Den beste boka jeg har lest det beste med den er at det ikke bare er en , men det er fire.
Du kommmer inn i en verden av utfordringer , gleder , latter , action og ikke minst kjærlighet.
Jeg anbefaler på det sterkeste å lese den på engelsk.
Beste bok jeg har lest til nå.

Fasinerende krimroman med mønster etter Scherlock Holmes og dr. Watson, men med handlingen lagt til et kloster i middelalderen.

En diskusjon på forumet har kvernet og gått over en tid.

Diskusjonen har startet rundt såkalte "stjerner" som er vår versjon av "Likes" eller "Tommel opp".

Når man ser et innlegg, sitat, en bokomtale eller bokliste her inne på bokelskere.no kan man gi det en stjerne som et signal om at man setter pris på det som ble skrevet.

Stjernene bruker internt i systemet til to ting - sortering av innhold (i visse situasjoner), og kåring av dagens mest "likte" innlegg.

Hvis du har forbrytersk forsett og en umettelig tørst på denne virtuelle valutaen, så er det mulig å utnytte systemet.

Hvis du skulle være så uheldig å ikke få stjerner fra andre brukere kan du gi stjerner til deg selv ved å logge deg ut, lage en ny profil og gi din andre konto et par velfortjente stjerner.

For å opprette en konto hos oss trenger du kun en e-postadresse som ikke er registrert fra før.

Man kan også alliere seg med familie eller venner og konspirere med dem - be dem gi stjerner til innleggene dine.

Eller man kan inngå i en permanent eller løs allianse med eksisterende brukere og avtale å stemme på hverandres innlegg eller sitater.

For å få en slags etterprøvbarhet på dette har vi valgt å legge ut lister over hvem som gir andre brukere stjerner.

Hvis du lurer på hvem som gir stjerner til hvem er dette enkelt å finne ut.

Diskusjonen rundt dette systemet har utartet seg til krangling og ukvemsord som ikke passer her på forumet.

Det er barn og unge som er inne på nettstedet på samme måte som oss voksne.

Jeg har derfor fjernet flere samtaletråder.

Jeg har også sperret tre brukerkontoer på grunn av åpenbart upassende meldinger.

Murakamisk realisme

Om forfatteren og hans forfatterskap

Japanske Haruki Murakami (f. 1949) har i de senere årene blitt umåtelig populær blant norske lesere. Dersom man teller triologien "1Q84" som én bok, kommer i alle fall jeg til 14 bokutgivelser fra debuten i 1979 og frem til i dag (kilde: Wikipedia). Samtlige bøker er oversatt til norsk, hvilket ikke sier lite om Murakamis forfatterskap og antall trofaste norske fans.

Selv oppdaget jeg Murakami på midten av 1990-tallet i forbindelse med et boksalg. Da kom jeg nemlig over "Sauejakten" (på norsk i 1993) og "Dans dans dans" (på norsk i 1994), og siden har jeg vært en helfrelst Murakami-fan. De første utgivelsene ble oversatt fra engelsk av Kari og Kjell Risvik, men etter hvert er det i all hovedsak Ika Kaminka som har oversatt bøkene hans direkte fra japansk.

I årenes løp har jeg omtalt følgende bøker av Murakami på bloggen min: Triologien "1Q84" (på norsk i 2012), "Elskede Sputnik" (på norsk i 2010), "After Dark" (på norsk i 2007), "Vest for solen, syd for grensen" (på norsk i 2000) og "Kafka på stranden" (på norsk i 2005) - i tillegg til filmatiseringen av "Norwegian Wood". Grovt sett kan man vel si at Murakamis forfatterskap deler seg i to; den delen som kan betegnes som realistisk og den delen som kan betegnes som magisk realisme, nesten på grensen mot det surrealistiske eller fantasy-genren. Romanen om fargeløse Tsukuru Tazaki tilhører den realistiske delen av Murakamis forfatterskap.

Om "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår"

"Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer. Plutselig og nådeløst. Uten å gi ham noen forklaring på hva som lå bak dette ubarmhjertige dekretet. Han fikk seg heller ikke til å spørre." (side 7)

De fem vennene hang sammen som erteris på videregående. Tre gutter og to jenter, alle svært forskjellige og med bakgrunn fra den øvre middelklassen i Nagoyas forsteder. De fire andre hadde etternavn som inneholdt en farge, bortsett fra Tsukuru. Derav kallenavnet "fargeløs". Aka, Ao, Shiro og Kuro - Rød, Blå, Hvit og Svart - de to førstnevnte gutter og de to sistnevnte jenter. Rød var skoleflink med suverene karakterer, Blå var atlet og spilte på rugbylaget, Hvit var vakker som en dukke, uskyldsren og innadvendt, med klare talenter innenfor musikk, mens Svart var livlig og utadvendt. Tsukuru var ikke bare fargeløs i navnet. I tillegg følte hans seg fargeløs som person, uten spesielle særtrekk. Ikke var han spesielt flink i noe, og ikke utmerket han seg ellers på noe vis.

Tsukuru var den første som flyttet fra Nagoya til Tokyo, og hadde etter dette kontakt med vennene kun i feriene. Da de plutselig en dag avviste ham fullstendig, kom dette som et sjokk. Ikke minst fordi han ikke skjønte noe som helst. Siden holdt han nesten på å gå til grunne i sorgen over tapet av vennene sine.

I bokas åpningsscene har det gått 16 år siden dette skjedde, og Tsukuru har for første gang i sitt liv truffet en kvinne han tror at han er forelsket i. Sara merker imidlertid at Tsukuru aldri helt er til stede, verken for henne eller seg selv, og da hun får høre historien om hvordan han i sin tid ble sviktet av vennene sine, stiller hun ham overfor et ultimatum. Dersom det overhode skal bli tale om å gi videre i forholdet, må Tsukuru ta et oppgjør med fortiden og oppsøke vennene for å få en forklaring på hva som egentlig skjedde den gangen for 16 år siden.

Sara hjelper Tsukuru med å finne frem til vennene fra fortiden. Hun googler dem opp i tur og orden.

"Det er litt rart å tenke på, er det ikke?" sa Sara. "Vi lever jo på sett og vis i likegyldighetens tidsalder, men drukner i informasjon om andre mennesker. Alt lett tilgjengelig for alle som vil. Og likevel vet vi egentlig nesten ingenting om hverandre." (side 123)

Boka handler kort og godt om møtet med vennene fra fortiden. Og om hva dette gjør med Tsukuru. Selv beskriver han det som skjedde med ham den gangen, slik:

"Om jeg ble dyttet eller om jeg bare falt utfor av meg selv, er jeg ikke sikker på. Men skipet dro videre mens jeg lå der i det kalde, mørket vannet og så lysene på dekk gli lenger og lenger bort. Ingen ombord, verken passasjerer eller mannskap, visste at jeg var falt i vannet. Det var ingenting å klamre seg til. Den frykten jeg følte den gangen, den bærer jeg på ennå. Frykten for plutselig å bli forkastet uten forvarsel og bli kastet ut i det nattsvarte havet før jeg engang skjønner hva som foregår. Jeg tror det er grunnen til at jeg aldri har klart å ha en dyp relasjon med noe annet menneske. At jeg alltid har holdt en viss avstand til menneskene rundt meg." (side 262)

Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg, om å føle seg skyldig selv om man er uskyldig, om å elske Lazar Bermans versjon av Liszts Pilgrimsår - og kanskje aller mest om å finne seg selv, og om evnen til å elske et annet menneske. Er det noe Murakami behersker til fulle, så er det å fortelle de mest fantastiske og originale historier. Hans bøker står helt for seg selv - det er ingen som ligner. Og som regel er det en hel del mellommenneskelig psykolgi i dramaene hans. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Det tilsynelatende enkle og lette i hans fortellerstil kamuflerer på et vis dybdene og alle lagene i historien. Samtidig må jeg nok medgi at jeg ble litt skuffet over romanen, kanskje aller mest fordi jeg savnet den muramiske magien som pleier å sluke meg med hud og hår. Skuffelsen er imidlertid ikke verre enn at denne boka er blant de bedre jeg har lest i høst. Her finner man rikelig med melankolsk stemning, og man finner en historie om mellommenneskelige relasjoner som er så innfløkte som de bare er i Murakamis univers. En fin leseopplevelse har det vært, selv om boka ikke seiler opp som Murakamis aller beste roman så langt.

Da jeg var et par kapitler inn i boka ble jeg skeptisk. Det ble så mye urinering at jeg var usikker på hvorvidt jeg ønsket å fortsette. Anatomi og kropp er i grunnen interessante tema, og små doser av det kan være flott. Men jeg forstår fremdeles ikke denne fascinasjonen for tissing. Det virker mer teit enn kunstnerisk å lese om. Men jeg elsker jo Rockettothesky, og Jenny Hvals musikk under Jenny Hvals navn er jo også god, så jeg fortsatte. «Perlebryggeriet» føles mye som Hvals plate «Viscera», og for de som liker boka kan jeg anbefale denne plata, og særlig låta «Blood flight», evt også «Golden locks». Da jeg satte på plata ble det et fint soundtrack til videre lesning, ganske så stemningsfullt. Vemmelsen jeg hadde følt da jeg kom litt inn i boka var en følelse som ofte dukket opp under videre lesing. Det er mye i boka som skaper en følelse av ubehag – for det er ekkelt, uvanlig og nærmest «matter out of place» for de som kjenner til Mary Douglas og det hun skriver om anomali. Jeg reagerer, og det er som regel bra, selv om det i denne boka muligens ikke var så vellykket som jeg hadde håpet. Det rekker liksom til reaksjonen, men jeg tenker lite over det i ettertid. Ellers er mange beskrivelser i boka veldig sanselige, eller kanskje heller kroppslige - og det på en uvanlig måte. Ting er seige, skummende, det er spytt, sporer, flekker, fukt. Dette finner man ikke så ofte i romaner - i alle fall ikke så nærværende og hyppig i bruk - så jeg synes dette er kult. Det er stilig når ting er litt annerledes, så boka er absolutt verdt leseopplevelsen sånn sett. Tidvis er den ypperlig. Beskrivelsene kan være flotte, vonde. Jeg liker den delen om epler. Jeg synes det er interessant med boka «Moon lips» som Carral leser og hvordan den, sammen med biologipensumet, blander seg inn i hverdagen. Forholdet mellom Jo og Carral synes jeg er litt vanskelig å gripe, men det er tidvis beskrevet fint, med en underlig kroppslig nærhet. Mot slutten oppløses jo alt, og blander seg, og det er her, når ting blir mer diffust at jeg oppfatter teksten som virkelig god. Men det varer ikke så lenge, for herfra er det jo straks slutt. Jeg føler aldri at boka går så langt som den kunne ha gått – så langt som muligens hadde gjort den sikkelig bra. Jeg er nesten litt skuffet, for boka kunne vært noe mer. Det er noe jeg savner, på en måte. Men Jenny Hval er dyktig, det er hun – men det er klart at jeg setter mer pris på musikken hennes, og bruken av tekst i låtene. Men det kan bli spennende å se hvordan hennes lengre tekster utvikler seg, for det er jo absolutt en del interessant ved «Perlebryggeriet».

Hallo Caroline, jeg tror absolutt på at du brenner for dette bok/reise-prosjektet - det ville garantert mange andre bokelskere også gjort, enten de drev med det i jobbsammenheng eller på fritiden. Men det er nå likevel slik at du har fått anledning til å jobbe med dette prosjektet fordi din arbeidsgiver Norli mener det vil gavne forretningsvirksomheten. Og da er prosjektet kommersielt, og du representerer en aktør i bokbransjen når du skriver om det her på bokelskere.no. De som gir deg boktips til reise/bok-nettsidene du jobber med, er med på å utvikle Norlis markedsprodukt. Og jeg synes ikke det kommer så veldig godt frem i trådstarten din, at det er Norli folk hjelper dersom de gir boktips til deg. Særlig fordi du har vært aktiv her på bokelskere.no ganske lenge, og mange derfor forholder seg til deg som en privatperson. Hadde ditt trådstart-innlegg vært postet av nykommeren "Nils Nilsen, ansatt i Tanum", tror jeg flere bokelskere ville problematisert forespørselen og tenkt "hvorfor kommer han plutselig inn på denne arenaen og ber om gratishjelp?". Du flyter litt på at du er en gammel kjenning som folk har et positivt inntrykk av - folk vil gjerne hjelpe deg. (Jeg mener ikke at du bevisst utnytter din egen goodwill, men at det er det som skjer de facto.)

Du skriver:

Men konsekvensen kan også bli at eventuelle bibliotekarer som bruker siden, vil kunne gi bedre råd til folk som kommer på biblioteket og skal ha litteratur til ferier. Eller at noen husker bøker de selv har i hylla, som kan ha relevans for venner som skal reise. Gode nettjenester er nyttige for folk - selv om det er noen som eier dem.

Dette synes jeg i beste fall er en avsporing. Klart at Norli gjerne ser at bibliotekarer bruker Norlis nettsider - og ikke eventuelle tilsvarende tjenester hos konkurrenter eller ikke-kommersielle aktører. At Norlis reise/bok-tjeneste kan hjelpe på folks hukommelse - sikkert, men hva så? Jada, "gode nettjenester er nyttige for folk, selv om det er noen som eier dem" - og jeg har ingen problemer med at en forretningskjede utvikler noe som blir allment tilgjengelig på nettet. Men også dette synes jeg er på siden av mitt ankepunkt: jeg synes du i beste fall beveger deg på grensen til rolle-sammenblanding her.

Du skriver også:

I nyhetsbrev fra Norli kan det godt hende vi tar med "Send inn forslag - vinn bok". (Godt forslag!) Men i et forum hvor jeg (tror at jeg) har digitale venner, og hvor jeg har vært medlem i flere år, opplever jeg det som distanserende og unaturlig.

Vel - hvorfor blir dét annerledes enn dine tidligere innlegg om Libris/Norlis julekalendere, eller andre kampanjer? Jeg kan ikke se forskjellen. (Det var faktisk de innleggene jeg hadde i tankene da jeg skrev at jeg ikke ville hatt problemer med et innlegg av typen "Send inn forslag - vinn bok". Da du postet julekalender-innleggene syntes jeg du var helt innenfor!)

Dette spørsmålet er ikke en diger sak i mine øyne, men jeg tolker altså henvendelsen din som en helkommers henvendelse. Og synes at det er fint om andre bokelskere er oppmerksom på at det er en forretningsvirksomhet de hjelper, dersom de gir deg boktips her.

Tja, hvis Norli er ute og søker etter prosjektmedarbeider, kan jeg absolutt vurdere å legge inn en søknad - jeg har erfaring med både prosjektarbeid og litteratur, jeg! For dette er jo en jobb du får betalt for å gjøre, ikke sant, og som Norli skal markedsføre seg på? Da er det sikkert ikke meningen at bokelskerne skal gjøre (deler av) jobben gratis for Norli...

Takk for at Bokelskere.no finnes... og at jeg fant dere. Det har ført til at jeg nå har gjenoppdaget alle mine uleste bøker. Kafka på stranden av Haruki Murakami ble den første av disse "glemte" bøkene jeg tok fatt på. Og jeg ble ikke skuffet! En fantastisk bok. Ikke så ofte jeg leser over 500 sider på 4 dager, men kunne ikke stoppe når jeg først var i gang. Det er en helt spesiell stemning i denne boken. Drømmende, uvirkelig og reelt på en gang. Sitter igjen og kjenner på følelsen av de gode menneskene, de som overskygger alt det vonde og grusomme. Sitter nok i en stund denne :-)

Er vel ikkje så mykje meir å seie?

Denne romanen kom jeg ikke ordentlig inn i før etter godt over 100 sider - og det tok meg et par måneder å komme så langt. Dette er også mitt første møte med Ian McEwans forfatterskap, og jeg tenkte lenge at McEwan kanskje ikke var noe for meg...

Historien utspiller seg i en ikke nærmere tidfestet fremtid, der det engelske samfunnet har antatt visse totalitære trekk. Hovedpersonen Stephen har lidd et stort tap, og vi følger ham i hans kamp for å takle den nye hverdagen. Jeg er generelt ikke så fascinert av science fiction og fremtidsvisjoner, og i starten av boken syntes jeg det ble "for mye samfunn og for lite mennesker av kjøtt og blod" i historien. Men et godt stykke inn i boken begynte handlingen å engasjere meg. Jeg tror det skyldes at McEwan omsider lot bipersonene få mer dybde, eller rett og slett egne liv - lenge var de bare statister med omtrent like mye liv som Stephens kjøkkenbord. Gradvis ble boken levende for meg, og på slutten var den blitt en page-turner. Jeg endte opp med å gi The Child in Time terningkast fem - noe jeg ville forsverget mens jeg holdt på med de første hundreogførti sidene! Jeg har bunkret opp et par titler til av samme forfatter - så nå er jeg spent på hva jeg har i vente...

Kun dårlige eller tvetydige sexerfaringer kan bli god litteratur.

Er det ikke gjennom sex -praksis, teori og fantasi- vi (som ikke er mordere) aller hardest konfronteres med vår avstand til kulturen? Det er dette forfatterne bør ta tak i, mener jeg. Det er dette som gjør sex potensielt like tragisk som fantastisk (ofte på en og samme gang). Når sex gjennomsyrer kulturen, slik det kan hevdes at er tilfelle i dag, gir dette seg utslag i seksuell praksis så vel som i (og på grunn av) språk, symbolikk og lovverk. Normalisert sexkultur er kjedelig, herunder også mye av dens seksuelle praksis. Grafiske skildringer av en udelt positiv sexopplevelse er selvforsterkende, ikke-meningsbærende sexkultur. Kjedelig litteratur, da det kun speiler samfunnet. Og vulgært. Som Se og Hør og stand-up-komikk. Sett sex opp mot kultur, og du er inne på noe. Urmennesket i kamp med normene. Klart man må skrive om sex. Det er altfor dramatisk til å la være.

"DEN MØRKE MATERIEN" - EIT FANTASY-STORVERK

I all viraken kring Harry Potter, Narnia og Ringenes herre-filmane vart eit fantasy-storverk liksom litt borte i vrimmelen - eg tenkjer på Philip Pullman sin trilogi "Den mørke materien", som eg trur i lengda vil bli ståande som ein av dei store klassikarene i sjangeren.

"Den mørke materien" (1995-2000) er på alle vis eit fantastisk verk - og djupt originalt. Det består av dei tre bøkene "Det gylne kompasset" (som går føre seg i eit univers som liknar på vårt, på same vis som ein fantasifull teikneserie gjer det), "Den skarpeste kniven" (som går føre seg i vårt eige univers, dog befolka med englar), og endeleg "Ein kikkert av rav" (som vekslar mellom dei to universa). Alle bøkene er omsett til norsk av Torstein Bugge Høverstad, som også står bak dei norske versjonane av Ringenes herre og Harry Potter - og på same vis som med desse bøkene har han også teke grep for å fornorska namn og ord og uttrykk i "Den mørke materien" - og det på eit absolutt like heldig vis som med dei før nemnde verk. "Den mørke materien" kunne ikkje fått ein betre omsetjar! Bøkene er i tillegg gjennomført flott utstyrt, med vignettar for kvart kapittel teikna av forfattaren sjølv.

"Den mørke materien" er som sagt eit djupt originalt verk. Temaet er intet mindre enn arvesynden, i bøkene omtala som Støv. I den første boka, "Det gylne kompasset", møter me Lyra, ei freidig og fantasifull jentunge som bur på eit av kollegiene på universitetet i Oxford, i ein slags sein 1800-tals, underleg verd, i eit paralellunivers til vårt eige. Her er merkelege ting som anbarisk lys, filosofiske instrument, altheometere, sære kyrkjelege komitear, zeppelinarar med daglege avgangar til London, og ei skremmande, men lokkande kvinne ved navn mrs. Coulter - og ein like fryktinngytande onkel, lord Asriel - og gøynarar som blir fråteke ungane sine, som blir utsette for grusomme eksperiment i Lappland. Herfrå går den dramatiske handlinga vidare til Svalbard. Det handlar om flygande heksar, snakkande isbjørnar, tartarar og Nordlys - og ikkje minst om daimonar, som er kvart menneske si sjel. Borna som blir tekne får daimonane sine skorne vekk i ein freistnad på å bli kvitt arvesynden - Støvet.

Trilogien er delvis inspirert av Samuel Taylor Coleridges "The Rime of the Ancient Mariner", og kan sjåast på som ei nyskriving av John Miltons "Det tapte paradis". Framstillinga av Magisteriet gjer at verket ofte blir oppfatta som ein kritikk av ein autoritær kyrkje.

"Den mørke materien" er lansert som ei fantasybok for større born. Nett det stiller eg eit spørsmålsteikn ved. Temaet og også språk og framstilling vil nok vera tungt fordøyeleg for ein gjennomsnittleg 12-åring - eg vil kanskje heller tru at det er eit verk som er berekna på fantasy-fans i alle aldrar, og kanskje mest for vaksne. Stundom går handlinga litt tregt framover, det blir stundevis noko omstendeleg - men det kan berre vera meg som blir litt for utålmodig (eg opplever også "Ringenes herre" som omstendeleg).

Etter den første boka i trilogien er eg blitt hekta. Bok nummer to, "Den skarpeste kniven", er bestilt! På ein skala frå 1- 10 køyrer eg glatt på ein 10'ar. "Den mørke materien" høyrer absolutt til i toppsjiktet innan fantasy-litteratur.

Det må være minst 2 personer "tilstede" for å få en krangel. Det beste er å overse, så vil diskusjonen dø ut av seg selv.

Og sånn på siden - nå synes jeg egentlig mange av kommentarene i denne tråden er slemme og nesten mobbende. Og nei - det hjelper ikke å si "det var han som begynte".

Det bør være en alltid pågående diskusjon uten konklusjon. Jeg synes forumets manglende evne og ønske om å diskutere hva som er god og hva som er dårlig litteratur gjør det litt blodfattig:) Jeg finner mening i uenighet og en god diskusjon kan også være "koselig".

Både det beste og det aller aller dårligste jeg har lest har omhandlet sex. Jeg antar, for ordens skyld, at det du reagerer på ikke er at det skrives om dette, men måten det skrives på. Jeg mener, man kan jo ikke la være å skrive om det.

Du kaller et sted måten sex brukes i litteraturen idag som 'billig', og jeg føler på meg at du mener 'grådig'. Sex er utvilsomt blitt et fast inventar i romaner, og siden det er fast kan vi kanskje også tenke oss at det ofte er konstruert, og slik sett kan vi også gå videre og si det er uekte, som også vil si: det er kjedelig. «Her har han bare fulgt en oppskrift og skriver om det bare på jørs». Av og til kjennes det endog ut som det er en oppskrift man leser. Makan så tørt!

Jeg har vel bare snakket rundt grøten frem til nå, så la meg gå rett på sak: Jeg elsker å lese det litt mer saftige, men det meste synes jeg er kjedelig, alt for mye 'opp i ansiktet' HBO-stil, og jeg blir lei. Man gis ikke muligheten til å leve seg inn, og det er jo viktig? Jeg skulle gjerne funnet en middelvei mellom uhorvelig platt og uhorvelig plumpt. Sex er godt der det hører hjemme, og det hører hjemme i litteratur. Så da blir spørsmålet: «Er denne romanen litteratur?» Men huff, den diskusjonen skal jeg ikke begynne nå. For denne gang, jeg hilser farvel.

Jeg er ferdig med bok I og II og er veldig fornøyd så langt. Dette er imponerende godt skrevet. Jeg måtte dessverre gi opp å lese på originalspråket, da jeg mistet for mye detaljer, dessuten er mottositatene og notene i den norske utgaven gull verdt for meg. Leselisten min blir stadig lengre og inkluderer nå John Milton, Vergil, Shakespeare, Ben Johnson, Geoffrey Chaucer, Henry Fielding, Alexander Pope og Goethe. Merkelig at George Eliot kan skape en slik kunnskapstørst nesten 200 år etter at romanen ble utgitt!
Jeg har også lest litt om forfattere i hennes samtid og tror kanskje dette er min favorittepoke i litteraturen. Både George Sand, Charlotte og Emily Brontë, Dickens, Turgenev, Flaubert, Tolstoy, Hugo, Hardy og Zola skrev samtidig med henne.
Når det gjelder handlingen så har Eliot klart å gjøre meg nysgjerrig på hvordan dette går, karakterene er svært troverdige og språket er nydelig. Jeg gleder meg til neste bolk!

Neil Gaiman er langt på vei til å bli min nye favoritt forfatter. "Neverwhere" er den tredje boka jeg har lest av denne forfatteren, og jeg har elsket hver eneste en av dem. Men Neverwhere er min favoritt så langt! Gaiman har skapt en utrolig verden, og beskriver karakterene i boka si så levende at det er nesten så de kommer ut fra sidene. Har også funnet ut at det lønner seg å lese Neil Gaiman`s bøker på engelske...den fantastiske tørre humoren hans har en tendens til å bli borte i de norske oversettelsene. Men dette er en fantastisk bok, og jeg skulle ønske jeg fortsatt hadde til gode å lese den for første gang!

Neivel? Mener du virkelig at sexscener aldri kan tilføre noe i det hele tatt? Det er snakk om en nær universell menneskelig erfaring, en helt grunnleggende menneskelig aktivitet. Å utelate alle slags sexscener ville være omtrent like merkelig som å utelate alle slags beskrivelser av folk som spiser, eller drikker, eller sover, eller snakker sammen, eller kysser, eller...