Tekst som har fått en stjerne av Olav Taklo:

Viser 1 til 20 av 967:

En dysfunksjonell families historie

Elizabeth Strout (f. 1956) debuterte som forfatter i 1998 med romanen "Amy and Isabelle", som ble nominert til Orange-prisen for beste roman. Hun har i følge Wikipedia utgitt tilsammen seks bøker (men listen er antakelig ikke komplett). Aller mest kjent er hun for novellesamlingen "Olive Kitteridge" (2008), som hun fikk Pulitzerprisen for i klassen skjønnlitteratur i 2009. Denne boka ble hennes store, internasjonale gjennombrudd. "Jeg heter Lucy Barton" kom ut i 2016. "Anything is possible" kom i fjor, og vil bli utgitt på norsk i år med tittelen "Hva som helst er mulig".

Lucy Barton er innlagt på sykehuset. Bakgrunnen for innleggelsen var at hun skulle fjerne blindtarmen. Et relativt banalt inngrep, men som ble etterfulgt av komplikasjoner med infeksjon, og som fører til at hun blir liggende på sykehuset i ni uker ... Mannen hennes har et anstrengt forhold til sykehus, og kommer sjelden på besøk. Lucy savner døtrene sine, og de savner henne.

Etter ca. tre uker på sykehuset oppdager Lucy plutselig at moren hennes sitter på en stol ved fotenden av sengen hennes. Hun har ikke sett moren sin på flere år, og lurer på hvordan hun har kommet seg dit. Det viser seg at det er Lucys mann som har ordnet det hele.

I dagene som kommer får moren tilbud om feltseng på rommet til Lucy, men hun avslår. I stedet sover hun sittende i stolen. Hun og Lucy har ikke hatt kontakt med hverandre på flere år fordi moren følte seg sviktet av datteren da hun flyttet fra hjemstedet.

"Vi var særinger, familien vår, selv i den lille småbyen Amgash på landsbygda i Illinois, der det var flere hus som var forfalne og manglet maling og vinduslemmer og hage, uten noe vakkert å hvilke blikket på. Disse husene lå i en klynge i det som var byen, men vårt hus lå ikke i nærheten av dem. Nå sies det at barn anser sine egne kår som det normale, men både Vicky og jeg skjønte at vi var annerledes. I skolegården sa andre barn "dere stinker", og så løp de sin vei mens de holdt seg for nesa; på barneskolen ble søsteren min fortalt av læreren sin - foran hele klassen - at fattigdom ikke var noen unnskyldning for å være skitten bak ørene, at ingen var for fattige til å kjøpe et såpestykke." (side 15)

Helt frem til Lucy var ni år, bodde de i en garasje hos onkelen. Så døde han, og de overtok huset. Vi aner mye mellom linjene, som ikke blir sagt direkte. I løpet av den uka moren er på besøk, snakker de om alle andre - bare ikke om seg selv. Moren sladrer om alt og alle, og måten hun formidler andres historier på får oss til å føle at det er lite raushet og varme her. Faren er åpenbart et ikke-tema. Hva er det som ligger bak? Aner vi en overgrepshistorie? Moren og Lucy er aldri virkelig nær hverandre, og de var det aldri tidligere heller.

Noe det ikke kan herske noen som helst tvil om er at Lucy var et forsømt barn. Familien var lutfattig - ikke bare materielt, men også i ånden. Likevel har det voksne Lucy aldri sluttet å håpe på at moren en dag skal si at hun er glad i henne. Men disse ordene kommer bare aldri - heller ikke i løpet av den uka de tilbringer sammen.

Hva var det likevel som reddet Lucy, og som fikk henne til å bevare sine sunne fornuft gjennom barndommen og opp i voksen alder? Kanskje var det bøkenes verden - de aldri sviktende bøkene? Gjennom glimt tilbake til barndommen, der hun tilbrakte ikke rent lite tid på biblioteket (i begynnelsen fordi det var varmt der - i motsetning til hjemme), i voksen alder og i nåtid, står bøkene alltid i fokus. Dette kommer ikke minst tydelig frem i hennes møte med forfatteren Sarah Payne, en kvinne som blir et forbilde for Lucy som også skriver.

"Jeg liker forfattere som prøver å fortelle deg noe sannferdig. Dessuten likte jeg det hun skrev fordi hun hadde vokst opp i småbyen New Hampshire, og hun skrev om landsbygda i den delstaten, hun skrev om folk som jobbet hardt og led og som det også hendte gode ting. Og så gikk det opp for meg at selv i bøkene sine fortalte hun ikke hele sannheten, hun vek alltid unna noe. Altså, hun klarte knapt å si hva hun selv het! Og jeg tenkte at jeg skjønte det også." (side 46-47)

Lucys foreldre har aldri kunnet fordra gråting.

"Men med moren min turte jeg ikke å gråte. Begge mine foreldre avskydde gråting, og det er vanskelig for et barn som gråter å måte slutte med det, når hun vet at hvis hun ikke slutter, kommer alt til å bli verre. Det er ingen enkel situasjon for et barn. Og moren min var - den kvelden på sykehusrommet - den moren jeg hadde hatt i hele mitt liv, uansett hvor annerledes hun virket med den lave, innstendige stemmen og det mykere ansiktet. Det jeg mener, er at jeg prøvde å ikke gråte. Jeg følte, i mørket, at hun var våken." (side 94-95)

I sitt eget bryllup presenterte Lucys vordende svigermor henne slik: "Lucy kommer fra ingenting." (side 141) Lucy ble ikke fornærmet, men hun visste med seg selv at ingen i hele verden kommer fra ingenting. Fra før av hadde hun hatt en kunstnerkjæreste, og etter en eneste feil bemerkning visste hun at mellom dem kunne det bare aldri bli noe. Han tråkket på henne på en meget ufin måte, og det hele var ganske enkelt ikke mulig å reparere etterpå.

"Det er rart hvordan en ting kan få en til å skjønne noe sånt. Man kan være klar til å oppgi barna man alltid har ønsket seg, man kan være klar til å holde ut bemerkninger om ens egen fortid, eller om klærne man går i, men så - en bitte liten bemerkning og så slippes luften ut av sjelen og den sier: åh.

Siden har jeg vært venner med mange menn og kvinner som sier det samme: alltid den avslørende detaljen. Det jeg mener, er at dette ikke bare er en kvinnes historie. Dette hender mange av oss, hvis vi er så heldige at vi hører den detaljen og er oppmerksomme på den." (side 30)

"Mitt navn er Lucy Barton" er en sår roman om et menneske som har opplevd lite - om noe - kjærlighet i oppveksten, men som likevel har klart å bevare hjertet og sjelen sin intakt. Kanskje var det en lærer som "så" henne, kanskje var det bøkene, kanskje var det en iboende styrke i henne selv - som reddet henne fra å gå til grunne? Det har ikke gått like gått med broren hennes, mens en søster synes å ha fått til et slags liv.

Noen sier at "det er aldri for sent å få en god barndom", som om det er mulig å tenke seg forbi en vond oppvekst og plutselig - voila! - omdefinere dette til en lykkelig barndom. Med Lucy synes det nesten omvendt. Det er som om hun først i voksen alder innser at kampen om morens gunst er en tapt sak, og ser barndommen sin i det grelle lyset den antakelig fortjener. Samtidig skjønte hun allerede da hun var barn at familien hennes var annerledes. Hun og søsknene stinket, og hun ble mobbet på grunn av dette. Det var ikke mye kjærlighet å hente i hjemmet heller. Likevel har hun fortsatt å elske sin følelsesmessig avstumpete mor, som ikke er i stand til å ta ordene "jeg er glad i deg" i sin munn. Og hvordan er det f.eks. mulig å omdefinere at hun ble låst inn i en truck i garasjen hun vokste opp i når foreldrene var på jobb? Angsten hun opplevde da tankene på at hun skulle bli forlatt for godt, overmannet henne fullstendig ...

Det er noe med de amerikanske oppvekstromanen om dysfunksjonelle familier. Ingen er så ekstremt fattige som når amerikanere er fattige. Hvem har vel ikke tenkt "er det virkelig mulig?" etter f.eks. å ha lest Jeanette Walls´ oppvekstroman "Krystallslottet"? Men der "Krystallslottet" er mer høylytt og insisterende, der er "Jeg heter Lucy Barton" en lavmælt sak. Det er en sterk historie vi får høre, og sterkest er faktisk det som ikke står der, men som må leses mellom linjene. Kanskje finner Lucy et ståsted i livet til slutt ... etter at hun er utskrevet fra sykehuset og har tatt fatt på resten av sitt liv ...

Jeg anbefaler denne boka sterkt! Den er godt skrevet og jeg ble svært grepet av historien.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Dette er mi fyrste bok av Gunnar Stålesen. Har sett mange filmatiseringer, og har mange bøker i hylla på vent, men dødens drabanter vart første lesning. Boka var bra skrive, og tematikk rundt barnevern, oppvekstvilkår og tilknyttningsforstyrrelsar var ei uventa side av krimlitteraturen som tiltala meg noko. Men då boka gjekk mot slutten ana eg korleis dette ville enda. Eg vart ikkje overraska over kven skurken var, og eg ynskjer jo å verta overraska når eg les god krim. Difor berre terningkast fire frå meg. Men Stålesen skal eg lesa meir av!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Vi vet jo hva vi får av Dan Brown. 50 % spenning, 40 % turistguide og 10 % religionskritikk. Men virkemidlene hans er ganske så utslitte nå. Og språket har aldri vært verre. Man aner jo en viss bekymring når han refererer til Disney-filmen Frost tidlig i romanen. Popcorn-underholdning er ofte artig, men så lettvint tøys som dette slipper selv ikke en trilliardselgende forfatter som Brown unna med. "Inferno" var ikke så verst etter den grusomt kjedelige "The lost symbol", men nå er det på tide å pensjonere professor Langdon. Det var til tider gøy så lenge det varte!

Denne gangen er det katedraler, klostre og museer i Spania som får gleden av det økte besøket en Brown-roman gir, men med tanke på hvor møkka leie innbyggerene i Barcelona begynner å bli av turisme et det ikke sikkert den blir så voldsomt godt mottatt der nede.

Denne gangen viker gamle myter delvis plass for moderne teknologi, og Brown får slått fast at han ikke er en spesielt imponerende science fiction-forfatter. At han flørter med sjangeren er uansett en fin anledning til å minne om at vi lever i en virkelig gullalder av glitrende sci-fi, og at alle bør sjekke ut forfattere som Claire North, Ted Chiang, Christopher Priest, Stephen Palmer og Becky Chambers. Er det krimthrillere du er ute etter bør du heller sjekke ut Jack Grimwood, Oliver Harris og Alex Marwood.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg har lest ditt svar flere ganger, og jeg kan virkelig ikke med min beste vilje finne noen kime til konstruktiv kritikk i det du skriver. Det er mer enn overtydelig at dersom jeg (eller "man") ikke skulle være enig med deg, så får jeg/vi tildelt diagnoser. Du er opptatt av å få frem at du er et oppegående menneske. Jeg brenner etter å si: men så oppfør deg som et oppegående menneske, da!

Bokelskere er et sted for bokelskere, og alle som trives med å være her, oppfatter dette som "sitt" nettsted. Ikke i eksluderende forstand, men fordi man ønsker å møte likesinnede. Her er det meningen at man skal diskutere bøker, ikke enkeltpersoner. Det fine med dette nettstedet er at det er rom for mangfold. Av og til dukker det opp sure "nett-troll" som fratar noen hver lysten til å være her, men de fleste lever godt med uenighet på faglig nivå.

For noen år siden la eierne av Bokelskere om strukturen på sidene, og etter dette ble bokomtaler mer gjemt bort. De tok altså mer plass tidligere enn hva de gjør nå. Det er ikke bokomtalene som høster flest stjerner - det er diskusjonene. Jeg tror heller ikke du har forstått dette med "stjernene" her inne på dette nettstedet. Dette er noe folk - andre enn den som har skrevet et innlegg - bestemmer seg for om de vil gi eller ikke gi. Det er ikke noe skribenten selv bestemmer. Brorparten av mine stjerner fikk jeg i de årene da jeg deltok aktivt i diskusjonene på dette nettstedet. I flere år har jeg kun postet bokomtaler, og det er nokså beskjedent hvor mange stjerner slike innlegg eskalerer. Dersom det var stjernene som motiverte meg til å poste innlegg på Bokelskere, måtte jeg altså ha lagt om strategien min.

"Skal jeg ta så mye plass her inne at andre ikke får plass?" Du verden, hvilken betydning du tillegger meg! Denne uttalelsen kan jeg bare ikke ta alvorlig.

Jeg tror du skal ta inn over deg at når du ikke får stjerner på dine innlegg i denne diskusjonen, så er dette fordi det så langt ikke har vært noen som er enig med deg. Dette kan selvsagt endre seg - slikt vet man aldri på dette nettstedet. Men det er dog et signal ... så langt.

Jeg kommer til å fortsette å poste mine bokomtaler på dette nettstedet - inntil det evt. måtte være så mange som er forbannet over det jeg gjør at jeg mister gleden ved det. Da skal jeg alvorlig vurdere å gi meg. Men jeg tåler godt at du ikke liker mine innlegg, og mener at mine postinger 1-2 ganger pr. uke tar all plassen her, stikker av med alle stjernene og egentlig handler om min narsisiske og selvopptatte natur (som jeg går ut fra at du vil mene nå som det er åpenbart at jeg ikke er enig med deg).

Godt sagt! (23) Varsle Svar

Essaysamling om romankunsten

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om Orhan Pamuks siste roman - "Kvinnen med rødt hår" - og hans besøk på Litteraturhuset 24. mai 2017. I alle fall - mens jeg googlet ham opp, kom jeg over denne lille sakprosaboka som gikk fullstendig under min radar da den kom ut på norsk i 2013. Pamuk utga essaysamlingen på engelsk i 2010, med tittelen "The naive and the sentimental novelist". Jeg var ikke sen om å bestille boka fra Bokklubben, og den var så vidt kommet i hus før jeg kastet meg over den.

"Romaner er våre andre liv. ... Akkurat som i drømme blir vi noen ganger når vi leser romaner så mektig grepet av det ekstraordinære ved det som møter oss, at vi glemmer hvor vi er og forestiller oss at vi selv er midt iblant de oppdiktede hendelsene og menneskene vi støter på. I slike stunder føler vi at den fiktive verdenen vi opplever og finner glede i, er mer virkelig enn selve den virkelige verden. Det at disse andre livene kan forekomme oss virkeligere enn virkeligheten, innebærer ofte at vi erstatter virkeligheten med romaner, eller i det minste at vi blander romanene sammen med det virkelige liv. Men vi klager aldri over denne illusjonen, denne naiviteten. ... Til tross for det vi vet om fiksjon, blir vi irritert og forstyrret dersom en roman ikke opprettholder illusjonen om at den faktisk er på ordentlig." (side 11-12)

Boka inneholder seks essays, som hver tar for seg ulike sider ved romankunsten. Hva skjer egentlig i våre sinn når vi leser romaner, og hvordan forholder det seg med romaner som i tillegg til fiksjon også inneholder elementer fra det virkelige liv, det vil si forfatterens liv? Hva er det som skaper en roman? Persongalleriet, stemningen eller plottet? Og hva vil det si å finne senteret i en roman? Hvor viktig er det at en roman har et senter? Essayene ble skapt som en forelesningsserie på Harvard-universitetet i USA i 2009.

Årsaken til at vi til syvende og sist elsker visse romaner er fordi vi har lagt ned et så stort fantasiarbeid i dem, påpeker Pamuk. "Det er derfor vi holder fast ved de romanene, med sider fulle av eselører og bretter." (side 128) Akkurat dette opplevde jeg som så fint å lese! For det er helt OK å legge inn egne preferanser i en bok, selv om skillelinjene mellom hva forfatteren har antydet i romanen (oftest betegnet som "undertekst", uten at Pamuk bruker dette begrepet) og leserens fantasi kan bli vanskelig å trekke helt tydelig. En roman som får ulike lesere til å tolke den i forskjellige retninger, har jeg snarere tenkt på som en styrke og en kvalitet, enn at dette representerer feil ved lesningen og underforstått at romanen har mangler. Og hva er den store forskjellen på lese f.eks. en roman av Roy Jacobsen om øyfolket på Helgelandskysten med bestemte øyne fordi man tilfeldigvis har en bestemor fra Helgelandskysten, kontra å lese en roman om mislykket kjærlighet med høy gjenkjennelsesfaktor? Alle vi lesere leser romanene vi får i hendene med de preferansene vi tilfeldigvis måtte ha fått så langt i livet - verken mer eller mindre. Gjenkjennelse er en stor del av årsaken til at noen romaner går rett hjem, mens andre ikke gjør det.

"Å lese en roman er å utføre den samme operasjonen baklengs. Det eneste forfatteren og leseren plasserer imellom seg, er romanteksten, som om den var en underholdende form for sjakkbrett. Enhver leser ser for seg teksten på sin egen måte og leter etter senteret hvor enn det passer ham." (side 157)

Det har vært en fornøyelse å lese essayene i "Den naive og sentimentale romanforfatteren", der Orhan Pamuk tar for seg de fleste sider ved romankunsten - både fra forfatterens og leserens ståsted. Underveis har han hentet frem bøker fra verdenslitteraturen, som han har analysert for å få frem poengene sine. Det være seg "Anna Karenina", "Moby-Dick", "Don Quijote", "De besatte" ... Han kommer også inn på sine egne bøker, som "Svart bok", "Mitt navn er Karmosin", "Snø" og "Uskyldighetens museum". Jeg opplevde for øvrig essaysamlingen som rimelig greit tilgjengelig, og som interessant for alle som ønsker å dypdykke inn i hvilke bestanddeler en roman har, hvilke virkemidler forfattere spiller på, ulike fortellerståsteder (noen historier fortelles "innenfra" og andre "utenfra" og dette påvirker perspektivene i romanen) og hva som gjør at vi blir følelsesmessig berørt av en roman. Han går langt i å gi leseren kredit for opplevelsen av bøkene, der vi selvsagt tar med oss eget tankegods, egne opplevelser og livserfaring inn i lesningen. Ingenting er mindre verdt eller feil. Så prøver selvsagt de fleste forfattere i intervjuer å lede leserne i en spesiell retning, men dette kan uansett ikke konkurrere med leserens egne leseropplevelser. Det viktigste en forfatter kan få til er å skape en stemning, og dette mener han går foran selve plottet. Jeg kjente at dette ga god klangbunn i meg selv.

Jeg anbefaler essaysamlingen varmt!

Her kan du lese resten av min bokomtale.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg synes også at Jannes innlegg er godt. For øvrig synes jeg ikke dette med fiffige titler - rim eller ikke rim - har tatt av. Vi har sett noen få eksempler på akkurat dette i det siste, og disse titlene får i alle fall meg til å smile. Og til å få lyst til å lese bøkene! Så langt har jeg faktisk ikke blitt skuffet en eneste gang, og jeg er svært kritisk til hva jeg velger å bruke tiden min på.

At det kan gå inflasjon i bruk av samme motiver på bokomslagene - til det kjedsommelige - tenker jeg er en helt annen diskusjon.

For øvrig tror jeg at det gis ut så mye bøker at det skal en del til for å skille seg ut i mengden. En masse dyktige folk legger sine kloke hoder i bløt for å finne en inngang som kan fungere i markedsføringen. Alt for å lykkes med sin ene spesielle bok! Så lenge vi lesere ikke blir lurt, tenker jeg at det absolutt må være "innafor".

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Første og andre gang var det morsomt, annerledes og vekte interesse for min del. Det er ikke rim i seg selv jeg har noe imot, men at man tydeligvis har sett sitt snitt til å henge seg på en slags trend med hensyn til utforming av boktittelen. Å lage rimende titler nå, er ikke å legge jobb i å finne en fengende tittel som får boka til å skille seg ut; det er snarere det motsatte.

Jeg forstår også at det er utfordrende å lage gode titler på denne typen populærvitenskapelige bøker, men etter min mening er rim-titlene oppbrukt nå. Sant å si er du jo inne på akkurat det samme selv med ditt eksempel om trærnes hemmelige liv: det er en god tittel som teller, ikke at den rimer. At tittel og innhold bør samstemme er jeg også skjønt enig med deg i! Det er en skuffelse de gangene man opplever det motsatte.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg er faktisk ikke enig. Det er morsomt at det er lagt litt jobb i å finne en fengende tittel. Det gjør at aktuelle bok skiller seg ut fra mengden av bøker som kommer. Jeg har nettopp lest "Hjernen er stjernen", og jeg tror kanskje ikke jeg hadde plukket opp denne boka dersom tittelen f.eks. hadde vært "Hjernens funksjoner" eller noe i den gaten. Tittelen "Hjernen er stjernen" eller "Sjarmen med tarmen" indikerer at vi snakker om en litt humoristisk vri på stoffet, og jeg føler ikke at vi lesere blir lurt på grunn av dette.

Det verste jeg vet er titler som lover mer enn de kan holde. Det gjør ikke disse morsomme og fengende titlene! (Jeg har nettopp kjøpt en bok med den morsomme tittelen "Trærnes hemmelige liv". Første gang jeg så denne boka tenkte jeg "hva? har trærne et hemmelig liv?" Tittelen gjorde meg avsindig nysgjerrig, så denne boka MÅ jeg jo bare lese!)

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Torsdag, 25. mai 2017 kl. 21.02

Da har vi valgt Hvis en reisende en vinternatt av Italo Calvino som Nv6

Jeg skal lage diskusjonstråd for denne felleslesingen i løpet av neste uke.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Vampyrprinsen av Darren Shan

Nå er vi kommet til den sjette boka i sagaen om Darren Shan. Vampyrprinsen er en råbra bok som setter opp de andre bøkene i serien. Sist bok ble Darren Shan sendt til døden mens han rømte med Kurda Smahlt. Under rømmeaksjonen fant Gavner Purl dem og det skulle vise seg å være det siste han gjorde. Kurda Smahlt var i lag med vampanene og hadde en hærskare av de inne i fjellet. Darren Shan greide å rømme med den nådeløse elva på jakt fra Vampanene og vampyrene. Vampyrinsen begynner med at Darren Shan så vidt kommer seg helskinnet gjennom elva. Han greier nesten ikke å stå men selv om han blir jaktet på av vampyrene vil han tilbake til vampyrfjellet og advare vampyrene om vampanene. Veien dit blir hard og lang men Darren Shan får en uventet hjelpende hånd.

Denne boka er fantastisk. Du blir mer nysgjerrig for hvert eneste ord du leser. Det blir avdekket at kampen mellom vampanene og vampyrene er mer kompleks enn man skulle tro. I vampyrprinsen vises det nye sider av Larten Crepsley og de andre vampyrene. Dette er noe som kanskje er essensielt i den uunngåelige kampen mot den myteomspunnende vampyrlorden. Boka får terningkast 6. Dette er den beste boka så langt i serien. Den er emosjonell samt lærerik. Darren Shan har aldri vært i større fare men det er da de store trår frem.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Halvvegs gjennom velger eg å beskrive årets 41. bok som ein søt, original, og sær lita perle. Mellom anna har kva sag i denne verda ulik farge solskinn... Og alt er forresten konstruert av vannmelon-sukker... Og så har vi ein hovedkarakter, hans nye kjærleik, hans tidligere kjærleik og no triste eks, og ein fyr som tenner lampene på bruene rundt om... Gleder meg til å dykke dypere inn i denne verdenen

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Etter å ha brukt et par hundre timer på å lese hele denne serien på nytt så er det en del jeg sitter igjen med:

  • Robert Jordan traff virkelig innertier på de første par bøkene, de er en ordentlig nostalgitripp for de av oss som vokste opp med klassisk fantasy. De første bøkene er faktisk bedre skrevet enn hva jeg husker.
  • Litt for mange av bøkene er rene transportetapper, veldig mye av det jeg husket fra da jeg sist leste serien (for minst 15 år siden) skjedde i de første fire bøkene.
  • Flere av hovedpersonene blir etter hvert mer eller mindre parodier av seg selv.
  • Serien tar seg voldsomt opp med bok nr 10. Mulig det har sammenheng med at hovedpersoner faktisk går igjennom noe som kan minne om personlig utvikling.
  • I Robert Jordan's verden er det umulig for de aller fleste kvinner og menn å snakke med hverandre om problemene sine, selv om de er gift eller har kjent hverandre mesteparten av livet.
  • Selvinnsikt er tydeligvis det mest sjeldne Talentet av alle.
  • Robert Jordan hadde ikke noe begrep hva kulde gjør med menneskekroppen, eller at hypotermi kan inntreffe selv ved relativt høye temperaturer (barfotløping i snø går ikke i lengden, spesielt ikke om du er vokst opp under ørkensol).
  • Folk med rødt hår og tilhørende følsom hud har ingen åpenbare problemer med solbrenthet.
  • Brandon Sanderson var riktig valg til å avslutte serien etter Jordans død.

Nå høres kanskje mye av dette noe negativt ut, men sett under ett vil jeg si at serien holder til en god firer, kanskje en svak femmer.
Tidvis veldig bra skrevet, tidvis ganske dårlig, men jevnt over mer enn kompetent nok til å underholde.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Man må jo ha en plan!
Jeg surrer fortsatt med 1001 bøker å lese før man dør listen. Jeg har lest 125 og har 30 liggende til mørning. Ikke uventet er det mange store, tettskrevne bøker i denne listen, så jeg begynner virkelig å sette pris på luftig tekst, dialog, kapitler, deler og avsnitt. Jeg er av samme grunn helt sikker på at jeg ikke skal lese noe John Irving i år, jeg heller mer mot noveller og dikt. Kan det bli for mange ord?
Vel, selvom de ikke er på 1001-listen vil jeg forsøke å lese flere norske klassikere og gjøre et nytt innhugg i de store russiske i løpet av året. Døgnet har stadig for få timer!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Valg av bok nr. 19: "Nyere verdenslitteratur** utgitt fra og med 1976.

Deltakerliste 5. oktober:

annelingua, Ann Helen E. H, Anniken, Bjørg L, bokogkaffe, Eli Hagelund, Gabriella,
gretemor, Hedvig, Hilda, ingar h, Ingunn S, Jostein Røyset, Karen Ramsvik, kari bråten,
Karin Jensen, Kjell G, kjell k, krira, Kristin, Kristine Louise, Laila,
Lillevi, Marcelle, Marit Håverstad, Octavia, Vibeke Hulback, Wolfcat.

Bare de som står på lista kan avgi stemmer.

Du stemmer ved å klikke på "Godt sagt".
Du må stemme på minst to - 2 - bøker.
Stemmer kan trekkes tilbake underveis, men ved fristens utløp må du ha stemt på
to bøker eller flere.

Siden jeg ikke kan klikke "Godt sagt" for egne innlegg, skriver jeg (+1 stemme)
ved de bøkene jeg stemmer på.

Alfabetisk liste over nominerte bøker:

"Margfolket" av Keri Hulme. 5 stemmer.
" Lenins kyss" av Yan Lianke. 3 stemmer.
"Stjernens time" av Clarice Lispector. 3 stemmer.
"Buddha på loftet" av Julie Otsuka. 4 stemmer.
"Jesusevangeliet" av José Saramago. 5 stemmer.
"En passende ung mann" av Vikram Seth. 2 stemmer.
"Åndefjellet" av Gao Xingjian. 4 stemmer.

Frist for å stemme søndag kl 19.00.

Forslag til Nv5
Hovedtråd

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg fant en artikkel om hvilke bøker Barack Obama leser i sommer, og det slo meg at det kunne vært interessant å se hva andre beslutningstakere leser: Her er bøkene:

http://www.vogue.com/13294507/president-barack-obama-summer-reading-list/?mbid=social_cp_fb_tny


Godt sagt! (7) Varsle Svar

Dette er Storbritannias fremste pris innen science fiction litteratur. Listen med nominerte er her


Godt sagt! (5) Varsle Svar

Tidligere kunne man sende en privat melding til hvem som helst.

Nå kan du kun sende private meldinger til dem som følger deg.

Hvis du sender en privat melding til noen som følger deg, kan mottageren svare på meldingen din selv om du kanskje ikke følger dem.

Endringen kommer fordi enkelte har fått uønskede meldinger fra brukere de ikke kjenner.

Godt sagt! (13) Varsle Svar

Hege Storhaug trenger ikke skrive ett eneste ord til eller uttale seg i offentlighet igjen for at jeg skal være engasjert.

Storhaug sprer etter min mening ikke samfunnsengasjement, men motløshet og konflikt. jeg deler ikke hennes syn på verden og engasjerer meg her med bakgrunn i en pliktfølelse. Noen må innimellom ta til motmæle.

Du svarer ikke på artiklene jeg siterer fra og linker til. Eller noe annet jeg skriver. Du lar Hege tale for deg. Har registrert at du også poster sitater der Storhaug bedyrer sin antirasisme og vennskapet til muslimer trekkes stadig frem som et bevis på at så må være tilfellet. Vel, til det første så må jo påstanden stå til budskap og handlinger, det holder ikke med uttalelser alene. Vennskapene skal vel da tjene som handlingene som beviser påstanden. Jeg synes det er syltynt.

Du spør meg så om jeg har lest hele eller bare deler av boka. Jeg har ikke lest boka, men har sett denne taktikken du griper til utallige ganger fra Storhaug og hennes tilhengere: for å diskutere hennes eller andre Eurarabia konspirasjonsteoretikeres stoff, ja så må en ha lest, sett og hørt alt de har meddelt offentligheten og tolkningen skal være opp til avsender. Som om noen samfunnsdebattant noensinne i et fruktbart offentlig demokratisk ordskifte har kunnet sette slike betingelser. Nei, en må nok akseptere å bli tatt på ordet og jeg har lagt ut tekstene jeg baserer min analyse på. Mottakelsen av boka og kronikken HS selv har brukt for å reklamere for den, viser at de utdragene jeg har valgt ikke er kontrære, men føyer seg til resten av HSs stoff.

Storhaug hevder ofte å være misforstått og at kritikerne ikke har lest nok og tilhengerne hennes påstår det enda oftere. I går ble Storhaug tatt på senga av det hun antagelig anså for å være en kompis. Det Hustad tar opp her er blant annet at Storhaug har stilt opp i et dialogintervju (ikke separatintervju som Storhaug hevder i klippet) i et kjent amerikansk kontrajihadistisk magasin (de mener muslimene vil ta over Europa og skape et Eurarabia) sammen med Peder Jensen Nøstvold, Fjordmann: Storhaug konfronteres Forøvrig siteres også tidligere muslimske venner som føler seg sviktet. Dette et tabloid gjort og ikke nødvendigvis etterrettelig, men likevel bare en mild bris sammenlignet med knepene HS selv tyr til i mange tekster.

Storhaug er samfunnsdebattant og hun har skrevet i avisene og deltatt i debatt i årevis. Ingen som er engasjert i disse spørsmålene kan ha unngått å få med seg hennes budskap. På rights.no postes det ustanselig mer av det samme. Hennes stoff er kilde til mange analyser og den siste boka er anmeldt mange steder (registrerer at flere tilhengere hevder at anmelderne også tar feil).

Alle er i et demokrati berettiget til å diskutere HSs uttalelser og de som sprer det, som deg, bør gå inn i diskusjonene. Det er demokrati og ytringsfrihet i praksis.

Godt sagt! (21) Varsle Svar

Fosse får den for sin trilogi «Andvake» (2007), «Olavs draumar» (2012) og «Kveldsvævd» (2014), som ble gitt ut som ett bind i fjor. Juryen kaller romantrilogien «et høydepunkt i nyere norsk romanlitteratur». Veldig god vinner synes jeg.

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Dette er tre romaner i ett, men de henger så nøye sammen at det er meningsløst å bare lese en av dem, så sånn sett er det bra å ha alle tre samlet i ett bind.
De tre bøkene er ganske forskjellige, der særlig bok 2, De døde, skiller seg ut. Bok 1 er i utgangspunktet en kriminalroman, men tankene og sjelekvalene til den ene av de to hovedpersonene utgjør en viktig del og det utvikler seg til et slags brødredrama. Bok 2 er todelt, dels en forsterkelse og videreutvikling av brødredramaet fra bok 1, dels tankene (?) til en av de første som kom over fra Norge til Minnesota. Etter det mellomspillet som bok 2 må ansees som, er det mer utvikling i bok 3 fram mot den endelige (og overraskende) løsningen på mordgåten fra bok 1. Alt i alt slett ikke så verst.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

SverreSynnøve H HoelMonica CarlsenHallgrim BarlaupMona HagenGro-Anita Roenrune røstenGroFrode TangenKristin_Agnete M. HafskjoldReadninggirl20Ingunn SAnjaHilde H  HelsethEirin EftevandMarit HøvdeTonesen81GjeddakbsKirsten LundSimen "Boktimmy" IngemundsenVigdis VoldHarald KJohnny OlsenKaren RamsvikMorten BolstadMarianne  Skageanniken sandvikVivianKarin  JensenAnne Lise JohannessenBeathe SolbergTanteMamieingar hBjørn SturødKaroline in WonderGrete AmundsenCtinaLaila StenbrendenLama Diehl-Dahl