Bokelskere.no

Skal du lese denne boka, så gjør det med en blyant i handa! Her vrimler det av navn - på både viktige og på de som etter hvert viser seg å være fullstendig uviktige personer. Ekstra forvirrende er det også fordi en og samme person noen ganger benevnes med fornavn, andre ganger med bare etternavn. Det er greit at boka krever oppmerksomhet fra leserens side, men å fremprovosere oppmerksomhet av akkurat dette slaget virker noe hensiktsløst.

God spenning som bygger seg opp etter hvert. Men slutten var vel i overkant brå...?

Dette er den morsomste boka jeg har lest tror jeg, og ligner ikke på noe annet jeg har lest. Utrolig fornøyelig, man må bare ikke ta den for alvorlig (som jeg har hørt enkelte andre har gjort), og ha litt sans for galgenhumor. Fantastisk reise gjennom verdenshistorien med fantasi og fortellerglede. En bok til å bli glad av.

Jeg likte boka, men syns den var for lang dryg. det tok lang tid før det skjedde noe. Selv om det er viktig for boka ble det innimellom alt for mye fakta.

Blott til lyst! Morsom, lettlest og trivelig bok med freske hovedpersoner.

En hyttetur kan være litt vel spennende!

En ung mann er forsvunnet. Søsteren hans tar med seg vennegjengen og drar til Daumannshytta som broren hennes har pusset opp og holdt til i de siste dagene før han forsvant. Spor leder til tjernet. Tok han selvmord eller ligger det mer bak? Daumannshytta og tjernet deler en forferdelig vandrehistorie. Et gjenferd har visstnok tatt bolig i hytta (som også var tidligere eier av den for 100 år siden) og oppfordrer besøkende til å drukne seg i tjernet. Vennegjengen får en uhyggelig sak å løse.

Hvorfor jeg kaller De dødes tjern for min ultimate påskegrøss? Fordi boka har alt en påskegrøss må ha, i hvert fall for min del. En god mordmysterie, herlig persongalleri, uhygge, ekkel atmosfære, litt humor og ikke minst, spenning! Og De dødes tjern har faktisk alle disse ingrediensene og ikke en eneste side er kjedelig! Og jeg kan lese denne boka mange ganger og storkose meg like mye hver gang fordi boka har undertoner og småting som jeg legger merke til på ny hver gang jeg leser den. Det er herlig!

Konseptet går heller aldri ut av mote. Det er uhyggelig og ekkelt, men samtidig frydefullt på samme tid. Har alltid drømt om en gammeldags hytte langt ute i skogen som jeg kan være i for å være litt alene. Rømme fra sivilasjonen, men kjenner jeg meg selv rett så ville jeg ha skremt meg selv i hjel. Er ikke mørkredd, husredd, men langt inne i skogen etter mørkets frembrudd hadde jeg nok skremt meg selv for den minste ting...Men morsomt å bli litt skremt nå og da også. Le litt av sin egen dumhet. Det er vel derfor jeg liker grøss, skrekk og krim så godt. Det er sunt å le litt av sin egen nervøsitet.

Har også lest andre verk av André Bjerke som; Døde menn går i land og Skjult Mønster. Likte begge to veldig godt, spesielt Døde menn går i land, men det er noe ekstra spesielt med De dødes tjern som er og blir mesterverket til Bjerke for min del. Det har det lille ekstra.

De dødes tjern er en uhyggelig kriminalroman som får deg til å grøsse. Til tross for sin mesterlige uhygge, byr den også på en god del humor og hverdagsintriger. Ingen moderne kriminalroman kan måle seg med De dødes tjern.

Huff, så bra.

Denne gangen blir Robert Langdon kalt til Washington D.C. av sin venn og frimurer Peter Solomon. Men når han kommer dit oppdager han at han er blitt lurt, Solomon er kidnappet og noen har lagt igjen en svært spesiell invitasjon. Dette er starten på en reise gjennom ny og gammel kunnskap mot en sannhet og en løsning som kanskje er langt nærmere enn man først tror.

Det ser ut til at Dan Brown har funnet ”vinner-oppskrifta”, dvs en oppskrift han kan skrive etter og som selger. Han tar utgangspunkt i noen spekulative teorier, legger på litt for de fleste ukjent forskning, har i en dasj action og en dasj mysterier og voila. Nå er dette riktignok bare tredje av bøkene hans jeg leser, men jeg synes det er akkurat det samme. Og for all del, for meg funker det for det meste, jeg lar meg rive med og synes det er underholdende og det gir meg faktisk også noen nye tanker. Jeg ble veldig nysgjerrig på hva denne noetikken er for noe for eksempel.

Boka er forholdsvis lettlest, det vil si språket er ikke veldig utfordrende (selv om det stedvis kan bli litt mye detaljer for min smak) og kapitlene er svært korte. De korte kapitlene bidrar også til spenningen i boken, det er mange situasjoner som selvsagt forlates med en cliffhanger, noen litt for klisje sådan. Totalt sett vil jeg si at ja det er god underholdning, mot slutten var det til og med nesten litt vanskelig å legge den fra seg, men vil den sette dype spor i leserhjertet? Neppe.

Damhaug er psykiater, og en representant for den nye trenden, spesielt innen krim, der forfatterne har en vellykket yrkeskarrière før de begynner å skrive, og gjør seg nytte av sin spesielle yrkeskompetanse i sin forfattervirksomhet.

Han har vel foreløpig skrevet for få bøker til å kunne kalles "krim-konge", men her er det potensial! Jeg har bare lest denne og Døden ved vann, men er klar for mer av Damhaug. I Se meg, Medusa er hovedpersonen en helt intetanende borger som etter hvert blir trukket inn i noe han umulig kan ane konsekvensene av. Synsvinkelen er ikke hos politiet, tvert imot er det vel selvgod middelmådighet som preger politiarbeidet i denne saken. Umulig å legge fra seg boka før den var utlest, og den (litt i overkant) fantasifulle løsningen aner man først etter ca. 300 sider. Femmer på terningen!

Afrodites basseng er en av Gert Nygårdshaugs beste, syns jeg, sammen med de to andre, Mengele Zoo og Himmelblomsttreet.
Han er spesiell, enig i det! Han kan virkelig kunsten å flette den blomstrende fantasien sin sammen med virkeligheten, slik at det han forteller føles veldig autentisk. Liker godt hans store fokus på naturen og klodens ve og vel, - eller skulle jeg heller si vår klodes mange problemer på grunn av oss, menneskenes grådighet og tankeløshet.

Jeg elsket denne boken. En tøff barndom skildret på en totalt usentimental måte. Lærerik og til ettertanke, men uten å være trist.

Dette er enkelt og greit bare en helt fantastisk bok. India og hverdagslivet blir skildret på en måte som gjør at jeg ser alt for meg, deres følelser og luktene i landet..

Nydelig bok! Jeg synes Skjelbred framstiller dette så poetisk, så "rolig" og med en unik personskildring på høyde med de beste forfattere som finnes. Skjelbred har et så godt grep på språkformidling, men dette er ingen bok du skumleser, nei her må du lese ord for ord, dvele ved setningene og lage deg bilder. For meg som liker å lese dikt så blir dette en langt dikt så og si. Med det mener jeg at man her må lese i bilder samtidig som man leser ordene på en helt annen måte enn man f eks gjør med "lettere" bøker (krim o l). Fordi at det ligger så mange tanker og følelser i hver eneste setning.

En skal jo ikke røpe handlingen i slike kommentarer som her, men historien om Leas tvillingsøster synes jeg er nydelig. Setter meg tilbake til mine lange sykehusopphold og litt vanskelige perioder som barn og husker hvor godt jeg syntes det var å ha en slik søster som en kunne dele gode og vonde tanker med.

Og Skjelbred sin måte å omtale Andrea D på minner meg om hennes beskrivelse av sin mor i boka "Mors bok", med kjærlighet og respekt selv om det kommer fram mange vonde ting.

Jeg tror jeg må legge Skjelbred i lista over mine kvinnelige yndlingsforfattere!

Det tok sin tid, men jeg tok boka fram igjen. Jo lenger ut i boka jeg kom, jo mer fascinert ble jeg og endte opp med å gi den terningkast 5. :-)))

Kommer også til å ville se filmen :-))

En fantastisk roman. Jeg vil ikke nøle å kalle denne en av de beste norske kriminalromaner jeg har lest. Damhaug balanserer elegant mellom fantasi og virkelighet - normalitet og galskap. Romanen handler om den velykkede legen Axel som hjemsøkes av sin "onde" tvilling Brede, samtidig som hans privatliv surrer seg inn i stadig nye forviklinger og problemer. Damhaug utnytter tvillingmotivet på en imponerende elegant måte. Som leser stiller vi oss snart spørmålet om Brede eksisterer eller om han er et produkt av Axels fantasi. Det hviler noe gåtefullt og uhyggelig over romanen. Kan anbefales - i tillegg til Damhaugs øvrige romaner - selv om denne er best.