Bokelskere.no

Som bokelskere har vi vel alle også interesse for ord og språk. Jeg har forvillet meg litt inn på Facebook og har der "startet en liten serie" om norsk i engelsk . Jeg vet ikke om noen har interesse av det, men jeg forsøker meg med å legge den ut her. Dersom det ikke er noen interesse, så forsvinner vel bare alt etter noen dager.

Det er mange som irriterer seg over utstrakt bruk av engelske ord og uttrykk i norsk språk, og jeg er kanskje en av de som vil luke ut engelske ord mest mulig. Men har/ er det bare den veien? Kanskje er det vel så mange ord fra norsk i det engelske språket!
Her begynner jeg med en liten serie om norsk i engelsk. Og det første ordet er ett vi alle kjenner og vet kommer fra norsk, nemlig ordet SKI. I min ordbok står det forklart: redskap til å gli på snø med. Den opprinnelige betydningen er kløyvd ved ( -stykke). Mye mere kunne vært sagt om dette ordet, men jeg stopper her.
Flere ord kommer etter hvert.

Slalåm — et norsk ord som er eksportert. På engelsk heter det altså slalom. Og nå er slalom importert igjen og erstatter ofte det norske slalåm. Ikke i ordbøkene, altså, men støtt og stadig ellers. Morsomt? Eller bare veldig, veldig irriterende?

Her kommer et nytt ord i min lille og uhøytidlige serie:
Skarp = som skjærer godt, hvass. På gammelnorsk heter det skarpr og på gammel engelsk scearp og som på dagens engelsk har blitt til sharp. Men som de fleste gamle ord så har dette også sitt opphav i germansk.

Neste ord ut i min serie overrasket meg noe. Jeg stoppet ved ordet ansvar som på engelsk er blitt til answer. Dette virker litt merkelig og trenger en liten forklaring.
Ansvar= forpliktelse til å stå til rette for noe. På norrønt heter det andsvar og ble brukt i betydningen motsvar, forsvar ( i rettssaker). Forleddet and- mot, til, jmf andføttes, andøve.
På tysk heter det antwort.
Slik kan en fortsette å lete og analysere. Hvor kommer alle ordene opprinnelig fra? Og mine kilder leder til germansk og indoeuropeiske urspråk, og så videre tilbake til mange forskjellige former i dagens språk.

Takk til dere alle som har kommet med innlegg i denne tråden. Jeg har lest alle sammen, men klarer ikke å svare på alle. Språk er noe som fasinerer meg, men for all del- jeg er bare en amatør med alle mine feil og påstander. Jeg oppdager etter hvert at mange av ordene som jeg tror er norske, slett ikke er det, men kommer fra germansk, latin, gresk osv. Språk er hele tiden i bevegelse og utvikling, vi låner og tar fra hverandre og ord som var vanlig for et par menneskealdre siden, er helt ukjente i dag. Ingen av oss kan stoppe denne utviklingen og jeg vet ikke om det er ønskelig heller. Men det jeg ønsker er en bevisst holdning til ord, grammatikk og språk.

Flere ord kommer snart. Og så er det jo fritt fram for andre å komme med sine.

I anledning denne diskusjonen vil jeg slå et slag for Norsk etymologisk ordbok av Yann de Caprona. En koloss av en ordbok som forteller historien mer enn 12 000 norske ord – deres avstamning, opprinnelse, slektskapsforhold og betydningshistorie. Å studere ordenes opprinnelse og vandring gjennom tid og land, er ikke bare artig i seg selv, det gir også en dypere forståelse for ordenes betydning.

Siden boken tar for seg norske ord, handler den ikke direkte om det du etterspør, Øystein, nemlig norske ords vandring ut i verden. Men noen finner vi da, for eksempel ”ski: redskap til å skli på snø med. Norsk ord som er blitt internasjonalt under ulike stavemåter som walisisk sgi, italiensk sei og spansk esquí.” (Ja, jeg ser at du også nevner ski.)

Om ordet troll skriver de Caprona: ”Av norrønt troll av omdiskutert opprinnelse, kanskje beslektet med middelaldertysk trol(le) ”uhyre, spøkelse, troll, grov person”. Så kanskje trollene ikke er så urnorske som vi liker å tro!

En skattekiste og et must for enhver som er interessert i språk!

Jeg har bestandig interessert meg for ordenes opprinnelse, betydning og vandring, etymologi. Jeg har også den boka du nevner, Norsk etymologisk ordbok og en til nesten like tykk, Våre arveord ( etymologisk ordbok over det danske og norske språket. Videre har jeg diverse ordbøker, bøker om ordtak osv med forklaringer, og så er det også en mengde opplysninger ute på nettet. Det er et hav å ta av for den som er interessert.
Jeg har ingen utdannelse i språkvitenskap, lingvistikk, så mulige feil kan nok forekomme. Skulle jeg starte på utdannelse i dag, kan det nok hende det hadde blitt noe slikt.

Min hensikt med denne serien er å vise til språkslektskap og hvordan de forskjellige språkene påvirker hverandre og utvikler seg. I dag er det norsk som blir påvirket av engelsk. For tusen år siden var det andre veien. Men norsk kommer igjen fra norrønt som har sitt opphav i den germanske delen av den indoeuropeiske språkfamilie. Dette kan det skrives mye om, men det faller kanskje utenfor dette forumet(?!).

For de som er interessert i gamle språk vil jeg nevne bøkene: Språk og historie av Tore Janson, og spesielt I døde språks selskap av Ola Wikander. God lesing!

Jeg synes det er sinnsykt mange engelske ord i norskt språk. Var det ikke slik at selfie og twerk hadde blitt en del av den norske ordboken? Hvordan skal det gå med det norske språket??

Ingen grunn til panikk på vegne av språket, det er dynamisk og har alltid endret seg. :) Alle generasjoner ergrer seg over hvordan "dagens ungdom" snakker, men legger ganske sjelden merke til at de selv ikke snakker likt som generasjonene over. Det er for eksempel en vesentlig forskjell mellom gammelnorsk og moderne norsk, og det vi kaller norsk om tusen år vil være noe ganske annet enn det vi snakker og skriver nå. Sånn har det alltid vært, og sånn vil det fortsette å være.

Men for all del, det er lov å rynke på nesa når folk ikke kan forskjell på kj/sj/skj og å/og - for ikke å snakke om merkelig orddeling (pult ost, ananas ringer, koke bøker) og utbredt misbruk av "i forhold til". ;) Jeg kjenner ikke til at selfie og twerk har inngått i norsk ordbok (kan godt hende du har rett!), men jeg vet at begge har blitt tatt opp i Oxford-ordbøkene. Førstnevnte ble kåret til årets ord. Twerk er vel dessuten en form for dans, og hvis denne betegnelsen befinner seg i den norske ordboka, er ikke det unikt. Swing, twist, flamenco, salsa, tango osv... Disse ordene har vært del av norsk språk en stund allerede.

Spesielt interesserte kan for eksempel lese Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, og andre myter om språk. Eller eventuelt Nostalgisk ordbok, for et knippe eksempler på ord som var populære for bare noen år siden.

At språket er dynamisk, betyr vel ikke nødvendigvis at det beveger seg i riktig retning? Det finnes mange språkforskere i landet vårt som gjennom årene har jobbet for at vi skal beholde et godt språk i landet vårt. Tror ikke noen av dem ville sagt at språket tar vare på seg selv. Slik jeg ser det er språk noe man må jobbe med.

Vi har selvsagt grammatikk og regler av en grunn (vi skal dog ikke så veeeeldig langt tilbake før man for eksempel kunne stave etter hvordan man selv mente det hørtes ut - det er ofte vanskelig å lese gotiske håndskrevne tekster blant annet av den grunn). Jeg har ikke sagt at språket skal ta vare på seg selv, og jeg mener selvsagt at alle burde lære rettskriving, riktig uttale også videre. Hurra for gode lærere! Og Språkrådet! Og siden du selv tar opp språkforskere, kan jeg informere om at det er to sånne som har skrevet den første av de to bøkene jeg lenker til over.

Men definer "riktig retning", da? Det engelske språket har det jo ganske greit, til tross for at det ikke lenger høres ut som det Shakespeare brukte (og han var jo viden kjent for å være flink til å uttrykke seg). Språket vårt begynte ikke plutselig et sted med et sett regler, det har beveget seg kontinuerlig og eksisterte før vi satt oss ned og lagde offisielle regler og ordbøker. Man kan argumentere for at det allerede har beveget seg i riktig/feil retning ganske lenge, avhengig av hva du legger i betegnelsen (men tidligere generasjoner er kanskje ikke enig?). Poenget her er at alle generasjoner klager på akkurat det samme, men på en eller annen måte klarer visst også alle generasjoner å gjøre seg forstått. ;) Jeg sier bare at det ikke er grunn til panikk. Språk er aldri noe varig håndfast, ordbokdefinisjoner forandrer seg stadig (slå for eksempel opp ordet "patetisk" - eller engelske "gay" for den saks skyld).

Alle generasjoner mener selvsagt at akkurat deres norsk er ekte norsk. Om det på et eller annet vis var uklart i det andre avsnittet i innlegget mitt over, så er det bare å ergre seg over språklige feil. Det er tross alt feil. Per definisjon akkurat nå i alle fall. ;) Sykmeldingen/dødsannonsen ville jeg dog ha ventet litt med.

Jeg mener bare at de som er bekymret for språkets utvikling må få lov til å være det.

For all del, jeg har da heller ikke forsøkt å ta fra noen retten til å være bekymret.

Beklager! Da har jeg misforstått deg!

"Bag", synes jeg er et ganske morsomt ord. Som regel tenker man seg at dette er engelsk låneord. Men det kommer egentlig fra det norrøne "baggi" (pose, sekk), så strengt talt har de lånt fra oss også har vi lånt av dem igjen!

Det er utrolig mange ord fra norsk/skandinavisk i det engelske språket pga vikingene som bosatte seg der. Det er nesten vanskelig å finne setninger uten ord med skandinavisk opprinnelse. Alle engelske ord som begynner med sk- (ski, skirt, sky, skin, etc), gi- (gift, give, etc.), kn- (knife, knee, knot, etc.), osv, er fra norsk/norrønt.

Andre ord jeg kan komme på i farta er egg, husband, troll, window, die, cake, call...

Mange stedsnavn er fra norsk også. Alle stedene i England som ender med -by for eksempel (Whitby, Grimsby, etc).
Noe annet som er interessant er at Engelsk tok pronomen (they, them, their) fra Skandinavisk, og pronomen blir nesten aldri byttet ut.

Ikke meningen å 'highjacke' tråden din, men skandinavisk innflytelse på engelsk var det jeg synes var mest interessant når jeg studerte språkhistorie så kunne ikke dy meg.

Interessant det der. Jeg må innrømme at jeg ofte har tenkt at det er vi her på berget som låner fra England og ikke omvendt. Det skyldes nok at mange av de "nye" ordene våre kommer derfra (eller fra andre land). PC, laptop for å nevne noen. Men ser vi på f.eks. på ordet house (eng.), haus (tysk) og hus (norsk, av det norr. hús), kan en jo spørre seg om hvem som låner fra hvem. Eller skyldes denne likheten det fakta at språkene tilhører samme språkfamilie, og kanskje kommer fra ett og samme opprinnelige språk en gang?

Neste ord ut i denne ministeren er kniv. Forklaringen til ordet er: redskap til å skjære eller stikke med. I norrønt heter det knifr og på gammel engelsk cnif. Det engelske ordet knife er lånt fra nordisk.

Siden vi er inne på det med spiseredskap, selv om ordet kniv sikkert kan forstås på mange måter, fortsetter vi med gaffel. På engelsk heter det fork. En fork på norsk er det en tykk kjepp med forgreininger i den ene enden - høygaffel.
Men det er best å være litt forsiktig og ikke så bråsikker på opprinnelsen. Det er også noe som heter latin, og der er ordet furca som er et gaffelformet torturinstrument. Ordet fork er ikke med i boka Våre arveord, men i Norsk etymologisk ordbok. Er det noen "lærde" her på nettet som kan gi sin forklaring?

Eg kan nok ikkje bidra med forklaring, berre til den generelle undringa over korleis språka heng saman. På portugisisk, som er eit av dei latinske språka, heiter gaffel "garfo, eg kan ikkje forstå anna enn at desse orda må ha same opphav.

Husker debatten o avisene for en del år siden da Carl I Hagen kommenterte Beiken, pøbb, skuter osv...