l. Det er fint å sjå korleis forfattaren er tidleg ute med moderne teknikkar - boka må jo kallast heilt unik på mange måtar, og har sikkert inspirert mange til å skrive i nye banar. Dei sidene som i mindre grad appelerte til meg, skal eg ikkje kommentere i denne omgang. Noko av det beste var slutten, der dei to historiene flaut saman og greip inn i einannan. Eg har også bestilt boka på russisk for å sjå etter ein del uttrykk i original, men tida strekk ikkje til for å lese henne på ny på Bulgakovs eige språk. Eg trur så absolutt at eg vil ta fram att boka om nokre år og prøve å forstå litt meir, ikkje minst på bakgrunn av dei mange engasjerte innlegga her i diskusjonstråden!

Kanskje er dette ei form for pars pro toto? Men ikkje i den vanlege bruken ...

Eg må tilstå at eg opplevde denne boka som sær, givande - men du, så krevande! Eg må også tilstå at eg har skumlese deler av Annen Del, eg har hoppa over ein del sider - og likevel så har eg tenkt å tillate meg sjølv å skrive "Har lest"....(Skal avslutte med epilogen no i kveld)

Trur nesten dette er noko av det mest spesielle eg har vore borti når det gjeld litteratur. Eg likte aller best kapitla som omhandla Pilatus - dei vart for meg det mest "normale" - både språkleg og innhaldsmessig, sjølv om eg ikkje heilt forstår motivet med å ta dei med parallelt med dei meir absurde, overnaturlege delane med både Mesteren og Margarita.
Ok å lese Erik Egebergs omtale på slutten. Likte hans syn på motiv, spesielt det tredje: "Manuskripter brenner ikke." OG: ..,"Papiret brenner nok, men ikke budskapet; det kan ikke tilintetgjøres." Så derfor avsluttar eg med å sitere det russiske ordtaket han viser til:

Sannheten brenner ikke i ild og synker ikke i vann.

Terningkast vert uaktuelt frå mi side. Takk til alle i lesegruppa for ei svært interessant oppleving, og spesielt til kjell k som legg så godt til rette :-D

Denne boka synes jeg det er vanskelig å si noe fornuftig om. Satirisk til tider, absolutt, både når det gjelder forfengelighet, dobbeltmoral, ytringskontroll, boligmangel og byråkrati i samfunnet. Enkelte partier er hylende morsomme, andre får man gåsehud av. Noen steder blir det bent fram langtekkelig. Men alt blir bare "stykkevis og delt" slik jeg har lest boka. Jeg går ut fra at det er historien om Pilatus som er kjernen i romanen, men synes likevel ikke jeg greier å samle alle bitene til en helhet.

Før eller siden må vel noen nevne Faust, og det kan like gjerne være meg, selv om jeg verken har lest Goethes eller andres versjoner av denne myten. Men de av oss som er så gamle at vi har vært gjennom en solid allmennutdanning, kjenner iallfall historien, om enn overfladisk. Faust, Gretchen (Margarita) og "das ewig Weibliche zieht uns hinan".

Paralleller fins det jo nok av, men de er på et vis snudd opp ned: Her er det Margarita som selger sjela si for å redde den navnløse Mesteren. Hos Goethe gjør Faust det samme - men ikke for å redde Gretchen, snarere tvert imot. Hvorfor Goethe konkluderer med "das ewig Weibliche" osv. har jeg ikke helt klart for meg. Er det Gretchen som frelser Faust fra fortapelsen? Blir paret gjenforent etter døden, trass i at Faust har ofret henne? Det blir jo Mesteren og Margarita også, men bare på et "mellomnivå" på veien mot paradiset.

Jeg ser fram til flere kommentarer fra fornuftige, beleste og tenksomme medlesere - her har jeg bestemt meg for å legge godviljen til og ikke trille terning før jeg har solid grunnlag.

Om jeg forstår det rett, er det mesteren som har skrevet om Pontius Pilatus og Jesu korsfestelse.

Og altså kapittel 25 og 26 som jeg straks skal lese.

Jeg har vanskelig for å tro at festen hos Satan virkelig har funnet sted ("denne sannferdige beretning"). Storslagen fest også sammenlignet med andre fiktive fester jeg har lest om.

Elle...Melle...skal...skal ikkje? No har eg telt på knappane om eg skulle levere boka tilbake sidan lånetida var ute. Det vart ein bøyg for meg å starte opp igjen no etter påske, men - gjekk iallfall inn på biblioteket og fekk utvida lånetida. Bibliotekaren forsikra meg om at det var heilt problemfritt, ingen stod på venteliste - og ho ytra igjen at ho var imponert over at eg i det heile las denne boka. Akk ja...
Har lese eit stykke ut i del to, og må sei at eg er forvirra, og ikkje berre litt! Er enig i det som står øvst på side 325 i mi utgåve:

Vrøvl!
Og det mest interessante i dette vrøvlet er, sa Woland, - at det er vrøvl fra ende til annen!

Slik var avslutningen på FØRSTE DEL:

"Hva mer det tildrog seg av selsomme ting denne natten i Moskva, det vet vi ikke, og selvsagt vil vi heller ikke gjøre noe for å finne det ut, - særlig fordi det nå er på tide å bevege seg over i annen del av denne sannferdige beretning. Følg med leser!"

Joda, jeg skal nok følge med. Starter på ANNEN DEL nå. Og siden dette er en sannferdig beretning, bryr jeg meg ikke så mye om å fortolke den i alle mulige retninger. Tror jeg.

ANNEN DEL, kapittel 19: MARGARITA, begynner med:

"Følg meg, leser! Hvem har fortalt deg at det ikke finnes ekte, trofast, evig kjærlighet her i verden? Måtte en slik løgner få sin motbydelige tunge skåret av!"

Vel, dette virker jo ganske lovende. Så får vi se om vi kan stole på fortelleren.
Er det noen som kjenner til "en slik løgner" i bøkenes verden? Forfatter eller litterær karakter?

Jeg kjenner ikke til ”en slik løgner”, men antar at kjærligheten hadde vanskelige vilkår i Sovjet. Det eneste viktige var å være lojal mot staten. I et samfunn hvor naboen kan angi deg når som helst er det vel vanskelig å vise nestekjærlighet? Når man er vitne til at familier blir splittet hver dag, kan man da stole på sin egen kone til slutt? Kjærlighet til Gud og kirke var også forbudt. Jeg vil tro at det er staten som bør få tungen skåret av..

Du sier at kjærlighet til Gud og kirke var forbudt i Sovjet.
Andre på nettet bruker formuleringer som at religionen var forbudt eller at det var religionsforbud.

Sovjets forfatning, som flere steder omtales som "Stalin - forfatningen" fra 1938 sier i artikkel 124: "For å sikre borgerne samvittighetsfrihet er kirken i Sovjetunionen skilt fra staten og skolen fra kirken. Frihet til å utøve religiøs kultus og frihet til antireligiøs propaganda anerkjennes for alle borgere."
I boka Sovjetunionens grunnlov er den samme paragrafen oversatt slik: "For å sikre medborgerne trosfrihet er kirken i Sovjetsamveldet skilt fra staten, og skolen fra kirken. Alle medborgere har frihet til å drive religiøs kultus og frihet til å drive antireligiøs propaganda."

Det er kanskje litt overraskende og må vel bety at forbudet blei oppheva igjen? Jeg kan imidlertid ikke finne noe sted at det blei innført.

Noen som kan avklare?

Grunnlova frå 1936 representerte kanskje det som gjaldt i teorien. Eg har aldri lese om noko forbod, men realitetane var sikkert slik som Ingunn viser i innlegget sitt. Dessverre. Fint om vi kunne få oppklart dette.

I heftet som fulgte med boka fra "Århundrets Bibliotek, skriver Jan H. Landro på side 13:

Selv om Bulgakov allerede i ung alder hadde oppgitt farens sterke, naive og rene kristentro, vakte det motstand i ham at den såkalte kulturrevolusjonen 1928-1930 førte til militant ateisme.

Mot dette stormløp av offisiell gudsfornektelse, væpnet han seg med å gjenfortelle Kristi lidelse som et idealbilde på menneskeheten, uttrykt i paradokset seier gjennom nederlag.

Ja, og dette bekreftar det som eg skreiv om at det ikkje var forbod mot religion, for "offisiell gudsfornektelse" er noko anna. Eg har lese at religion dessverre var forbode i Albania, og eg meiner å ha sett at det same er tilfelle i Nord-Korea. At det i praksis i Sovjetunionen - og seinare i andre land - kunne få farlege følgjer å vere truande, er likevel ein tragisk realitet.

Ja, og kirkens eiendommer ble konfiskert, prestene mistet jobben sin, tilhørigheten ble borte. Det var/er en ganske effektiv måte å utøve makt og kontroll over folket.

Jeg har lest litt om Russland og fått det for meg at staten var den eneste sanne guden i Sovjet. Litt rart å blande dette inn i sitatet om kjærlighet kanskje, men jeg tror at mennesker kan føle stor kjærlighet til en kirke, et kirkesamfunn, en patriark etc. Har funnet følgende påstander på nett:

Fra Store norske leksikon: Fra 1922–23 innledet staten en omfattende forfølgelse av kristne, og tusener av prester, munker og nonner ble henrettet eller omkom i arbeidsleire. Kirken ble fratatt all eiendom og alle rettigheter, og en marxistisk begrunnet ateisme ble statens offisielle ideologi. Antallet kirker sank fra ca. 55 000 i 1914 til 4255 i 1941, og antallet prester ble redusert fra ca. 57 000 til 5665 i samme periode. Fra 1959 av ble statens antireligiøse politikk igjen forsterket i form av restriksjoner, som varte frem til liberaliseringen av hele samfunnet i Sovjetunionen mot slutten av 1980-årene. Med kommunismens fall og Sovjetunionens oppløsning i 1991 hersker det religionsfrihet.

Fra Wikipedia: Russland har full religionsfrihet gjennom grunnloven og loven om religionsfrihet fra 1997, men loven nevner også den ortodokse kristendommens «spesielle bidrag» til landets historie og kultur.[16] Den russisk-ortodokse kirkes overhode har siden 2009 vært patriark Kirill.

Ja, dette er interessant. Ein eg-person som eg hugsar ikkje er heilt til å stole på, eller som i alle fall skjuler noko for lesaren, er i Mord i pretegården av Agatha Christie, og det blir ein litt annan sjanger. Her burde vi ha hatt tid til å undersøke meir! Med det same, sidan du her ser på slutten av fyrste delen: Den einaste staden i desse kapitla der eg hugsar at Mesteren og Margarita refererer direkte til det nye styret i landet, er der ein planøkonom blir nemnd, utan at dette, så vidt eg kan sjå, har noko å seie. Elles er det nok av satire, som fleire har av oss har vore inne på.,

Jeg kom til å tenke på Peer Gynt, men han kan vel ikke kalles en slik løgner som det refereres til i M&M. Han er nok mer en lystløgner som fantasien løper av med, jfr. åpningsreplikken til mor Aase: "Peer, du lyver . . .".
Og så har vi Johan Nilsen Nagel i Hamsuns "Mysterier". Han blir jo beskrevet som en sjarlatan allerede i første avsnitt i romanen.

Bare noen strøtanker fra min side.

Ja, tenkte litt på Glahn, det er jo han som fortel, men han har vi vel for det meste kontroll over. Og han som svelt i Kristiania lurer heller ikkje lesaren. Vi får tenkje litt.

Jeg er nå godt i gang med del 2 og det er jo ikke noe mindre høytflying her enn i forrige del!! Jeg må le når jeg ser for meg all galskapen som foregår. For et party Satan holdt på natten for den evige fullmåne!! Vet ikke om det er riktig å si at der skulle jeg gjerne vært flue på veggen, men det var i alle fall god mat for min fantasi! :)
Som jeg har sagt før har jeg altfor lite kunnskap om Russland og landets historie til å kunne begi meg inn i alt som må ligge under de ulike karakterene i boka. Jeg vet heller ikke noe om Bulgakovs forfatterskap så her er jeg helt blank. Jeg har ennå ikke forstått hvorfor det er to historier? Jeg skjønner jo at kapitlene om Pontius Pilatus er deler av verket som mesteren skrev og som Margerita reddet ut av flammene. Har prøvd å se likheter mellom historiene, og det er lett å begi seg ut på tolkninger som kan være tiltenkte men også aldeles ute på vidda. Derfor lar jeg det ligge. Jeg har imidlertid tenkt at boka også handler om det gode og det onde i mennesker, i samfunnet før og nå, i systemene, i religion, i kjærlighet osv. Disse spørsmålene er like uavhengig av tid og sted som historiene i boka er.
Jeg liker boka, den er morsom og skarp. Jeg gleder meg til å lese hva dere andre tenker. Kanskje jeg da vil forstå bedre og få mer innsikt i hva den egentlig handler om??

Jeg tenker også på det gode og det onde i mennesker når jeg leser siste del av boken. Uærlighet, grådighet og urettferdighet er ordene som følger meg gjennom slutten. Har latt meg merke med at Woland spesielt er ute etter å ta mennensker som har disse egenskapene. Han avslører dem, latterliggjør dem og straffer dem.
Under teaterforestillingen åpner han med å si Borgerne har forandret seg sterkt... utvortes, mener jeg, - i likhet med selve byen, forøvrig.

Skarpe observasjonar! Ja, ikkje så lett å tolke dette. Eg merkar meg at forteljaren tek kontakt med lesaren og kommenterer, som eit stadoim mellom romantikken og den poestiske realismen ("Og nu, kjære Læser, ...") på den eine sida og meir moderne, eksperimentelle romanformer på den andre. Og Margarita flyg i lufta, usynleg, ikkje noko ukjent litterært motiv, dette. Dette er andre gongen eg les boka, og filmatiseringa har eg òg fått med meg, men ennå står mykje att å skjønne. Nå skal eg fyrst følgje med Margarita på ferda hennes ...

Sekvensen der Margarita flyg avgarde på ein kost får meg til å tenke på skildringar av narkotikarus. Spørs om Azazello ikkje ville fått bra omsetjing av kremen sin i miljø som tyr til kjemiske substansar for virkeligheitsflukt

Vel, vel så er boka lest men jeg vet ikke om den er fordøyd enda, må nok modnes litt.
Må ærlig innrømme at jeg skumleste visse partier i annen del, dette på grunn av jeg synes det var heller uinteressant og kjedelig der de svevde i luften osv.
En merkelig bok, uten tvil, som jeg nok aldri helt får tak på, til det er det for mye unaturlige fenomener i romanen som jeg ikke ser noen mening i.
Ser at Bulgakov startet å skrive boka under tittelen "Den sorte mager", det synes jeg er en bedre tittel enn Mesteren og Margarita, for de to figurene er det ikke så veldig mye om.
Synes delen om Pontius Pilatus var faktisk den beste, den var liksom ikke så "svevende" som mye av det andre.
Fra Wikipedia: Romanen regnes også som en satire over og en beskrivelse av den sovjetiske stat og samfunn etter 1917 og frem til ca. 1940. I tillegg blir romanen betegnet som en bibelkritikk av samtidens tolkning av bibelen etter bruddet med realismen rundt 1900
Å begi seg på dypere fortolkninger av hva som er hva er veldig vanskelig i romanen, men mange har tidligere vært inne på de sosiale og bomessige ulikheter i Sovjet rundt den tiden, folk forsvant plutselig uten grunn osv. Staten Sovjet hadde og skulle ha kontroll med alle, det er det vel ikke tvil om.
Ja, hva synes nå jeg om boka da. Vanskelig, noen ganger under lesningen kunne jeg ha kastet en treer på terningen, for så å gå opp til en firer. Det blir nok noe der omkring tenker jeg.

Da har jeg, som ikke klarte å ta påskeferie fra Mesteren og Margarita (hvis handling faktisk utspiller seg i påsken), lest ferdig boken – for annen gang. Jeg har også sett en del av de filmsnuttene som ligger på YouTube.

I sitt etterord skriver oversetter Erik Egeberg at romanen ikke er «noe lett tilgjengelig verk». For dette får han, hvis jeg ikke husker feil, kritikk av personer som deltar i et debattprogram på NRK (Jostein har lagt ut en lenke). Jeg vil si meg enig med Egeberg – men også i hans fortsettelse: «også den leser som ikke har spesielle forutsetninger, kan lese det med stort utbytte».

Selv har jeg absolutt ikke den kunnskapen som skal til for å forstå hva Bulgakov vil med alt han bobler over av - alle de tilsynelatende absurditetene, hentydninger til andre litterære verk, musikk, bibelen, hvem de ulike karakterene egentlig er, osv. Mine kunnskaper om Russland i den aktuelle perioden er mangelfulle. Det sammen gjelder kunnskapen om Judea på Jesu tid.

Under første gangs lesing lot jeg meg i stor grad bare rive med av galskapen og husker at jeg likte boken svært godt. Denne gangen skred jeg til verket med større forventning om å forstå mer, se flere sammenhenger, skjulte budskap, osv. Finne svar på spørsmålet: Hva vil Bulgakov med romanen. Og kanskje ble min lesing forstyrret av nettopp dette. Var jeg mer opptatt av å finne svar enn å nyte teksten? Jeg opprettholder likevel mitt terningkast 5.

Så har jeg vel meg selv å takke, som ikke hadde tålmodighet til å vente på mine medlesere og debatten i lesesirkelen. Da ville utbyttet sannsynligvis ha blitt annerledes. Debatten vil jeg uansett følge nøye, så får vi se …

Med Olof Lagerkrantz’ kloke ord (som jeg stadig måtte minne meg selv på under lesingen) ønsker jeg dere god lesing videre av Mesteren og Margarita: «... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om.»

Jeg har valgt å følge forfatterens oppfordring: «Følg meg, leser!» og er godt i gang med del 2 - Margaritas historie. Men etter en ufrivillig pause, måtte jeg innom kapittel 11 og 13 på nytt. I disse kapitlene møter vi for første gang den underlige pasienten som besøker Ivan Nikolajevitsj en måneskinnsnatt på hospitalet. Ivan og gjesten får tillit til hverandre og forteller hverandre sine historier. Gjesten, som senere kaller seg mester, forvirret meg til å begynne med; han fremstår med visse likhetstrekk med Woland. Gjesten, som Woland, sier han er historiker, han snakker flere språk flytende og har noe udefinerbart, mytisk ved seg – og han er, som Woland, ekstremt opptatt av Pontus Pilatus.
Er Pontus Pilatus én nøkkel til å forstå denne boken?

I del 2 møter vi Margarita, sørgende over sin elskede og forsvunnete Mester – «Akk ja, jeg skulle gjerne pantsette sjelen min til djevelen, bare jeg kunne få vite om han er i live eller ei …», sukker hun. Og dermed er vi i gang igjen! I denne boken blir nemlig alle tatt fullstendig på ordet.

Jeg lar det bli med dette, siden jeg er usikker på hvor mange, og hvem, vi er som leser del 2 av Mesteren og Margarita nå. Jeg ser at noen har avbrutt den, og noen venter med del 2 til etter påske. Synd at boken ikke falt i smak, men felleslesing er en frivillig sak, og boken er spesiell.

Fant ut at det var kjedelig med påskepause fra boken så jeg begynner på del 2 nå i kveld. Det føltes litt rart å legge vekk boken når jeg var halvveis i den. Spesielt når det er en bok med så mange hendelser og for ikke å snakke om så mange navn som man må holde rede på.
Gleder meg til å møte Margarita.

Velger herved å trekke meg fra felleslesingen. Dette var ikke noe for meg:-( God helg!

Jeg hadde planer om å lese ferdig boka før jeg drar på ferie til mandag, men etter å ha lest kap. 23 om det store ballet hos Satan, vet jeg ikke om jeg orker mer akkurat nå. Som Woland selv sier: - "Og det mest interessante i dette vrøvlet er, at det er vrøvl fra ende til annen". Vet ikke om jeg orker mer vrøvl akkurat nå.